• Spørsmål fra leserne
    Vakttårnet – 1953 | 15. mars

    • vi at versene 12 til og med 31 i 1 Samuel, kapitel 17, er utelatt. Det samme er tilfelle med versene 41, 50, 55—58. I 1 Samuel 18 er versene 1—5, 9—11, 17—19 og 30 utelatt i Septuaginta. Disse versene forekommer derfor ikke i de berømte greske manuskripter fra det fjerde århundre, det vatikanske nr. 1209 og det sinaitiske, for de inneholder Septuaginta-oversettelsen for de hebraiske skrifters vedkommende.

      Det er bemerkelsesverdig at de vanskeligheter som er til stede i King James-oversettelsen (og den norske), blir fjernet ved disse utelatelsene. Ifølge Septuaginta dro aldri David tilbake som gjeter etterat han ble knyttet til kong Sauls hoff som harpespiller og våpensvenn, og han var til stede da Goliat først ropte ut sin brautende utfordring, og kunne derfor oppmuntre den vettskremte og redselslagne kong Saul og melde seg frivillig til å stride med kjempen. Saul kjente den unge David, men ikke som en stridens mann, og David gjorde derfor kongen kjent med sine bedrifter fra den gang han som gjetergutt hadde drept løven og bjørnen i Jehovas styrke. Da sa Saul at gutten skulle gå og stride med kjempen, og ba at Jehova måtte være med ham. Og da David trådte fram for å slåss mot kjempen, behøvde ikke Saul å spørre seg for om hans identitet, og slike forespørsler forekommer ikke i Septuaginta-oversettelsen. Av den grunn har James Moffatt i sin moderne amerikanske oversettelse satt spørsmålene om Davids identitet i dobbelte klammer for å antyde at de er blitt innskutt av en senere utgiver av teksten. Moffatts oversettelse har forresten dobbelte klammer om praktisk talt alle de passusene i 17. og 18. kapitel av 1 Samuel som Septuaginta utelater.

      Det ovenstående kan derfor være forklaringen på de vanskeligheter som er til stede i King James-oversettelsen og andre oversettelser som er basert på den masoretiske tekst, og vi bør være klar over den mulighet at det kan være gjort noe med den masoretiske tekst som skaper disse tilsynelatende vanskeligheter for oss.

      • På hvilket grunnlag kunne det være et skille mellom rene og urene dyr før vannflommen på Noahs tid, før menneskene spiste kjøtt, før moseloven ble gitt? — E. M., Nigeria.

      Det blir vist i 1 Mosebok 7: 2 at det ble skjelnet mellom dem: «Av alle rene dyr skal du ta deg ut syv par, han og hun, men av de dyr som ikke er rene, ett par, han og hun.» Et slikt skille var neppe grunnlagt på hva de kunne spise og hva de ikke kunne spise, for menneskene spiste ikke kjøtt før vannflommen. Først etter vannflommen ble kjøtt av dyr benyttet som næringsmiddel i tillegg til markens grøde. Ikke engang da var det noen innskrenkninger med hensyn til hvilke dyr menneskene kunne spise, men de kunne benytte dem alle til mat etter eget ønske. (1 Mos. 1: 29, 30; 9: 2—4) Hva det å spise angår, oppsto uttrykkene «rene» og «urene» sammen med moseloven, og de endte også sammen med den. (Ap. gj. 10: 9—16) Forut for moseloven var øyensynlig grunnlaget for skillet hva som var høvelig til offer i tilbedelsen av Jehova. Det ser ut til at Abel visste at det var passende å ofre dyreoffer. Det viser seg at de dyrene beretningen forteller at han brukte for dette formål, var «rene». Det framgår av Noahs handling umiddelbart etterat han forlot arken at han hadde dette skille i tankene i forbindelse med offer og ikke i forbindelse med hva han kunne spise: «Og Noah bygde Herren et alter, og han tok av alle de rene dyr og av alle de rene fugler og ofret brennoffer på alteret.» — 1 Mos. 8: 20.

      • Vakttårnet for 15. juni 1952 siterte et skriftsted om at Abel som offer til Jehova ofret «de førstefødte hundyrene i sin hjord». Hvorfor ofret Abel en hunsau når det vanligvis ble krevd et handyr? — W. F., Massachusetts.

      Sitatet i Vakttårnet var i sin helhet fra 1 Mosebok 4: 3—7 etter Youngs oversettelse. Denne oversettelsen ble valgt på grunn av den tanken den gir rom for i vers 7, nemlig at det lå et syndoffer for Kains dør og at han, hvis han ville benytte seg av det, kunne ofre et antagelig offer til Gud akkurat som Abel gjorde, det vil si, et blodig offer. Den ble altså ikke valgt på grunn av sin gjengivelse av vers 4, som spørsmålet er basert på. Når Young gjengir det hebraiske uttrykket i vers 4 som ’førstefødte hundyr’, er han ikke korrekt. Det er sant at ordet «førstefødte» her står i hunkjønnsformen, men det vil ikke si at det betegner førstefødte hundyr. På hebraisk blir de førstefødte blant mennesker omtalt i hankjønn, mens de førstefødte blant dyr blir omtalt i hunkjønn og førstegrøden av plantene står i en tredje form av rotordet. Dette betyr ikke at alle førstefødte blant dyrene er av hunkjønn, akkurat som det ikke betyr at alle førstefødte mennesker er av hankjønn. På dette spesielle punkt er derfor andre oversettere korrekte når de i 1 Mosebok 4: 4 bare bruker uttrykket «førstefødte» og ikke angir noe kjønn på engelsk (og norsk). Spørsmålet om hvorfor Abel ofret førstefødte «hundyr» får derfor ikke noe grunnlag, etter som beretningen ikke sier at han gjorde det når den er riktig oversatt.