Når døde mennesker får leve igjen!
«Jesus sier til henne: ’Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve [bli levende, NW] om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» — JOHANNES 11: 25, 26.
1. a) Hva kan sies om uttalelsen: «Jeg er oppstandelsen og livet»? b) Hvilket grunnlag hadde den som kom med denne uttalelsen, for det han sa?
DET ville virkelig kreve stort mot å komme med en slik uttalelse som denne: «Jeg er oppstandelsen og livet.» Men det var nøyaktig det den historiske personen Jesus Kristus gjorde for over 1900 år siden. En av hans apostler, som het Johannes, hørte ham si dette og nedskrev det til gagn for oss som lever nå. (Johannes 11: 25) Jesus mente at han var «oppstandelsen og livet» for døende mennesker og for dem som allerede var døde og lå i graven. Nå led han jo selv døden på en brutal måte på en henrettelsespæl utenfor Jerusalems murer, og hans egen Far, Jehova Gud, måtte derfor bli «oppstandelsen og livet» for ham. På den tredje dagen etter Jesu død oppreiste den allmektige Gud ham fra de døde og gav ham udødelig liv i åndeverdenen. Ved på mirakuløst vis å ikle seg et kjødelig legeme lik det han hadde dødd i, åpenbarte Jesus seg for sine foruroligede disipler, ved én anledning for mer enn 500 på én gang. (1. Korinter, kapittel 15) Han kunne således bli «oppstandelsen og livet» for menneskene, som han døde for.
2. Hvorfor kan ingen i dag trekke på skuldrene av beretningen om Jesu oppstandelse, som om det skulle være en historie fra det første århundre det ikke går an å feste lit til?
2 Ingen som lever i dag, kan le og trekke på skuldrene av det at den pælfestede Jesus Kristus ble oppreist til liv igjen, som om det skulle være en historie som fikk stor utbredelse i det første århundre, men som det ikke er noen grunn til å feste lit til. Denne begivenheten er nemlig blitt bekreftet. Med unntagelse av legen Lukas, som skrev de bibelske bøkene Lukas’ evangelium og Apostlenes gjerninger, så alle som skrev de 25 andre bøkene i det såkalte nye testamente, den oppstandne Guds Sønn. Ett av de fremtredende vitnene var en tidligere forfølger av de kristne, Saulus fra byen Tarsus, som ble den kristne apostelen Paulus, og som skrev 14 bøker i «Det nye testamente» på datidens greske språk.
3, 4. Hva sa apostelen Paulus på Mars-høyden til atenerne om dommens dag og om oppstandelsen?
3 Da Paulus ved en anledning var i den kulturelt og intellektuelt sett høytstående byen Aten, den viktigste byen i Hellas, ble han ført fram for dommerne i Det høye råd, som kom sammen på Mars-høyden eller Areopagos.
4 Paulus henvendte seg til denne gruppen av intellektuelle på Mars-høyden på en respektfull måte. Han viste ingen forakt for den høye utdannelse hans verdsligvise tilhørere hadde, da han avla sitt vitnesbyrd og nådde klimaks i sin forsvarstale med disse ordene:
«Disse uvitenhetens tider har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker hvor de enn er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, og har til dette bestemt en mann. Det har han gjort troverdig for alle ved å oppreise ham fra de døde.» — Apostlenes gjerninger 17: 30, 31.
5. Hvordan reagerte disse tilhørerne i Aten, og med hensyn til hvem oppstår det nå et spørsmål?
5 Hvordan reagerte disse grekerne, som trodde på menneskesjelens udødelighet, på denne bemerkelsesverdige læren om de dødes oppstandelse? «Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: ’Vi hører deg gjerne tale mer om dette en annen gang.’» De var likevel av den oppfatning at han ’forkynte fremmede guder’. Men Dionysios, en av Areopagos-dommerne, forstod det Paulus sa om en kommende dommens dag for hele menneskeheten, og han la seg dette på hjerte. En kvinne som het Damaris, gjorde også det. (Apostlenes gjerninger 17: 18, 32—34) Men hvordan forholder det seg med oss som lever nå, da vitenskapen har kommet så langt? Dette er ikke noe å le av!
6. Var Jesu oppstandelse den første oppstandelse som hadde funnet sted? Hvilken mulighet står åpen for dem som Jesus vil oppreise til liv i framtiden?
6 Da Jesus Kristus oppstod, var det ikke første gang et dødt menneske ble oppreist til liv igjen. Bibelen forteller om flere slike tidligere tilfelle, deriblant om Lasarus, som ble oppreist av Jesus selv på den fjerde dagen etter at han døde og ble gravlagt. (Johannes 11: 1—44) Men Jesu egen oppstandelse er den som er av størst betydning for hele menneskeheten. Jesus døde ikke igjen, slik som de andre gjorde. I sin oppreiste, udødelige tilstand kan han derfor nå være «oppstandelsen og livet» for mennesker, slik at de kan oppnå evig liv i fullkommenhet, under Guds universelle herredømme, uten å være underlagt dødens fordømmelse.
7, 8. a) Hvordan taler Adams og Metusjalahs levetid til støtte for at den fullkommengjorte menneskehet vil ha mulighet til å leve evig? b) Hva kan sies om Melkisedeks levetid, og hvordan kan det brukes i forbindelse med levetiden til ham som han var et forbilde på?
7 Ja, lydige mennesker har mulighet for å oppnå evig liv på jorden når virkningene av syndefallet og døden (som kom gjennom det første menneske, Adam) er fjernet. Dette blir underbygd av det forhold at Adam, til tross for at han syndet mot Gud, levde i 930 år, mesteparten av denne tiden utenfor den fullkomne Edens hage. En av hans etterkommere, Metusjalah, ble hele 969 år. (1. Mosebok 5: 5, 27) Metusjalah døde i år 2370 f. Kr., på Noahs tid. Samme år kom den verdensomfattende vannflommen og utslettet alle mennesker og dyr som befant seg utenfor arken, hvor Noah og hans familie hadde søkt tilflukt. Flere hundre år etter den tiden, senest i år 1933 f. Kr., oppstod det et prestedømme på jorden. Det var prestedømmet til Melkisedek, som velsignet patriarken Abraham, og som hadde Guds godkjennelse. Tidspunktet for hans fødsel og for hans død er ikke angitt.
8 Hans prestedømme, som ble utøvd i Salem, hvor han var konge i tillegg til at han tjente som prest, ser derfor ut til å være uten ende. (1. Mosebok 14: 18—20) Den mulighet til å leve som den oppstandne Jesus Kristus hadde, ble sammenlignet med de muligheter kongen og presten Melkisedek hadde, for Hebreerne 7: 15—17 sier at den herliggjorte Jesus Kristus har «kraften i et uforgjengelig liv», og videre: «Han får jo det vitnesbyrd: Du skal være prest til evig tid på Melkisedeks vis.» (Se også Salme 110: 1—4.) Så helt siden Jesus Kristus oppnådde udødelighet og ble oppreist til himmelsk herlighet i år 33, har han virket som Øversteprest overfor medlemmer av menneske — slekten, som han ofret seg selv for som et fullkomment menneskelig offer. Han kan derfor virke som den annen Adam overfor menneskeslekten, som er underlagt døden. Når han så til fastsatt tid oppreiser de døde til liv på jorden, vil de få anledning til å vinne evig liv i menneskelig fullkommenhet i et paradis som omfatter hele jorden. Til forskjell fra den første Adam vil ikke Jesus Kristus, som ofret seg selv, unnlate å påta seg sitt ansvar overfor menneskeslekten, som han utgjøt sitt fullkomne livsblod til gagn for. — 1. Korinter 15: 22—45.
Døde som vil få leve på jorden igjen
9. Hva gjorde Gud ifølge 1. Korinter 15: 21 Og Romerne 5: 12 for at Adams og Evas døde etterkommere skulle kunne få en oppstandelse?
9 Det store flertall av dem som har levd på jorden, vil måtte bli oppreist fra de døde for å få det privilegium å leve på jorden på nytt under Guds lovte rikes styre med Kristus som konge. Apostelen Paulus, som hadde sett den oppstandne Jesus Kristus, vitnet om Guds evne til på en rettferdig og fullkommen måte å gjenopprette balansen i det hele da han skrev: «Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske.» (1. Korinter 15: 21) I samsvar med det Paulus skrev til de kristne i Korint, skrev han i sitt brev til de kristne i Roma: «Synden kom på grunn av ett menneske, og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet.» (Romerne 5: 12) I betraktning av dette kunne Jehova Gud sørge for at Adams og Evas etterkommere ble gjenløst av ham som viste seg å være en unntagelse fra den regelen som vi finner i Romerne 5: 12.
10. På hvilket grunnlag kunne Jesus Kristus frembære sitt menneskeliv som et offer og bli en «Evig Far» for Adams etterkommere?
10 Denne mannen, som utgjør en unntagelse, var Jesus, som ved et Guds mirakel ble født av den jødiske jomfruen Maria, datter av Eli av Juda kongelige stamme. (Lukas 3: 23—38) Hans fullkomne menneskeliv, som han frembar som et offer, kunne tre i stedet for det fullkomne menneskeliv som Adam forspilte for alle sine kjødelige etterkommere ved å synde med vilje mot sin Skaper i Edens hage. Den oppstandne Jesus Kristus kunne følgelig være den ’Evige Far’ for alle dem som den første Adam gjorde seg selv til en syndig far for. På den måten blir Guds Sønn deres ’Evige Far’. — Jesaja 9: 6.
11. Når Jesus Kristus og hans apostler kunne oppreise på jorden, hva kan da sies om Jesu evne hva dette angår, etter at han selv er blitt oppreist?
11 Når Jesus Kristus og hans apostler oppreiste mennesker fra de døde, ble ikke disse dermed befridd for virkningene av dødens fordømmelse, som de hadde arvet fra den første Adam. Selv Jesu høyt elskede venn Lasarus døde således igjen og fikk behov for en endelig oppstandelse under Guds opprettede rikes styre. Men det vil ikke skape noe problem. Når Jesus som en fullkommen mann på jorden fikk makt til å oppreise døde mennesker, slik at de kunne fortsette å leve på jorden i det minste en tid under denne tingenes ordning, er det ikke da grunn til å tro at han nå, da han igjen er en Guds åndesønn, vil være enda bedre i stand til å oppreise døde mennesker når Guds tid er inne til det? Jo, det er det, på grunn av all den makt i himmel og på jord som han har fått etter at han oppstod og for tilbake til sin himmelske Far.
12. Innvirket den måten Jesus Kristus ble oppreist på, på hans forhold til menneskeslekten, og hvordan vil han fullføre hensikten med at han frembar sitt menneskelige offer?
12 Da en av Kristi disipler, apostelen Paulus, drøftet oppstandelsen i sitt brev til de kristne i Korint, sa han: «Slik står det skrevet: Det første menneske, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir liv.» (1. Korinter 15: 44, 45) Det forhold at Kristus blir omtalt som den siste Adam, viser at han fremdeles står i et visst familieforhold til menneskeslekten. Han er riktignok nå en overmenneskelig ånd, men det spiller ingen rolle. (Salme 8: 5, 6; Hebreerne 2: 5—9) Under den kommende dommens dag på 1000 år vil han fullføre hensikten med sitt fullkomne menneskelige offer ved å oppreise de døde, slik at de kan få anledning til å bli løftet opp til fullkommenhet på en paradisisk jord. Der vil de kunne glede seg over at han, ’Fredsfyrsten’, er deres ’Evige Far’. På den måten vil han fjerne virkningene av det Adam gjorde mot dem.
13. Hva sa Jesus til Marta før han oppreiste Lasarus fra de døde?
13 Før Jesus oppreiste sin kjære venn Lasarus i Betania fra de døde, sa han til Marta, Lasarus’ søster: «Din bror skal stå opp.» Marta tenkte at Jesus siktet til en fjern framtid, og svarte: «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.» Det var da Jesus benyttet anledningen til å komme med denne bemerkelsesverdige uttalelsen: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve [bli levende, NW] om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» — Johannes 11: 23—26.
14. a) Hva må en som skal tro på Jesus, først gjøre? b) Hva vil skje med en som Gud lar få del i den himmelske arv, på tross av at han må dø?
14 For å kunne tro på Jesus Kristus måtte en person leve og høre eller lære om ham. Deretter kunne vedkommende innvie sitt liv til Gud gjennom Kristus og symbolisere at han hadde tatt dette viktige skrittet, ved vanndåpen. Hvis Jesu Kristi himmelske Far valgte å gi en slik innviet, døpt disippel et kall som gjorde at han ville få del i den himmelske arv sammen med Sønnen, ville han sørge for at denne disippelen ble avlet av hans ånd. Dette ville bety at hans åndsavlede disippel til slutt ville måtte dø som menneske. Men Jesus sa: «[Han] skal leve [bli levende, NW] om han enn dør.» I hans tilfelle ville det bety liv som en oppstanden åndeskapning i det himmelske rike sammen med Jesus.
15. Hvilken stilling vil en som har hatt den rette tro, men som ikke er blitt avlet av Guds ånd, være i når han oppstår?
15 Hva skjer så i dag når en innviet, døpt disippel som ikke er avlet av Jehova Gud til å få del i den himmelske arv sammen med Kristus, dør, slik som mange har gjort siden innsamlingen av Kristi «andre sauer» begynte? (Johannes 10: 16) Fordi han har trodd på ham som er «oppstandelsen og livet», vil han helt fra han blir oppreist til liv på jorden, ja, sannsynligvis helt fra begynnelsen, være i en bedre stilling med hensyn til den nye tingenes ordning. (Hebreerne 11: 35) Han vil da på et tidlig tidspunkt kunne få del i spesielle tjenesteprivilegier under det himmelske rikes styre. På den måten vil det oppstandelseshåp han hadde da han døde, bli oppfylt, til Guds ære.
16, 17. a) Hva kan sies om dem i før-kristen tid som bare så fram til at Guds ’kvinnes’ «ætt» skulle komme, i forbindelse med oppstandelsen? b) Hvordan forsikret Jesus om at disse også ville få en oppstandelse?
16 Det er ikke bare de som har trodd på Jesus Kristus siden hans første komme, som vil få del i oppstandelsen. De i førkristen tid som trodde på Jehova Gud og så fram til at hans symbolske ’kvinnes’ «ætt» skulle komme, slik Gud hadde forutsagt i 1. Mosebok 3: 15, vil også bli oppreist. Denne ’ætten’ viste seg å være den samme som den som senere ble omtalt som ’Abrahams ætt’. (1. Mosebok 12: 1—3; Galaterne 3: 16) Slike som så fram til at denne den større Abrahams, Jehova Guds, «ætt» skulle komme, innbefattet naturligvis patriarken Abraham og hans sønn Isak og hans sønnesønn Jakob eller Israel. Jesus Kristus, ’Abrahams ætt’, bekreftet at de helt sikkert ville få en oppstandelse, da han sa:
17 «Og har dere ikke lest hva Gud har sagt dere om de dødes oppstandelse: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» (Matteus 22: 31, 32) «Men at de døde står opp, det har dere vel lest om i Moseboken? I fortellingen om tornebusken sier Gud til Moses: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» (Markus 12: 26, 27) «De lever alle for ham.» (Lukas 20: 37, 38) På denne indirekte måten forsikret Jehova Gud oss om at de døde ville få en oppstandelse.
18. Hvem var Guds venn Abraham et forbilde på, i betraktning av den lovte ætts natur?
18 Guds eget løfte til hans venn Abraham var at alle slekter på jorden skulle «velsigne seg» (NW) ved hjelp av hans «ætt». (Jakob 2: 23; 1. Mosebok 12: 1—3; 22: 15—18) Ettersom denne ’ætten’ er blitt en åndelig «ætt», var Abraham et forbilde på Jehova Gud, for det var bare han som kunne bli Far til den åndelige «ætt», den nå herliggjorte Jesus Kristus i himlene.
19. Hva finner vi et profetisk bilde av i Åpenbaringen 20: 11—14?
19 Vi har fått et profetisk bilde som viser hvordan disse døde slekter vil oppstå på jorden. Åpenbaringen 20: 11—14 beskriver oppstandelsen i symbolske vendinger på denne måten: «Jeg [apostelen Johannes] så en stor, hvit trone og ham som satt på den. Jord og himmel svant bort for hans åsyn og var ikke lenger til. Og jeg så de døde, både store og små: De stod foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som stod skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet gav nå sine døde tilbake, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var der, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen — og ildsjøen, det er den annen død.»
20. Hva vil på slutten av denne tusenårige dommens dag skje med dem som får sitt navn skrevet i livets bok, og med dem som ikke får det?
20 I løpet av den 1000 år lange «dag» som Gud har «fastsatt», den «dag» da «han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det», vil de som har stått opp fra de døde, måtte benytte seg av alle de foranstaltninger Gud har truffet med tanke på deres evige frelse. (Apostlenes gjerninger 17: 31, EN) På denne måten vil de måtte «velsigne seg» (NW). Når de består den endelige prøven på sin ulastelighet på en fullkommen måte, vil de bli belønnet med evig liv i et paradis som vil omfatte hele jorden. Hva vil så skje hvis de ikke består denne prøven? Da vil de bli rammet av «den annen død», som det ikke er noen oppstandelse fra. (Åpenbaringen 20: 14) Dette vil være i samsvar med det som står skrevet i Åpenbaringen 20: 15: «Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.»
Husker du dette?
□ Hvorfor kan ingen i dag trekke på skuldrene av beretningen om Jesu Kristi oppstandelse som en historie en ikke kan feste lit til?
□ På hvilket grunnlag kunne Jesus bli en «Evig Far» for Adams etterkommere?
□ Hvis en trofast person som ikke er avlet av Guds ånd, skulle dø, hvilken stilling vil han da være i når han blir oppreist?
□ Hvilket profetisk bilde finner vi i Åpenbaringen 20: 11—14?
[Bilde på side 15]
Gleden vil være stor når de som nå er døde, får liv igjen