Den utfordring som det «gode budskap» innebærer
1. Hvilket budskap er det beste noen kan få høre i dag? Begrunn svaret.
ALLE liker å høre et godt budskap. Hvor lykkelig blir ikke en mann når han får beskjed om at hans hustru har født deres første barn! Hvor glade blir vi ikke når vi får vite at vi snart kan vente noen gode venner på besøk, eller at en av våre nærmeste som vi er glad i, kanskje far eller mor, snart kommer til oss! Hvor glad blir ikke bonden når han får vite at det som er blitt sådd ute på markene, har begynt å spire fram! Hvor lykkelig blir ikke en mann som etter å ha søkt etter arbeid i mange måneder, endelig får en stilling! Nå vil han igjen få penger, slik at han kan sørge for de nødvendige ting i livet til seg selv, sin hustru og sine barn. Ja, det er mange hendelser som kan sies å være et godt budskap for oss, men det finnes ikke noe godt budskap som kan sammenlignes med ’det gode budskap om Guds rike’, ettersom det holder fram håpet om evig liv og fred i en ny verden for de mennesker som er lydige. — Matt. 24: 14, NW.
2. Hva følger ofte med det å få høre et godt budskap? Gi eksempler på dette.
2 Men legg merke til at det med et godt budskap ofte følger ansvar. Det innebærer en utfordring. Det innebærer at den som mottar det, må gjøre noe for å vise sin verdsettelse av det gode budskap han har mottatt, slik at han fullt ut kan høste gagn av det. Når en mann og hustru får vite at de har fått et velskapt barn, er det et godt budskap for dem, men ved det mirakel som en fødsel er, er de nå blitt far og mor, og det krever at de innretter sitt liv etter den nye situasjonen og tar på seg det ansvar som følger med at de er blitt foreldre. Den som venter gjester, gleder seg over å gjøre det hyggelig til gjestene skal komme, men det betyr arbeid. Når den nye grøden begynner å spire ute på bondens marker, innebærer det en utfordring til ham. Det krever både tid og oppmerksomhet å hindre fuglene i å spise opp de nye skuddene, å fjerne ugresset og vanne de unge plantene. Ja, det krever hardt arbeid å stelle med den nye avlingen helt til den er moden og er kommet velberget i hus. Det gode budskap som det å få arbeid er for en som er arbeidsløs, fører ansvar med seg. Nå har han en arbeidskontrakt med visse betingelser som han må oppfylle hvis han skal få beholde sitt arbeid. Utfordringen til ham er: Vil han vise seg å være en dyktig arbeider?
3. a) Hva holder det «gode budskap» fram om jordens framtid? b) Hvilke spørsmål blir nå stilt av oppriktige mennesker?
3 Det forholder seg på lignende måte med det «gode budskap om riket». Det å få høre dette gode budskapet innebærer en utfordring — de som hører det, må gjøre noe for å vise at de setter pris på det. Og hvor godt er ikke dette budskapet! Det er et budskap om at Guds rike ved Kristus Jesus skal ødelegge denne onde tingenes ordning og derved gjøre ende på hat og krig, skrøpeligheter, sykdommer og død, og at det skal gjøre jorden til et paradis, slik den var fra begynnelsen, og la den bli befolket av fullkomne, friske menn og kvinner som skal få leve i fred og lykke, og at dette er noe som skal finne sted i en nær framtid, ja, i vår generasjon. (Se Daniel 2: 44; Salme 37: 10, 11; 46: 9; Esaias 9: 6, 7; Åpenbaringen 21: 3, 4; Matteus 24: 3—14, 32—34.) Du har uten tvil allerede en del kjennskap til dette gode budskap, og det at du leser denne artikkelen, viser at du er interessert i det «gode budskap» og det Gud har til hensikt å gjøre ved sitt rike. Du ønsker uten tvil å få leve under det beste av alle riker og få nyte dets velsignelser i all evighet. Hvis dette er ditt oppriktige ønske, vil det være naturlig for deg å spørre: «Hvilke krav må jeg oppfylle for å oppnå dette? Hvis jeg tar imot det gode budskap om Guds rike, hvilken innvirkning vil det så ha på mitt liv nå?»
4. Hvilken oppførsel må de som ønsker å vinne liv under Guds rike, nå vise, og hvorfor betyr dette en forandring?
4 Vi kan alle være enig i at apostelen Paulus ord i Efeserne 5: 16 passer på vår tid. Han sier der: «Dagene er onde.» Ja, vi lever i sannhet i en ond verden, en urettferdig verden, en verden hvor menneskenes tanker og handlinger er dårlige. Den oppførsel denne verdens nasjoner og mennesker legger for dagen, bringer ikke ære til Gud og er uverdig for hans rike. Vi har vokst opp i denne verden med dens tradisjoner og vaner, som ofte er i strid med Guds rettferdige prinsipper, og vi har vokst opp sammen med mennesker hvis oppførsel ikke er i samsvar med de normer vi finner i Bibelen, Guds Ord. Dette har innvirket på oss og på vår livsførsel. Den verden vi lever i, er dessuten en splittet verden, noe som har ført til at den lojalitet vi er blitt opplært til å vise overfor forskjellige ting, for eksempel vår familie, stamme, rase eller nasjon, har resultert i stridigheter, hat, mistenksomhet og falsk stolthet, en følelse av overlegenhet overfor andre. Men når vi leser i Bibelen om Guds rike, lærer vi om en annen slags lojalitet som de som vil vinne evig liv, må vise, nemlig lojalitet mot universets suverene Hersker, Jehova, og mot hans rike under Kristus Jesus, og vi lærer om en ny livsførsel i lydighet mot dette rikes lover. Dette krever at vi viser en annen oppførsel enn den denne verden legger for dagen. Det krever at vi ’opptrer på en måte som er verdig det gode budskap’. — Fil. 1: 27, NW.
5. Hva betyr det å ta imot ’det gode budskap om riket’ for oss?
5 Det er viktig å merke seg at det «gode budskap» er et budskap om et rike, Guds rike. Et rike er en regjering og hersker eller regjerer således over dem som er dets undersåtter. Akkurat som andre regjeringer har lover som gjelder for deres undersåtter, har også Guds rike lover eller regler som gjelder for dets undersåtter. Det å ta imot det «gode budskap» betyr derfor i virkeligheten å påta seg det ansvar som følger med å være en av Guds himmelske rikes undersåtter. Det betyr å underkaste seg dette rikes styre og i ydmykhet godta og adlyde de befalinger som utgår fra universets suverene Hersker, Jehova Gud. Det er bare ved å gjøre dette at vi kan «finnes verdige til Guds rike». — 2 Tess. 1: 5.
6. Hvorfor er dette noe menneskene nå må bli klar over?
6 Dette er noe alle mennesker på jorden nå må bli klar over. Det «gode budskap om riket» blir nå forkynt verden over, det er noe som ikke kan benektes. Grunnen til at det blir forkynt, er at vi nå lever i de «siste dager» for den nåværende tingenes ordning, i en tid da den endelige dom over alle som lever på jorden, skal avsies. Det som avgjør om denne dommen skal bety liv eller død for deg, er hvordan du lytter til det «gode budskap», og om du er villig til å adlyde det og bringe ditt liv i harmoni med det. Som Konge i Guds rike vil Kristus Jesus sammen med sine hellige engler meget snart ta «hevn over dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke adlyder det gode budskap om vår Herre Jesus». — 2 Tess. 1: 7—10, NW.
Det gode budskap som ble forkynt for Israel
7. Hvilket godt budskap ble forkynt for Israels folk mens de var i Egypt?
7 Israelittene, etterkommerne av Jakob eller Israel, som var sønn av Isak og sønnesønn av Abraham, bodde mange år i Egypt, hvor de ble til et stort folk. Der i Egypt, i Faraos land, ble de hatet og forfulgt, gjort til slaver og utsatt for hard undertrykkelse. Men mens de var midt oppe i disse prøvelsene, fikk de høre et godt budskap! Det er grunnen til at de mange år senere ble omtalt som det folket «som først fikk det gode budskap». (Heb. 4: 6, LB) Gjennom sin talsmann Moses lot Jehova Gud dette gledebringende, gode budskap gå ut til israelittene: «Jeg vil føre eder ut av alt det onde I lider i Egypt, til kana’anittenes . . . land, til et land som flyter med melk og honning.» (2 Mos. 3: 17) For et trøsterikt budskap! Og for en glede det vakte hos israelittene! Og hvilken glede følte de ikke også da de senere så hvordan Jehova på en mirakuløs måte befridde dem og til deres gagn demonstrerte sin allmakt først ved å la de ti plagene komme over egypterne og siden ved å ødelegge dem i Rødehavet mens de selv under Moses’ ledelse gikk tørrskodd over og ble brakt i sikkerhet! (2 Mosebok, kapitlene 7 til 15) Mens de ennå var i Egypt, hadde Moses også fått denne befalingen: «Si derfor til Israels barn: Jeg er [Jehova], og jeg vil føre eder ut fra egypternes tunge byrder og utfri eder fra trellearbeidet under dem, og jeg vil forløse eder med utrakt arm og ved store straffedommer. Og jeg vil ta eder til mitt folk, og jeg vil være eders Gud, og I skal kjenne at jeg er [Jehova] eders Gud, han som fører eder ut fra egypternes tunge byrder.» (2 Mos. 6: 6, 7) Her fikk israelittene det velsignelsesrike løfte at de skulle bli ført inn i et spesielt forhold til Jehova som hans folk, og dette var noe som i aller høyeste grad krevde at de la en slik oppførsel for dagen at de kunne vise seg verdige til et slikt stort privilegium.
8. a) Hvordan kunne israelittene vise verdsettelse av det gode budskap som ble forkynt for dem? b) Hvilken egenskap la de for dagen som førte til at de ble utfridd fra Egypt?
8 Hvis de som tilhørte Israels nasjon, verdsatte dette gode budskapet og det privilegium å ha Jehova som sin Gud, ville det uten tvil tilskynde dem til å være ivrige etter og villige til å gjøre alt det Jehova befalte dem å gjøre. De fikk også meget snart anledning til å legge en slik lydighet for dagen, for mens de fremdeles befant seg i Egypt, fikk de gjennom Moses en befaling fra Jehova om å feire påsken (som betyr «forbigang»). Alle familier måtte samles i sitt hjem om kvelden den 14. Nisan (ifølge jødenes tidsregning). De skulle slakte et lam og stryke blodet på dørstolpene. (2 Mos. 12: 1—23) Beretningen sier at etter at Moses hadde kommet med disse instruksene, «gikk [Israels barn] bort og gjorde dette; som [Jehova] hadde sagt til Moses og Aron, således gjorde de». (2 Mos. 12: 28) Den lydighet israelittene ved denne anledning la for dagen, førte til at Jehovas engel «gikk forbi» deres hjem da den slo ned alle de førstefødte blant egypterne. «På denne samme dag var det [Jehova] førte Israels barn ut av Egypts land, hær etter hær.» — 2 Mos. 12: 51.
9. a) Hva sa Jehova at Israels folk skulle bli? b) Hva forlangte han av dem?
9 I den tredje måneden etter at israelittene hadde forlatt Egypt, klargjorde Jehova gjennom sin talsmann Moses enda en gang for dem det nye forhold de nå skulle komme i som hans folk. «Men Moses steg opp til Gud, og [Jehova] ropte til ham fra fjellet og sa: Så skal du si til Jakobs hus og kunngjøre for Israels barn: I har sett hva jeg har gjort med egypterne, og hvorledes jeg har båret eder på ørnevinger og ført eder til meg. Dersom I nå lyder min røst og holder min pakt, da skal I være min eiendom framfor alle folk; for hele jorden hører meg til. Og I skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk. Dette er de ord du skal tale til Israels barn. Da Moses kom tilbake, kalte han folkets eldste til seg og bar fram for dem alle disse ord som [Jehova] hadde pålagt ham. Da svarte folket alle som en og sa: Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre.» — 2 Mos. 19: 3—8.
10. I hvilken utstrekning utstedte Jehova lover som gjaldt for hans paktsfolk?
10 Det var derfor noe spesielt med Israels folk. Hele folket, hver eneste mann og kvinne og hvert eneste barn, kom under den paktsordning som ofte blir kalt lovpakten, og ved den ble de i bokstavelig forstand en atskilt nasjon eller et atskilt folk for Jehova. Jehova var i sannhet deres Konge og hadde derfor rett til å utstede lover som skulle gjelde for hans undersåtter, og som ville omfatte alle forhold i deres liv. De lovene de fikk gjennom Moses, inneholdt instrukser i forbindelse med deres tilbedelse av Gud og frambæringen av forskjellige ofre, de inneholdt forskrifter angående mat, åndelig og fysisk renhet og en rett moralsk oppførsel, de behandlet det forhold som bør råde i ekteskapet, ektemannens og hustruens plikter og forholdet mellom foreldre og barn, de viste hvilke lover og prinsipper de skulle la seg lede av når det gjaldt forholdet til deres naboer, de betonte nødvendigheten av ærlighet og rettferdighet og la vekt på at de skulle vise barmhjertighet og kjærlighet i sin omgang med hverandre.
11. Hvilken lov angående blodet ga Gud til israelittene, og på hvilket tidligere påbud var denne loven basert?
11 Noen av disse lovene var bare bygd på prinsipper eller lover som var gitt tidligere, og som var og fremdeles er bindende for alle etterkommere av Adam og Noah. De lovene om blodets hellighet som ble gitt til Israel, var for eksempel basert på det påbud som ble gitt av Gud til Noah like etter vannflommen, og som finnes nedskrevet i 1 Moseboks niende kapittel. «Alt det som rører seg og lever, skal I ha til føde; liksom jeg ga eder de grønne urter, gir jeg eder alt dette. Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete. Men for eders eget blod vil jeg kreve hevn; av hvert dyr vil jeg kreve hevn for det, og av mennesket, av enhvers bror, vil jeg kreve hevn for menneskets liv. Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses; for i Guds bilde skapte han mennesket.» (1 Mos. 9: 3—6) Grunnen til at det skulle vises en slik respekt i forbindelse med bruken av blod, er at blodet representerer livet eller sjelen, og ettersom livet er en gave fra Gud, har han rett til å kreve at menneskene respekterer andre menns og kvinners og også dyrs blod. Selv om menneskene fikk tillatelse til å drepe dyr for å skaffe seg mat, hadde de ikke lov til å drive en formålsløs nedslaktning av dyr for sportens skyld. I Guds lov til israelittene ble det derfor lagt vekt på respekt for livet og følgelig også for blodet som det som representerer livet. Jehova ga denne befalingen: «Og når noen av Israels hus eller av de fremmede som bor iblant dem, eter blod, om aldri så lite, da vil jeg sette mitt åsyn mot den som eter blodet, og utrydde ham av hans folk; for kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler; for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det. Derfor har jeg sagt til Israels barn: Ingen av eder skal ete blod, og den fremmede som bor iblant eder, skal heller ikke ete blod. Og når noen av Israels barn eller av de fremmede som bor iblant dem, feller et vilt dyr eller en fugl som kan etes, da skal han la blodet renne ut og dekke det til med jord; for blodet er sjelen i alt kjøtt, fordi sjelen er i det; derfor sa jeg til Israels barn: I skal ikke ete blod av noe kjøtt, for blodet er sjelen i alt kjøtt; enhver som eter det, skal utryddes.» I det sjette av De ti bud ble livets hellighet igjen understreket da det ble sagt: «Du skal ikke slå i hjel.» — 3 Mos. 17: 10—14; 2 Mos. 20: 13.
12. Hva er innholdet av De ti bud som Jehova skrev på steintavlene?
12 De ti bud ga uttrykk for ti grunnleggende lover eller regler som israelittene skulle rette seg etter. De ble skrevet av Gud selv ved den hellige ånds kraft på to steintavler som ble gitt til Moses på Sinai berg. Disse ti budene inntok en fremtredende plass i den lovsamling som ble gitt til israelittene. Ved dem fikk israelittene grunnleggende lover eller prinsipper, regler for handlemåte, som for det første berørte deres forhold til Gud og dernest deres forhold til familien og til hverandre. De første fire la vekt på nødvendigheten av å være helhjertet og udelt i tilbedelsen av Jehova som Gud og adlyde hans bud og befalinger. Det femte viste nødvendigheten av at det er enhet i familien, ved å holde fram at barna må respektere faren og moren, og de øvrige fem behandlet ting som hadde med forholdet til andre mennesker å gjøre, idet de holdt fram for israelittene at de ikke skulle slå i hjel, ikke drive hor, ikke stjele, ikke bære falskt vitnesbyrd mot noen, og at de ikke skulle begjære noe som tilhører en annen. — 2 Mos. 20: 1—17.
Israels nasjon utgjør et advarende eksempel
13, 14. a) Hva ville det at Israel viste lydighet mot Guds lover, føre til? b) Hvilke velsignelser fikk de del i, men hvorfor fikk de ikke for bestandig nyte godt av disse velsignelsene?
13 Hvis israelittene viste lydighet mot Jehovas lover, ville det føre til ubeskrivelige velsignelser for dem. Hans bud og forskrifter ville lede dem til å leve på en måte som ville fremme enheten i nasjonen, og som ville føre til sunnhet og lykke for dem. Men framfor alt ville de veilede israelittene i forbindelse med den rette tilbedelse, slik at de kunne legge en rett oppførsel for dagen, en oppførsel som deres Gud, Jehova, ville finne behag i, og som ville føre til at de kunne være sikre på å ha hans gunst. Hvis de la lydighet for dagen, ville de bli beskyttet mot falsk religion og umoralske vaner som ville lede til at de kom til å synde og gjøre opprør mot Gud slik at han til slutt ville forkaste dem.
14 Gud holdt sitt løfte og førte virkelig israelittene til et land som flyter med melk og honning. (2 Mos. 3: 8; 4 Mos. 13: 27) Etter mange opplevelser kom Israels nasjon til det lovte land, Kana’an eller Palestina, og beretningen sier at under kong Salomos regjering «hadde [han] fred på alle kanter rundt omkring. Og Juda og Israel bodde trygt, hver mann under sitt vintre og under sitt fikentre, fra Dan like til Be’erseba, så lenge Salomo levde». (1 Kong. 4: 24, 25) Israelittene fikk ikke for bestandig nyte godt av disse velsignelsene. De var gang på gang ulydige mot Guds lov, og denne handlemåten førte til slutt til at de ble forkastet av Gud som hans folk. I stedet for velsignelser kom nå de forbannelser over nasjonen som Gud hadde forutsagt ville bli følgen av ulydighet.
15. a) Hvilke to grunnleggende prinsipper var Israels forhold til Jehova basert på? b) Hvorfor kunne de ikke føre Jehova bak lyset med en hyklersk form for tilbedelse?
15 Selv om De ti bud var grunnlaget i lovpakten, var nasjonens forhold til Gud i virkeligheten basert på to grunnleggende prinsipper, nemlig kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten. (5 Mos. 6: 5—9; 3 Mos. 19: 18) Trofasthet mot disse to prinsippene var en meget viktig betingelse for å få beholde Guds gunst. Når israelittene begikk en feil på grunn av menneskelig ufullkommenhet, var det noe de kunne få tilgivelse for, selv om de ble irettesatt og refset for det gale de hadde gjort, men når de som folk betraktet mistet sin kjærlighet til Gud og ikke lenger tjente ham med et udelt hjerte, kunne det bare føre til ulykke. (1 Krøn. 28: 9; Ordspr. 4: 23) De kunne ikke føre Gud bak lyset med en hyklersk form for tilbedelse, for Jehova er en Gud som «ser på hjertet», og som «ransaker [menneskenes] hjerter». De fleste av Israels folk vendte sitt hjerte bort fra Gud og elsket ikke ham og sin neste, men bare seg selv, og dette så Jehova. Han kunne se de onde handlinger folket tok del i, først i mørke og siden åpenlyst, etter hvert som deres dårlige oppførsel førte til at deres hjerte ble stadig mer forherdet. — 1 Sam. 16: 7; Jer. 17: 10.
16. a) Hvordan kom det ulykker over dette folket? b) Hvordan forklarte profeten Jeremias grunnen til dette?
16 Israelittene gikk inn i det lovte land i 1473 f. Kr., og under kong Davids 40-årige regjeringstid, som sluttet i 1037 f. Kr., ble landet fullstendig underlagt dem. Førti år senere, etter kong Salomos død i 997 f. Kr., ble Israels rike som følge av misunnelse og rivalisering delt i to riker, nemlig tistammeriket Israel i nord med Samaria som hovedstad og tostammeriket Juda i sør med Jerusalem som hovedstad. Tistammeriket Israel ble ødelagt av assyrerne i 740 f. Kr., og i 607 f. Kr. ble så tostammeriket Juda ødelagt av babylonierne. Kort tid før denne ødeleggelsen av Juda rike fant sted, rettet Jeremias følgende ord til dets innbyggere: «For jeg vitnet for eders fedre den dag jeg førte dem opp fra Egypts land, og helt til denne dag, tidlig og sent, og sa: Hør på min røst! Men de hørte ikke og vendte ikke sitt øre til; de fulgte hver sitt onde, harde hjerte; så lot jeg komme over dem alle denne pakts ord, som jeg hadde befalt dem å holde, men som de ikke hadde holdt. Og [Jehova] sa til meg: Det er funnet en sammensvergelse blant Judas menn og blant Jerusalems innbyggere. De har vendt tilbake til sine forfedres misgjerninger, de som ikke ville høre mine ord, og de har fulgt andre guder og dyrket dem; Israels hus og Judas hus har brutt den pakt som jeg gjorde med deres fedre. Derfor sier [Jehova] så: Se, jeg fører en ulykke over dem, som de ikke kan komme unna, og når de roper til meg, vil jeg ikke høre på dem.» — Jer. 11: 7—11. Se til sammenligning 5 Mosebok 6: 12—15 og 28: 15, 45—47.
17. Hvilken midlertidig gjenopprettelse fikk Israels folk oppleve?
17 Etter at det lovte land hadde ligget øde i 70 år, førte imidlertid Jehova i sin store barmhjertighet og i samsvar med sitt løfte og sin hensikt en levning av folket tilbake dit fra Babylon. Enda en gang fikk Israels folk høre det gode budskap om befrielse mens de var i fangenskap. Denne levning av kjødelige israelitter fikk vende tilbake til Palestina for at tilbedelsen av Jehova skulle bli gjenopprettet der, men de kom ikke til å bli gjenopprettet som et uavhengig folk, et selvstendig rike.
18. Viste Israels folk seg å være «verdig det gode budskap» som ble forkynt for dem?
18 Viste dette Israels folk seg til slutt å være «verdig det gode budskap» som var blitt forkynt for dem av Moses nede i Egypt? Innfridde dette folket det løfte deres forfedre hadde gitt om å gjøre alt Jehova befalte dem, og virkelig være hans folk og gjøre hans vilje? Den bibelske beretning svarer nei. Deres fullstendige uverdighet som folk betraktet ble tydelig vist ved deres holdning til Jesus, den lovte Messias, som de forkastet og lot pelfeste. Like før sin død uttalte Jesus en dom over folket idet han sa: «Jerusalem! Jerusalem! du som slår i hjel profetene, og steiner dem som er sendt til deg! hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I ville ikke; Se, eders hus skal lates eder øde.» — Matt. 23: 37, 38; Luk. 23: 18—25; Ap. gj. 2: 23.
19. a) Hvilket storslagent privilegium hadde israelittene nytt godt av mens de var trofaste? b) Betydde det at Gud til slutt forkastet dette folket, at han helt og holdent holdt opp med å ta seg av menneskene?
19 Israelittene hadde nytt godt av det storslagne privilegium å være et folk av vitner for Jehova. (Es. 43: 10—12) Ikke så å forstå at de hadde fått befaling om å forkynne om Jehova for alle andre folk som bodde på jorden, men de var blitt satt til side for udelt å tjene Jehova og tilbe ham. Ved de underfulle gjerninger Jehova utførte til gagn for dem, og ved den sanne tilbedelse de utøvde når de var trofaste, gjorde Jehova seg et stort navn. Men det var bare ved å holde fast ved den sanne tilbedelse og ære den pakt han hadde inngått med dem, og ved å adlyde hans befalinger at de kunne fortsette å være vitner for ham. De kjødelige israelitter oppfylte imidlertid ikke disse kravene, og derfor forkastet Jehova dem. Den ordningen med lovpakten som de hadde vært under, fikk sin oppfyllelse i Jesus, og loven ble naglet til torturpelen. (Kol. 2: 14) Dette førte imidlertid ikke til at Gud helt og holdent holdt opp med å ta seg av menneskene. Nå ble en ny paktsordning innstiftet med Kristus Jesus som mellommann, ikke med de kjødelige israelitter, men med et folk som bar de rette slags frukter, og hvis oppførsel var verdig Guds himmelske rike med Kristus som Konge. — Heb. 8: 6; Matt. 21: 43.