Guds skjulte visdom — en hellig hemmelighet
«Et kjødelig menneske tar ikke imot det som er av Guds ånd, for det er dårskap for ham . . . Det åndelige menneske undersøker imidlertid virkelig alle ting.» — 1 Kor. 2: 14, 15, NW.
1, 2. a) Hvordan oppsto den kristne bevegelse, og hvordan tok den form sett ut fra et menneskelig synspunkt? b) Hvilke spørsmål oppstår når vi skal betrakte den ut fra de kristne, bibelske skribenters synspunkt?
I OVER 1500 år så det ut som om Israels folk for alltid var bestemt til å være det redskap Jehova ville benytte for å gjennomføre sin hensikt. Israelittene var hans utvalgte folk, og de hadde stor tillit til at de kunne bevise dette ut fra sine høyt skattede skrifter. Så hendte det noe som foruroliget deres ledere. En ny forkynner sto fram, og det ble dannet en ny bevegelse i tilknytning til ham. Etter tre og et halvt år kunne det se ut som om denne bevegelsen hadde slått feil, for disse lederne klarte å fjerne dens leder ved å vanære ham offentlig og henrette ham på en torturpel. Hans få etterfølgere gikk under jorden og møttes bak lukkede dører. (Joh. 20: 19) Men hadde den slått feil? Bare 51 dager senere hendte det flere ting som var foruroligende for israelittenes ledere. Den nye bevegelsen ble gjenopplivet og spredte seg som ild i tørt gress! Da dens talsmann, som het Peter, hadde holdt en gripende tale for en stor forsamling og bevist ut fra jødenes egne skrifter alt det han sa, «stakk det dem i hjertet». Dette førte til at «de som nå tok imot hans ord, ble døpt, og det ble på den dag lagt til omkring tre tusen sjeler» til denne bevegelsen. I de neste tre og et halvt år vokste bevegelsen og utbredte seg. Så hendte det noe usedvanlig, noe som også forbauset bevegelsens egne medlemmer. Den samme talsmannen, Peter, gikk til det uhørte skritt å gjøre det mulig for de foraktede, uomskårne hedningene å få slutte seg til deres rekker. Bevegelsens medlemmer, som nå besto av mennesker av mange nasjonaliteter, begynte å bli organisert i menigheter i hele den delen av verden. Bevegelsen begynte å ta form som et redskap som kunne bli brukt for et bestemt formål. Hva betydde alt dette? — Ap. gj. 2: 37, 41; 10: 44—48.
2 Vi har nå bare betraktet denne bevegelsens opprinnelse og vekst slik den kan se ut i menneskers øyne. Husk imidlertid at vi ifølge vår redegjørelse i forrige nummer av bladet, er interessert i å betrakte den ut fra det synspunkt de menn hadde som skrev de kristne greske skrifter. Bedømte de bare denne bevegelsen som ble kjent som den kristne kirke, ut fra et menneskelig synspunkt? Eller kan det bevises at den oppfatning de ga uttrykk for i sine skrifter, var inspirert av Gud, slik at det er umulig å tilskrive den en menneskelig opprinnelse? Dette er et viktig spørsmål som vi ønsker å få svar på.
En åndelig nasjon
3. Kunne det nye redskap ut fra et menneskelig synspunkt gjøre krav på å være en nasjon?
3 Vi har tidligere vist at det kjødelige Israel, det redskap Gud først benyttet, var en nasjon i alle henseender. Men hvordan forholder det seg med dette nye redskap? Hvis vi skulle bedømme det ut fra et menneskelig synspunkt, ville det ikke oppfylle et eneste av de tidligere omtalte kravene som det måtte oppfylle for å være berettiget til å bli kalt en nasjon. Hvor er dets land avmerket på kartet? Fra apostlenes dager av har de kristne vært spredt over hele verden. Det kan ikke på noen måte sies at de har vært eller er av samme ætt, eller at de taler det samme språk. De sanne kristne har vært og er fremdeles lovlydige borgere under de mange regjeringer i alle land, hvor det er forskjellige skikker, tradisjoner og institusjoner.
4. I hvilken henseende kaller Bibelen tilhengerne av denne bevegelsen for nasjon?
4 Likevel omtaler de kristne skribenter tilhengerne av denne bevegelsen som en nasjon, og ikke bare som en gruppe mennesker som er forent ved at de har den samme tro. Peter sier om dem: «Men dere er en utvalgt slekt, . . . en hellig nasjon.» Hvordan kan de være det? Jo, svaret er at de utgjør en åndelig nasjon. Som apostelen Paulus uttrykker det: «Vi har vårt borgerskap i himlene.» En åndelig nasjon? Ingen hadde noensinne tenkt på noe slikt. En slik oppfatning hadde så visst ikke en menneskelig opprinnelse. — 1 Pet. 2: 9; Fil. 3: 20, NW. Se også Matteus 21: 43, NW.
5. a) Hvordan er Bibelen konsekvent når den viser at det åndelige Israel er en nasjon? b) Hvordan har dette særlig vært tilfelle siden 1919?
5 Men når vi forstår det syn de kristne skribenter hadde, blir vi klar over hvor sant det er, og hvor godt alt passer. De som tilhører det åndelige Israel, har sin egen pakt, den ’nye pakt’, som Jesus er mellommann for. De er alle av samme ætt åndelig talt, for «så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn». De taler alle det samme språk, Guds Ords ’rene språk’, og hans «ord er sannhet». De kommer alle inn under og viser alle ubrytelig troskap mot den himmelske regjering, det «herredømmet» som hviler på skulderen til Kongen, Kristus Jesus, som hersker fra nasjonens hovedstad, «den levende. Guds stad, det himmelske Jerusalem». Særlig siden 1919 har de utgjort et virkelig folk, for da, mens det igjen så ut som om de var i fare for å bli utslettet, erfarte de på en måte en ny fødsel, slik Esaias sa i sin profeti om dem: «Fødes et folk [en nasjon, NW] på en gang?» Da ble de også ført inn i en langt bedre tilstand hvor de hadde Jehovas velsignelse, noe Esaias omtalte som et ’land som kom til verden på en dag’, ja, et land med tydelig opptrukne grenser som på en teokratisk måte er fastsatt i Guds Ord, og som gir dem en trygg, relativ frihet. — Heb. 9: 15; Rom. 8: 14—16; Sef. 3: 9, NW; Joh. 17: 17; Es. 9: 6; Heb. 12: 22; Es. 66: 8.
6. Hvordan viser kristenheten at den slett ikke forstår det bibelske synspunkt?
6 Denne åndelige nasjon som bor i sitt eget land, kan en finne på Guds kart, hans Ord, men har de som tilhører kristenheten, dette syn? Nei, slett ikke. Ta for eksempel den kirken i kristenheten som hevder at den er den eneste, universelle kirke, nemlig den romersk-katolske kirke. Der burde vi virkelig kunne finne mennesker som har en rett forståelse av hvordan de kristne bør betrakte sin nasjonalitet. Men hva finner vi? Jo, som vi alle vet, finnes det franske katolikker, tyske katolikker, engelske katolikker, ja, katolikker av en lang rekke nasjonaliteter. Betrakter de alle seg selv først og fremst som medlemmer av den ene åndelige nasjon? Er dette det syn de har, og som de handler i samsvar med når det blir krig? Svaret på disse spørsmålene er innlysende. De betrakter sin nasjonalitet og alle krav om lojalitet og patriotisme som er forbundet med den, fra et vanlig menneskelig, kjødelig synspunkt. De har ikke kjennskap til noe annet synspunkt. Hvordan kunne de ha det, når deres kirke ikke forteller dem om det? De er først og fremst franskmenn, tyskere og engelskmenn, og de religiøse bånd de er knyttet sammen med, kommer i annen rekke, hvis de da ikke ubarmhjertig blir trampet på når en krig bryter ut. Det samme er vanligvis tilfelle med de protestantiske kirkesamfunn.
7. Hvem har Gud holdt sin visdom skjult for, og hvem har han åpenbart den for?
7 Når kristenheten har kommet så sørgelig til kort med hensyn til å forstå det åndelige synspunkt som kommer fram i de kristne greske skrifter, hvordan kan da dens prester og talsmenn ha forutsetninger for å kritisere disse skriftene og reise tvil om deres inspirasjon? Hvor sanne er ikke apostelen Paulus’ ord: «Vi taler Guds visdom i en hellig hemmelighet, den skjulte visdom . . . Denne visdom fikk ingen av herskerne i denne tingenes ordning kjenne . . . [men] de ting som Gud har beredt . . . det er for oss Gud har åpenbart dem ved sin ånd, for ånden gransker alle ting, selv Guds dype ting.» Ja, her har vi kilden til de kristne skribenters inspirasjon — Guds hellige ånd. Før pinsedagen og utgytelsen av Guds ånd var de ikke i stand til å forstå en slik tanke som at Gud var i ferd med å gå over til å bruke et nytt redskap for å gjennomføre sin hensikt. Men etter denne oppildnende hendelsen begynte de ikke bare å bli klar over at en slik forandring hadde funnet sted, men deres skrifter viser at de også må ha fått en åndelig oppfatning som bare kunne skrive seg fra Jehova. Innser du dette? — 1 Kor. 2: 7—10, NW.
Et åndelig tempel
8. a) Hvilken betydning blir det vanligvis lagt i ordet «tempel» eller «kirke»? b) Hva blir den kristne kirke omtalt som i Bibelen?
8 Det er også noe annet som bekrefter dette, og som vi ønsker å henlede din oppmerksomhet på. Da vi regnet opp de forskjellige ting som viste at det kjødelige Israel var Jehovas redskap, omtalte vi Israels tempel som lå på Moria berg i Jerusalem. Templet var betydningsfullt, for det utgjorde sentret for deres tilbedelse. Har så Jehovas nye redskap, den kristne kirke, et tempel? I den vanlige betydning av ordet er et tempel bare en ting, nemlig en bygning som er bygd av stein eller andre materialer, en bygning som er innvigd til tjenesten for en guddom. I kristenheten er et tempel eller en kirke et sted for offentlig kristen tilbedelse. I alle tilfelle er det en bokstavelig bygning som en kan avmerke og finne på et kart. Men hvor er den sanne kristne kirkes tempel? Svaret er: Det er spredt over hele jorden! Hvordan kan det være det? Jo, fordi det er et åndelig tempel. Hvem hadde noensinne tenkt på eller hørt noe slikt? Men i det samme kapittel hvor Peter omtaler den sanne kirke som et «hellig folk [nasjon, NW]», omtaler han de enkelte medlemmer som «levende steiner» som blir oppbygd «til et åndelig hus [eller tempel], et hellig presteskap til å frambære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus», som er blitt lagt som «hjørnestein». For en opphøyd oppfatning! Som apostelen Paulus uttrykte det: «Vet I ikke at I er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i eder?» — 1 Pet. 2: 5, 6; 1 Kor. 3: 16.
9. Forstår kristenheten dette synspunktet? Begrunn svaret.
9 På nytt spør vi: Innser kristenheten dette? Nei, den gjør ikke det, og ikke nok med det, men på grunn av den verdslige innflytelse den har øvd, har ordet «kirke» i stor utstrekning mistet sin opprinnelige betydning. I den engelske autoriserte oversettelsen av Bibelen (King James Version) er ordet «kirke» oversatt fra det greske ordet ekklesía, som betyr en menighet som er kalt ut fra verden for å tjene Guds hensikt som hans redskap. (Se Matteus 16: 18; Apostlenes gjerninger 5: 11; 11: 22; Romerne 16: 5, KJ.) Dette greske ordet ble aldri brukt om en bygning. Men når folk i vår tid snakker om en kirke eller om å gå i kirken, mener de alltid en bokstavelig bygning eller et hus for tilbedelse. Veldige pengesummer er blitt brukt til noen av disse historiske bygningene, men hvem tenker vel på den åndelige sunnhet til den menighet, som er knyttet til disse bygningene?
10. Hva menes med Guds «tempel» i Åpenbaringen 7: 15, og hva blir vi oppfordret til å gjøre?
10 Vi ønsker ikke å avslutte redegjørelsen for dette emnet med bemerkningen om dette urette forhold, men vil i stedet henlede din oppmerksomhet på det oppmuntrende syn som er gjengitt i Åpenbaringen, kapittel 7. I de første åtte versene får vi en beskrivelse av den sanne kirke, som utgjør det åndelige Israels 12 stammer. Deretter får vi en beskrivelse av en «stor skare», som er tatt «ut fra alle nasjoner», og som er et bilde på rettferdselskende mennesker som «kommer ut av den store trengsel» Satans verden blir utsatt for i denne tiden mens Gud viser langmodighet. Deres framtidshåp går ut på å få leve på en paradisisk jord. Men hvilken tjenestestilling har de nå innfor Gud? Beretningen sier: «De yter ham hellig tjeneste dag og natt i hans tempel.» Er det i en jordisk bygning de tjener ham? Nei, det er det naturligvis ikke. De lærer med stor glede og tilfredshet hvordan de kan tjene Gud på en antagelig og aktiv måte ved å tjene ham i nær forening med Jehovas redskap, den trofaste levning av den sanne kirke. Det er ikke slik som i kristenhetens kirkesamfunn, hvor bare noen få har en direkte andel i deres gudstjenester, for i Guds åndelige tempel blir alle oppfordret og hjulpet til alltid å «frambære lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn». Tar du del i denne tjenesten? Kan vi få hjelpe deg til å ta del i den? — Åpb. 7: 9—15, NW; Heb. 13: 15.
11. Hvilke andre sammenligninger kan bli trukket mellom det åndelige og det kjødelige Israel, og hvilken slutning trekker vi av dette?
11 Vi har nå undersøkt to av de ting som gjorde det kjødelige Israel til et utvalgt redskap, nemlig at det var en nasjon, og at det hadde et tempel, og vi har sett hvordan den sanne kirke svarer nøye til det kjødelige Israel i disse henseender. Vi kunne likeledes peke på de andre ting som gjorde det kjødelige Israel til et utvalgt redskap, nemlig dets presteskap, yppersteprest og offer, og vise at dette også er noe som finnes i Guds nye redskap. I forbindelse med hvert trekk gir imidlertid de kristne skribenter uttrykk for en ny oppfatning, nemlig at det er åndelig og himmelsk, løftene innbefattet, i motsetning til det synspunkt de hebraiske skrifters skribenter hadde. Vi må imidlertid innrømme at selv om de ikke skrev fra det samme synspunkt, er det en vidunderlig indre harmoni mellom de to gruppene av Bibelens skribenter. De er ikke i strid med hverandre.
12. Hvilken autoritet brukte de kristne skribenter som støtte for sin åndelige oppfatning?
12 Hvilken autoritet brukte de kristne skribenter som støtte for sin oppfatning? Ettersom de ikke satte de forskjellige ting på et høyere menneskelig plan, men på et helt annet plan, på et åndelig plan, kunne det se ut som om de hadde fått sine beviser fra en fullstendig ny kilde. Men her legger vi merke til noe som er forbausende. Deres skrifter viser gang på gang at de fikk støtte for sin nye oppfatning fra de skrifter som ble skrevet av de hebraiske profeter, som så mange mener bare var menn som lette etter Gud, og hvis skrifter ofte blir ringeaktet og regnet for å være uten åndelig innhold.
13. Hvordan beviser Paulus det han sier a) om det virkelige Israel, b) om et nytt folk som ble kalt, og c) om hvordan de ble antagelige i Guds øyne?
13 For å få bevis for dette kan du tenke over apostelens argumentasjon som begynner i Romerne, kapittel 9, hvor han redegjør for at Gud har skiftet redskap. Han viser at «ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel; heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn . . . det er: ikke kjødets barn [som er født på vanlig måte] er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten», akkurat som Isak var et Guds løftes barn som følge av at han ble født da Abraham og Sara var ’så godt som døde’ hva det å sette barn til verden angår. (Heb. 11: 12, NW) Ved å komme med ytterligere sitater fra de hebraiske skrifter viser så Paulus at Gud har full rett til å velge ut hvem han vil, og at profetene i gammel tid forutsa at Gud til slutt ville utvelge et folk som tidligere ikke var blitt anerkjent, slik som Hoseas skrev: ’Jeg vil si til dem som ikke er mitt folk: «Du er mitt folk, den levende Guds sønner.»’ (Hos. 2: 23; 1: 10, NW) Ved hjelp av flere sitater beviser han så at mennesker fra folkeslagene, «hedninger», vant ’rettferdighet av tro’, en rettferdighet som det kjødelige Israel ikke oppnådde fordi det, som Paulus uttrykker det, «ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger», det vil si ved lov-gjerninger. Paulus siterer til slutt det som Gud talte til Israel, slik det ble nedskrevet av både Moses og Esaias: «Jeg vil vekke deres nidkjærhet ved det som ikke er et folk,» og «jeg var å finne for dem som ikke søkte meg». (5 Mos. 32: 21; Es. 65: 1) — Rom. 9: 6—8, 25, 26, 30—32; 10: 19, 20.
14. Hvilke andre punkter beviser han angående a) presteskapet og ofrene og b) angående omskjærelsen?
14 I alle tilfelle lå billedlig talt frøene eller røttene til de kristne skribenters oppfatning skjult i de hebraiske skrifter. Paulus viser for eksempel at ypperstepresten, som skaffet til veie det eneste antagelige offer, et offer som var langt bedre enn dyreoffer, ikke skulle være en levittisk prest, slik Israels lov krevde. Hvordan kan vi vite det? Jo, for israelittenes skrifter, sier Paulus, gjør det klart at «det oppstår en annen prest etter Melkisedeks vis, som ikke er blitt det ifølge et kjødelig buds lov [eller ved kjødelig avstamning], men ifølge et uforgjengelig livs kraft; for han får det vitnesbyrd: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.» (Heb. 7: 15—17; Sl. 110: 4) Og da Stefanus holdt sin forsvarstale for Sanhedrinet, siterte han fra Esaias’ profeti, hvor et sted hvor Gud skulle bo, ble forutsagt, et hus som var av et annet og mer opphøyd slag enn Israels vakre tempel av stein. (Ap. gj. 7: 48, 49; Es. 66: 1) Paulus snakket også om omskjærelsen av de åndelige jøder (de kristne) som en omskjærelse «i hjertet, ved ånden, og ikke ved en skreven lovbok». Moses hadde imidlertid flere hundre år tidligere talt om hjertets omskjærelse og vist at den var viktigere enn kjødets omskjærelse. — Rom. 2: 29, NW; 5 Mos. 10: 16; 30: 6.
15. Hva beviser Bibelens indre harmoni, og hvilken slutning trekker vi av det?
15 Hvordan kan noen med rette hevde at Bibelen skriver seg fra eller er blitt inspirert av mennesker, i betraktning av alle disse bevisene, som viser hvilken enestående åndelig oppfatning de kristne skribenter hadde, en oppfatning som også er så nøye i harmoni med de hebraiske skrifter? For det første er det en ubestridelig kjensgjerning at «aldri er noe profetord framkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd», og for det annet er det en like ubestridelig kjensgjerning at et menneske aldri kan få den rette forståelse av profetiene ved hjelp av sin egen visdom, men er fullstendig avhengig av profetienes opphavsmann, som i sin egen tid taler gjennom dem som er fylt av hans ånd. — 2 Pet. 1: 21.
Et verk av mennesker eller av Gud?
16. I hvilken forstand ble Israel til et folk i Egypt?
16 Vi skal nå ta for oss en annen bevisrekke. Tenk over hva som hendte kort tid etter at israelittene hadde dratt ut av Egypt. Først vil vi imidlertid minne deg om at Jakob og hans 12 sønner og deres barn 215 år tidligere hadde dratt ned til Egypt på grunn av en hungersnød. Dette var et familieanliggende. Den gangen sa Gud til Jakob i et syn: «Frykt ikke for å dra ned til Egypt, for der vil jeg gjøre deg til et stort folk.» Dette betydde ikke at de skulle bli en stor, uavhengig makt, men at de skulle bli mange i antall, for beretningen sier at «Israels barn var fruktbare og tok sterkt til og ble mange og overmåte tallrike». (1 Mos. 46: 3; 2 Mos. 1: 7) Hele den tid de oppholdt seg i Egypt, var en tid med lidelser, for de drev feavl, noe som var «en vederstyggelighet for egypterne». De bodde derfor «i landet Gosen», atskilt fra egypterne. Under slike forhold ville det ikke være forstandig, nei, ikke engang mulig å føre en sterk uavhengighetspolitikk eller danne et regjeringssystem. De måtte leve ganske enkelt som et jordbrukssamfunn etter det patriarkalske mønster som de var vant til. — 1 Mos. 46: 34.
17. Hva måtte Israel gjennomgå fra Moses’ fødsel av, og hvilke viktige begivenheter førte dette til?
17 «Da kom det en ny konge over Egypt, som ikke visste noe om Josef», og i minst 80 år, fra Moses’ fødsel til utgangen fra Egypt, ble israelittenes liv forbitret «med hardt trellearbeid . . . som de [egypterne] tvang dem til å gjøre». Det var ikke noen mulighet for at de kunne bli en nasjon der. Så kom de ti plager og utgangen fra Egypt, og til slutt dro hele Israel og «en stor hop av alle slags folk med dem» trygt gjennom Rødehavet, og egypternes hær som fulgte etter dem, gikk til grunne. Mindre enn tre måneder senere ’leiret Israel seg midt imot fjellet (Sinai berg)’. Dette var en meget viktig tid i Israels historie. Dette folket begynte da å bli en atskilt, uavhengig nasjon. Men hvordan kunne denne nasjonen bli til når israelittene manglet erfaring i nasjonale og regjeringsmessige spørsmål? — 2 Mos. 1: 8, 14; 12: 38; 19: 1, 2.
18. Hvor mye av Pentatevken skrev Moses sannsynligvis mens han var på Sinai berg?
18 Det som hendte, var dette: Først ga Gud dem De ti bud og en rekke lover angående slike ting som slaveri, vederlag for skader, tyveri, forførelse, lån og så videre og også om overholdelse av sabbater og høytider. Men dette var ikke alt. Noen dager senere gikk Moses opp på fjellet igjen for å få ytterligere veiledning, og han «var på fjellet i førti dager og førti netter». Hva gjorde han der oppe? Det er mye som tyder på at han skrev de tre første Mosebøker og kanskje også de første kapitler i 4 Mosebok mens han var på Sinai berg. — 2 Mos. 21: 1; 24: 18.
19. Hva frambrakte den ene mannen Moses for Israel sett ut fra et menneskelig synspunkt?
19 Hvis vi mente at hele denne beretningen hadde en menneskelig opprinnelse, slik den vanlige oppfatning er, måtte vi hevde at ett menneske, Moses, i løpet av noen få måneder laget en omfattende og detaljert lov for alle Israels nasjonale anliggender, både de sivile og de religiøse. Vi måtte ikke bare hevde at han laget grunnloven, De ti bud, og utallige forskrifter angående sivile anliggender, men også at én mann laget en uhyre detaljert veiledning for Israels religiøse liv og tilbedelse. Denne veiledningen omfattet byggingen av arken, tabernaklet og det som skulle være i det, forgården omkring det, prestenes, og yppersteprestens klær og deres innvielsesseremonier, og den innbefattet en detaljert beskrivelse av de materialer som skulle brukes, deres farge, mål og så videre. I 3 Mosebok har vi dessuten alle lovene som viser hvordan folket kunne få komme fram for Gud og frambære de forskjellige slags offer.
20. Hvorfor er det umulig å tilskrive en mann alt dette?
20 Det er umulig å tilskrive én mann alt dette. Det er ikke bare det at det er så uhyre mange detaljer, men hele lovsamlingen er av en enestående høy kvalitet. Ikke noe menneske eller noen regjering har laget noe som kan måle seg med den, eller som tilnærmelsesvis kommer opp mot den. Vi innrømmer at det fantes grunnfestede lover i det patriarkalske samfunn som Gud handlet med før Moses’ tid, men mye av Moses’ arbeid besto i å tilveiebringe et nytt system for tilbedelse for et folk som var i ferd med å bli en nasjon. Vi kan heller ikke for et øyeblikk tro at Moses, selv om han var blitt «opplært i all egypternes visdom», laget en etterligning av deres hedenske leveregler og tilbedelse — Ap. gj. 7: 22.
21. Hvilket annet punkt beviser at Moses og alle Bibelens skribenter ble inspirert til å skrive ved Jehovas ånd?
21 Det er ytterligere to punkter som vi gjør vel i å merke oss. Det går ofte flere generasjoner før en nasjon har utarbeidet et lovsystem, og deretter finner de gjerne at lovene må tillempes og forandres, men de lover som ble gitt ved Moses, ble ikke forandret, nei, ikke det aller minste. Det andre punktet er dette: Paulus sier: «Loven har en skygge av de gode ting som skal komme,» og i sitt brev til Hebreerne viser han hvordan mange trekk ved loven var et passende bilde på «himmelske ting». Hvordan kunne Moses på noen mulig måte ha forutsett og formet det han skrev, slik at det kunne danne et forbilde på noe som han ikke hadde kjennskap til? Og hvordan kunne apostelen Paulus eller et hvilket som helst annet menneske ved hjelp av sin egen forstand være i stand til å se hvordan de himmelske trekk ved Jehovas nye redskap på en vidunderlig måte var blitt forbilledlig framstilt i den gamle loven? Hvor innlysende er det ikke at både Moses og Paulus og alle de andre av Bibelens skribenter ble inspirert av Jehovas hellige ånd til å skrive denne storslagne boken! — Heb. 10: 1, NW; 9: 23.
22. Hvordan ble loven omskrevet i ett ord, og hvordan er dette i sammenligning med Moses’ skrifter?
22 Hva hendte så etter Moses’ tid? Jo, over 1500 år senere viser en annen av Bibelens skribenter hvordan loven ble opphevd. Han sier at Gud «utslettet det håndskrevne dokument [eller pakten] mot oss . . . Han har fjernet det ved å nagle det til torturpelen». På et annet sted omskriver den samme skribenten menneskelig talt hele loven i ett ord — KJÆRLIGHET! Han hevder og beviser at «kjærligheten er lovens oppfyllelse», og at «hele loven er oppfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din neste som deg selv». Dette er ikke det som mennesker i alminnelighet mener med kjærlighet, og som hovedsakelig er av følelsesmessig natur, men det er den slags kjærlighet som vi kan se at Jehova selv legger for dagen, for, som apostelen Johannes sier, «Gud er kjærlighet». Dette ordet, kjærlighet, høres kanskje ikke så omfattende ut som alt det Moses skrev, men i virkeligheten er det langt mer dyptgående. — Kol. 2: 14, NW; Rom. 13: 10; Gal. 5: 14; 1 Joh. 4: 16.
23. Hvilke velsignelser venter dem som fullt ut godtar Bibelen som Guds Ord?
23 Når vi først får det rette synspunkt, vil vi, uansett hvilken side av dette emnet vi undersøker, forstå som aldri før at «hele Skriften er inspirert av Gud» og er et uutslettelig vitnesbyrd om «Jehova, sannhetens Gud». Vi kan ikke bare ha full tillit til at Ordet, hele Bibelen, er autentisk, men også til at alt den har forutsagt, helt sikkert kommer til å bli oppfylt. Den nye verdens samfunn av Jehovas vitner, et folk som er fullstendig innvigd til Jehova og fullt ut godtar hans Ord, erfarer allerede nå noen av de gode ting som skulle komme, og du kan også få del i dem. Som Jehova selv uttrykte det: «Mitt ord . . . skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til. For med glede skal I dra ut, og i fred skal I føres fram». — 2 Tim. 3: 16; Sl. 31: 6, NW; Es. 55: 11, 12.
24. Hvilket spørsmål oppstår nå i forbindelse med Bibelen?
24 Hvis vi ønsker å få den rette verdsettelse av en bok eller en boksamling, Bibelen innbefattet, er det til stor hjelp, for ikke å si absolutt nødvendig, å bli godt kjent med forfatterens personlighet. Hvordan kan vi bli det? Det vil være verdt å undersøke dette med tanke på Bibelen og dens Forfatter.