Jehovas trofaste tjenere, har angret det onde de har gjort, og vunnet Jesu Kristi gunst. Nå lider de ikke lenger hunger på grunn av åndelig hungersnød, men de gleder seg over å ha rikelig med åndelig føde. — Ap. gj. 6: 7; Joh. 10: 16; Gal. 1: 23; Åpb. 7: 9.

Det at egypterne til slutt solgte sin jord og seg selv, idet Josef kjøpte dem og deres jord til Farao, slik at de kunne få føde av Josef, har også en enestående profetisk betydning. (1 Mos. 47: 23) Alle som i dag ønsker å få livsoppholdende åndelig føde av den større Josef, må innvie seg selv og alt de har, til Jehova Gud. De må avlegge et helhjertet og utvetydig løfte om å gjøre Guds vilje og vandre i Jesu Kristi fotspor. På den måten blir de Jehovas treller eller slaver, akkurat som egypterne i gammel tid ble Faraos treller eller slaver.

Betyr det at disse som i dag kommer til den større Josef for å gi alt de har, til Jehova, for all framtid vil få åndelig føde uten å gjøre seg noen anstrengelser? Nei, på ingen måte. Jehovas evige prinsipp lyder: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete.» (2 Tess. 3: 10) Gud ga jo også Adam et arbeid å utføre. — 1 Mos. 2: 15.

Slik forholder det seg også i dette profetiske dramaet, som viser at Jehova skaffer til veie en overflod av føde midt i en tid med hunger. I gammel tid fikk egypterne såkorn gjennom Josef, slik at de kunne tilså sin jord og dyrke den. Når de hadde høstet avgrøden, fikk de beholde fire femtedeler av den og skulle bare gi tilbake en femtedel som betaling for at de hadde fått såkorn og hadde fått bruke jorden — en meget rettferdig ordning. Det forholder seg på lignende måte i vår tid: De som har fått åndelig føde gjennom den større Josef, er forpliktet til å hjelpe de mennesker som i likhet med dem er klar over sitt åndelige behov.

Det kan ikke være tvil om at det er åndelig hunger verden over i vår tid. Men Jehova har skaffet til veie en overflod av åndelig føde gjennom sine innvigde, trofaste tjenere, den salvede Josef-klassen og dens hengivne medarbeidere. Lykkelige er alle de som vender seg til dem for å få stilt sin åndelige hunger og tørst! Og enda lykkeligere er alle de som hjelper dem som hungrer og tørster! — Ap. gj. 20: 35; Es. 25: 6.

Spørsmål fra leserne

● Hvordan skal vi forstå Matteus 1: 17, som taler om tre grupper av ætt-ledd (14 i hver gruppe) fra Abraham til Jesus Kristus, til tross for at det bare er 41 ætt-ledd som er nevnt i de foregående versene? — Belgia.

Det er en enkel forklaring på denne tilsynelatende vanskeligheten. Det er tydelig at Matteus har regnet med David to ganger. Han har ikke tatt hensyn til det samlede antall, men har gjort de tre gruppene på 14 navn eller ætt-ledd like store for at det skal være lettere å huske dem. Som Matteus selv uttrykker det: «Således er alle ætt-leddene fra Abraham inntil David fjorten ledd, og fra David inntil bortførelsen til Babylon fjorten ledd, og fra bortførelsen til Babylon inntil Kristus fjorten ledd.»

Når en tar i betraktning slike slektregistre som dem som står i 1 Krønikebok, kapitlene 1 til 3, ser en at det var minst 46 ætt-ledd fra Abraham til Jesus Kristus. Matteus forkortet listen ved å utelate tre av Judas konger som var etterkommere av kong Joram og den morderiske dronning Atalja. Hun var datter av den onde dronning Jesabel og tilranet seg tronen og regjerte i sju år. Etter at Matteus har oppført Joram, utelater han så de neste tre ætt-ledd, fruktene av denne onde forbindelsen, nemlig Akasja (som regjerte i bare ett år), Joas (som ble konge da han var sju år gammel) og Amasja (som regjerte i 29 år). Etter Joram nevner han i stedet Ussias, som styrte lenge og under gode forhold helt til han formastet seg til å opptre som prest og frambære røkelse i templet og som følge av det ble slått med spedalskhet. Matteus utelot også Jojakim, Josias’ sønn, og Hananja, Serubabels sønn, som med tiden ble far til Abiud.

Det er ingen grunn til å undre seg over at Matteus har foretatt slike utelatelser. Slektregistrene ble til sine tider forkortet. Esras oppfører for eksempel 23 navn i prestenes slektregister i 1 Krønikebok 6: 3—14, men nevner bare 16 navn for samme tidsperiode når han oppgir sitt eget slektregister i Esras 7: 1—5.

Det er en rekke ting vi må ha i tankene når vi undersøker slektregistrene i Bibelen. Vi må for det første være klar over at det at slektregistrene er forskjellige, ikke skyldes skjødesløshet. Israelittene var svært interessert i historie og var