Jegerens rolle i villdyrenes rike

FORESTILL deg situasjonen. Himmelen mørkner raskt, selv om det bare er noen få timer etter soloppgang. Mens du betrakter det hele, tilhyller mørket gradvis hele området fra horisont til horisont, enda det ikke er en sky på himmelen. Luften fylles av en illevarslende, øredøvende lyd, omtrent som torden, og du holder deg for ørene. Larmen gir gjenlyd i bakken under deg. Hva slags voldsomt uvær er det naturen har sloppet løs? Du behøver ikke være redd. Det er bare fugler.

Nei, du har aldri sett et slikt storslått syn, en så stor flokk av fugler. Det har heller ingen andre som lever i dag, gjort. Men i 1813 beskrev den berømte amerikanske naturforskeren og kunstneren John Audubon nettopp et slikt imponerende syn. Han så de vakre vandreduene fly forbi i så stort antall at de formørket solen i tre dager!

Bare å tenke på en så kolossal flokk av fugler får det til å svimle for en. Likevel fantes det en gang slike flokker. Noen få år før Audubon gjorde sin observasjon, ble det sett en stor flokk i Kentucky i USA som en antok bestod av over 2 230 000 000 vandreduer. Eksperter mener at det fantes seks milliarder av disse fuglene i De forente stater så sent som i 1885.

Dette måtte da være en uuttømmelig bestand, tenker du kanskje. Vandreduen ville aldri komme i fare for å bli utryddet. Men nei — menneskene utrettet det tilsynelatende umulige. Ved å drepe gjennomsnittlig over 566 000 av disse vakre fuglene hver eneste dag i over 29 år klarte de det. Den 1. september 1914 døde Martha, den aller siste vandreduen på jorden, i en zoologisk hage i Ohio i USA.

Dermed hadde verden mistet vandreduen. Som følge av det en kilde betegner som «jegernes grådighet og sløsing», var det blitt jaktet på en art som så ut til å være fullstendig utenfor fare, helt til den ble utryddet. Har menneskene rett til å ha så liten aktelse for sine medskapningers liv? Og hvorfor skulle mennesker med en slik ødeleggelseslyst ha rett til å frata framtidige generasjoner gleden ved å iaktta de ville dyrene i deres rette omgivelser?

Menneskenes ansvar

Skaperen av jordens utallige livsformer ser ikke gjennom fingrene med denne ødeleggelsen. Jesus sa en gang: «Selges ikke to spurver for en mynt av liten verdi? Likevel faller ikke én av dem til marken uten at deres Far vet det.» «Ikke én av dem er glemt hos Gud.» (Matteus 10: 29, NW; Lukas 12: 6) Gud har helt sikkert ikke lukket øynene for at seks milliarder vandreduer er blitt utryddet.

Ikke alle har samtykket i at dyrene så planløst blir slaktet ned. I 1855 skrev en indianerhøvding fra Duwamish-stammen i staten Washington et brev til De forente staters president hvor han uttrykte sin bekymring over den formålsløse nedslaktingen av dyrene: «Den hvite mann må behandle dyrene i dette landet som sine brødre. Jeg tilhører et naturfolk og forstår ikke den andre måten å gjøre det på. Jeg har sett 1000 bøfler ligge og råtne på prærien etter at den hvite mann har skutt dem fra et tog som kjørte forbi. . . . Hva er mennesket uten dyrene? Hvis alle dyrene var borte, ville menneskene dø av en dyp ensomhetsfølelse, for alt som skjer med dyrene, skjer også med menneskene. Vi vet én ting som også den hvite mann en dag vil oppdage. Vi har den samme Gud. . . . Jorden er dyrebar for ham. Og å skade jorden er å ringeakte dens skaper.»

Det virker som om denne indianerhøvdingen rent instinktivt forstod noe som Bibelen forteller oss: Gud har betrodd menneskene overoppsynet med dyrene. Den første boken i Bibelen forteller om det oppdraget som menneskene fikk: «Jeg gir dere ansvaret for fiskene, fuglene og alle de ville dyrene.» (1. Mosebok 1: 28, Today’s English Version) Menneskenes hensynsløse og uansvarlige jakt på villdyrene er grovt misbruk av den tillit Gud har vist dem ved å betro dem denne forvaltningsoppgaven.

Nimrodsyndromet

Betyr det at menneskene har overoppsynet med dyrene, at de ikke har lov til å drepe dem i det hele tatt? Nei. Husk at Gud selv laget klær av dyreskinn til det første menneskepar og godtok det offer deres sønn Abel frembar i form av et lam. Og etter vannflommen på Noahs tid gav han Noah og hans etterkommere lov til å spise dyrekjøtt. — 1. Mosebok 3: 21; 4: 4, 5; 9: 3.

Men da Jehova Gud gav menneskene denne tillatelsen, sa han ikke noe om at dyrenes liv skulle betraktes som noe som var av liten verdi. For å understreke at livet til de dyrene som ville bli drept og brukt til mat, var hellig, befalte Gud at menneskene ikke skulle spise blodet av et dyr, men bare kjøttet. Blodet symboliserte dyrets liv, og det tilhørte Gud. (1. Mosebok 9: 4, 5) Gud gav ikke på noe tidspunkt menneskene lov til å drepe dyr bare for å føle gleden ved å drepe. Hvor var det da menneskene lærte dette?

Kort tid etter vannflommen begynte en beryktet mann på den tiden, Nimrod, å utmerke seg som friluftsmann. Han ble «en mektig jeger i opposisjon til Jehova». (1. Mosebok 10: 8, 9, NW) Han handlet tydeligvis i strid med det gudgitte oppdrag som gikk ut på å ha overoppsynet med dyrene, ved å drepe dem for sportens skyld. Andre fulgte i hans spor, og sporten ble snart meget populær. Jakt ble kongenes sport.

Arkeologene har avdekket mange beviser for at kongene i gammel tid fant glede i å drive jakt og skrøt av sin tapperhet og dyktighet. Til og med den egyptiske guttekongen Tut-ankh-Amon ble offer for det en kan kalle nimrodsyndromet. Jaktscener malt på veggene i gravkammeret hans og utskjæringer på trekister viser ham mens han kjører i full fart i vognen sin og spenner buen like før han skyter pilen mot det flyktende viltet foran ham.

Nærmere vår egen tid drev velstående europeere jakt for sportens skyld i sitt eget land, eller de reiste til India eller Afrika på leting etter mer spennende vilt. Mange utsmykte sitt hjem med utstoppede hoder fra de vakre dyrene som de hadde tatt livet av for sportens skyld. I den nye verden ble hele bøffelflokker slaktet ned mens jegerne bare lot dem ligge og råtne der de hadde stupt. Og jegerne begynte å sette pris på elghoder, hjortehoder og andre trofeer som vitnet om deres jaktferdigheter.

Mennesket opptrer som beskytter

For å beskytte noen av de truede dyreartene mot jegere iverksatte regjeringene jaktrestriksjoner som gjorde det ulovlig å drepe disse dyrene. I De forente stater ville en for eksempel beskytte en flokk på 3000 mulhjorter i Arizona. Hva ble resultatet? På grunn av at myndighetenes jegere fanget, skjøt og forgiftet tusenvis av de dyrene som er mulhjortens naturlige fiender, vokste bestanden til omkring 40 000 dyr i løpet av ti år.

Var dette et godt resultat? På en måte var det det. Men dessverre begynte hjortene å dø i stort antall. Hva var galt? Det området de holdt til i, ble overbefolket. Det ble funnet døde hjorter som hadde magen full av furunåler, og det står absolutt ikke på hjortenes meny, med mindre de er på randen av sultedøden. En hadde oversett vekselvirkningen i dyreriket. Da mulhjortens naturlige fiender var blitt fjernet, vokste bestanden uhemmet, og hjortene ribbet området til siste rest for alt spiselig. Det var først da jegere fikk lov til å felle noe av overskuddet i bestanden, at antall dyr igjen stemte overens med det som var av mat i området.

Viltekspertene har lært leksen sin godt. Ut fra tidligere erfaringer vet de at en må felle de overskytende dyrene hvis en skal beskytte en flokk mot sult og sykdom. I en del land er det derfor begrensede jakttider hvert år da jegere som har tillatelse, kan nedlegge et visst antall av de overskytende dyrene. I andre land blir dette gjort av statlige viltvoktere og skogforvaltere.

På den måten oppnås det en sterkere bestand som en også kan la vokse. I 1895 fantes det for eksempel bare omkring 350 000 virginiahjorter på det nordamerikanske fastland sør for Canada. I dag finnes det rundt 12 millioner av dem. I 1925 levde det anslagsvis mellom 13 000 og 26 000 prærieantiloper i De forente stater, for det meste fordelt på bare to vestlige stater. Nå er det minst 500 000 av dem, og de finnes i alle de vestlige statene. I dag finnes det til sammen omkring en million kronhjorter i 16 av statene i USA, mens det i 1907 bare var 41 000 av dem i én stat. Ifølge en offisiell opptelling som ble foretatt i 1911, fantes det da 215 900 pelsseler på Pribylovøyene. I dag er bestanden på rundt 1,5 millioner. Hvis en ikke hadde felt det nødvendige antall dyr, ville alle disse bestandene, som nå er utenfor fare, ha vært i alvorlige vanskeligheter.

«Disneysyndromet»

Imidlertid går stemningen blant folk i byområdene i De forente stater, Canada og andre land nå i retning av motstand mot jakt, og viltstellmyndighetene frykter at dette vil virke mot sin hensikt. Noen av disse kreftene er godt organisert, og de har kontorer i England, Nederland, Frankrike, New Zealand og Australia, foruten De forente stater og Canada.

Hvorfor blir så jakten utsatt for kritikk? Redaktøren av bladet Montana Outdoors svarer slik: «Ganske enkelt fordi mange mennesker i dag vokser opp uten å ha noen direkte tilknytning til landet og de ville dyrene som lever der. Forståelig nok stammer det meste av det de vet om dyrelivet, derfor fra fjernsyn og filmer, som altfor ofte gir et forvrengt bilde av dyrenes verden . . . og ignorerer slike naturlige prosesser som rov, sykdom og sult.» Én viltstellkonsulent omtalte den oppfatning slike mennesker har, som «disneysyndromet». «Når noen mennesker, og særlig barn, ser Disney-filmer om dyr og fugler i skogen,» sa han, «får de den tanken at dyr kan snakke.» De tror at dyrene er akkurat som mennesker.

En annen talsmann hevdet at «de unge rett og slett ikke får vite sannheten om dyrelivet. De vet svært lite om viltstell og de gode resultatene viltstelltiltakene har ført til i løpet av de siste 50 årene. Det er derfor innlysende at et stort antall barn er imot jakt. De tror at jegerne dreper de siste av hjortene og de andre dyrene som er igjen ute i skogen».

De kristne fordømmer ikke dem som dreper dyr for å bruke kjøttet til mat. Men hvis noen dreper flere dyr enn det landets lover gir tillatelse til, eller hvis han dreper for spenningens skyld og bare bruker kjøttet som et påskudd, da er det Gud han er ansvarlig overfor. Han går da ut over den myndighet Gud har gitt menneskene til å ha overoppsyn med dyrene. Og selv om menneskene har fått lov til å bruke dyreskinn til klær, vil det i enda høyere grad være misbruk av denne gudgitte myndighet å jakte på en art helt til den er utryddet, bare for å tilfredsstille menneskenes trang til unødvendige luksusgjenstander.

Mange av de problemene som har med villdyrene å gjøre, er det ikke mulig å løse i denne tingenes ordning. Etter hvert som jordens befolkning øker og de ville dyrene blir trengt sammen på mindre og mindre områder, vil det bli stadig vanskeligere å ta seg av og bevare dyrelivet. Og det er vanskelig å forstå hvordan myndighetene med sine begrensede midler skal kunne stoppe den ulovlige jakten på truede arter som foregår i denne griske, kommersielle tingenes ordning.

Hvor mange flere dyrearter Gud vil tillate menneskene å utrydde før han setter en stopper for det hele, vet vi ikke. Men om ikke lenge vil han sette en stopper for det. Gud har lovt at hans rike snart skal overta administrasjonen av jorden, og på den tiden vil det være slik at «ingen skader og ødelegger noe på hele mitt hellige fjell. For landet er fylt av kjennskap til Herren, som vannet dekker havets bunn». — Jesaja 11: 9.

På den tiden vil menneskene være opplært til å utøve sin myndighet over dyrene på rette måte. I mellomtiden kan de kristne i det minste vise tilbørlig respekt for dyrene og være realistiske, men medfølende i sitt forhold til dem.

«På den dagen vil jeg slutte en pakt for dem med dyrene på marken, fuglene under himmelen og krypet på jorden. Bue, sverd og andre krigsvåpen vil jeg bryte i stykker og utrydde av landet, og jeg vil la deg [dem, EN] bo trygt.» — Hosea 2: 18.

[Uthevet tekst på side 11]

Gud gav ikke på noe tidspunkt menneskene lov til å drepe dyr bare for å føle gleden ved å drepe

[Uthevet tekst på side 13]

’De unge får rett og slett ikke vite sannheten om dyrelivet’

[Bilde på side 10]

Martha, den siste vandreduen, døde i en zoologisk hage i Ohio i 1914

[Bilder på side 12]

1. Amerikansk kronhjort eller wapiti

2. Virginiahjort

3. Prærieantilope

4. Nordlig pelssel