Hvordan en kan forstå Bibelens mirakler

MENNESKER som leser Guds Ord, er alltid blitt fascinert av Bibelens mirakler. Du har uten tvil lest eller hørt om noen av de forunderlige mirakler som Jesus Kristus utførte, for eksempel at han forvandlet vann til vin og oppreiste døde. Det finnes naturligvis mennesker som stiller seg skeptiske til de mirakler Bibelen forteller om. Men hvis du skaffer deg større innsikt i dette betydningsfulle emnet, vil du bedre kunne hjelpe andre til å forstå Bibelens mirakler og derved bygge opp deres tro.

For å tilfredsstille dem som stiller spørsmål angående Bibelens mirakler, må de vitnesbyrd som trekkes fram, peke på 1) en høyere makt, 2) miraklenes sannsynlighet sett fra et vitenskapelig synspunkt og 3) grunnen til eller hensikten med dem. Et mirakel, som er forunderlig for den som ser det, er noe som det ikke er mulig for ham å utføre eller forstå fullt ut. Det er en gjerning som krever større makt eller kunnskap enn han har. Men for den som er kilden til denne kraft, er det ikke noe mirakel. Han forstår det og har evnen til å utføre det.

For å forstå Bibelens mirakler må en derfor først tro på en guddom. Hvis et menneske tror på en guddom, særlig på den Gud som har frambrakt skaperverket, vil det ikke være konsekvent av ham å benekte Guds makt til å utføre gjerninger som virker ærefryktinngytende på mennesker. — Rom. 1: 20.

Mirakler og naturlover

Men hvordan skal vi forstå miraklene i forhold til naturlovene? Under sitt arbeid har forskere iakttatt forskjellige regelmessige prosesser i naturen og oppdaget de lover som styrer denne regelmessighet. I The Encyclopædia Britannica omtales tyngdekraften som en av «naturlovene». Vitenskapsmenn innrømmer at disse lovene er kompliserte, men at de er pålitelige, og ved å kalle dem «lover» antyder de at det må være noen som har iverksatt disse lovene.

Skeptikere som anerkjenner slike lover, betrakter et mirakel som brudd på en lov, som de rimeligvis mener ikke kan oppheves, og derfor, sier de, inntreffer det aldri et mirakel. De innrømmer selv at de ikke fullt ut forstår hvordan disse lovene virker, men likevel har de den innstilling at ’hvis det er uforståelig eller uforklarlig for oss, så langt vi kan forstå disse lovene, da kan det ikke skje’.

Dyktige vitenskapsmenn blir imidlertid mer og mer forsiktige med å si at noe er umulig. Professor John R. Brobeck ved Pennsylvania universitet sier:

«En vitenskapsmann kan ikke lenger oppriktig si at noe er umulig. Han kan bare si at det er usannsynlig. Men han kan si at noe er umulig å forklare ut fra det vi har kjennskap til i dag. Vitenskapen kan ikke si at alle materiens egenskaper og alle energiens former er kjent. . . . En ting som er nødt til å komme i tillegg [for å forklare et mirakel], er en energikilde som er ukjent innen våre biologiske og fysiske vitenskaper. I Bibelen blir denne energikilden identifisert som Guds makt.» — Time, 4. juli 1955.

Siden denne uttalelsen ble framsatt, har utviklingen på det vitenskapelige område gitt den enda mer vekt.

Hvis en stopper opp et øyeblikk og tenker over det, kan en da si at vitenskapsmennene fullt ut forstår varmens og lysets egenskaper, atomenes og atomkjernenes funksjoner, elektrisiteten eller noen annen form for energi eller stoff, selv under normale forhold? Nei; og enda mer mangelfull er deres forståelse av disse egenskapene under uvanlige forhold.

Det er for eksempel først i den senere tid en har foretatt omfattende undersøkelser under usedvanlig kalde forhold, men selv i dette korte tidsrommet har en kunnet iaktta mange hittil ukjente reaksjoner i grunnstoffene. Når bly, som ikke er noen særlig god elektrisk leder, blir senket ned i flytende helium som er nedkjølt til en temperatur på minus 271 grader celsius, blir det merkelig nok en meget god leder og virker som en kraftig elektromagnet når en anbringer en stangmagnet i nærheten. Ved denne uhyre lave temperaturen ser det også ut til at heliumet trosser tyngdeloven, idet det kryper opp langs siden av glassbeholderen og over kanten og således tømmer seg selv ut av beholderen. — Matter, Life Science Library, sidene 68, 69.

Guds lover brytes ikke

Slike oppdagelser har overrasket vitenskapsmennene, ettersom de ser ut til å kullkaste deres tidligere oppfatninger. Hvordan kan da noen si at Gud brøt sine egne lover når han utførte kraftige gjerninger som menneskene ble forundret over og syntes var overnaturlige? Universets Skaper har naturligvis fullkommen kontroll over det han har skapt, og han kan lede disse tingene innenfor rammen av de lover han har nedlagt i dem. (Job, kapittel 38) Gud behøver ikke å bryte en eneste lov. Han er ikke i strid med seg selv. Han kan frambringe de forhold som er nødvendige for at disse gjerninger skal bli utført; han kan øke eller senke reaksjonshastigheten og endre eller oppheve reaksjonene, alt innenfor rammen av sine lover.

En kan ikke si at en vitenskapsmann tilsidesetter eller går utenom de fysiske lover når han øker eller senker temperaturen eller tilsetter mer oksygen eller hva det nå måtte være, for å fremme eller hemme en kjemisk prosess. Til tross for dette stiller skeptikerne seg tvilende til Bibelens mirakler, deriblant skapelsens «mirakel». De som gjør dette, hevder i virkeligheten at de kjenner alle forhold og enhver prosess som noen gang har funnet sted. De hevder at Skaperens virksomhet er begrenset av den ytterst snevre forståelse de har av de lover som styrer alt det som finnes i den fysiske verden.

En svensk professor i plasmafysikk innrømmet hvor begrenset vitenskapsmennenes kunnskap er, da han sa: «Ingen betviler at jordens atmosfære følger mekanikkens og atomfysikkens lover. Likevel er det svært vanskelig for oss å fastslå hvordan disse lovene virker i enhver situasjon hvor det forekommer atmosfæriske fenomener.» Professoren anvendte denne tanken på universets opprinnelse. Gud fastsatte de fysiske lover som styrer jorden, solen og månen, og innenfor rammen av disse lovene har menneskene vært i stand til å utrette utrolige ting. Det er ingen tvil om at Gud kunne få lovene til å virke på en slik måte at resultatet var uventet for menneskene. Det var ikke noe problem for ham å skille vannet i Rødehavet, slik at det «sto som en mur på deres høyre og på deres venstre side». — 2 Mos. 14: 22.

Ettersom det å erkjenne at det finnes en slik lov som tyngdeloven, forutsetter at det finnes en lovgiver som er menneskene overlegen i intelligens og makt, hvorfor da betvile hans evne til å gjøre underverker? Hvorfor forsøke å begrense hans virksomhet til det uendelig lille område som dekkes av menneskets kunnskap og erfaring? Job beskriver det mørke og den dårskap som Gud lar komme over dem som på denne måten setter sin visdom opp imot hans. — Job 12: 16—25; se til sammenligning Romerne 1: 18—23.

I strid med menneskelig erfaring?

Bare det å hevde at mirakler ikke har funnet sted, slik noen gjør, beviser ikke at de ikke har funnet sted. Sannferdigheten av en hvilken som helst beretning om en historisk begivenhet kan betviles av noen som lever i dag, fordi de ikke selv har opplevd det det fortelles om, og det ikke lenger lever øyenvitner til begivenheten. Men det endrer ikke de historiske kjensgjerningene.

Noen kommer med innvendinger mot beretningene om miraklene fordi de, som de sier, er i strid med menneskelig erfaring. Hvis vitenskapsmenn hadde en slik innstilling i forbindelse med sin virksomhet, ville de neppe forske så mye som de gjør, for å utvikle nye produkter og gjøre framskritt. De ville for eksempel ikke fortsette sin forskning for å bli i stand til å helbrede «uhelbredelige» sykdommer eller foreta romreiser til planetene. Det en har utrettet i våre dager, ville ha forbauset mennesker i gammel tid, og en hel del av det som menneskene i vår tid opplever hver dag, ville de ha betraktet som mirakler.

Bibelens mirakler ikke bare naturlige hendelser

Noen av dem som kommer med innvendinger mot Bibelens beretninger, hevder at Bibelens mirakler kan forklares vitenskapelig og logisk som rett og slett naturlige hendelser. Det er riktig at for eksempel jordskjelv ble benyttet. (2 Sam. 14: 15, 16; Matt. 27: 51) Men dette viser ikke i seg selv at Gud ikke hadde noe å gjøre med disse begivenhetene. Ikke bare var det som skjedde, i seg selv kraftige gjerninger (for eksempel de førnevnte jordskjelv), men også tidspunktet viste i høy grad at begivenheten ikke kunne ha inntruffet ved et tilfelle.

Følgende eksempel viser dette. Noen har hevdet at slik manna som israelittene fikk, kan en finne i ørkenen som et søtt, klebrig sekret på tamarisktrær og -busker. Selv om denne tvilsomme påstanden var sann, var det at Israel fikk manna, likevel et mirakel bare på grunn av det tidspunkt den ble gitt på, for mannaen falt ikke på jorden den sjuende dag i hver uke. (2 Mos. 16: 4, 5, 25—27) Dessuten ble mannaen full av mark og luktet ille hvis den ble gjemt til neste dag, men dette skjedde ikke når den ble gjemt til sabbaten. — 2 Mos. 16: 20, 24.

Særlige trekk ved Bibelens mirakler

Når vi forstår de særlige trekk som kjennetegner Bibelens mirakler, blir vår tillit til at de er troverdige, styrket. Det er for eksempel verdt å legge merke til at de ble utført åpent og offentlig. Undertiden var det bare noen få mennesker eller en liten gruppe som var vitne til dem, men ofte ble de utført offentlig, mens tusener, ja, til og med millioner var vitne til dem. (2 Mos. 14: 21—31; 19: 16—19) Jesus gjorde sine gjerninger åpenlyst og offentlig. De var ikke omgitt av hemmelighet, og han helbredet alle som kom til ham. — Matt. 8: 16; 9: 35; 12: 15.

Et annet karakteristisk trekk ved Bibelens mirakler er at motivet hos den som utførte miraklet, ikke var et selvisk ønske om å gjøre seg selv bemerket eller å berike noen; motivet var først og fremst å herliggjøre Gud. (Joh. 11: 1—4, 15, 40) Miraklene hjalp andre, undertiden direkte i fysisk henseende og alltid i åndelig henseende, for de fikk folk til å vende seg til den sanne tilbedelse.

Bibelens mirakler berørte ikke bare mennesker, men også livløse ting. Stormen og sjøen ble for eksempel stille (Matt. 8: 24—27), regnet opphørte og begynte å falle igjen (1 Kong. 17: 1—7; 18: 41—45), og vann ble forvandlet til vin eller til blod. (2 Mos. 7: 19—21; Joh. 2: 1—11) Legemlige sykdommer av alle slag, til og med spedalskhet (2 Kong. 5: 1—14; Luk. 17: 11—19) og medfødt blindhet (Joh. 9: 1—7) ble helbredet mirakuløst. Det at det inntraff så mange forskjellige slags mirakler, vitner om at det måtte være Skaperen som sto bak dem. Det er logisk å tenke at bare Skaperen kunne øve innflytelse på alle menneskelige erfaringsområder og på alle former for materie.

Hensikten med miraklene

Miraklene tjente en rekke viktige hensikter. Det viktigste var at de bidro til å bekrefte at et menneske fikk kraft og støtte fra Gud. (2 Mos. 4: 1—9) Både i forbindelse med Moses og i forbindelse med Jesus trakk folk denne rette slutning. (2 Mos. 4: 28—31; Joh. 9: 17, 31—33) Gjennom Moses hadde Gud lovt at det skulle komme en profet. De mirakler Jesus gjorde, hjalp dem som var vitne til dem, til å identifisere ham som denne profeten. — 5 Mos. 18: 18; Joh. 6: 14.

I kristendommens første tid hjalp miraklene sammen med det budskapet som ble forkynt, enkeltpersoner til å forstå at Gud sto bak kristendommen, og at han hadde vendt seg bort fra den tidligere jødiske tingenes ordning. Med tiden skulle de mirakuløse gaver som ble gitt i det første århundre, opphøre. De var nødvendige i den kristne menighets barndom. — 1 Kor. 13: 8—11.

Situasjonen i vår tid er annerledes

I vår tid ser vi ikke at Gud utfører slike mirakler gjennom sine kristne tjenere. Hvorfor ikke? Fordi alle nødvendige opplysninger nå finnes og er tilgjengelige for den del av verdens befolkning som kan lese, og de mennesker som ikke kan lese, men som gjerne vil lytte, kan få hjelp av modne kristne som har kunnskap fra Bibelen, og som har tilegnet seg visdom gjennom studium og erfaring.

Det er ikke nødvendig at Gud i vår tid utfører mirakler for å bevitne at Jesus Kristus er den utvalgte befrier, eller for å bevise at han står bak sine tjenere.

Selv om Gud fortsatt ga sine tjenere evnen til å utføre mirakler, ville ikke det overbevise alle, for heller ikke alle som var vitne til Jesu mirakler, følte seg tilskyndt til å godta hans lære. (Joh. 12: 9—11) På den annen side advarer Bibelen spotterne om at Gud vil utføre oppsiktsvekkende gjerninger når han utsletter den nåværende tingenes ordning. — 2 Pet. 3: 1—10; Åpb., kap. 18, 19.

Det kan altså sies at de som benekter at det finner sted mirakler, ikke tror at det finnes en usynlig Gud og Skaper, eller også at de tror at han ikke siden skapelsen har anvendt sin makt på en måte som overgår menneskets fatteevne. Deres mangel på tro gjør imidlertid ikke Guds Ord til intet. — Rom. 3: 3, 4.

Den bibelske beretning om Guds mirakler og den gode hensikt de tjente, som alltid var i overensstemmelse med de sannheter og prinsipper som finnes i Guds Ord, gir oss tillit til Gud. Den utgjør en sterk forsikring om at Gud bryr seg om menneskene, og at han kan og vil beskytte dem som tjener ham. Beretningen om Bibelens mirakler bygger opp troen på at Gud i framtiden på mirakuløst vis vil gripe inn og helbrede og velsigne trofaste mennesker. — Åpb. 21: 4.