Femte Mosebok oppfordrer oss til å tjene Jehova av hjertens lyst
TILBEDERE av Jehova må tjene ham trofast og av hjertens lyst. Dette understrekes i 5. Mosebok i Bibelen. (5. Mosebok 28: 45—47) Og den oppfordring til trofast og gledefylt tjeneste som blir gitt i denne boken, er av stor betydning for Jehovas vitner nå i det 20. århundre.
Femte Mosebok ble skrevet av den hebraiske profeten Moses på Moabs sletter i 1473 f.Kr. og spenner over litt over to måneder. Det siste kapitlet ble antagelig tilføyd av Josva eller øverstepresten Elasar. Femte Mosebok består av fire taler og dessuten en sang av Moses og en velsignelse han uttalte like før israelittene gikk inn i det lovte land. (5. Mosebok 1: 3; Josva 1: 11; 4: 19) I 5. Mosebok forklarte og utdypet Moses noen av punktene i loven. Denne boken viser blant annet at Jehova krever udelt hengivenhet. Den advarer også mot falsk tilbedelse og oppfordrer Guds folk til å være trofaste i hans hellige tjeneste.
Men på hvilke spesielle måter ble israelittene hjulpet av de ordene som er nedtegnet i 5. Mosebok? Og hvordan kan denne boken være til nytte for Jehovas vitner i dag?
Israelittene har vært i ørkenen i omkring 40 år når nå Moses taler til dem. Han redegjør blant annet for hvordan det ble innsatt dommere som skulle bistå ham. Han gjengir de ti speidernes dårlige rapport, som førte til opprøret og vandringen i ørkenen. De seirene Gud gjorde mulig, blir også trukket fram. Moses advarer mot å lage avgudsbilder og understreker dette med ordene: «Jehova din Gud er en fortærende ild, en Gud som fordrer udelt hengivenhet.» (NW) Deretter følger en formaning om å adlyde Jehova. — 5. Mosebok 1: 1 til 4: 49.
I sin annen tale gjentar Moses først De ti bud og skildrer hvordan loven ble gitt. Det blir lagt vekt på at en skal elske Jehova av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av all sin makt. Undervisningen av barna blir fremhevet. Kanaaneiske folkeslag og deres falske tilbedelse kommer til å bli utryddet. Israelittene får høre at det ikke var på grunn av deres rettferdighet de ble utvalgt, men fordi Jehova i trofasthet holder fast ved sin pakt. Når de kommer inn i det lovte land, må de fortsette å være lydige og ikke glemme Gud. Moses ser tilbake på flere tilfelle av ulydighet og viser at oppriktig kjærlighet til Gud og frykt for ham er livsviktig. Velsignelser og forbannelser blir lagt fram for Israel, og det oppfordres sterkt til lydighet mot Gud. — 5. Mosebok 5: 1 til 11: 32.
Videre gjengis det lover som angår livet i det lovte land. De omfatter blant annet forskrifter for hvordan de skal utslette alle spor av uren religion. De kan spise kjøtt, men ikke blod. De får vite hvordan de skal behandle falske profeter og frafall, hva som er ren mat, og hva som er uren mat, og hvilke bestemmelser som gjelder for det å gi tiende. Det blir gitt forskrifter for ettergivelse av gjeld, behandlingen av treller og av førstefødte dyr. De tre årlige høytidene blir beskrevet, og en del juridiske spørsmål og lover for konger og levitter blir omtalt. Så blir det advart mot spiritisme, og det blir forutsagt at det vil framstå en profet som Moses. — 5. Mosebok 12: 1 til 18: 22.
Blant andre forskrifter som nevnes, er de som berører tilfluktsbyer, fritagelse for krigstjeneste, renselse fra blodskyld, ekteskap med kvinner som var tatt til fange, førstefødselsretten, ustyrlige sønner, respekt for andres liv og eiendom, kjønnslig omgang og hva som gjør en uskikket til å tilhøre menigheten. Andre lover er de som gjelder treller, betaling av renter og løfter. Denne talen avsluttes med forskrifter for slike saker som skilsmisse, lån, godhet mot farløse og enker, svogerekteskap, rette vektlodd, ofring av førstegrøden og tiende. — 5. Mosebok 19: 1 til 26: 19.
Moses’ tredje tale begynner med et påbud om å skrive loven på noen store steiner. Det skal lyses velsignelser fra Garisim-fjellet og forbannelser fra Ebal-fjellet. De velsignelser en vil få ved å adlyde Guds bud, blir så stilt opp som en motsetning til de forbannelser en må vente seg hvis en er ulydig. — 5. Mosebok 27: 1 til 28: 68.
I forbindelse med Moses’ fjerde tale blir pakten mellom Jehova og israelittene fornyet. Moses beretter om Guds omsorg i ørkenen. Det blir advart mot å vise ulydighet, og Jehovas barmhjertighet blir fremhevet. Til slutt blir det lagt fram et valg mellom liv og død. Israels folk kan få leve ved å ’elske [Jehova], adlyde ham og holde fast ved ham’. — 5. Mosebok 29: 1 til 30: 20.
Moses oppfordrer israelittene til å være modige når de går inn i det lovte land, for Jehova går foran dem. Innsettelsen av Josva som leder blir etterfulgt av en profeti om Israels opprørskhet. Deretter lovpriser Moses Jehova i en sang, der han også forutsier de ulykkelige følger av Israels utroskap. Han avslutter med en forsikring om Guds hevn og kommer med denne oppfordringen: «Vær glade, dere nasjoner, med hans folk.» (NW) Moses uttaler de siste velsignelser, og deretter ser den 120 år gamle profeten det lovte land. Han dør og blir begravd av Jehova i en umerket grav. — 5. Mosebok 31: 1 til 34: 12.
Dette sammendraget har kanskje skjerpet din åndelige appetitt. Men når du leser 5. Mosebok, kan det oppstå viktige spørsmål. La oss derfor ta for oss noen av dem og besvare dem.
Moses’ første tale
● 4: 15—24 — Betyr disse forbudene mot å lage bilder at det er galt å vise fram fotografier av enkeltpersoner?
Disse versene forbyr det å lage bilder til bruk i falsk tilbedelse. Men israelittene fikk ikke forbud mot å lage bilder til annen bruk. For eksempel godkjente Gud bildene av kjerubene som var på teltdukene i tabernaklet og på lokket over den hellige arken. Det vil ikke være riktig å forbinde vanlig fotografering og fremvisning av bilder med avgudsdyrkelse, med mindre bildene med overlegg blir brukt til falske religiøse formål. Vanligvis er det ingen bibelske innvendinger mot fotografier, malerier og skulpturer som tjener nyttige eller kunstneriske hensikter ved å avbilde personer eller gjenstander.
Moses’ annen tale
● 6: 6—9 — Skal vi forstå dette budet om å ’binde Guds lov på hånden’ bokstavelig?
Disse versene støtter ikke den skikken som går ut på å bære fylakterier (små kapsler med skriftsteder). Ordlyden viser snarere at de har en symbolsk betydning. (Jevnfør 2. Mosebok 13: 9; Ordspråkene 7: 2, 3.) Det blir ikke sagt at budene skulle skrives på noe og så bæres av en person eller festes til dørpostene og portene. Israelittene skulle alltid ha Guds bud for øye, enten de var hjemme, på veien eller ved byportene, hvor de eldste tok seg av rettssaker. De skulle bevare Guds lover i hjertet, lære sine barn dem og vise ved sine handlinger (uttrykt ved hendene) at de fulgte dem. Folket skulle vise offentlig at de overholdt Jehovas lov, som om den var skrevet på pannen deres, slik at alle kunne se den. På lignende måte bestreber Jehovas vitner seg i dag på å vise at de er Guds lydige tjenere. Deres hjerte driver dem til å adlyde hans Ord. De fyller sitt sinn med det som er sant, med det som er ære verdt og rettferdig og elskelig, med enhver dyd og alt som er priselig. På alle måter bestreber de seg på å vise at de til enhver tid har Jehovas lov for øye. — Filipperne 4: 8, EN; Kolosserne 3: 23.
● 8: 3, 4 — Betyr dette bare at beholdningen av klær ble fornyet etter hvert?
Ordningen med mannaen var et vedvarende mirakel. Det var også det faktum at klærne ikke ble utslitt og føttene ikke hovnet i løpet av de 40 årene i ørkenen. Hvis klærne bare ble fornyet på vanlig måte, ville ikke det ha vært noe mirakel. Det ville ikke være vanskelig å bruke de samme klærne i alle disse årene, for barneklær kunne gå i arv til yngre barn, og når voksne døde, ville de etterlate seg klær som andre voksne kunne bruke. Ettersom antallet av israelitter var omtrent det samme ved slutten av vandringen i ørkenen som ved begynnelsen, ville den opprinnelige mengden av klær være omtrent tilstrekkelig gjennom de 40 årene. — 4. Mosebok 2: 32; 26: 51.
● 14: 21—Siden israelittene ikke kunne spise «noe selvdødt dyr», hvorfor kunne det da gis til en innflytter eller selges til en utlending?
Som den høyeste Lovgiver hadde Jehova rett til å legge spesielle restriksjoner på israelittene. De var «et hellig folk» for ham. Andre folkeslag rettet seg ikke etter dette forbudet mot å spise et selvdødt dyr. Det var ikke noe urett i å gi et kadaver som ikke var blitt tappet for blod, til en innflytter eller selge det til en utlending, for israelittene gav ikke en feilaktig fremstilling av saken, og mottageren eller kjøperen handlet frivillig. Det kan tilføyes at 5. Mosebok 14: 21 er i harmoni med 3. Mosebok 17: 10, som forbød innflytteren å spise blod. En innflytter som var proselytt, måtte ikke spise blod, men dette forbudet gjaldt ikke en innflytter som ikke var en riktig proselytt. En slik person kunne bruke en dyreskrott som ikke var blitt tappet for blod, på en måte som trofaste israelitter eller proselytter betraktet som uren.
● 17: 5—7 — Hvorfor ble det krevd at vitnene skulle være de første som løftet hånden mot en som var dømt til døden?
Alle i Israel skulle være nidkjære for den sanne tilbedelse og ivrige etter å påse at organisasjonen ble holdt ren, og at det ikke ble brakt vanære over Jehovas navn. Vitnene skulle vise en slik nidkjærhet ved å ta ledelsen i å fullbyrde dommen. (Jevnfør 4. Mosebok 25: 6—9; 5. Mosebok 13: 6—11.) En ting var jo å vitne mot en annen; noe helt annet var å henrette ham. Dette ville få et vitne til å tenke svært nøye gjennom sitt vitnesbyrd. Bare en ond person ville avlegge falskt vitnesbyrd, ettersom han visste at han skulle innlede henrettelsen. Jehovas vitner kan anvende disse prinsippene ved å være ivrig opptatt av menighetens renhet og også være svært omhyggelig med å gi sant vitnesbyrd. Når alt kommer til alt, må enhver av oss stå til regnskap for den høyeste Dommer, Jehova. — Matteus 12: 36, 37.
● 22: 5 — Er det, i betraktning av dette forbudet, passende for en kvinne å gå i bukser?
Hensikten med denne loven var tydeligvis å forhindre urette seksuelle handlinger og forveksling av kjønnene. Når det gjelder utseende og klesdrakt, er det normalt at en mann ønsker å se ut som en mann og en kvinne som en kvinne. Hvis en israelitt handlet i strid med denne indre sans for hva som er passende, kunne det ha ført til homoseksualitet. Selv om både menn og kvinner brukte kjortellignende klær, var det forskjell på mannsklær og kvinneklær. Det forholder seg på lignende måte i dag. I noen deler av verden bruker både menn og kvinner bukser, selv om det er forskjell på bukser for menn og bukser for kvinner. Prinsippet i dette verset utelukker ikke at en kristen kvinne noen ganger går i bukser, for eksempel når hun arbeider i huset eller på en gård. Og i samsvar med lokale skikker og behov kan bukser være det ønskede antrekk der hvor klimaet er kaldt. Bibelen råder kvinner til å «ha en fin fremtreden; de skal ikke pynte seg utfordrende, men sømmelig». — 1. Timoteus 2: 9, 10.
● 24: 6 — Hvordan kunne det å ta en håndkvern eller en kvernstein i pant være som å ta pant i en manns liv?
Vanligvis bakte israelittene brød hver dag, og de måtte stadig male korn til mel. En families daglige brød var derfor avhengig av håndkvernen. Det var derfor et uttrykk for barmhjertighet at Guds lov forbød at man kunne ta en persons håndkvern eller kvernstein i pant. Å ta en av disse gjenstandene i pant ville innebære at man fratok familien dens daglige brød, og det ville være det samme som å ta pant i «en manns liv» eller livsmidler.
Avsluttende taler, sang og velsignelse
● 32: 39 — Hvordan kan det være riktig at det ikke finnes noen guder «sammen med» Jehova (NW), når Johannes 1: 1 (NW) sier at «Ordet var hos Gud, og Ordet var en gud»?
Disse versene behandler helt forskjellige spørsmål. Poenget i 5. Mosebok 32: 39 er at falske guder ikke har noen del med den sanne Gud, Jehova, i hans frelsesgjerninger. De er ikke i stand til å utfri sine tilbedere av ulykker, og slike guder var ikke sammen med Jehova i noe av det han gjorde. Selv om «Ordet» er en gud eller en som er mektig, står han ikke i opposisjon til Jehova eller handler som hans rival, slik tilfellet var med de falske gudene. — 5. Mosebok 32: 12, 37, 38.
● 33: 1—29 — Hvorfor er ikke Simeon omtalt i denne velsignelsen?
Simeon og Levi hadde samarbeidet om en grusom handling, og selv om de fikk egne områder i Israel, var ikke disse som de områdene de andre stammene fikk. Levittene fikk 48 byer som lå spredt omkring i landet, mens Simeons andel var omgitt av Judas område. (1. Mosebok 34: 13—31; 49: 5—7; Josva 19: 9; 21: 41, 42) Så da Moses vendte sin oppmerksomhet mot Juda, visste han godt at Simeons område var inkludert. Dessuten ble også Simeons stamme omfattet av den generelle velsignelsen: «Salig er du, Israel. Hvem er som du? Du er et folk som får hjelp fra [Jehova].» — 5. Mosebok 33: 29.
Til varig hjelp for trofaste tjenere
Femte Mosebok er til varig gagn for Jehovas tjenere, og vi kan finne verdifull veiledning i denne boken. Under invasjonen i Kanaan fulgte for eksempel Josva konsekvent de rådene som nå er nedtegnet i denne boken. På lignende måte bør vi villig godta Guds veiledning. (5. Mosebok 20: 15—18; 21: 23; Josva 8: 24—29) Jesus Kristus siterte fra 5. Mosebok da han motstod Satan på en vellykket måte. I likhet med Jesus erkjenner vi at mennesket må ’leve av Guds ord’, at vi ikke skal sette Gud på prøve, og at det bare er ham vi må yte hellig tjeneste. — Matteus 4: 1—11; 5. Mosebok 5: 9; 6: 13, 16; 8: 3.
Denne boken identifiserer Jehova som en Gud som fordrer udelt hengivenhet. (5. Mosebok 4: 24; 6: 15, NW) Den erklærer også: «Du skal elske [Jehova] din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.» (5. Mosebok 6: 5) Femte Mosebok oppfordrer oss altså først og fremst til å tjene Jehova trofast. Måtte vi derfor yte ham hellig tjeneste av hjertens lyst.