Ær Jehova!

«Den evige konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, være ære og pris i all evighet!» — 1 Tim. 1: 17.

 1. Bare på hvilken måte kan en skapning få det rette syn på personlig ære?

HVA betyr vel personlig ære hvis Jehovas navn ikke blir æret? Hvilken verdi har vel en verdslig ære som innebærer at Jehovas rette prinsipper blir ignorert? Det er bare ved å ære Jehova, evighetens Konge og Kilden til all sann ære og herlighet, at en skapning kan få det rette syn på personlig ære. Når man ærer Jehova, vil man ikke søke å gjøre seg selv et navn. Man vil i stedet ha samme sinn som Guds lojale Sønn Kristus Jesus, som erklærte: «Jeg ærer min Fader . . . jeg søker ikke min ære . . . Ærer jeg meg selv, da er min ære intet; det er min Fader som ærer meg.» (Joh. 8: 49—54) Selvforherligelse og verdslig ære er tom og unyttig. Sann ære finner man ved ydmykt å vitne om den store Gud Jehovas navn og rike. «Dem som ærer meg, vil jeg ære.» — 1 Sam. 2: 30.

2, 3. Hva viser historien angående menneskenes jag etter personlig ære?

² Gjennom hele historien har menneskene strebet etter et udødelig navn og etter ære. Beretninger om heltegjerninger inngår i de fleste lands folkeminner. Mange steder på jorden har det vært meget om å gjøre å redde sin personlige ære. Man talte om el valor Españal i det gamle Spania og om die Ehre i middelalderens Tyskland. Enkelte steder ble et menneskes navn renset for vanære ved en duell med sverd eller pistol, og for dem som var uøvd i bruken av slike dødbringende våpen, endte det gjerne med det rene selvmord. Men det innebar at man bevarte ansiktet. Websters store ordbok (New International Dictionary) sier at å «bevare ansiktet» betyr å «bevare sin verdighet eller stilling i andres øyne». — Side 2223, spalte 2.

³ I Østen har selvmord lenge vært betraktet som et middel til å rense et menneskes navn. Et klassisk eksempel har vi i de 47 ronin (herreløse riddere) i Tokyo på 1700-tallet. De gjorde opp en æresgjeld ved at de i hemmelighet drepte den høye dommer som hadde voldt deres herres død. Men ved denne handlingen kom de i unåde hos Japans hersker. De kunne bare vinne sin ære tilbake ved å utføre seppuku (buksnitt), og dette gjorde de — alle de 47 skar seg opp i maven samtidig. Derved fikk de skapt seg et navn som er blitt æret med sang, dans og pilegrimsferder helt til denne dag.

 4. Hvor utbredt er ømfintligheten med hensyn til navn og ære nå i vår tid?

⁴ En slik ømfintlighet med hensyn til navn og ære finner man også nå i det 20. århundre. En orientalsk forretningsmann foretrekker fremdeles å begå selvmord framfor å møte den vanære å være ute av stand til å betale sin gjeld ved årets slutt. Over hele verden finnes det folk som er stolte av seg selv på grunn av sitt yrke, sin kaste eller sin sosiale posisjon, og som er slaver av etiketten. Mange lar sin levemåte diktere av hensynet til hvordan de vil ta seg ut i offentlighetens øyne. I vestlige land fører ofte denne ømfintligheten til at folk lever over sin økonomiske evne for å kunne holde tritt med motene, og ha den nyeste bilmodell og det nyeste nytt i hjeminnredning. Mange ofrer sin hederlighet for å kunne holde seg på høyde med naboen.

 5. Hva utgjør egentlig en slik ømfintlighet med hensyn til ens personlige ære, og hva fører den til?

⁵ Hva er egentlig alt dette? Det er en urettmessig opptatthet av ens egen ære. Det innebærer at man må sørge for å gi seg utseende av å være aktverdig, av å «være noe», uansett de faktiske forhold. Det er en følelsesmessig hensyntagen til et stolt navn på bekostning av alle prinsipper. Det er å være opptatt av å forstille seg og bevare ansiktet. En slik ulikevektig trang til å ha et godt rykte som gjør at man ikke ofrer en tanke på å ære Jehova, har fått mange til å bli løgnaktige i sine uttalelser og sin livsførsel. Det har ført til forbrytelser og megen ulykke. De som legger an på å bevare ansiktet i den kristne menighet, setter sitt forhold til sin Skaper i fare og risikerer å tape det evige liv. Som Bibelens beretning viser, hører det ikke hjemme hos Guds sanne folk å være oppsatt på å bevare ansiktet.

Bibelens beretning om folk som har villet bevare ansiktet

 6. Hvor oppsto først en slik falsk æresfølelse, og hvordan ga den seg utslag?

⁶ For nesten 6000 år siden framkalte den listige slange, Djevelen, en falsk æresfølelse i Edens paradis. Kvinnen Eva ble «dåret» til å tenke at hun kunne skape seg et navn som kunne sammenlignes med Guds navn. Hennes mann, Adam, ble en lovovertreder sammen med henne. (1 Mos. 3: 4—6; 1 Tim. 2: 14) Da så det skyldige paret følte syndens skam, prøvde de å bevare ansiktet. De laget seg klær og skjulte seg for Jehova mellom trærne i hagen. Da de ble stilt til regnskap for Jehova, prøvde mannen å bevare ansiktet ved å skylde på kvinnen, og kvinnen prøvde å gjøre det ved å skylde på slangen. De kunne imidlertid ikke komme utenom de guddommelige prinsipper med sine forsøk på å redde sin egen ære. I rettferdighet avsa Jehova dommen over dem i overensstemmelse med den lov han tidligere hadde gitt. De unnskyldninger dette paret kom med for å bevare ansiktet, kunne ikke redde dem fra å bli utstøtt fra Eden på en vanærende måte eller fra å lide en evig død i jordens støv. — 1 Mos. 2: 17; 3: 7—19.

 7. Hvordan har Satan prøvd å bevare ansiktet, og hvilket bevis har vi for at det ikke har lykkes for ham?

⁷ Hva så med den listige slangen, Satan Djevelen? Bibelens beretning viser at Gud vil sørge for at han blir utslettet av tilværelsen av Guds ’kvinnes ætt’, Kristus Jesus. (1 Mos. 3: 15) I mellomtiden har Satan prøvd å bevare ansiktet med den brautende påstand at nå da han hadde fått Eva og deretter Adam til å vike av fra å tjene Jehova, skulle han også klare å få vendt hele menneskeheten vekk fra Gud. Jehova har på en overbevisende måte tilbakevist denne utfordrende påstanden ved vitner som Job i fortiden ved sin fullkomne Sønn, Kristus Jesus, og ved sine trofaste kristne vitner. (Job 1: 6—12; 2: 1—10; Heb. 11: 1—12: 2) Satan har på sin side frambrakt en stolt «ætt» av opprørske mennesker som har solt seg i berømmelse og selvforherligelse uten å ta hensyn til Jehovas navn.

 8. Hva har jaget etter ære fostret, og hvilket eksempel fra fortiden har vi på dette?

⁸ Fra de tidligste tider har dette ønske om personlig ære fostret vold og uhederlighet. Adams førstefødte, Kain, som ble gjort oppmerksom på at hans offer var uantagelig for Jehova, prøvde å bevare ansiktet ved å drepe sin bror Abel. Da Jehova spurte Kain: «Hvor er Abel, din bror?» viste han forakt ved å gi dette løgnaktige svar: «Jeg vet ikke! skal jeg passe på min bror?» Hans stolthet og hans forsøk på å bevare ansiktet førte bare til at han ble forbannet av Jehova og til slutt måtte dø for bestandig. — 1 Mos. 4: 3—16.

 9, 10. Hva førte jaget etter navn og ry til a) på Noahs tid og b) etter vannflommen?

⁹ Da det hadde gått 1600 år etter opprøret i Eden, var jorden allerede dominert av en hovmodig menneskeslekt som vanæret Gud og av bastardavkommet etter onde ånder og kvinner, «de veldige fra fordums tid de navnkundige». «Og Gud så på jorden, og se, den var fordervet; for alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden. Da sa Gud til Noah: Jeg har satt meg fore å gjøre ende på alt kjød, for de har fylt jorden med urett og nå vil jeg ødelegge både dem og jorden.» Den daværende verdens hovmodige samfunn bevarte et selvtilfreds ansikt en tid framover og spottet Noah, hans forkynnelse og hans båtbygging, men det gikk til grunne i vanære som en verden av ugudelige. — 1 Mos. 6: 4, 12, 13; 2 Pet. 3: 5—7.

¹⁰ Etter vannflommen påvirket Satan igjen ufullkomne mennesker til å søke å skape seg selv et navn og vinne ære framfor å ære Jehova. Noahs sønnesønns sønn Nimrod «var den første som ble en mektig på jorden. Han viste seg som en mektig jeger i opposisjon til Jehova». Menneskene trakk østover, til en slette i Sinear. «Så sa de: Kom, la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og gjøre oss et navn, så vi ikke skal spres over hele jorden!» Hva oppnådde de i sitt forsøk på å gjøre seg et «navn»? For å opphøye sitt eget navn forvirret Jehova deres tungemål og spredte dem omkring på jordens overflate. — 1 Mos. 10: 8, 9, NW; 11: 1—9.

11, 12. Hvordan demonstrerte Jehova i tilfellet med Egypts Farao hvor fåfengt det er å jage etter makt og herlighet?

¹¹ Over 800 år etter vannflommen ble Moses sendt til Egypt av Jehova for å utfri Hans folk, Israel. Da Moses fortalte Farao om sitt oppdrag, erklærte Egypts stolte hersker: «Hvem er Jehova, så jeg skulle lyde hans røst?» Jehova ydmyket Farao ved å la det komme en rekke ødeleggende plager over Egypt. Mens disse plagene sto på, sa Jehova til Farao: «Derfor lot jeg deg bli i live at jeg kunne vise deg min makt, og mitt navn kunne bli kunngjort over hele jorden.» Det er av samme grunn Jehova har tillatt denne onde verdens gud Satan Djevelen å fortsette å eksistere helt fram til vår tid. — 2 Mos. 5: 2, NW; 9: 16.

¹² Jehova viste Farao sin makt ved å drepe de førstefødte i Egypt og føre sitt eget folk trygt gjennom Rødehavets atskilte vannmasser. I et siste forsøk på å bevare ansiktet og gjenopprette nasjonens ære og stolthet tok Farao opp forfølgelsen med sin mektige hær og styrtet seg inn mellom vannmurene. Jehova hadde forutsagt resultatet: «Men jeg vil forherde egypternes hjerte, så de setter etter eder; og jeg vil åpenbare min herlighet på Farao og hele hans hær, på hans vogner og hestfolk. Og egypterne skal kjenne at jeg er [Jehova], når jeg åpenbarer min herlighet på Farao, på hans vogner og hestfolk.» (2 Mos. 14: 17, 18) Vannmurene raste sammen, og dermed endte Egypts storhetstid som verdensmakt. Hvor ubetydelige mennesker og nasjoner blir når de prøver å forherlige seg selv på bekostning av Skaperens, Jehova Guds, herlighet!

13. Kan nasjonene, herskerne eller geistligheten bevare ansiktet i Jehovas øyne? Hva viser Bibelens beretning?

¹³ Fra Egypts dager og fram til nå har verdensmakter reist seg i herlighet for så å visne bort igjen i tidens løp. Bibelen beretter om den korte glanstid noen av dem har hatt, og Bibelens profetier gir en nøyaktig beskrivelse av de øvriges oppkomst og fall. (Daniel, kapitlene 7, 8 og 11) Ingen av de mektige nasjoner som truende skryter av sine rakettvåpen nå i romfartsalderen, vil kunne bevare ansiktet eller bevare sin herlighet eller ære når Jehova fullbyrder dommen over dem i Harmageddon. Den stolte geistlighet innen kristenhetens sekter vil likeledes gå til grunne i vanære sammen med «de gjeveste» i sine hjorder. — Jer. 25: 32—36.

Hvordan man bevarer sin ære i Jehovas øyne

14, 15. a) Hva må rettferdselskere være på vakt mot? b) Hvilken advarsel bør vi se i beretningene om Job og Moses?

¹⁴ Mennesker som elsker sann rettferdighet, må stadig være på vakt så de ikke blir besmittet av denne verdens hovmodige ånd. Til og med trofaste Guds tjenere har feilet i denne henseende og har først kommet på rett kjøl igjen når de er blitt irettesatt. Som vi har sett, prøvde Job å rettferdiggjøre seg dengang han ble prøvd. Dette var årsaken til Elihus rettferdige harme: «Mot Job opptentes hans vrede, fordi han holdt seg selv for å være rettferdig for Gud.» Job kunne bare beholde en ærbar stilling innfor Jehova ved at han ga akt på Guds underfulle gjerninger, og ved at han var mottagelig for irettesettelse. — Job 32: 2; 36: 3, 22—26.

¹⁵ Guds tjener Moses prøvde å bevare ansiktet overfor Israel. Dette inntraff da han på mirakuløst vis fikk vann til å strømme ut fra klippen ved Meriba, noe han gjorde i vrede og uten å vise Jehova den ære som tilkom ham. Til tross for at han angret og fikk beholde sin ærefulle stilling som en profet hos Guds folk, gikk han på grunn av sitt feilgrep glipp av det privilegium å føre Israel inn i det lovte land. — 4 Mos. 20: 9—13.

16. Hvilken handlemåte ble Peter irettesatt for to ganger?

¹⁶ Ved to anledninger gikk Peter i den fellen som består i å prøve å bevare ansiktet. Da Jesus var blitt arrestert og Peter fulgte med til yppersteprestens hus og inn i gårdsrommet der, prøvde han tre ganger å bevare ansiktet ved å benekte at han var Jesu disippel. (Luk. 22: 54—62) Noen år senere ble det Paulus’ oppgave å irettesette Peter fordi han forstilte seg eller «hyklet» for de jødiske kristne som kom ned til Antiokia fra Jakob. For syns skyld trakk han seg tilbake fra omgangen med ikke-jødene. (Gal. 2: 11—14) I begge tilfelle ble Peter irettesatt. Han måtte lære ved hjelp av en kraftig lærepenge.

17. Hvilket godt navn bør de kristne være omhyggelige med å ta vare på?

¹⁷ Samtidig som de kristne må unngå selvforherligelse og upassende stolthet, må de være omhyggelige med å bevare et navn og rykte som er til ære for Gud. Tilsynsmenn må ha «godt vitnesbyrd av dem som er utenfor». (1 Tim. 3: 7) Også alle andre Rikets forkynnere må passe på at de har godt ry for ærlighet, rett oppførsel og omsorg for familien. De må ’legge vinn på det som godt er, for alle menneskers åsyn’. (Rom. 12: 17) Dette er ikke noe de må gjøre bare for å ta seg godt ut utad, slik tilfellet var med fariseerne på Jesu tid, som ’utvendig syntes rettferdige for menneskene’. (Matt. 23: 27, 28) Det er noe de må gjøre for at de skal kunne representere Jehova på en ærefull måte ved at alle deres handlinger i det daglige liv harmonerer med Hans hellige vilje. «Vi gir ikke i noe stykke noe anstøt, for at ikke tjenesten skal bli lastet, men viser oss i alt som Guds tjenere.» — 2 Kor. 6: 3, 4.

18. Hvilken holdning bør de kristne innta i menigheten?

¹⁸ Også innen menigheten må de kristne forkynnere ære Jehova ved at de i oppriktighet er takknemlige for alle de tiltak som i godhet blir truffet som en hjelp for dem til å ’vokse til frelse’. (1 Pet. 2: 1—3) De må ikke la personlig stolthet eller forsøk på å bevare ansiktet få ’utslokke åndens ild’. De bør gi akt på Paulus’ formaning: «Forviss dere om alle ting; hold fast på det som er godt. Avhold dere fra enhver form for ondskap.» — 1 Tess. 5: 19, 21, 22, NW.

19. Hvilken holdning som hører hjemme i den gamle verden, tar enkelte med seg inn i menigheten og med hvilken følge?

¹⁹ Noen har prøvd å ta med seg inn i menigheten en holdning som hører hjemme i den gamle verden. De synes for eksempel at det er en skam å bli veiledet eller tilrettevist, og ignorerer derved det guddommelige prinsipp at dette er noe alle må bli for å kunne vokse fram til åndelig modenhet. (Ordspr. 4: 13) De uteblir når områdetjeneren er på besøk, eller unnlater å ta imot oppdrag eller delta i skriftlige repetisjoner på den teokratiske tjenesteskolen. Noen umodne mennesker har endog gått så langt at de har fusket i sine skriftlige repetisjoner og forfalsket sine tjenesterapporter og på andre måter prøvd å gi tjenerne i Jehovas organisasjon inntrykk av at de er hedre enn de er. Slike mennesker kan ikke føre Jehova eller hans organisasjon bak lyset, og i sin tid vil det bli klart for dem at de er i samme situasjon som Ananias og Saffira, for de «har ikke løyet for mennesker, men for Gud». — Ap. gj. 5: 1—11.

20. Hva finner enkelte vanskelig, og hvilket godt råd gir Bibelen slike mennesker?

²⁰ I enkelte land hvor kvinnene utfører alt slags tjenerarbeid, virker det meget sårende for en manns stolthet å gå fra hus til hus med Bibelen. Andre finner det vanskelig å tjene søstrene i egenskap av utnevnte tjenere i menigheten. Slike mennesker bør prøve å utvikle ydmykhet i samværet med Guds folk framfor å bevare ansiktet ved å forlate den organisasjon som de vet forvalter Jehovas sannhetsord. «Han har åpenbart deg, menneske, hva godt er; og hva krever [Jehova] av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?» — Mika 6: 8.

21. Kom med eksempler som viser hvordan de kristne ikke kan gå på akkord med guddommelige prinsipper for å bevare ansiktet eller på grunn av frykt.

²¹ Det forekommer at de kristne prinsipper strider mot keiserens forlangender eller lokale skikker. Kan da de kristne tillate seg å bevare ansiktet i verdens øyne ved å bøye seg for keiserens krav og krenke sin kristne nøytralitet? Kan de tillate seg å bevare ansiktet i naboenes øyne ved å foreta en hedensk religiøs handling ved en begravelse ved å dekorere sitt hus med hedenske symboler på en festdag eller ved å rette seg etter verdslige skikker på annen måte? Kan de tillate seg å ty til uhederlige handlinger for å kunne holde et overdådig bryllup og derved bevare ansiktet i verdens øyne? Kan de inngå konkubinat eller hengi seg til et umoralsk liv fordi de ikke har råd til å arrangere en bryllupsfest som er fin nok til at de kan bevare ansiktet? Alle disse spørsmål besvarer Bibelen med et kraftig Nei! — Ap. gj. 4: 18—20; 5: 29; 15: 29.

Æren og den nye personlighet

22. a) Hva gis det ikke rom for i den kristne menighet? b) Hvorfor bør vi være åpne og ærlige overfor hverandre, og hvordan?

²² I den kristne menighet gis det ikke rom for selvforherligelse, bestrebelser for å bevare ansiktet eller forsøk på å dekke seg ved å lyve. Slike ting er kanskje vanlig praksis i de kjærlighetsløse og ulykkelige nasjoner vi er kommet ut fra, men apostelen sier til oss: «Dette sier jeg da og vitner i Herren at I ikke lenger skal vandre som hedningene vandrer i sitt sinns tomhet, formørket i sin tanke, fremmedgjort for Guds liv ved den vankundighet som er i dem på grunn av deres hjertes forherdelse.» Vår dype kjærlighet til Jehova og vår verdsettelse av ham og all hans godhet vil i forening med vår kjærlighet til våre medkristne få oss til å være åpne og oppriktige overfor hverandre og fri for menneskefrykt. (Ef. 4: 17, 18; 1 Joh. 4: 17, 18; 2 Tim. 1: 7, 8) Som apostelen også sier: «Derfor, avlegg løgnen [nå da dere har avlagt løgnen, NW] og tal sannhet, enhver med sin neste, fordi vi er hverandres lemmer.» — Ef. 4: 25.

23. a) Hva sier de kristne seg løs fra? b) Hvordan går skamfølelse og trang til å bevare ansiktet hånd i hånd? c) Hvis en kristen begår en synd, hva bør han da ikke gjøre? Hva bør han gjøre?

²³ I Jehovas nye verdens samfunn er det ikke rom for den gamle verdens urette holdning. «Derfor, da vi har denne tjeneste, ettersom vi har fått miskunn, så taper vi ikke motet; men vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke fram med list, heller ikke forfalsker vi Guds Ord men ved å kunngjøre sannheten anbefaler vi oss til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn.» (2 Kor. 4: 1, 2) De som vandrer med Gud, sier seg løs fra denne verdens skammelige snikveier og dens list, og stiller seg åpent på sannhetens side. De lever ikke i en slik tilstand at de til stadighet trenger å prøve å bevare ansiktet. Bestrebelser for å bevare ansiktet er basert på følelser som dikteres av stolthet og frykt, og ikke på bibelske prinsipper. Slike bestrebelser er forbundet med skamfølelse og innebærer at man forstiller seg for å rense seg for skam, uansett hvilke prinsipper det måtte gå ut over, i den hensikt å gi seg utseende av å være et bra menneske. Om nå en kristen begår en synd, bør han da prøve å bevare ansiktet ved å holde sin skam skjult? Nei, han bør bekjenne sin synd for Jehova og atter gjøre rette stier for sine føtter. «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» — 1 Joh. 1: 9; 2: 1, 2; Sl. 32: 1, 5.

24. Hvordan kan vi komme fullstendig fri fra denne selvforherligende verdens forførelseskunster?

²⁴ Ydmykhet, kristen kjærlighet og en dyp verdsettelse av vårt forhold til Jehova vil hjelpe oss til å vandre på rettferdighetens stier. Apostelen formaner oss da også til å vandre «så som verdig er for det kall som I er kalt med, med all ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så I tåler hverandre i kjærlighet». Gjennom menigheten har Kristus gitt menneskene gaver til å undervise og lære opp alle som får del i Jehovas ufortjente godhet ved hans sønn. La oss ta imot denne opplæringen med glede og sammen med Jehovas organisasjon vokse fram til full kristen modenhet «for at vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive om av ethvert lærdoms vær ved menneskenes spill, ved kløkt i villfarelsens kunster, men at vi, sannheten tro i kjærlighet, i alle måter skal vokse opp til ham som er hodet, Kristus». (Ef. 4: 1, 2, 8, 11—16) Enhver som er blitt fordervet på grunn av den gamle verdens forførelseskunster, må fornye sitt sinn fullstendig og bli fylt av den nøyaktige kunnskap om Guds vilje i den hensikt å kunne «vandre verdig for Herren». — Rom. 12: 1, 2; Kol. 1: 9—12.

25. Hvordan kan vi iføre oss den nye personlighet og med hvilket resultat?

²⁵ Dette vil si at man må iføre seg den kristne personlighet, den nye personlighet, som er så annerledes enn den gamle verdens personlighet med dens forkvaklede tenkemåte. Apostelen kommer derfor med den forming «at dere bør legge vekk den gamle personlighet som svarer til deres tidligere ferd, og som blir fordervet i samsvar med sine bedragerske ønsker; men at dere bør bli gjort nye i den kraft som virker på deres sinn, og bør ta på den nye personlighet som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og troskap». (Ef. 4: 22—24, NW) Hvis vi har iført oss den nye personlighet ved iherdig studium av og lydighet mot Guds Ord, vil Guds ånd virke på vårt sinn. Da vil vi alltid bestrebe oss på å være til ære for Jehovas store navn som hans vitner og aldri arbeide for å forherlige oss selv eller skape oss et navn blant menneskene eller holde på den slags stolthet som får menneskene til å ville bevare ansiktet. — Matt. 5: 16; Luk. 16: 15.

26. Hva har Satan planlagt å gjøre for å bevare ansiktet, men hvordan kommer det til slutt til å gå?

²⁶ Trangen til for enhver pris å bevare ansiktet kalles i Bibelen å ha «stolte øyne», og det er en vederstyggelighet for Jehova. (Ordspr. 6: 16—19) Det har sin opprinnelse hos Satan Djevelen, som prøvde å skape seg et stolt navn, et navn større enn Jehovas, og som ville reise sin trone «høyt over Guds stjerner». Han ble blendet av sin egen «glans». (Es. 14: 12—14; Esek. 28: 17) Nå da hans glans står foran sin utslettelse i Harmageddon, følger han den onde handlemåte at han vil «herske eller ødelegge». Han konsentrerer seg blindt om en ny udåd for å bevare ansiktet, idet han prøver å føre hele menneskeheten ut over stupet til avgrunnen, til utslettelse ved kjernefysiske våpen. Han ansporer verdens ledere til å forberede slektens totale selvmord. Men dette skal han ikke klare! Trass i de verdslige nasjoners vrede vil Jehova kjempe for og utfri sitt eget folk og «ødelegge dem som ødelegger jorden». (Joel 3: 5; Åpb. 11: 18) Satan skal bli slengt bort i vanære «lik en foraktet kvist, . . . lik et nedtrådt åtsel . . . for ditt land har du ødelagt». — Es. 14: 19, 20.

27. a) Hvilken forpliktelse overgår alle andre plikter? b) Hvem kan erklæres for å være lykkelige? c) Hvilken herlig dag er nå nær?

²⁷ De som kommer til å overleve denne universelle krigen, er de som i likhet med den trofaste Job, Kristus Jesus og levningen nekter å bryte sin ulastelighet selv når Satans endelige onde angrep setter inn på Jehovas vitners nye verdens samfunn. (Esek. 38: 14—16) De overlevende blir slike som forstår at det uansett hvordan det kan berøre deres ære, finnes en forpliktelse som overgår alle jordiske plikter, nemlig forpliktelsen til å ære den store livets Giver, ham som plasserte vår jord i dens bane i verdensrommet og skapte menneskene på den. (Ap. gj. 17: 24—28; Sl. 36: 10) Som universets suverene Overherre fordrer han udelt hengivenhet av sine fornuftutstyrte skapninger, og dette bør vi med glede gi ham. (5 Mos. 5: 9, 10, NW) Lykkelige er vi hvis vi søker Jehovas ære framfor alt annet og fryder oss over hans storslagne hensikt som går ut på at hans store navn nå i vår tid skal herliggjøres for bestandig, og det ved hjelp av slike underfulle gjerninger som han alene er i stand til å utføre. Måtte derfor den dag snart komme da dette uforlignelige navn skal bli «opphøyd over himlene», og da hele jorden «skal fylles med kunnskap om [Jehovas] herlighet»! — Sl. 57: 6, NW; Hab. 2: 14.