En profeti om ham som alle folkene blir lydige

«Samle eder, så vil jeg forkynne eder hva som skal hende eder i de siste dager.» — 1 Mos. 49: 1.

 1. Hvilken tid lever vi i, og hvilken profeti fra fortiden ser vi får sin oppfyllelse?

VI LEVER i de «siste dager», enten folk vil tro det eller ikke. Vi ser oppfyllelsen av en profeti fra fortiden som til og med verdensorganisasjonen De forente nasjoner er oppmerksom på. Turister som besøker De forente nasjoners hovedkvarter på vestsiden av East River i New York, kan finne nevnte profeti risset inn på en marmormur:

De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig.

Ettersom dette sitatet står der uten noen henvisning til hvilken kilde det er hentet fra, er det få turister som er klar over at det er tatt fra Esaias’ profeti i Bibelen. Det som imidlertid er viktigst å merke seg i denne forbindelse, er at profeten Esaias sa at dette skulle skje ved slutten av en tidsperiode.

 2, 3. a) Når skulle den ifølge profeten Esaias få sin oppfyllelse? b) Hvilken tid lever vi i hvis det er slik at Esaias’ profeti blir oppfylt i dag?

² Vi gjengir her hele profetien slik den lyder ifølge en moderne bibeloversettelse, for å vise når den får sin oppfyllelse:

Det skal skje ved dagenes ende at fjellet der Jehovas hus står, skal bli grunnfestet over fjellenes topp, og det skal visselig bli hevet opp over høydene; og alle folkeslag skal strømme til det. Og mange folk skal visselig gå av sted og si: «Kom, dere mennesker, og la oss gå opp til Jehovas fjell, til Jakobs Guds hus; og han skal undervise oss om sine veier, og vi skal vandre på hans stier.» For fra Sion skal lov utgå, og Jehovas ord fra Jerusalem. Og han skal visselig avsi dom blant folkeslagene og bringe orden i forholdene for mange folk. Og de må smi sine sverd om til plogjern og sine spyd til vingårdskniver. Nasjon skal ikke løfte sverd mot nasjon, og de skal heller ikke mer lære å føre krig. — Es. 2: 2—4, New World Translation.

³ Hvis det er slik at denne profetien blir oppfylt i dag av mennesker som kommer fra mange nasjoner, som ikke mer kjemper mot hverandre, og som heller ikke har planer om å gjøre det, ettersom de ikke mer lærer å føre krig, da må vi leve «ved dagenes ende», det vil si, i de siste dager for denne krigsherjede verden. En verden uten krig må derfor være nær, noe som blir vist i forbindelse med et folk som blir iakttatt overalt i verden i vår tid.

 4. Hvilket folk er det som overalt blir iakttatt i dag, og hvilken befaling i Esaias’ profeti adlyder dette folket?

⁴ Hvilket folk? Ifølge Esaias’ profeti skulle det være de mennesker som tilber den Gud hvis navn blir nevnt tre ganger i denne profetien. Ettersom hans navn er Jehova, må dette folket være Jehovas vitner. Det er de som opphøyer tilbedelsen av Jehova «over fjellenes topp» og hever den «opp over høydene». Skarer av mennesker kommer fra jordens fire hjørner, fra «alle folkeslag» og fra «mange folk», og de blir forent i tilbedelsen av Jehova som den eneste levende og sanne Gud og blir hans vitner. De adlyder den befaling som blir gitt i Esaias’ profeti, kapittel 43, vers 12: «I er mine vitner, sier [Jehova], og jeg er Gud.»

 5. Hva viser Vakttårnet for 15. mars 1962 at disse menneskene gjorde i løpet av tjenesteåret 1961 for å oppfordre folk til å tilbe Jehova?

⁵ La oss nå vende oss til Vakttårnet for 15. mars 1962 og se på fortegnelsen over de land hvor de vitner og har dannet menigheter. Der kan vi telle 188 land, fra USA til Østerrike. Denne fortegnelsen står oppført på sidene 138—141, og den inneholder i detaljer de forskjellige trekk ved organisasjonens virksomhet i alle disse landene. Vi blir gjort kjent med at i løpet av tjenesteåret 1961 var det gjennomsnittlig 884 587 Jehovas vitner som hver måned utførte tjeneste på feltet ved at de besøkte hjemmene til alle slags mennesker uten hensyn til deres rase, hudfarge, nasjonalitet, religion eller sosiale stilling og forkynte for dem det gode budskap om Jehovas rike ved hans innsatte Konge Jesus Kristus. I løpet av dette tjenesteåret brukte de 132 695 540 timer til å forkynne om Guds rike, og de gjorde det på over 150 språk. Det var virkelig mye tid som ble brukt til å oppfordre folk til å tilbe Jehova.

 6. Hvilken resolusjon leste millioner av mennesker i løpet av 1958—1959, og hvilken beslutning ble i særlig grad påpekt i denne resolusjonen?

⁶ I løpet av desember 1958 og en del av 1959 leste millioner av mennesker over hele jorden en traktat på fire sider som disse vitnene lot trykke på 53 språk og spredte i et antall av 72 348 403. Den gjenga en resolusjon som var blitt vedtatt under deres internasjonale stevne på Yankee Stadium og Polo Grounds i New York. Denne resolusjonen ble fredag den 1. august 1958 forelagt en tilhørerskare som ifølge opptelling viste seg å bestå av 194 418 mennesker fra 123 land, og de vedtok den med stor applaus ved å si ja. Noe som i særlig grad ble påpekt i denne resolusjonen, var deres beslutning om å fortsette å leve i samsvar med profetien i Esaias 2: 4, som de forsto ble oppfylt på dem.

 7. Hvordan har de like til denne dag levd i samsvar med denne profetien, og hva er det et bevis for?

⁷ Uten hensyn til de verdslige nasjoners politiske og religiøse stridigheter har like til denne dag disse vitner for Jehova hverken tatt del i krigsforberedelser eller løftet sverd mot sine kristne brødre i andre land. De lærer ikke mer å føre krig, og det til tross for det faktum at titusenvis av mennesker hvert år slutter seg til deres verdensomfattende organisasjon. Dette er noe Jehova har gjort mulig. Det er et tydelig bevis for at vi lever «ved dagenes ende».

 8. Hvilken profet som er nevnt i Esaias 2: 3, vender vi oss til for at vi kan bli enda mer overbevist om dette, og hvilke spørsmål melder seg angående ham?

⁸ For at vi kan bli enda mer overbevist om dette, vil vi nå undersøke en annen profeti som ble gitt angående «dagenes ende». Den ble gitt av en profet som er nevnt i Esaias’ profeti. Det er passende at vi nevner hans navn her, for Esaias 2: 3 sier at de mennesker som i dag går inn for å tilbe den sanne Gud, skulle si: «La oss gå opp til [Jehovas] berg, til Jakobs Guds hus.» Hvem er denne Jakob, hvis Gud var Jehova? Hva profeterte han angående «dagenes ende»?

 9. Hvor tilbrakte denne profeten sitt liv?

⁹ Jakob kom fra den delen av det sørvestlige Asia som i dag kalles Midt-Østen. I 20 år bodde han i Syria, hvor han ble far til 12 sønner. Men da han kom med sin profeti angående våre dager, bodde han i Egypt, i en del av vår tids Forente arabiske republikk. Jakob var sønn av Isak og sønnesønn av Abraham. Det meste av sitt liv tilbrakte han sammen med sin far og sin farfar i det område som nå er underlagt landene Jordan og Israel. De siste 16 årene av sitt liv tilbrakte han som fremmed i Egypt sammen med sin familie.

10, 11. a) Hvorfor burde alle jordens slekter være interessert i denne Jakob? b) Hvilken gruppe profeter hørte Jakob med til?

¹⁰ Alle mennesker på jorden burde være interessert i denne Jakob. Hvorfor? Jo, de burde det på grunn av det Gud sa til Jakob i et strålende syn. Jakob hadde nettopp forlatt sin far Isak i Be’erseba i sør og var på vei til Syria for å gifte seg. På veien nordover sovnet han ute på marken i nærheten av Betel (nå Beitin i Jordan). Om natten hadde han en drøm og fikk i et syn se en stige som var stilt opp på jorden og nådde til himmelen, og fra toppen av stigen talte Gud og sa til Jakob:

«Jeg er [Jehova], din far Abrahams Gud og Isaks Gud; det land som du nå ligger i, det vil jeg gi deg og din ætt. Og din ætt skal bli som støvet på jorden, og du skal utbre deg mot vest og mot øst og mot nord og mot syd, og i deg og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes [velsigne seg selv, NW].» — 1 Mos. 28: 13, 14.

¹¹ På grunn av dette guddommelige løfte må enhver som ønsker å velsigne seg selv på jorden, uansett hvilken slekt han tilhører, gjøre det gjennom en «ætt» eller etterkommer av denne Jakob. Senere forandret Jehova Gud Jakobs navn til Israel, slik at han blir omtalt ved begge navn i Bibelen, noen ganger som Jakob og andre ganger som Israel. I likhet med Abraham og Isak ble også Jakob en profet for Jehova. Salme 105: 14, 15 sier like ut at Jakob var en profet. Etter at denne salmen først har fortalt om hvordan Abraham, Isak og Jakob vandret omkring i det lovte land, kommer den inn på hvordan Jehova Gud beskyttet dem, og sier: «[Han tillot] ikke noe menneske å gjøre vold imot dem, og han straffet konger for deres skyld: Rør ikke ved mine salvede, og gjør ikke mine profeter noe ondt!»

12. Når ble Jakobs stilling som profet tydeligst gitt til kjenne?

¹² Hver gang Jakob fortalte sin familie om Guds løfte til ham ved Betel, handlet han naturligvis som en profet, men ikke i noe tilfelle ble hans stilling som profet gitt tydeligere til kjenne enn den gangen han kom med sine avskjedsord til sine sønner og sønnesønner. Det var da han lå på sitt dødsleie, i år 1712 før den kristne tidsregning. Han kalte sine 12 sønner til seg i sitt sykerom for å gi dem sine siste ord mens han satt i sengen med sine føtter hengende ut over sengekanten. Dette var kort tid etter at han hadde velsignet sine sønnesønner Manasse og Efraim, som var sønner av Josef, Jakobs 11. sønn. Josef tjente da som Egypts statsminister, den egyptiske konge Faraos fremste tjener. — 1 Mos. 48: 1—22.

13. Hvilken stil benyttet Jakob da han kom med sin siste profeti?

¹³ Da Jakob kom med sine siste ord til sine 12 sønner, benyttet han den poetiske stil som var karakteristisk for de hebraiske profeter, for Jakob var i likhet med Abraham og Isak en hebreer. Hans poesi var ikke den slags poesi som er kjennetegnet ved at slutten på linjene eller versene rimer eller er likelydende med de andre linjene eller versene. Den besto av rytmiske linjer som gjenga parallelle tanker eller uttrykk, som for eksempel når han i en del av en setning omtaler seg selv som Jakob og i neste del som Israel og således bruker to navn på samme person. En slik profetisk poesi er derfor noe mer enn det som blir kalt blankvers, som er vers hvor de forskjellige linjer ikke rimer eller lyder likt. Hebraisk poesi er kjennetegnet ved at den har linjer som løper ved siden av hverandre i samme tankeretning og således uttrykker lignende tanker, noe som i virkeligheten tjener til å framheve tanken eller temaet. Dette er noe vi vil merke oss når vi nå tar for oss den poetiske profeti som Jakob kom med på sitt dødsleie.

Jakobs profeti på dødsleiet

14. Hvilken kraft var det som drev Jakob til å tale, og hva sies det i 1 Mosebok 49: 1, 2 som viser dette?

¹⁴ Det som hendte i Jakobs hjem i Egypt da han lå på dødsleiet, i 1712 f. Kr., er beskrevet i 1 Mosebok, kapittel 49. Jakob ble ved den anledning inspirert av Guds ånd, og han talte som et profetisk vitne for Jehova. Dette framgår av det som sies i 1 Mosebok 49: 1, 2: «Og Jakob kalte sine sønner til seg og sa:

Samle eder, så vil jeg forkynne eder hva som skal hende eder i de siste dager. Kom sammen og hør, I Jakobs sønner, hør på Israel, eders far!»

15. Hvilke trekk ved hebraisk poesi merker vi oss i Jakobs innledningsord?

¹⁵ Legg merke til hvordan 1) uttrykket «Kom sammen» er en poetisk parallell til uttrykket «Samle eder», hvordan 2) uttrykket «og hør» er en parallell til uttrykket «så vil jeg forkynne eder», hvordan 3) uttrykket «hør på» er en parallell til uttrykket «og hør», og hvordan 4) uttrykket «Israel, eders far» er en parallell til uttrykket «I Jakobs sønner». Gjennom hele Jakobs profeti skal vi merke oss hvordan tanker eller beslektede uttrykk blir framhevd ved hjelp av en slik poetisk parallellisme. Alt dette tjener til å klargjøre tanken og utdype meningen og derved sikre en riktig forståelse.

16. Hvilken tid så Jakob i sin profeti fram til?

¹⁶ Da den døende patriark Jakob talte til sine 12 sønner, som oppmerksomt lyttet til ham, så han langt forbi deres levetid. Han så lenger enn til den tiden da familiene til hans 12 sønner skulle danne 12 stammer, som i fellesskap ville utgjøre et forent folk i det lovte land, Palestina, et folk som var kalt med sin fars navn Jakob eller Israel. Jakob så fram til den tiden da Gud skulle danne en ny nasjon, en åndelig nasjon som skulle være hans utvalgte folk, hans åndelige Jakob eller Israel.

17, 18. a) Hvilken grunnvoll hvilte hele Israels folk på? b) Hvordan kan det sies at noe lignende er tilfelle med det åndelige Israel?

¹⁷ Jakob tjente som den viktigste grunnvoll for hele det kjødelige Israels folk ettersom han var dets stamfar. Jakobs 12 sønner tjente som 12 sekundære grunnvoller eller 12 søyler som hvilte på Jakob. På disse 12 støttene eller søylene hvilte så hele Israels folk i et brorskapsforhold.

¹⁸ Noe lignende er tilfelle med det åndelige Israel, «Guds Israel», som et av dets medlemmer under inspirasjon senere kalte det. (Gal. 6: 16) Akkurat som fortidens israels folk var en stor menighet eller kirke for tilbedelsen av Jakobs Gud, Jehova, er også det åndelige Israel én stor menighet eller kirke for tilbedelsen av den samme Gud. Den som er et motbilde til patriarken Jakob, er Herren Jesus Kristus, for han er grunnvollen for denne menighet eller kirke som det åndelige Israel utgjør. Jesus påpekte dette da han sa til en av sine 12 apostler: «Du er Peter [stein]; og på denne klippe vil jeg bygge min menighet.» (Matt. 16: 18) Til oppbyggingen av denne kirke eller menighet benytter Jesus seg av 12 apostler, som er et motbilde til Jakobs 12 sønner. I Bibelens siste bok blir disse omtalt som «Lammets tolv apostler», og det nye Jerusalems 12 grunnsteiner bar navnene på Lammet Jesu Kristi 12 apostler. Det nye Jerusalems 12 porter bar imidlertid navnene på «Israels barns tolv stammer». — Åpb. 21: 12—14.

19. Hvem består den himmelske herskende klasse av, og hvordan blir de omtalt i Åpenbaringen 7: 4—8?

¹⁹ Den himmelske herskende klasse blir symbolsk omtalt som det herlige nye Jerusalem. Det skal bestå av 144 000 prøvde og trofaste etterfølgere av Lammet Jesus Kristus. De er beseglet med Guds hellige ånd, og de beholder dette seglet helt til deres prøve på jorden er over. Åpenbaringen 7: 4—8 henviser til dem som det åndelige Israel og framstiller dem som om de besto av 12 stammer. Navnene på disse stammene er navnene på patriarken Jakobs sønner og sønnesønner, og de blir nevnt i følgende rekkefølge:

Og jeg [apostelen Johannes] hørte tallet på dem som var beseglet: hundre og førtifire tusen beseglede av alle Israels barns stammer:

av [1] Juda stamme tolv tusen beseglede,

av [2] Rubens stamme tolv tusen,

av [3] Gads stamme tolv tusen,

av [4] Asers stamme tolv tusen,

av [5] Naftali stamme tolv tusen,

av [6] Manasse stamme tolv tusen,

av [7] Simeons stamme tolv tusen,

av [8] Levi stamme tolv tusen,

av [9] Issakars stamme tolv tusen,

av [10] Sebulons stamme tolv tusen,

av [11] Josefs stamme tolv tusen,

av [12] Benjamins stamme tolv tusen beseglede.

20. a) Hva bør en merke seg med hensyn til den rekkefølge som navnene på stammene er oppført i, men hvilket tall er blitt opprettholdt? b) Hva bør en merke seg med hensyn til alle disse stammene, og hva betyr det for hele organisasjonen?

²⁰ Patriarken Jakobs eller Israels sønner ble ikke født i den rekkefølge som er benyttet her. Navnet på Jakobs femte sønn, Dan, er dessuten ikke oppført, og navnet på Jakobs sønnesønn Manasse er oppført i stedet for Dan. Hvorvidt det var noe med hensyn til Dans stammes historie som var årsaken til at Manasse ble oppført i stedet for Dan, skal vi komme tilbake til senere. I ethvert tilfelle blir tallet 12 opprettholdt i Åpenbaringen 7: 4—8 som tallet på det åndelige Israels stammer. Alle navnene er dessuten navnene på 11 av Jakobs sønner og på en av Jakobs sønnesønner ved Josef. Vi legger også merke til at hver stamme har et likt antall medlemmer. Ingen stamme er således tallmessig sett større enn de andre, men hele det åndelige Israels organisasjon blir framstilt som en organisasjon som er i fullkommen likevekt, og i forbindelse med hver stamme blir det igjen lagt vekt på tallet 12.

21. Omtalte Jakob sine sønner i den rekkefølge de var blitt født, da han kom med denne profetien, og som hva kunne han henvende seg til dem alle?

²¹ Da patriarken Jakob kom med denne profetien på sitt dødsleie, omtalte han imidlertid ikke sine sønner i den rekkefølge de var blitt født av sine fire mødre, nemlig Jakobs første hustru, Lea, hennes trellkvinne Silpa, Jakobs annen hustru, Rakel, og hennes trellkvinne Bilha. Som deres felles far kunne Jakob henvende seg til dem alle som «I Jakobs sønner» og omtale seg selv som «Israel, eders far».

22. Til gagn for hvem var i virkeligheten det som Jakob den gang profeterte om, men hvilke andre som lever i dag, bør også være interessert i denne profetien?

²² Jakob samlet sine 12 sønner for å si dem hva som skulle skje med dem eller med dem som de var forbilder på, «i de siste dager», det vil si i vår tid, som er «de siste dager» for det åndelige Israel på jorden, før den lille levning av dets 144 000 medlemmer blir tatt opp til det himmelske nye Jerusalem og blir forent med Guds Sønn, Lammet Jesus Kristus. Det som Jakob sa til sine 12 sønner for over 3600 år siden, sa han derfor i virkeligheten til gagn for levningen av det åndelige Israel som nå befinner seg på jorden i denne den mest storslagne tid i menneskenes historie. Og ettersom de som tilhører denne levning, er medlemmer av den åndelige «Abrahams ætt» som alle jordens nasjoner og slekter for evig skal velsigne seg selv i, burde nå mennesker av alle slekter og nasjoner som er interessert i å velsigne seg selv, undersøke sammen med oss de ordene Jakob kom med på sitt dødsleie.

Ruben

23. Hvordan fikk Jakobs førstefødte sønn sitt navn, og hvilke spørsmål meldte seg nå med hensyn til hans stilling som den førstefødte?

²³ Ved å benytte seg av poetiske parallellismer kom Jakob med en profeti om Ruben, sin førstefødte sønn med sin hustru Lea, en syrisk pike, som var hans første, men ikke mest elskede hustru. Da Lea fødte ham, sa hun: «Se, en sønn!» og dette utbruddet ble så hans navn, Ruben. Som Jakobs førstefødte sønn hadde Ruben naturligvis de rettigheter som tilkom den førstefødte sønn i familien. Av den grunn var han berettiget til en dobbelt del av det som hans far, Jakob, etterlot seg. Spørsmålet var imidlertid: Ville Ruben gjøre seg fortjent til å få nyte godt av den førstefødtes rettigheter? Patriarken Jakob hadde som familiens overhode også tjent som Jehovas prest for hele familien ved å frambære offer på familiens alter, lede i bønn og forestå den religiøse opplæringen. Som far var han den som hadde tatt seg av hele familien og alle dens tjenere og husdyr og eiendommer og eiendeler. Hvem skulle nå overta disse privilegier?

24. Hvordan skulle de 12 familiene forholde seg etter Jakobs død, og hvilke spørsmål måtte hans ord til Ruben bringe klarhet i?

²⁴ Etter sin fars død skulle ikke de 12 sønnene gå hver sin vei og danne 12 familier. De skulle holde sammen som ett folk, som en nasjon. Men hvem var det som skulle tjene som prest for dette folket eller denne menigheten? Hvem var det som skulle inneha den ledende stilling blant dem? Ville disse privilegiene som vanligvis tilkom den førstefødte, ved Guds ånds inspirasjon bli gitt til Ruben? La oss derfor lytte til Jakobs ord med minst like stor interesse som Jakobs 12 sønner hadde da de lyttet til det han sa:

«Ruben, min førstefødte er du, min kraft og min styrkes første frukt, høyest i ære og størst i makt. Du bruser over som vannet, du skal intet fortrinn ha; for du steg opp på din fars leie; da vanhelliget du det — i min seng steg han opp!» — 1 Mos. 49: 3, 4.

25, 26. a) Ved hvilken uttalelse understrekte Jakob at Ruben var hans førstefødte, og hva skulle han ha vist seg verdig til? b) Hva er ment med uttrykket «høyest i ære»? med uttrykket «størst i makt»?

²⁵ Før bryllupsnatten med sin første hustru, Lea, hadde ikke Jakob hatt noen kjønnslig omgang. Hans kraft til å frambringe barn var inntil da ikke blitt benyttet, enda han på dette tidspunkt (1774 f. Kr.) var i sitt 84. år. Hans siste barn og sønn ble ikke født før over 13 år senere. Han kunne derfor henvende seg til Ruben som «min kraft og min styrkes første frukt». Ruben skulle ha vært familiens beste sønn, verdig til å motta en dobbelt så stor arv som hver av sine brødre. (5 Mos. 21: 17) Han skulle i alle henseender ha vært den høyeste blant sine brødre.

²⁶ Ruben skulle naturligvis ha vært «høyest i ære og størst i makt». Det ser ut til at uttrykket «høyest i ære» ble brukt med tanke på nasjonens presteskap. Presteskapet burde ha bestått av de mannlige medlemmene av Rubens stamme. Med uttrykket «størst i makt» kan det ha vært ment ledelsen eller kongeverdigheten, når dette folket på et senere tidspunkt skulle bli et kongedømme. Den høye stilling å være en prest for Jehova Gud burde Ruben ha hatt, og den makt som var forbundet med det å ha ledelsen eller kongeverdigheten, burde han ha utøvd. Hva profeterte så Jakob om dette? Ble hans profeti oppfylt?

27. Hvilken hendelse minte Jakob Ruben om?

²⁷ Jakob minte om noe som hadde hendt, og som gjorde at Ruben mistet alle de tre privilegier han kunne ha nytt godt av, nemlig de privilegier som var forbundet med å være den førstefødte, å være prest og være leder. Ruben hadde vanæret sin far. Han hadde gjort seg skyldig i blodskam ved å begå en umoralsk handling med sin fars medhustru Bilha, Jakobs elskede hustru Rakels trellkvinne. Dette var kort tid etter Rakels død, som inntraff etter at hun hadde født Benjamin. Hvorvidt den førstefødte Ruben krenket trellkvinnen Bilha for å forhindre at hun skulle ta Rakels plass hva Jakobs hengivenhet angikk, og dermed bli mer begunstiget enn Rubens mor, Lea, eller hvorvidt Ruben krenket Bilha fordi han simpelthen begjærte henne, sies det ikke noe om i den bibelske beretning. Den sier bare: «Og mens Israel bodde der i landet, hendte det at Ruben gikk av sted og lå hos Bilha, sin fars medhustru; og Israel fikk høre om det.» Og den greske Septuaginta-oversettelsen av de hellige skrifter tilføyer: «Og det var ondt i hans øyne.» — 1 Mos. 35: 22.

28. a) Når fant synden Ruben til slutt, og hvilke følger fikk det for ham? b) Hvordan hadde Ruben handlet, men hvordan burde han ha handlet?

²⁸ Da den førstefødte Ruben hadde begått denne alvorlige forbrytelse mot sin far Jakob, og mot sine halvbrødre Dans og Naftalis mor, ble han ikke straks forkastet og utstøtt. Men nå, om lag 50 år senere, finner til slutt synden ham. (4 Mos. 32: 6, 23) Under guddommelig inspirasjon gjør hans døende far ham kjent med følgene av hans skjendige handling. Jakob sier til ham: «Du skal intet fortrinn ha.» Dermed blir Ruben fratatt det privilegium å være «høyest i ære og størst i makt» og en førstefødt sønns rett til å få en dobbelt del av sin fars arv. Hvorfor? Jo, det var fordi han ’bruste over som vannet’. Han viste seg å være like ustadig som vannet eller like ustyrlig og ubesindig som vannet som sprenger en demning eller styrter nedover en dal. En som bruser over som havet, bryr seg ikke om følgene og kan av den grunn ikke få noe fortrinn framfor andre. Ruben burde ha vist selvkontroll. Han burde ha vist en sønns respekt for sin fars verdighet og for de to sønnene til Bilha, sin fars medhustru.

29, 30. a) Hvilken lignende hendelse fant senere sted i menigheten i Korint? b) Hvem led på grunn av Rubens umoral, og hvordan?

²⁹ Ruben vanhelliget sin fars ekteseng. Dette var noe i likhet med det som mye senere fant sted i den kristne menighet i Korint, da apostelen Paulus utstøtte en person som enda han ga seg ut for å være en kristen, gikk inn til sin fars hustru og hadde kjønnslig omgang med henne. (1 Kor. 5: 1—13) Ettersom Jakob finner det ubehagelig å snakke lenger til Ruben om hans skamløse oppførsel, slutter han sin profetiske dom over sin førstefødte sønn med å si: «I min seng steg han opp!» Rubens sønner, ja, hele hans stamme, led på grunn av hans umoral. Dette blir vi gjort kjent med i 1 Krønikebok 5: 1, 2:

³⁰ «Og sønnene til Ruben, Israels førstefødte — for han var den førstefødte, men fordi han vanhelliget sin fars seng, ble hans førstefødselsrett gitt til sønnene av Josef, Israels sønn, som dog ikke ble innført i ættelisten som den førstefødte; for Juda ble den mektigste blant sine brødre, og fyrsten skulle være en av hans etterkommere, men førstefødselsretten tilhørte Josef.»

31, 32. a) Hvordan kan det sies at Rubens etterkommere hverken fikk noe fortrinn framfor noen andre eller på noen måte utmerket seg i Israel? b) Hvordan forholdt de seg i dommeren Baraks dager og på den tiden da Assyria inntok Israels rike i nord?

³¹ Ruben mistet det privilegium å inneha et tilsynsembete blant Israels folk fordi han vanæret den stilling som etter kjødet tilkom ham som den førstefødte. Ingen av Rubens etterkommere ble dommer, profet eller leder i Israel. Da de 12 Israels stammer bosatte seg i det lovte land i det 15. århundre f. Kr., fikk Ruben tildelt et landområde som lå øst for Dødehavet og elven Jordan. Da det senere ble utkjempet et slag ved «Megiddos vann» for å befri landet fra den kana’anittiske undertrykker kong Jabin og hans hærfører Sisera, støttet ikke rubenittene dommeren Barak og profetinnen Debora. I sin seierssang gjorde derfor Barak og Debora oppmerksom på hvordan rubenittene hadde sviktet i denne henseende, da de sang: «Ved Rubens bekker holdtes store rådslagninger. Gilead [sammen med Ruben] — hinsides Jordan ble han i ro.» — Dom. 5: 15, 17.

³² Da Israels rike i nord flere hundre år senere ble inntatt av assyrerne, var rubenittene noen av de første som ble ført som fanger til Assyria. (1 Krøn. 5: 26) Rubens stamme fikk så visst ikke noe fortrinn framfor de andre stammene i Israel.

33. Hvilken tildeling fikk Rubens stamme i Esekiels syn om oppdelingen av landet under Guds rike?

³³ I Esekiels syn om oppdelingen av landet, noe som var et forbilde på utdelingen av land i den nye verden under Guds rike, fikk ikke Ruben en tildeling nærmest det landområde som ble kalt «den hellige gave», hvor Jehovas tempel, byen Jehova-Shammah og fyrstens område lå. Judas tildeling lå nord for den hellige gave, og nord for Judas tildeling lå så Rubens. — Esek. 48: 6—22.

34. Hva er derfor ikke så merkelig i forbindelse med synet om beseglingen av de 144 000, men hva blir de som tilhører disse, derved minnet om?

³⁴ Det er derfor ikke så merkelig at Ruben ikke blir nevnt først, men som nummer to, etter Juda stamme, i apostelen Johannes’ syn om beseglingen av det åndelige Israels 12 stammer. (Åpb. 7: 5; se side 489.) De som tilhører de 144 000 åndelige israelitter, blir derved minnet om hvordan Ruben tapte storslagne privilegier ved ikke å sette det rette eksempel som en trofast tilsynsmann blant Jehova Guds utvalgte folk.

35. Hvilke følger vil det få for de åndelige israelitter hvis de i likhet med Ruben bruser over som vannet, og hvordan blir dette vist ved det som skjedde med den umoralske personen i Korint?

³⁵ Enhver innvigd, døpt person i det åndelige Israel som bruser over som vannet, det vil si, som viser seg å være ustadig og kaster seg ubesindig ut i ekteskapsbrudd eller utukt, vil helt sikkert miste sin stilling som tilsynsmann. Det kan nok være at han oppriktig angrer sin umoralske handlemåte, men han har for alltid tilsmusset sitt rulleblad. Han har satt et dårlig eksempel for Guds hjord. I likhet med den mannen i menigheten i Korint som vanæret sin fars ekteseng, kan han komme til å bli utstøtt og senere bli gjenopptatt på grunn av at han føler seg nedbrutt og i gudfryktighet viser oppriktig anger. Men etter at denne korintier hadde vært utstøtt, var han aldri mer skikket til å inneha stillingen som en tilsynsmann som satte det rette eksempel for den kristne menighet. (2 Kor. 7: 9, 10; 2: 6—11) Han var ikke uklanderlig og foregikk ikke Guds hjord med et rett eksempel, slik en tilsynsmann skulle. (1 Tim. 3: 1—4; Tit. 1: 5—9) I likhet med Rubens stamme som ikke var skikket til å inneha lederstillingen i det kjødelige Israel, var heller ikke han skikket til å inneha en slik stilling i det åndelige Israel.

36. a) Hvilken stilling i menigheten innehar alle de 144 000? b) Hvorfor må ikke de 144 000 trekke veksler på Guds barmhjertighet, selv om det finnes en Rubens stamme i det åndelige Israel?

³⁶ Den ydmykende dom som den døende Jakob uttalte over sin sønn Ruben, er derfor noe som levningen av de 144 000 medlemmer av det åndelige Israel som fremdeles er på jorden, bør ta lærdom av. De 144 000 utgjør til sammen «menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene», og de bør derfor til enhver tid oppføre seg i samsvar med sin stilling. (Heb. 12: 23) Men på grunn av at noen i likhet med Ruben bruser over som vannet uten å tenke på følgene, kan de for alltid komme til å miste de spesielle privilegier de nyter innen den kristne menighet her på jorden. Det er bare på grunn av Guds barmhjertighet og fordi de går inn for å bli åndelig helbredet, at de ikke for bestandig er forkastet og utelukket fra det åndelige Israel. Ved Guds kjærlighet og godhet finnes det en Rubens stamme i det åndelige Israel. Dette er noe vi kan være takknemlige for. Men la oss ikke trekke veksler på Guds barmhjertighet og derved utsette oss for fare. Det fikk alvorlige følger for Ruben. Det vil det få for oss også!

Simeon og Levi

37, 38. a) I hvilken grad var Simeon og Levi brødre, og hva betyr deres navn? b) Hva besto samarbeidet mellom disse to brødrene i ifølge Jakobs avskjedsord?

³⁷ Etter å ha talt til sin førstefødte sønn vender så patriarken Jakob sin oppmerksomhet mot sin annen sønn, Simeon, og sin tredje sønn, Levi, som begge var sønner av hans første hustru, Lea. Ved å benytte seg av den hebraiske form for poesi sa den døende Jakob:

«Simeon og Levi er brødre, voldsvåpen er deres sverd. Møt ikke i deres hemmelige råd, min sjel, ta ikke del i deres sammenkomster, min ære [natur, NW]! For i sin vrede slo de menn i hjel, og i sin selvrådighet skamskar de okser. Forbannet være deres vrede, for den var vill, og deres grumhet, for den var hård! Jeg vil kaste dem omkring i Jakob og spre dem i Israel.» — 1 Mos. 49: 5—7.

³⁸ Disse to helbrødrene samarbeidet, men det var for å gjøre onde gjerninger at de gjorde det. Navnet Simeon betyr «som hører», det vil si, med bifall, og navnet Levi betyr «forent; vedheng».

39, 40. a) Ved hvilken spesiell anledning benyttet Simeon og Levi voldsvåpen som sitt sverd? b) Hvordan svarte de sin far da han irettesatte dem?

³⁹ Den spesielle anledningen da voldsvåpen var deres sverd, var da de selvrådig påtok seg å hevne det at deres helsøster Dina var blitt krenket. Dette var før deres eldste bror, Ruben, krenket sin fars medhustru Bilha. Da patriarken Jakob slo leir i nærheten av byen Sikem i det lovte land, ble Dinas jomfruelighet krenket. Det var sønnen til den hevittiske høvding i denne byen som gjorde det. Dinas brødre la planer om å hevne dette. De krevde at overtrederen skulle omskjæres i likhet med israelittene før han kunne få gifte seg med Dina, og de sørget for at alt mannkjønn i Sikem ble omskåret. På den tredje dag etter at de var blitt omskåret, da de omskårne menn hadde så store smerter at de knapt kunne bevege seg, gikk Simeon og Levi til aksjon.

⁴⁰ «Da tok Jakobs to sønner, Simeon og Levi, Dinas brødre, hver sitt sverd, og de kom uforvarende over byen og slo alt mannkjønn i hjel. Også [høvdingen] Hemor og Sikem, hans sønn, slo de i hjel med sverdets egg, og de tok Dina ut av Sikems hus og dro bort.» Jakobs andre sønner kom deretter og plyndret byen og førte bort kvinnene og barna, «fordi deres søster var blitt vanæret». Da Jakob ikke ga sin tilslutning til det som var blitt gjort, men irettesatte Simeon og Levi, svarte de: «Skulle han da få gjøre med vår søster som med en skjøge?» — 1 Mos. 33: 18 til 34: 31.

41. Hva tenkte de å gjøre med Josef da han var 17 år gammel, og når fikk deres far greie på hva de hadde tenkt å gjøre?

⁴¹ Flere år senere, da deres halvbror Josef var blitt 17 år gammel, ønsket Simeon og Levi å drepe ham fordi de var misunnelige på Josef fordi han var deres fars yndlingssønn. Ruben, deres eldste bror, ønsket ikke å drepe Josef, og det ønsket heller ikke Juda, som var den fjerde broren etter Simeon og Levi. Og de yngre brødrene, de fire sønnene til Jakobs to medhustruer, var vennlig stemt overfor Josef og tolererte ham. Og de enda yngre brødrene Issakar og Sebulon kunne ikke øve noen avgjørende innflytelse. Da Josef besøkte dem i nærheten av byen Dotan for å se hvordan det sto til med dem, var det tydeligvis Simeon og Levi som førte an med hensyn til å legge opp «råd om å drepe ham». Judas forslag førte til at de lot være å drepe ham, og Ruben kom tilbake for sent til å forhindre at de solgte Josef som en slave som ble ført av sted til Egypt. (1 Mos. 37: 2—36) Etter at Josef ble gjenfunnet i live i Egypt som landets statsminister, fikk Jakob i sin tid greie på hvordan det hadde gått til at hans sønn hadde forsvunnet så plutselig. Jakob hadde sannsynligvis også dette i tankene da han snakket om Simeons og Levis «voldsvåpen».

42. Hvilken stilling kunne Simeon og etter ham Levi ha fått hvis de ikke hadde brukt voldsvåpen?

⁴² Det er nok så at Josef var den førstefødte sønn av sin fars elskede hustru Rakel, men han ble født flere år etter Simeon og Levi, som Jakobs 11. sønn. Hadde det ikke vært for den hevnakt Simeon og Levi begikk mot innbyggerne i Sikem uten sin fars samtykke, kunne de ha fått lederstillingen etter at Ruben vraket den, ettersom Simeon var den som først hadde retten til å få den, og Levi etter ham igjen. Men Jakobs domsavsigelse over dem da han lå på sitt dødsleie, viste tydelig at de begge hadde forspilt den anledningen.

43. Hvordan viste Jakob på sin siste levedag at han hverken hadde eller ønsket å ha noen samfunnsansvarlighet for deres forbrytelse?

⁴³ På sin siste levedag fraskrev derfor Jakob seg enhver forbindelse med den voldshandling som ble begått mot Sikem. Det at hans datter Dina var blitt krenket, rettferdiggjorde ikke en slik handling. Jakobs sjel, som nå skulle til å dø i Egypt, ønsket ikke å ha noen meddelaktighet med Simeon og Levi i en slik forbrytelse. Det ville være imot Jakobs natur å ta del i en sammenkomst som ble arrangert av slike utpregede voldsmenn. Før han avsluttet sitt livsløp, erklærte han at han ikke hadde noen samfunnsansvarlighet for denne blodsutgytelsen. Simeon og Levi hadde latt vreden få overhånd over seg. De hadde handlet selvrådig ved å begå en slik hevnakt uten først å rådføre seg med sin far. De hadde fått ham til å bli som en stank for hele Kana’an.

44. Hva var det Jakob forbannet og hva besluttet han å gjøre i forbindelse med Simeons og Levis muligheter for framtiden?

⁴⁴ Nå, om lag 50 år senere, kom ikke Jakob med en forbannelse mot Simeon og Levi selv i det han sa like før han døde. Han forbannet deres vrede, «for den var vill». Han forbannet deres grumhet, det vil si deres grusomhet, «for den var hård». Han kunne ikke engang tåle den hos sine egne sønner, selv om den kom til uttrykk for hans egen datters skyld. Han tilga dem, men de følger deres handlinger fikk for dem, ville han ikke forandre. Han kunne ikke la noen av dem få lederstillingen eller herskerstillingen. Han støtte ikke dem og deres stammer ut fra Israel, men han ville nå ødelegge den enhet og det samarbeid de viste med hensyn til å handle med vrede og i grusomhet. Under profetisk inspirasjon tildelte Jakob dem en plass i det land Gud hadde lovt å gi ham og hans etterkommere. De kom inn i det 239 år senere, men Jakob forutsa at de ikke skulle bli naboer i landet.

45. Hvilken del i Israel fikk Simeon og Levi i overensstemmelse med Jakobs beslutning?

⁴⁵ Som et ledd i noe som var av profetisk betydning, og i egenskap av arving til det lovte land ga Jakob Simeon og Levi en del «i Jakob», men det var ikke for noen av dem en fast del, en sammenhengende del. Jakob delte ut land til de to brødrene, og det var ikke bare det at Simeon og Levi ble atskilt fra hverandre i landet, men det landområde hver av dem fikk, var også i seg selv oppdelt. Da profeten Moses velsignet Israels stammer like før de gikk over elven Jordan og dro inn i det lovte land, nevnte han ikke engang navnet Simeon. (5 Mos. 33: 16—23) Simeons stamme bodde på små øyer av land som lå her og der i det store landområdet som Juda stamme fikk tildelt. Ingen av disse enklavene som var omgitt av Judas landområde, lå ved siden av Jerusalem, som ble nasjonens hovedstad. Da stammene ga forskjellige byer av sitt område til de levittiske prester for at de skulle være tilfluktsbyer som slike som av vanvare drepte noen, kunne flykte til, ga ikke Simeons stamme noen by. Av de 48 byer som ble gitt til alle levittene, deriblant til prestene, var det bare 13 som ble gitt av Juda, Simeons og Benjamins stammer. Levittene må derfor ha bodd i bare noen få byer som tilhørte Simeons stamme. — Jos. 20: 7—9; 19: 1—9; 21: 3, 4.

46. Hvilket ærefullt privilegium fikk levittene som følge av det Gud befalte Moses, og hvordan gjorde dette det mulig for dem alle å komme sammen igjen for å utføre et arbeid?

⁴⁶ Det var ikke som følge av Jakobs profeti, men som følge av det Jehova senere befalte den levittiske profeten Moses, at Levi stamme fikk det ærefulle privilegium å bli prester og få utføre tjeneste i Jehovas tempel for tilbedelse. Levittene fikk derfor ikke noen arvelodd i det lovte land, ettersom Jehova Gud i virkeligheten var deres arv. Det området som kunne ha tilfalt dem i det lovte land, ble gitt til en av Josefs sønners stamme, slik at hele Israels folk fremdeles hadde 12 stammeområder. Disse 12 stammene ga i alt 48 byer hvor levittene kunne bo når de ikke tjente i Jehovas tempel. De som tilhørte Levi stamme, ble således spredt i enda større grad enn Simeon, nemlig over hele Israels land. Det var bare i Jehovas tempel at alle levittene kom sammen igjen, og da var det for å utføre et godt arbeid i tjenesten for Jehova i forbindelse med hans fastsatte regelmessige fester og på soningsdagen. Hvor sanne Jakobs ord til Simeon og Levi var: «Jeg vil . . . spre dem i Israel»!

47, 48. a) Hvordan ble sannheten i det som ble sagt til Simeon og Levi, også fastslått i Esekiels syn om oppdelingen av landet? b) Hva blir understreket ved det at de to brødrene til stadighet ble holdt atskilt fra hverandre?

⁴⁷ Hvor sanne disse ord var, ble også fastslått i Esekiels profetiske syn om oppdelingen av landet under Guds kommende rike. De som tilhørte Levi stamme, bodde i den «hellige gave» omkring Jehovas helligdom. Simeons stamme lå sør for denne hellige gave, nærmest Benjamins stamme, som den hellige gave grenset mot i sør. (Esek. 48: 8—14, 22, 24) Simeon var således ikke i direkte forbindelse med landets regjering. Og i Esekiels syn om regjeringssetet, byen Jehova-Shammah (som betyr «Jehova selv er der»), ligger ikke Simeons og Levis porter ved siden av hverandre, men Simeons port er den sjuende og ligger mot sør, og Levis port er den tredje og ligger mot nord. — Esek. 48: 31, 33; se side 492.

⁴⁸ Det at Simeon og Levi til stadighet ble holdt atskilt fra hverandre, understreker at Gud ikke finner behag i at brødre eller andre på grunn av vrede begår hårde og grusomme handlinger.

49. Hvordan viste presten Pinehas at han var klar over dette, og hva viste han seg verdig til?

⁴⁹ Presten Pinehas av Levi stamme viste at han var klar over dette ved den måten han handlet på da israelittene befant seg på Moabs sletter og bare hadde elven Jordan mellom seg og det lovte land. Da israelittene begynte å inngå umoralske, avguderiske forbindelser med Moabs døtre, førte høvdingen Simri av Simeons stamme ganske frekt en avgudsdyrkende hedensk kvinne, den midianittiske fyrstinnen Kosbi, gjennom Israels leir og inn i sitt telt for å ha kjønnslig omgang med henne. Tolererte levitten Pinehas dette ettersom det ble gjort av en simeonitt? Samarbeidet han med Simri, slik Levi hadde samarbeidet med Simeon i å utføre en handling som ble fordømt? Nei! Pinehas styrtet inn i simeonittens telt med et spyd og drepte både Simri og hans hedenske venninne. På grunn av denne nidkjærhet for tilbedelsen av Gud ble Pinehas velsignet av Gud. Han viste at han som levitt var verdig til å få presteembetet. — 4 Mos. 25: 1—15.

50, 51. a) Hva vil det at det finnes en Levi stamme i det åndelige Israel, ikke si hva denne stammen angår, og hvorfor ikke? b) Hva minner Jakobs profeti om Simeon og Levi oss om, og hva kan medlemmer av det åndelige Israel ha gjort seg skyldige i hva dette angår?

⁵⁰ I fortegnelsen over det åndelige Israels 12 stammer er Simeon oppført som den sjuende og Levi som den åttende. (Se side 489.) Det at en stamme blir nevnt som Levi stamme, betyr ikke at 12 000 av denne stammen tjener som et presteskap for hele det åndelige Israel. Alle de 144 000 er prester. Det er skrevet angående alle de 144 000: «De skal være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år.» (Åpb. 20: 6) Navnet Levi bør derfor minne oss om noe annet enn presteskap. Det samme bør også navnet Simeon gjøre.

⁵¹ Det som Jakobs profeti på dødsleiet minner oss om i forbindelse med Simeon og Levi, er at en forbannelse hviler over det å bruke voldsvåpen som sverd for å i gi avløp for sterk vrede og hård grusomhet. De som utgjør de åndelige Simeons og Levi stammer, kan nok tidligere ha brukt slike våpen for i vrede å drepe sine medmennesker i denne verdens militære stridigheter eller til og med for personlig å hevne seg eller forsvare familienavnet. Men nå når de er blitt medlemmer av det åndelige Israel, har de sluttet å gjøre slike handlinger som Guds forbannelse hviler over, ettersom de vet at «fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt» er «kjødets gjerninger» og ikke Guds ’ånds frukt’. — Gal. 5: 19—22.

52, 53. a) Hvordan stiller levningen av det åndelige Israel seg til det å benytte voldsvåpen? b) Hvilke stammer kan man trygt stille side om side, og hvorfor?

⁵² Vi har beviser for at for 1900 år siden, da det nye Jerusalems 12 apostoliske grunnsteiner ennå var på jorden, anvendte de kristne på seg selv de profetiske ordene i Esaias 2: 4, som De forente nasjoner i vår tid med urette har anvendt på seg selv. De mennesker som i vår tid tilhører de åndelige Simeons og Levi stammer, ja, levningen av alle de 12 stammene i det åndelige Israel som befinner seg på jorden, avholder seg likeledes fra å benytte seg av voldsvåpen og mordvåpen og forsøker å leve i samsvar med Esaias 2: 4, som lyder: «Og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig.» De som tilhører de åndelige Simeons og Levi stammer, har derfor forandret sin personlighet. Selv om de blir nevnt like etter hverandre i fortegnelsen over det åndelige Israels stammer, kan man stole på at de vil praktisere et godt samarbeid, for nå adlyder de Romerne 12: 17—19:

⁵³ «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt; . . . Hevn eder ikke selv, mine elskede, men gi vreden rom! for det er skrevet: Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.»

Juda

54. Hvorfor kunne Juda ha ventet å bli irettesatt av Jakob, men hva er grunnen til at Judas forhold med Tamar ikke førte til at han ble irettesatt?

⁵⁴ Juda var Jakobs fjerde sønn med hans første hustru, Lea, og han var derfor den neste som sto for tur til å få sin fars oppmerksomhet rettet mot seg. Han kunne kanskje også ha ventet å bli irettesatt, for han hadde uten å vite om det hatt et forhold med sin tidligere svigerdatter Tamar. Det var ikke slik at Juda hadde gjort seg skyldig i å ha kjønnslig omgang med en tempelskjøge, men han ble ved en list narret til å gjøre det som han hadde forsømt, nemlig å inngå svogerekteskap med enken Tamar. I dette tilfelle tok derfor Juda plassen til sin sønn Sela, Ers bror, Tamars avdøde ektemann. De tvillingsønnene Juda fikk med Tamar, var derfor ikke barn som ble født som følge av hor, og de blir heller ikke omtalt på en vanærende måte i Bibelen. En av dem ble i virkeligheten en av Jesu Kristi forfedre. Da Boas, en av Kristi forfedre, tok Rut til hustru, sa folket til Boas: «Ditt hus bli som Peres’ hus — han som Tamar fødte Juda — ved de etterkommere som [Jehova] vil gi deg med denne unge kvinne [Rut]!» — Rut 4: 12; 1 Mos. 38: 6—30.

55. Hva husket Jakob uten tvil i forbindelse med Juda, og hvilket spørsmål angående Israel brakte han klarhet i ved det han sa til Juda?

⁵⁵ Den døende Jakob hadde derfor ingen grunn til å ta dette fram som noe som var ufordelaktig for Juda. Jakob husket uten tvil hvordan Juda hadde vært imot at Josef skulle drepes, og hvordan han også edelmodig hadde forsøkt å redde Josefs bror Benjamins liv og frihet ved at han endog tilbød seg å ta Benjamins plass som slave i Egypt. (1 Mos. 37: 26; 43: 8—10; 44: 18—34) Jakob fortsatte så å profetere ved å benytte seg av den hebraiske poesiform, og nå avgjorde han spørsmålet angående det framtidige herredømmet i Israel ved å si:

«Juda — deg skal dine brødre prise; din hånd skal være på dine fienders nakke, for deg skal din fars sønner bøye seg. En ung løve er Juda; fra rov er du steget opp, min sønn! Han legger seg ned, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham? Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten [Silo, NW] kommer, og folkene blir ham lydige. Han binder til vintreet sitt unge asen og til den edle ranke sin aseninnes fole; han tvetter i vin sitt kledebon og i druers blod sin kjortel. Dunkle [mørkerøde, NW] er hans øyne av vin, og hvite hans tenner av melk.» — 1 Mos. 49: 8—12.

56. Hva betyr navnet Juda og hvordan forklarte Jakob at det passet til Juda, samtidig som han også viste hvilken kontrast det ville være mellom hans brødre og hans fiender?

⁵⁶ Ettersom Lea priste eller lovet Jehova da hun fødte denne sin fjerde sønn, kalte hun ham Juda, som betyr «prist; den priste». (1 Mos. 29: 35) Jakob lot ham beholde dette navnet, og på sitt dødsleie forklarte han hvordan det også passet til ham som bar det, til Juda. Hans 11 brødre skulle prise ham både for hans egenskaper og for den tjeneste han skulle yte folket. Hans fiender ville naturligvis ikke prise ham, i hvert fall ikke av fri vilje, for hans hånd skulle være på deres nakke. Han skulle seire i krig og drive sine fiender på flukt eller underlegge seg dem.

57, 58. a) I hvilken forstand skulle Judas brødre bøye seg for ham, og hvorfor? b) Hvordan ble det vist helt fram til den tiden da Kana’ans land ble inntatt, at lederstillingen var forbeholdt Juda stamme?

⁵⁷ Med hensyn til hvordan hans brødre skulle prise ham, så skulle de ikke gjøre dette bare med leppene, men også ved den måten de oppførte seg på overfor ham. Hans 11 brødre var alle sønner av hans far, men det var bare fem foruten ham selv som var sønner av hans mor, Lea. Det var for Juda og ikke for Ruben, den førstefødte, at hans brødre skulle bøye seg. Dette betydde at hans brødre ville anerkjenne ham som den høyeste blant dem, som sin hersker. På den tiden bøyde både han og hans brødre seg for Josef, som var Faraos statsminister i Egypt, hvor de da bodde. Men hva angår de saker som hadde med det innbyrdes forhold mellom Israels 12 stammer å gjøre, skulle brødrene, deriblant Josef, bøye seg for Juda. Dette var naturligvis noe som talte til fordel for Juda stamme, og som forutsa at den herskeren som folket skulle bøye seg for, skulle komme fra Juda.

⁵⁸ Dette ble også senere så vakkert beskrevet i 1 Krønikebok 5: 2, hvor det står: «For Juda ble den mektigste blant sine brødre, og fyrsten skulle være en av hans etterkommere, men førstefødselsretten tilhørte Josef.» Da Jehova Gud utfridde Israels 12 stammer fra Egypt, hvor de kom i slaveri etter Josefs død, var det i harmoni med dette Juda som gikk først under vandringen gjennom ørkenen til det lovte land, Kana’an. (4 Mos. 2: 3; 10: 12—14) Da 12 speidere i forveien ble sendt til det lovte land for å utspeide det og komme tilbake med en rapport, var det Juda stamme som tilveiebrakte Kaleb, en av de to trofaste speiderne som overlevde vandringen i ørkenen og fikk komme inn i det lovte land. Denne Kaleb tok aktivt del i erobringen av den delen av landet som var tildelt Juda stamme. (4 Mos. 13: 6, 30; 14: 6—10, 38; Jos. 15: 13—20; 14: 6—14) Da utdelingen av de forskjellige lodder fant sted for å utskifte det erobrede land, tilfalt første lodd Juda. (Jos. 15: 1) Da landet skulle erobres, bestemte Jehova Gud at Juda stamme skulle ta ledelsen. (Dom. 1: 1—8) På den tiden var det Salma, som ble Davids tippoldefar, som var høvding for Juda stamme. (1 Krøn. 2: 10, 11; Rut 4: 20—22; Matt. 1: 5, 6) I det lovte land lå Judas landområde langsmed hele vestsiden av Dødehavet og strakte seg vestover til Middelhavet.

59. Hvordan viste Juda stamme seg å være som en ung løve?

⁵⁹ Juda stamme var derfor som en løve blant skogens dyr. (Mika 5: 7) Patriarken Jakob kom derfor med en meget treffende beskrivelse da han sa: «En ung løve er Juda.» Juda stamme tilveiebrakte det permanente dynastiet eller kongerekken for Israels folk. David ble hodet for dette dynasti av konger, for Jehova Gud inngikk en pakt med ham om et evig kongedømme i hans familie. Til å begynne med kan Juda stamme ha vært som en ung løve, da kong Saul av Benjamins stamme hersket over hele Israel, og da David, han som drepte kjempen, ble hærfører i kong Sauls hær. Men på grunn av Sauls forsettlige ulydighet bestemte Gud at kongene over Israel ikke fortsatt skulle komme fra Sauls familie. I 1070 f. Kr., etter at kong Isboset, Sauls sønn, døde, gjorde alle de 12 stammene i Israel David av Juda stamme til sin konge.

60, 61. a) Hvordan levde David i samsvar med sin stammes navn, og hvilken forbindelse var det mellom ham og Jesus Kristus? b) Hva må leserne vente på for å få en ytterligere redegjørelse for Jakobs profeti?

⁶⁰ På den måten ble Jakobs profeti om at Judas brødre skulle prise og bøye seg for Juda, oppfylt i en større målestokk. (2 Sam. 4: 5 til 5: 5) David, som Juda stamme tilveiebrakte som folkets leder, oppførte seg stort sett på en prisverdig måte. Han ble et forbilde på den kommende Konge som alle folk i forening skulle adlyde, slik det ble forutsagt av Jakob. David ble i virkeligheten en berømt forfader til ham som var forutsagt, nemlig Jesus Kristus, og fra kong David arvet Jesus Kristus retten til å herske over Israel. — Luk. 1: 26—33.

⁶¹ En nærmere redegjørelse for Jakobs profeti om ham som alle folkene blir lydige, vil vi imidlertid få i artikkelen «Herskere sammen med ’løven av Juda stamme’».

(Se Vakttårnet for 15. november 1962.)

[Oversikt på side 489]

(Se den trykte publikasjonen)

Fortegnelse over Jakobs 12 sønner

Jakob

Første hustru, Lea

Ruben (1)

Simeon (2)

Levi (3)

Juda (4)

Issakar (9)

Sebulon (10)

(Dina) (pike)

Medhustru, Silpa

Gad (7)

Aser (8)

Jakob

Andre hustru, Rakel

Josef (11)

(Manasse)

(Efra’im)

Benjamin (12)

Medhustru, Bilha

Dan (5)

Naftali (6)

[Kart på side 492]

(Se den trykte publikasjonen)

ESEKIELS SYN av den hellige gave og de 12 stammer (Esekiel 48: 1—28)

DAN (1)

ASER (2)

NAFTALI (3)

MANASSE (4)

EFRA’IM (5)

RUBEN (6)

JUDA (7)

FYRSTEN

Den hellige gave

FYRSTEN

BENJAMIN (8)

SIMEON (9)

ISSAKAR (10)

SEBULON (11)

GAD (12)

DET STORE HAV

Jordan

Salthavet

Egypts bekk

N

Ø

V

S