Synd — hva er det?

«Fjern skyldkomplekset,» sa en av «jeg-ismens» tilhengere. Sannheten er at de som mangler skyldfølelse, er syke.

KAN synden bli fjernet ganske enkelt ved at en kommer med en kunngjøring om det? Det ville være det samme som å tro at en kunne fjerne feber ved å ødelegge termometret eller gjøre slutt på kriminaliteten ved å fjerne alle lover. Å forkaste den Boken som definerer synd, kan ikke fjerne synden. Selv om vi ikke hadde Bibelen, ville synden være der, og vi ville være klar over det. Bibelen sier om dem som ikke kjenner Guds lover:

«Når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. De viser med dette at lovens krav står skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres egen samvittighet, når deres tanker enten anklager eller forsvarer dem.» — Rom. 2: 14, 15.

Uansett hva som blir hevdet, tjener du den eller det du følger: «Dere vet at når dere går i tjeneste hos noen og adlyder ham, da blir dere hans slaver. Dere blir enten slaver under synden, og det fører til død, eller under den lydighet som fører til rettferdighet.» — Rom. 6: 16.

Synd og skyld er noe som finnes hos alle, ettersom vi alle er ufullkomne. Hvis vi handler som den kvinnen som blir beskrevet i Ordspråkene 30: 20, forandrer ikke det denne kjensgjerning: «Slik bærer en troløs kvinne seg at: Hun spiser og tørker seg om munnen og sier: ’Jeg har ikke gjort noe galt.’» Våre dagers «jeg-generasjon» følger hennes eksempel og nekter å innrømme sin synd og sin skyld. Som omslaget på dr. Karl Menningers bok Whatever Became of Sin? sier: «Ordet ’synd’ har nesten forsvunnet fra vårt ordforråd, men skyldfølelsen er der fremdeles i vårt hjerte og i vårt sinn.»

Verdien av skyldfølelse

«Enkelte mennesker har aldri hatt noen skyldfølelse,» sier psykoanalytikeren Willard Gaylin. «Men de er ikke lykkelige, og det er heller ingen fordel for oss å ha dem i vår midte. Manglende evne til å føle skyld er det som i første rekke kjennetegner psykopaten eller en asosial person.» Gaylin er ikke enig med «jeg-ismens» guruer, som sier at skyldfølelse er en følelse som ikke tjener noe gagnlig formål. Han sier: «Skyldfølelse er noe vi utelukkende finner hos menneskene; når denne følelsen — og også følelsen av skam — blir framelsket, bidrar den til å frambringe de edleste, mest storsinnete og mest menneskelige karakteregenskaper, egenskaper som skiller vår art ut fra andre.».

Vi danner oss alle et bilde av hvordan vi ønsker å være. Vi har et slags ideal som vi forsøker å leve opp til, og vi godkjenner eller anklager oss selv alt etter hvordan vi lykkes med dette. Hvordan dette idealet skal bli, avhenger av vår omgang med foreldrene våre og det de lærer oss, og det eksempel de setter. Andre som vi respekterer eller beundrer, er også med på å skape det idealbilde som vokser fram i oss. Prinsipper som vi merker oss, eller som vi studerer, har også sin innvirkning. Hvis vi studerer Bibelen, blir dette bildet eller dette idealet formet i samsvar med det eksempel Jehova Gud setter, for Bibelen inneholder prinsipper som er basert på egenskaper som Gud er i besittelse av, slike egenskaper som rettferdighet, kjærlighet, visdom, makt, arbeidsomhet, hensiktsmessighet og så videre. Jo mer vi klarer å leve opp til denne rettferdige norm, jo større respekt kan vi ha for oss selv og jo mer kan vi elske oss selv.

Men når vi ikke klarer å leve opp til dette idealet, blir vi plaget av skyldfølelse. Er det uten verdi? Angående dette sier psykoanalytikeren Gaylin:

«Skyldfølelse er ikke en ’verdiløs’ følelse. Det er en følelse som står bak mye av den gode og edelmodige handlemåte vi følger. Den forteller oss når vi har overskredet de normer for oppførsel som vi personlig ønsker å opprettholde. Skyldfølelsen forteller oss at vi har kommet til kort med hensyn til å leve opp til våre idealer.»

Bare menneskene har en samvittighet

Av alle de skapninger som finnes på jorden, er det bare menneskene som har en samvittighet. Grunnlaget for at den skal virke, er de normer eller de idealer vi har. Hvis vi studerer Bibelen og bestreber oss på å etterligne Gud, kan vi trygt la vår samvittighet være vår veileder. Hvis vi ikke oppfører oss på en måte som er i samsvar med Guds vilje, får vi et stikk i samvittigheten og blir plaget av skyldfølelse.

Dyrene har ikke noen samvittighet som kan få dem til å nære skyldfølelse. Hunder kan kanskje se skamfulle ut når de har vært ulydige, men det de føler, er bare frykt for å mishage oss. Men på grunn av at mennesker har en samvittighet, blir deres oppførsel gjenstand for gransking. «Om det vitner også deres egen samvittighet, når deres tanker [med hensyn til hvordan de burde være] enten anklager eller forsvarer dem.» — Rom. 2: 15.

I et forsøk på å ’fjerne skyldkomplekset’ prøver folk å gjøre sin samvittighet ufølsom, å bringe den til taushet. De blir «brennemerket i sin samvittighet». De prøver også å erstatte sitt tidligere ideal med et nytt, med lavere normer, eller å fjerne alle normer. Det en på den måten vender tilbake til, er ikke noe annet enn det som fra gammelt av har vært kjent som «umoral», men som har fått en forkledning og et penere navn — den «nye moral». «Både forstand og samvittighet er urene hos dem» som følger en slik handlemåte. — 1. Tim. 4: 2; Tit. 1: 15.

Vi bør verne om den verdifulle evnen til å nære skyldfølelse. Gjør det ved å sørge for alltid å «ha en god samvittighet». Hvis samvittigheten er svak, bør du ikke krenke den ved å handle i strid med den, men styrke den ved å sørge for at det «indre, skjulte menneske» tilegner seg den kristne modenhet som er basert på Guds Ord. — 1. Pet. 3: 4, 16; 1. Kor. 8: 7.

Erkjenn din skyld

«Alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet», i hvis likhet mennesket ble skapt. (Rom. 3: 23; 1. Mos. 1: 27) Vi har derfor alle grunn til å nære skyldfølelse. De som ikke gjør det, gjør noe like tåpelig som strutsen i ordspråket, som stikker hodet i sanden for å skjule seg.

De to første menneskene følte seg skyldige da de hadde syndet, og gjemte seg. Da de ble funnet og ble konfrontert med det de hadde gjort, gjorde de som så mange av oss gjør — de forsøkte å kaste skylden over på en annen. Beretningen sier: «Mannen svarte: ’Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste.’ Herren Gud sa til kvinnen: ’Hva er det du har gjort?’ Kvinnen svarte: ’Slangen lokket meg, og jeg spiste.’» — 1. Mos. 3: 12, 13.

Det sies at folk som har det vondt, liker å ha en lidelsesfelle. Den som er plaget av skyldfølelse, føler seg enda bedre til pass hvis en annen er i samme båt. Dr. Menninger skrev:

«Hvis ansvaret for noe som ville være en synd hvis det ble gjort av en enkeltperson, kan fordeles på en gruppe mennesker, vil skyldbyrden straks bli løftet fra alles skuldre. Andre kommer kanskje med anklager, men det at det er så mange som bærer skylden, fjerner den enkeltes ansvar.» — Whatever Became of Sin?, side 95.

Hva kan dette til slutt føre til? Angående «syndens krig» sier han: «Alt som vanligvis blir betraktet som kriminell og/eller syndig oppførsel, blir plutselig godkjent — mord, legemsbeskadigelse, ildspåsettelse, ran, bedrageri, krenkelser, sabotasje, vandalisme og grusomhet.» — Side 101.

Menninger fortsetter å male et enda mer levende bilde av synden og stiller samtidig noen spørsmål. Han sier:

«Et bilde av et skrikende, forbrent barn eller av en kvinne som har mistet noen av lemmene, eller som magen er blitt skåret opp på, sjokkerer og opprører oss, selv om vi blir spart for å høre skrikingen og stønningen. Vi får ikke se den sønderknuste morens sorg. Vi får ikke vite noe om fortvilelsen, håpløsheten og følelsen av å ha mistet alt. Vi blir ikke med dem på sykehusene. Vi får ikke se de fryktelige sårene, de pinefulle brannskadene og de søndersprengte lemmene. Og alt dette er bare en liten prikk på et kart med steder hvor det bor millioner av mennesker. Det kan ikke beskrives. Det er umulig å fatte det. En kan ikke forestille seg det.

Men hvem er ansvarlig for all denne ondskapen? Det er ikke tvil om at det er syndig, men hvis synd er det? Ingen ønsker å påta seg ansvaret for dette. Noen ga noen i oppdrag å gi noen ordre om å gjøre slik og slik. Noen bestemte seg for å sette det i gang, og noen sa seg villig til å betale for det. Men hvem? Og hvordan stemte jeg? . . . Av og til tror jeg at de eneste helt og holdent konsekvent moralske mennesker er de som nekter å delta.» — Sidene 102, 103.

Gjør noe med din egen skyldfølelse!

Hvis vi skal være ærlige, må vi alle innrømme vår egen synd og skyld. Hvis vi skal holde oss sunne mentalt sett, må vi imidlertid bli kvitt denne skyldfølelsen. Jehova viser hvordan vi kan gjøre det.

Guds Ord peker på den eneste riktige holdning å innta til synden. Vi må innrømme at vi er syndige: «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» (1. Joh. 1: 8) «Den som skjuler sine synder, går det ikke vel.» (Ordsp. 28: 13) Bekjenn din synd for Gud: «Jeg sa: ’Nå vil jeg bekjenne mine synder for Herren.’» (Sal. 32: 5) Hvis vi bekjenner våre synder, vil vi få tilgivelse: «Dersom vi bekjenner våre synder [for Gud], er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene.» (1. Joh. 1: 9) Da forsvinner skyldfølelsen: Gud tilgir oss gjennom Kristus, og en slik tilgivelse vil «rense vår samvittighet fra døde gjerninger». (Kol. 1: 14; Hebr. 9: 14) Da behøver vår samvittighet ikke lenger å være tynget av skyldfølelse.

Innrøm derfor din synd, bekjenn den for Gud og be om hans tilgivelse. Undertiden vil en kanskje måtte bli straffet, men ofte fører bekjennelsen til’ at en får tilgivelse, og at saken dermed er ute av verden.

«Jeg-generasjonen» forsøker å fjerne skyldfølelsen ved å nekte å innrømme at det er noe som heter «synd». Synd betyr bokstavelig «å forfeile målet». Den «nye moral» forfeiler virkelig målet, noe som framgår av dens frukter. Atferdspsykologenes argument, som går ut på at vi ikke treffer noen personlig avgjørelse, og at vi derfor ikke har noe ansvar, er et forsøk på å feie synden under teppet. Det er en psykologi som går ut på at ingen er ansvarlig, ingen kan anklages, ingen er skyldig, ingen har syndet. Det er den slags psykologisk vrøvl «meg-først»bevegelsens tilhengere sluker og forsøker å skjule seg bak mens de med løftede øyenbryn spør: «Synd? Hva er det?»

En sunn psykologi er å erkjenne sin synd og gjøre noe med den. Guds Ord hjelper oss hva dette angår. Det viser at vi må ta hensyn til oss selv, men at vi også må være hensynsfulle overfor andre, og at vi framfor alt må elske vår Skaper, Jehova Gud, og godta hans prinsipper og la oss veilede av dem. Den neste artikkelen tar for seg nettopp disse punktene.