Veien tilbake til fred i paradiset
1, 2. a) Hvilke spørsmål kan en stille i forbindelse med den måten vi reagerer på overfor Guds jordiske skaperverk? b) Hvorfor setter vi så stor pris på det jordiske skaperverk?
HVORFOR liker du å gå en tur i hagen din eller i parken? Hvorfor liker du å komme deg bort fra byen og ut på landet? Hvorfor setter du så stor pris på et vakkert landskap? Hvorfor gleder du deg slik over å betrakte elven, som stille og rolig flyter gjennom dalen? Hvorfor blir du fylt av glede når du lar blikket hvile på de svakt skrånende åssidene, som er kledd med majestetiske trær og vakre busker og blomster? Hvorfor føler du en egen ærefrykt når du betrakter fjellene, som rager opp mot den asurblå himmelen, og ser på de hvite skyene, som inneslutter fjelltoppene eller rolig seiler forbi?
2 Hvorfor står du som trollbundet og lytter til fuglene som synger glad i tretoppene? Hvorfor blir du så begeistret når du er ute i skogen eller på markene og plutselig får se et vilt dyr i sine naturlige omgivelser, hvor det fritt kan følge sine instinkter — en grasiøs hjort som kommer springende, en kenguru som hopper omkring, en emu eller en kasuar som farer av sted på sine lange bein eller ganske enkelt en flokk med sauer? Hva er grunnen til at alle de vidunderlige ting som du ser omkring deg, i luften, på jorden og i vannet, fyller deg med en slik følelse av velvære, med en dyp og inderlig glede over å være til og kunne nyte livet som en fornuftutstyrt skapning? Jo, alt dette skyldes at du ble skapt til å leve i et paradis!
3. Fra hvem har vi fått vår verdsettelse av det et paradis står for?
3 Det er nok så at du aldri har vært i et paradis, men de to første menneskene, våre første foreldre, var til å begynne med i et paradis. Din verdsettelse av det som et paradis står for, har du fått fra dem. Og de fikk sin verdsettelse av paradiset fra sin Skaper, som de anerkjente som sin Gud. Han skapte dem slik at de kunne verdsette det, for han har selv en fullkommen sans for skjønnhet og fredfylt harmoni. Han skapte det jordiske paradis spesielt for dem, for han er den største Gartner, den største Parkanlegger og den største Skogdyrker som finnes. Han ønsket å glede dem med deres paradisiske hjem, og derfor nedla han i dem de gudlignende egenskaper som ville gjøre det mulig for dem å glede seg over paradiset og aldri bli trett av å være der. Han skapte dem dessuten slik at de som foreldre kunne gi den samme verdsettelse av paradiset til sine etterkommere. Vi arvet denne opphøyde egenskap fra dem. Kommer vi så til å kunne få vende tilbake til paradiset hvis det er Skaperens vilje? Ja, vi kan være overbevist om at vi vil det!
4. Hvilke egenskaper ga Gud menneskene fra begynnelsen av, og hva viser dette med hensyn til menneskene?
4 Hvor kjærlig var det ikke av den himmelske Skaper å la den menneskelige familie få sin start i et paradisisk hjem! Hvor likt var det ikke Gud å gjøre noe slikt! Selv om vi er mennesker og er dannet av jordens støv, fornedret han oss ikke. Nei, han opphøyde oss. Ved å skape våre første foreldre som fullkomne menneskelige skapninger, de vakreste levende skapninger på jorden, og ved å skape dem i sitt bilde og etter sin lignelse, ved å utstyre dem med gudlignende egenskaper, ga han oss mennesker en større verdighet enn noen andre skapninger jorden. Han skammet seg ikke over å kalle menneskene sine barn, selv om de var noe ringere enn himmelens engler. Den allmektige Gud ga dem så et hjem som svarte til de evner og muligheter de hadde, til de enestående følelser de var utstyrt med, og til deres friske, fullkomne vakre kropper, et hjem som bare han kunne gi dem. Når Bibelen, hans skrevne Ord, forteller hvordan dette hjemmet var, omtaler den det som «en hage i Eden», og navnet «Eden» betyr «glede». — 1 Mos. 1: 26—28; 2: 7—14.
5. Hvordan vet vi at Edens hage ikke bare var en liten park?
5 Denne Edens hage, dette gledens paradis, var ikke noe lite område, som en park i en by. Foruten annen vegetasjon hadde denne hagen trær av alle slag, trær som var prektige å se til, og som bar frukt som kunne tjene som føde. Det var et rikt fugle- og dyreliv i den. En vil kunne få et visst begrep om dens størrelse når en får vite at det gikk en elv ut fra den som var så stor at den delte seg i fire strømmer. Det var mengder med fisk i disse elvene, selv om det kan ha vært langt til de store havene. Og det var uten tvil høyder og daler i dette paradisiske området, som var blitt valgt ut til menneskenes første hjem.
6. Hva er grunnen til at menneskene ikke ble født i paradiset?
6 I dag, nesten 6000 år etter at menneskene fikk sin start i paradiset, er jorden i sannhet ikke noe paradis, ikke noen fredfylt Edens hage. Hva var det som skjedde med de to første menneskenes paradis i den sørvestlige delen av Asia? Hvorfor er vi ikke alle blitt født i et paradis? Grunnen er at våre første foreldre ble drevet ut av Edens hage før de fikk noen barn. Over 1600 år senere kom det så en flom som dekket hele jorden, og som ødela den forlatte hagen. Men elvene Eufrat og Tigris, som en gang hadde sitt oppkomme i dette paradiset, eksisterer fremdeles, som et ubestridelig vitnesbyrd om beretningens sannferdighet. Den er ikke noen myte, ikke noe produkt av overtroiske mennesker. Den første mannens navn var Adam, og det betyr «av jorden». Hans hustrus navn var Eva, og det betyr «levende». Hun fikk dette navnet fordi hun ble mor til alle andre menneskelige skapninger. Vi er alle Adams og Evas etterkommere, og alle deres barn ble født etter at de var blitt drevet ut av den paradisiske Edens hage.
7. a) Hva er Guds uforanderlige hensikt med jorden? b) Hvordan viste Herren Jesus Kristus at han trodde på Guds Ord, noe som styrker vår tillit til dets sannferdighet?
7 Men hvem hadde rett til å drive Adam og Eva ut av paradiset? Hvem hadde rett til å ødelegge dette paradiset og holde oss utenfor det? Det hadde Gud, som hadde skapt både det og Adam og Eva. Han har også rett til å gi menneskene det løfte at de igjen skal få plante et paradis på jorden. Han har virkelig gitt oss et slikt løfte, og han har latt det bli nedskrevet i sitt inspirerte Ord, Bibelen. Da han plantet det første paradis i Edens hage i den sørvestlige delen av Asia, var det hans uforanderlige hensikt at paradiset skulle strekke seg ut over hele jorden, over hele Asia, Europa, Afrika, Australia, Antarktis, Nord- og Sør-Amerika og øyene på de sju hav. Og han har ikke forandret sin kjærlige hensikt hva dette angår. Han har ikke lidt noe nederlag i forbindelse med sin opprinnelige hensikt. Han er ikke en som har gitt opp. Hans opprinnelige hensikt står fremdeles ved makt. Som et bevis for at det forholder seg slik, har han vist den menneskelige familie veien tilbake til paradiset, til et paradis som er like omfattende som det fra begynnelsen var hans hensikt at det skulle være, til et paradis som omspenner hele jorden, og hvor det hersker evig fred. Da astronautene betraktet jorden fra verdensrommet mens de befant seg i sitt menneskelagde romskip på vei rundt månen, syntes de at den var vakker, men Gud vil i sin tid gjøre den enda vakrere. Beretningen om paradiset er ikke noen religiøs myte. Hvis det var en myte, da ville Gud, som er den som står bak nedskrivningen av Bibelen, gjøre seg selv til latter. I så tilfelle ville kristenhetens religiøse ledere og vår tids vitenskapsmenn være i sin fulle rett når de latterliggjør ham og gjør narr av hans Ord, Bibelen. Men en mann som var langt større enn alle disse prester og vitenskapsmenn til sammen, talte i største alvor om våre første foreldre. Under en diskusjon, da han ble stilt spørsmål angående ekteskap og skilsmisse, sa han: «Har I ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød? Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke atskille.» (Matt. 19: 3—6) Denne mannen var Jesus Kristus, og han siterte her fra det første og det annet kapittel i Bibelen. — 1 Mos. 1: 27; 2: 24.
8, 9. Hvorfor kunne Jesus tale med myndighet om menneskenes skapelse og om menneskenes framtid?
8 Før denne Jesus Kristus kom ned fra himmelen til jorden for å bli født som et fullkomment menneske, sa Gud i himmelen følgende til ham på den sjette skapelsesdag: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører seg på jorden.» (1 Mos. 1: 26) Jesus Kristus kunne derfor snakke med myndighet om skapelsen av Adam og Eva og om deres paradisiske hjem.
9 Etter at Gud hadde rettet denne oppfordringen til Jesus Kristus i hans førmenneskelige tilværelse, fikk Jesus være med på å skape Adam og Eva og deres paradis. Han var til stede i himmelen og hørte Gud velsigne Adam og Eva og si til dem: «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!» (1 Mos. 1: 27, 28) Jesus Kristus hadde derfor førstehånds kjennskap til at det var Guds hensikt at hele jorden skulle bli underlagt menneskene og kultivert, slik at det ble paradislignende forhold overalt. Den skulle bli oppfylt med barn av Adam og Eva, som alle ville være mennesker i Guds bilde og etter hans lignelse. De skulle råde over alle fiskene, fuglene, husdyrene og de ville dyrene og ikke tilbe disse lavere skapningene som guder og gudinner. Og Gud har ikke ombestemt seg hva dette angår. Hvilket vidunderlig, herlig sted vil ikke jorden bli når den allmektige Gud lar sin hensikt i forbindelse med den bli fullt ut virkeliggjort!
Menneskets skapelse og syndefallet
10. Hvordan beskriver 1 Mosebok, kapittel 2, menneskets skapelse?
10 Det annet kapittel i Bibelen forteller om hvordan Gud først skapte Adam og kort tid deretter hans hustru, Eva, og om hvordan deres ekteskap ble inngått. Vi leser der: «Og Gud [Jehova] dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel. Og Gud [Jehova] plantet en hage i Eden, i Østen, og der satte han mennesket som han hadde dannet.» — 1 Mos. 2: 7, 8.
11, 12. Hva lot Gud Adam gjøre før han skapte Eva, og hvilken befaling ga han ham?
11 Men før Gud skapte Eva, ga han Adam i oppdrag å gi de flygende skapningene og landdyrene navn, og han ga ham også befaling om ikke å spise av frukten på et bestemt tre, nemlig treet til kunnskap om godt og ondt. Vi leser:
12 «Og Gud [Jehova] tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og vokte den. Og Gud [Jehova] bød mennesket: Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» — 1 Mos. 2: 15—17.
13. a) Hva er tydelig ettersom alle mennesker dør? b) Hva sa Jesus om det å være tro i smått?
13 Der ga Jehova Gud vår første menneskelige far valget mellom evig liv i gledens paradis og evig død. Vi får nå en mistanke om at Adam i sin tid spiste av den forbudte frukt og ble dømt til døden av Ham hvis lov han brøt. Hvorfor skulle ellers alle vi som er Adams etterkommere, dø? Det er riktig. Men hva var det som fikk Adam til å bryte denne loven når han visste at det å gjøre det var forbundet med dødsstraff? Det var bare en liten ting som Gud befalte ham ikke å gjøre, men fordi det var en slik liten ting, var det en prøve på i hvor stor utstrekning Adam ville være lydig. Det skulle bare en liten ting til for å ødelegge Adams gudlignende fullkommenhet og gjøre ham til et dårlig menneske. Jesus Kristus, som bevarte sin fullkommenhet til tross for at han ble utsatt for de største fristelser og prøvelser, sa: «Den som er tro i smått er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.» (Luk. 16: 10) Fra den lille synd som ble begått av den fullkomne mannen Adam, har all den urettferdighet som vi finner blant menneskene i vår tid, utviklet seg. Hvorfor syndet så Adam? Bibelen besvarer dette spørsmålet for oss.
14. Hva svarte Eva da hun ble stilt et spørsmål angående treet med den forbudte frukt, og hvem var det som stilte dette spørsmålet?
14 Etter at Gud hadde skapt Eva og framstilt henne for Adam som hans hustru, fortalte Adam henne at Gud hadde forbudt dem å spise av frukten på treet til kunnskap om godt og ondt, og at de ville bli straffet med døden hvis de var ulydige og brøt denne loven. Da Eva senere ble stilt et spørsmål angående den forbudte frukt, sa hun til ham som stilte dette spørsmålet: «Vi kan ete av frukten på trærne i hagen; men om frukten på det tre som er midt i hagen, har Gud sagt: I skal ikke ete av den og ikke røre ved den, for da skal I dø.» (1 Mos. 3: 2, 3) Hvem var det som stilte henne spørsmål angående treet med den forbudte frukt? Etter alt å dømme var det en slange. Men slanger snakker ikke menneskenes språk. Stemmen må derfor ha kommet fra en usynlig person som benyttet denne slangen slik som en buktaler benytter en dukke. Eva hadde ingen mistanke om at den som spurte henne, i virkeligheten var en usynlig åndeperson som hadde til hensikt å bedra henne og få henne til å bryte Guds bud og på den måten synde. Hun kom senere med følgende forklaring: «Slangen dåret meg, og jeg åt.» — 1 Mos. 3: 13.
15. Hvordan bakvasket slangen Gud da den snakket til Eva og hvorfor er «djevelen» en passende benevnelse på den usynlige åndeskapningen som talte til Eva?
15 Det var her den første løgnen ble uttalt, for den usynlige skapningen som snakket til Eva, motsa den advarselen Gud hadde kommet med. Han gjorde seg selv til en løgner, men han forsøkte å få det til å se ut som om Gud hadde løyet for Adam, som om det var han som var løgneren. Vi leser: «Da sa slangen til kvinnen: I skal visselig ikke dø; for Gud vet at på den dag I eter av det, skal eders øyne åpnes, og I skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt.» (1 Mos. 3: 1—5) Vi vet alle i dag at dette var en løgn, for vi er alle døende. Døden har gått i arv til oss. Det var ikke Gud som var løgneren, men han som sto bak slangen. Hvem var det? Jesus Kristus sa at det var «djevelen», og la til: «Han var en manndraper fra begynnelsen og står ikke i sannheten; for sannhet er ikke i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.» (Joh. 8: 44) Hvor passende var det ikke at Jesus Kristus kalte ham en djevel! «Djevel» betyr «bakvasker», og han hadde bakvasket Gud. Han var også en «manndraper», for han ledet Eva inn på den vei som fører til døden.
16. a) Hvilke tanker oppsto i Evas sinn? b) Hva gjorde hun så, og hva fikk hun sin mann til å gjøre?
16 Eva dvelte ved denne løgnen. Hun begynte å miste tilliten til Gud, sin Skaper og Far. Hun begynte nå å betrakte treet med den forbudte frukt som noe attråverdig i stedet for noe som hun burde unngå fordi det ville bringe død. Lysten etter den forbudte frukt oppsto i hennes hjerte. Hun lot ikke Gud bli funnet å være sanndru, men lot denne lysten, som stadig ble sterkere, få overhånd over henne og lede henne til å spise av den forbudte frukt. Hun hadde nå brutt Guds Lov og var det første menneske som hadde syndet. Men hun falt ikke straks død om, og det kunne derfor se ut til at slangen, som Djevelen benyttet seg av, hadde rett. Da hennes mann, Adam, senere kom, var hun fremdeles i live, og hun fikk overtalt ham til å ta imot noe av den forbudte frukt av hennes hånd. Han visste at han ville bli straffet med døden for det han gjorde, men han fulgte en selvisk handlemåte og valgte å dø for Guds hånd sammen med Eva i stedet for å leve i paradiset uten henne. Sa snart de hadde syndet, hadde de ikke lenger fred i sinnet. Deres samvittighet plaget dem. De var ikke lenger fullkomne og uskyldige, og de følte seg urene. De mistet også sin fred med Gud. De flyktet og gjemte seg straks de hørte lyden av den usynlige Gud. — 1 Mos. 3: 6—10.
17. Hvordan ble det vist at Djevelen var en løgner, og hva hendte med Adam og Eva?
17 Da Gud forhørte dem, bekjente de sin overlagte synd. De hadde ikke noe grunnlag for å be Gud om tilgivelse, og de gjorde heller ikke det, for hvis han hadde tilgitt dem, ville det ha betydd at han hadde måttet sette sin egen lov ut av kraft. I strid med det som Djevelen hadde sagt gjennom slangen, holdt Gud fast ved sin lov og dømte Adam og Eva til døden. Han dømte dem ikke til å leve evig på et sted hvor de skulle pines i ild. Han dømte dem til det som hans lov hadde sagt, nemlig til døden. Det betydde at de måtte vende tilbake til det sted hvorfra Adam var blitt tatt, til jordens muld, det vil si til en tilstand av ikke-eksistens. Det at en person kommer i en slik tilstand, er ikke en belønning for fortjenstfullhet, slik som det blir framholdt i den religiøse læren om nirvana. Det er en straff for forsettlig ulydighet imot Guds lov, for overlagt synd. Den kristne apostelen Paulus skrev: «Den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» — Rom. 6: 23.
18. Hva viste Adam og Eva ved sin handlemåte at de hadde bestemt seg for å gjøre, og hva gjorde derfor Gud nå?
18 Hvordan fullbyrdet Gud dommen? Ved å spise av den forbudte frukt, av frukten på treet til kunnskap om godt og ondt, hadde Adam og Eva bestemt seg for å være som guder ved selv å bestemme hva som var godt, og hva som var ondt. Beretningen i 1 Mosebok 3: 22—24 sier derfor: «Og Gud [Jehova] sa: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt; bare han nå ikke rekker ut sin hånd og tar også av livsens tre og eter og lever til evig tid! Så viste Gud [Jehova] ham ut av Edens hage og satte ham til å dyrke jorden, som han var tatt av. Og han drev mennesket ut, og foran Edens hage satte han kjerubene med det luende sverd som vendte seg hit og dit, for å vokte veien til livsens tre.» Den bibelske beretning viser at Adams hustru, Eva, ble drevet ut sammen med sin mann. Det at Adam syndet, hadde så liten innvirkning på hans fullkommenhet hva hans kropp angikk, at han levde helt til han ble 930 år, slik at han ble far til mange sønner og døtre. (1 Mos. 5: 1—5) Hvis Adam hadde fortsatt å være lydig da han var i paradiset, kunne han ha levd for bestandig, og han kunne ha blitt far til alle sine sønner og døtre i menneskelig fullkommenhet.
19. Hvordan var veien tilbake til paradiset den gangen sperret for de to første menneskene og deres etterkommere, og hva skjedde til slutt med paradiset i Eden?
19 Dette var veien ut av paradiset, en vei som førte til at mannen og kvinnen mistet sin fred med Gud, og til at det fredelige forhold de hadde stått i til hverandre og til dyrene, fuglene og fiskene, ble ødelagt. Veien tilbake til paradiset var sperret av kjerubene, overmenneskelige skapninger som voktet veien dit, og av det luende sverd som vendte seg hit og dit. I 1656 år var det umulig for menneskene å komme tilbake til paradiset og livsens tre. Ikke engang slike gudfryktige menn som Abel, Enok og Noah fikk lov til å dra dit. Så kom den verdensomfattende vannflommen på Noahs tid og utslettet paradiset. (Heb. 11: 1—7; 1 Mos. 6: 5—8: 22) Det er siden ikke blitt funnet.
20. a) Er jorden siden vannflommen blitt forvandlet til et paradis? Hva blir den nå truet av? b) Hvorfor kan ikke menneskene gjøre jorden til et paradis?
20 I løpet av de over 4300 år som har gått siden vannflommen, har det ikke lykkes menneskene å omdanne hele jorden til et paradis, selv om befolkningen har økt slik at det nå er over 3, 4 milliarder mennesker på jorden og vi opplever det som er blitt kalt en «befolkningseksplosjon». En ny verdenskrig, hvor det eventuelt vil bli tatt i bruk kjernefysiske, kjemiske, biologiske og radiologiske våpen, truer med å gjøre jorden til en avfolket planet, til en planet hvor allting vokser vilt, og hvor alt er forurenset. Kjensgjerningene taler for seg selv. Menneskene kan ikke i sin nåværende tilstand omdanne jorden til et paradis som kan sammenlignes med det opprinnelige paradis i Edens hage, gledens paradis. Hvorfor ikke? Fordi menneskene ikke har fred med Gud, paradisets Skaper. Menneskene kan ikke lenger på noen måte hevde at de er fullkomne hva kropp og sinn angår, eller at de er uskyldige og har en fullkommen moral. De er akkurat det Bibelen sier at de er, nemlig syndige. Av den grunn er menneskene under Guds fordømmelse og underlagt døden.
Veien tilbake beredes
21, 22. Førte det at Adam og Eva syndet, til at Guds hensikt i forbindelse med jorden ble gjort til intet? Begrunn svaret.
21 Betyr det at situasjonen er håpløs? Er det umulig å finne noen vei tilbake til fred I paradiset? Ja, ved menneskenes egne anstrengelser er det det, men ikke ved Guds hjelp. Da Gud på den aller første skapelsesdagen sa: «Det bli lys!», hadde han til hensikt at hele jorden skulle bli et paradis. Og ved slutten av den sjette skapelsesdag lot han Adam og Eva, som nettopp var blitt skapt, få vite at dette var hans hensikt, og han ga dem et bestemt oppdrag i forbindelse med gjennomføringen av denne guddommelige hensikt. (1 Mos. 1: 3, 28) Fordi Eva og Adam syndet, ble paradiset ikke utvidet til jordens ender. Men den allmektige Gud lar ikke sin kjærlige hensikt bli gjort til intet av Djevelen, av ham som sto bak slangen. Før han drev den syndige Adam og den syndige Eva ut av Edens hage, lot han både dem og Djevelen få vite at han holdt fast ved sin hensikt, og viste at han ville gjenopprette paradiset. Hvordan viste han det? Ved det han sa til Djevelen. Den bibelske beretning sier:
22 «Da sa Gud [Jehova] til slangen: Fordi du gjorde dette, så skal du være forbannet blant alt feet og blant alle de ville dyr. På din buk skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager. Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» — 1 Mos. 3: 14, 15.
23. a) Hvem er den symbolske slange og den symbolske kvinne som blir omtalt i 1 Mosebok 3: 14, 15? b) Hva ville det at slangens hode skulle bli knust, i sin tid komme til å bety for menneskene?
23 Den forbannelse Gud uttalte over slangen, var i virkeligheten en forbannelse over Djevelen, som sto bak slangen. Slangen ble et symbol på Djevelen. (Åpb. 12: 9; 20: 2) Hvis symbolet, den bokstavelige slangen, ble fornedret, måtte Djevelen også bli det. Det at Gud kalte Djevelen «den gamle slange», viste dette. På lignende måte ble slangens ætt eller avkom et symbol på Djevelens ætt eller avkom. Kvinnens ætt eller avkom ble et symbol på ætten eller avkommet til Guds symbolske kvinne, nemlig Guds hellige, trofaste himmelske organisasjon av åndeskapninger. Det at slangens hode skulle bli knust av kvinnens ætt, betydde at Djevelen ville få sitt hode knust, at det ville bli tilføyd ham et sår som ville bety død og ødeleggelse for ham. Men det var ikke bare slik at Djevelen selv, «den gamle slange», på den måten skulle bli straffet. Hans onde verk ville også bli gjort til intet. Dette måtte innbefatte at et jordisk paradis ble gjenopprettet for menneskene.
24. Hvilken velsignelse ville bli Guds ’kvinnes’ ætt til del for at den hadde kjempet mot «slangen» og dens ætt, og hvor blir Guds ’kvinne’ ætt identifisert for oss?
24 Kvinnens ætt skulle ikke forgjeves få sin hæl knust. Den skulle bli belønnet for det, for det ville være et resultat av at den kjempet på Jehova Guds side i den strid som er en følge av det fiendskap Gud satte mellom slangen og kvinnen og mellom slangens ætt og kvinnens ætt. Som en belønning for at dens hæl ble knust, ville den få den ære å gjennomføre Jehovas vilje og knuse den store Slanges hode og således tilintetgjøre Guds største motstander. Vi nærmer oss nå med raske skritt den tid da Guds ’kvinnes ætt skal knuse den store Slanges hode og bli æret for evig. Alle mennesker som da lever, vil stå i gjeld til denne herlige Ætt fordi den har frigjort dem fra Djevelen, deres største fiende. Men vet vi hvem denne Guds ’kvinnes’ ætt er? Historien identifiserer den for oss, og denne ubestridelige historiske beretning finner vi i den boken som også forteller oss om gjenopprettelsen av paradiset, nemlig Bibelen. La oss i all korthet se hvordan den identifiserer ætten for oss.
25, 26. Vis ved å begynne med Sem hvordan en kommer fram til hvem Guds ’kvinnes’ ætt skulle være.
25 Vi får ikke disse opplysningene fra verdslige historieskrivere. Den verdslige historie overser og utelater vanligvis de historiske kjensgjerninger som virkelig teller. Det er i Bibelen vi får vite at Noahs sønn Sem ble spesielt valgt ut ved at Noah velsignet han og sa: «Lovet være [Jehova], Sems Gud, og Kana’an være deres trell! Gud gjøre det vidt for Jafet, han skal bo i Sems telt.» (1 Mos. 9: 24—27) Hvis vi så regner ni generasjoner fra Sem, kommer vi til Sems etterkommer Abram (eller Abraham), som bodde i Mesopotamia. Sems Gud, Jehova, åpenbarte seg for Abraham og sa: «Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise deg! Og jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse! Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne; og i deg skal alle jordens slekter velsignes.» (1 Mos. 12: 1—3) Abraham adlød Gud og ble også velsignet av ham.
26 Abraham viste seg å bli til velsignelse for alle jordens slekter, ikke ved sin første sønn, Ismael, men ved sin annen sønn, Isak. Fordi Abraham viste lydighet overfor Jehova Gud og til og med gikk så langt at han var villig til å ofre sin elskede sønn Isak på Guds befaling, sa Gud til ham ved offeralteret: «[Jeg vil] storlig velsigne deg og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie; og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.» (1 Mos. 22: 15—18) Det løftet Gud ga her, antydet at hans ’kvinnes’ ætt også skulle være Abrahams ætt og velsigne alle jordens folk.
27, 28. a) Gjennom hvem gikk Ættens slektlinje etter Isak? b) Hva viser den bibelske beretning så i forbindelse med at Israels 12 sønner ble velsignet?
27 Jehova Gud gjentok dette løftet om velsignelse overfor Abrahams sønn Isak. Isak hadde to tvillingsønner, Esau og Jakob. Gud utvalgte den andre av disse sønnene, Jakob, og gjentok løftet om velsignelse overfor ham. Han forandret også Jakobs navn til Israel. Israelittene i vår tid er etterkommere av Jakob eller Israel, men det er på ingen måte slik at alle jordens nasjoner ønsker å bli velsignet ved hjelp av disse kjødelige etterkommere av Jakob eller Israel. Hvorfor forholder det seg slik? Bibelens historiske beretning gjør dette klart for oss. Den viser at Jakob hadde 12 sønner som skulle bli patriarkalske overhoder for Israels 12 stammer, slik at det ble en nasjon hvor alle var medlemmer av én familie. Gjennom hvilken av disse 12 sønnene skulle Guds ’kvinnes ætt komme, den ætt som skulle knuse den store Slanges hode og velsigne alle jordens folk uten å vise partiskhet? Da Jakob lå på sitt dødsleie nede i Egypt, viste han hvem det skulle være. Da han uttalte sin profetiske velsignelse over sine 12 sønner, sa han til sin fjerde sønn, Juda:
28 «Juda — deg skal dine brødre prise, . . . En ung løve er Juda; . . . Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten [Silo, NW] kommer, og folkene blir ham lydige.»
29. Hvilke kjensgjerninger kan vi nå peke på i forbindelse med denne Guds ’kvinnes’ ætt?
29 Disse ordene, som vi finner i 1 Mosebok 49: 8—10, gjorde det klart at han som skulle knuse den store Slange og velsigne alle lydige mennesker, måtte være en judeer eller jøde. Han skulle svinge kongespiret, og herskerstaven skulle hvile mellom hans føtter eller mot hans skjød. Han skulle være den som skulle bære navnet eller tittelen «Silo», som betyr «han som den tilhører». Som den Hersker som var utnevnt av Jehova Gud, kunne han forlange at alle de mennesker som ønsker å bli velsignet av Abrahams Ætt, skulle være ham lydige.
30. Hvordan vet vi at David og Salomo, som var etterkommere av Juda, ikke oppfylte kravene til Guds ’kvinnes’ ætt?
30 Seks hundre og førtiett år senere eller i 1070 f. Kr. ble en etterkommer av patriarken Juda, nemlig David, Isais sønn, fra byen Betlehem, konge over et folk. Som konge i Jerusalem forlangte han at alle Israels 12 stammer skulle være ham lydige. Han erobret hele det land i Midt-Østen som Gud hadde lovt å gi Abraham, og de som bodde i de erobrede områdene, måtte være ham lydige. Men hverken David eller hans sønn og arving til tronen, Salomo, forlangte at alle mennesker som bodde på jorden, skulle være dem lydige. En av Davids kongelige etterfølgere, en som Gud ville gi et evig rike, skulle imidlertid få verdensherredømmet. Gud viste kong David dette ved det paktsløfte han ga ham. (2 Sam. 7: 4—17) Under det fredelige styre som Davids sønn Salomo utøvde, var forholdene i store deler av Israels land nesten som i et paradis. — 1 Kong. 4: 20—25.