Hva mente vismannen?
De er i Guds hender
Selv om kong Salomo var vis, forsto han ikke fullt ut omfanget av Guds gjerninger — alt det den Høyeste ikke bare gjør, men også tolererer når det gjelder gjennomføringen av sin storslåtte hensikt. Likevel var det en viktig sannhet som Salomo ’tok seg til hjerte’ etter at han omhyggelig hadde gransket menneskene og deres forhold. Hva var det? «De rettferdige og de vise og deres gjerninger er i Guds hånd.» — Pred. 9: 1.
Ja, både når det gjelder dem selv og deres handlinger, er de rettferdige og de vise i den høyeste Guds hånd eller makt. Selv om han tillater at de rammes av ulykke, vil de ikke gå glipp av belønningen. Jehova Gud «kjenner dem som hører ham til», og han vil gjøre alle sine gjerninger «til beste for dem som elsker» ham. (2 Tim. 2: 19; Rom. 8: 28, NW) Dette vil være til trøst og oppmuntring når vi ser de rettferdige lide, mens de onde blir begunstiget. — Pred. 8: 14.
I de siste århundrer har bibelkommentatorer spekulert på hva Salomo egentlig mente med de neste ordene i Predikeren 9: 1 (NW): «Menneskene er uvitende om den kjærlighet eller det hat som var før dem.» Det er meget mulig at disse ordene med hensikt ble skrevet slik at de kan oppfattes på flere forskjellige måter. De kan for eksempel forstås slik at ettersom døden gjør ende på menneskenes kjærlighet og hat, vet de levende ikke hvor mye kjærlighet og hat som eksisterte før de ble født, det vil si i de menneskers liv som levde før deres tid.
Det kan også være at Salomos ord skal ses i sammenheng med det som blir sagt forut, om at Gud har makt over de rettferdige og de vise og deres gjerninger. Den kjærlighet og det hat som de så vel som den øvrige menneskehet erfarer, er et resultat av at Gud tillater eller tolererer det. Den høyeste Gud visste også lenge før menneskene ble født, at de ville oppleve både kjærlighet og hat. Han tillot at en syndig menneskeslekt, som ville vise både kjærlighet og hat, ble til. Etter Adams og Evas opprør sa Jehova Gud: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg [den gamle slange, Satan Djevelen] og kvinnen [ikke Eva, men Guds ’kvinne’ (Gal. 4: 26—31)] og mellom din ætt og hennes ætt.» (1 Mos. 3: 15) Selv om Gud derfor ikke var «uvitende om den kjærlighet eller det hat» som ville komme til å gjøre seg gjeldende blant menneskene, var dette noe de selv bare ville komme til å få kjennskap til gjennom egen erfaring.
Vismannens uttalelse i Predikeren 9: 1 (NW) kan også forklares slik: Blant ufullkomne mennesker kommer kjærlighet og hat ofte til uttrykk uten noen som helst fornuftig mening. Menneskene er derfor uvitende om eller mangler forståelse av hva som var motivet for all den kjærlighet og alt det hat som kom til uttrykk før dem. Hvis en oppfatter Salomos ord på denne måten, kan de knyttes sammen med det han deretter sier om livets usikkerhet og om hvor umulig det er å forutsi døden, som kan gjøre slutt på alt. Det kan være mye ved kjærlighet og hat som kan være like uforståelig.
Ettersom menneskene lever i en ufullkommen og syndig verden, kan de, enten de er rettferdige eller ugudelige, oppleve både godt og ondt, både kjærlighet og hat. Jehova Gud tillater at både de rettferdige og de ugudelige får mat og drikke og nyter godt av alle de andre gavmilde foranstaltninger han har tilveiebrakt med tanke på opprettholdelsen av livet. (Matt. 5: 45; Ap. gj. 14: 16, 17) Når det gjelder døden, er det dessuten ingen forskjell. Salomo sier videre: «Det går dem i alt liksom alle andre; det samme hender den rettferdige og den ugudelige, den gode og rene og den urene, den som ofrer og den som ikke ofrer; den gode går det som synderen, den som sverger [lett eller tankeløst], går det som den som er redd for å sverge.» — Pred. 9: 2.
Ettersom det tilsynelatende ikke ser ut til å være noen forskjell på det som hender den rettferdige, og det som hender den ugudelige, i deres levetid, og særlig ettersom alle dør til slutt, kan det se ut til at det ikke er noen virkelig fordel å leve et rettskaffent og gudfryktig liv. Salomo peker på at dette er en av grunnene til at menneskene fortsetter å følge en urett handlemåte. Han sier: «Det er en ond ting ved alt det som hender under solen, at det går alle likedan, og så er også menneskenes hjerte fullt av det som ondt er.» — Pred. 9: 3.
Men er det til gagn for dem å følge en lovløs handlemåte? Nei, for vismannen sier: «Det er uforstand i deres hjerte, så lenge de lever, og siden går det av sted til de døde.» (Pred. 9: 3) Mens de er i live, oppfører de seg som om de var vanvittige, og følger hemningsløst sine urette ønsker og tilbøyeligheter. De lever et liv i vellyst og svir, et liv som ender i en brå død. Hva er så den virkelig forstandige handlemåte å følge?
Nyt livet på en gagnlig måte
Et menneske bør verdsette livet og bruke det på en forstandig måte. Salomo skrev: «For alle dem som lever, er det håp; for en levende hund er bedre enn en død løve; for de levende vet at skal dø [noe som bør tilskynde dem til å bruke sitt liv på en forstandig måte], men de døde vet ikke noen ting, og de får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Både deres kjærlighet og deres hat og deres ærgjerrighet er det for lenge siden forbi med, og de har i all evighet ingen del mer i alt det som hender under solen.» — Pred. 9: 4—6.
Det er bare når et menneske er i live, at det kan ha noe håp. Det er da tiden er inne til å skape seg et godt navn hos den Allmektige. Mens en er i live, er det fortsatt håp om at det kan finne sted en forandring til det bedre, og dette gjelder også en som følger en lovløs handlemåte. Når døden kommer, er det for sent. Derfor er en levende hund, selv om den blir foraktet, bedre stilt enn en død løve, det kongelige dyr. De levende kan fortsatt gjøre noe, men de døde har ikke del i noen virksomhet eller i slike følelser som kjærlighet, hat og ærgjerrighet, som i stor utstrekning er knyttet til menneskenes tilværelse på jorden.
Som gudfryktige mennesker bør vi derfor glede oss over våre henders gjerninger. Salomo sier: «Så et da ditt brød med glede og drikk vel til mote din vin! For Gud har for lenge siden godkjent det du gjør. La dine klær alltid være hvite [lyse og rene, slik at de gjenspeiler glede og ikke sorg og dysterhet], og la ikke olje [som også representerer glede, ettersom olje er kjølig og forfriskende] fattes på ditt hode! Nyt livet med en hustru som du elsker, alle dager i ditt tomme liv, som [Jehova] har gitt deg under solen, alle dine tomme dager! For det er din del i livet og i ditt strev som du møyer deg med under solen. Alt det din hånd er i stand til å gjøre med din kraft, det skal du gjøre! For det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går.» — Pred. 9: 7—10.
Det er rett og riktig å nyte livet på en gagnlig måte, deriblant også å nyte mat og drikke. Det er en Guds gave og har derfor hans godkjennelse. Det var tydeligvis dette Salomo mente da han etter å ha oppmuntret mennesket til å glede seg over mat og drikke sier: «For Gud har for lenge siden godkjent det du gjør.» Ja, den høyeste Gud ønsker ikke at vi skal leve et spartansk liv og berøve oss selv all glede. Ettersom han er en lykkelig Gud, ønsker han at hans folk skal være lykkelige i sitt daglige liv og også i sitt ekteskap. (Ap. gj. 14: 17) Dette betyr naturligvis ikke at han kommer med en oppfordring til å være nytelsessyk og bare søke fornøyelser. Salomo oppmuntrer alle til å arbeide og benytte de anledninger de har, til å bruke sine evner til å gjøre godt, før de blir helt ute av stand til å arbeide, fordi de dør og kommer i dødsriket, i graven.
I denne verden er det derfor forstandig å glede seg over livet mens en kan, og å gjøre det innenfor de grenser som Guds moralnormer fastsetter. Døden kan meget hurtig gjøre slutt på alt, fordi det altfor ofte skjer noe uventet. Den hurtigste løper kan snuble og tape løpet. En mektig hær kan lide nederlag overfor underlegne styrker. En forstandig mann kan bli ute av stand til å få seg et godt arbeid og kan derfor komme til å sulte. Folk med stort forretningstalent kan på grunn av omstendighetene bli hindret i å anvende sine kunnskaper og derfor bli fattige. Kunnskapsrike mennesker kan pådra seg sine overordnedes vrede og falle i unåde. Dette var noe kong Salomo hadde lagt merke til, og etter å ha tenkt nærmere over det skrev han: «Fremdeles så jeg under solen at det ikke er visst at de som er lette på foten, vinner i løpet, eller at heltene seirer i krigen, eller at de vise kan få seg brød, eller at de forstandige kan vinne rikdom eller de kloke finne yndest; for tid og hendelse [uforutsett hendelse, NW] møter dem alle. For mennesket kjenner like så lite sin tid [for døden kan komme uventet] som fiskene som fanges i det onde garn, eller fuglene som blir fanget i snaren; liksom de fanges også menneskenes barn i en ond tid, når den med ett kommer over dem.» — Pred. 9: 11, 12.
Akkurat som fiskene uventet kan bli fanget i et garn og fuglene kan bli fanget i en snare, kan menneskene plutselig, uten varsel, bli innhentet av døden. Hvor tydelig viser ikke Salomo at en bør benytte seg av de anledninger en har, til å glede seg over livet på en forstandig måte og høste gagn av det mens en kan!