Det kongelige presteskap

«Lykkelig og hellig er enhver som får del i den første oppstandelse; over dem har den annen død ingen myndighet, men de skal være prester for Gud og for Kristus, og skal herske som konger med ham i de tusen år.» — Åpb. 20: 6, NW.

 1. Hvem utgjør det kongelige presteskap, og hvilke goder medfører dets opprettelse og virke?

MEDLEMMENE av dette kongelige presteskap er Jehovas forrettende tjenere i alle saker som angår hans universelle organisasjon, og en av deres store tjenesteoppgaver vil bestå i å herske som konger med Kristus Jesus i tusen år. De vil da herske fra himmelen og over jordens innbyggere, som da kommer til å leve under Guds rike. Det er dette kongelige presteskaps opprettelse og virke som gir mennesker av alle folkeslag håp om at Jehova er deres Gud og at de har utsikter til å bli forlikt med ham. Det kongelige presteskap består av Kristus Jesus, den store Yppersteprest, og underprester i et antall av 144 000. Det skal være et evig presteskap «etter Melkisedeks vis». (Heb. 5: 6) De som hører med til denne presteklasse, er lykkelige og hellige, for de har del i den «første oppstandelse», og «over dem har den annen død ingen myndighet». Når dette kongerike av prester hersker, vil det føre til fred, lykke og liv for alle mennesker som er velsignet med å være undersåtter under Jehovas Konge og Prest for den nye verden.

 2. Hvilken holdning bør de innta som kjenner til det kongelige presteskap?

² Åpenbaringen 20: 6 antyder to klasser: de styrende og de styrte. Uansett hvilken klasse du håper å få høre til, kreves det til enhver tid lydighet og trofasthet overfor sannheten. De vordende medlemmer av det kongelige presteskap må bevare sitt syn klart og sitt håp skinnende, og gjøre Guds vilje fullt ut. De som håper å få evig liv på jorden i den teokratiske nye verden, er ivrige etter å lære om de krav som må tilfredsstilles og den trofasthet som må vises av den kongelige gruppe prester som skal herske i de tusen årene, og de lærer å være trofaste. De salvede er lykkelige over å få kjennskap til at Jehova har til hensikt å velsigne og gi liv til millioner av mennesker. På lignende måte vil også de som ser fram til å få leve evig på jorden, være lykkelige over å få kjennskap til det kongelige presteskap, som de skal bli underlagt.

 3. Når framholdt Jehova for første gang at han hadde til hensikt å ha et kongelig presteskap, og hvordan var det et teokrati?

³ At det var Jehovas hensikt å ha et kongerike av prester, fikk hans forbilledlige folk Israel beskjed om på Sinai berg. Moses ble inspirert til å gi dem denne opplysning: «Dersom I nå lyder min røst og holder min pakt, da skal I være min eiendom framfor alle folk; for hele jorden hører meg til. Og I skal være meg et kongrike av prester og et hellig folk.» (2 Mos. 19: 5, 6) Israel skulle være et hellig kongerike under Jehova, et virkelig teokrati, et kongelig folk, som skulle leve etter den Høyestes regler og bestemmelser. Slik ordet «kongerike» blir brukt i dette verset, betyr det kongedømme, dynasti, overherredømme. Det betydde at Jehova hadde til hensikt å frambringe en kongelig presteslekt, et dynasti av prester hvor hvert enkelt medlem hadde kvalifikasjoner og egenskaper som konge og prest.

 4. Hva gjorde israelittene i virkeligheten da de ba om å få en konge? Hvordan behandlet de Jehovas Sønn, Rikets konge?

⁴ Israelittene ble misfornøyd, og ba dommer Gideon å herske som konge over dem. Gideon svarte: «Jeg vil ikke herske over eder, og min sønn skal ikke herske over eder; [Jehova] skal herske over eder.» (Dom. 8: 23) På Samuels tid sa Israels eldste til ham: «Sett nå en konge over oss til å dømme oss, som alle folkene har! Men det ord gjorde Samuel ondt, . . . Da sa [Jehova] til Samuel: . . . det er ikke deg de har forkastet, men det er meg de har forkastet.» (1 Sam. 8: 5—7) Det forbilledlige Israel var Jehovas kongerike, men israelittene var troløse og ulydige. Da Jehova senere sendte dem sin Sønn, Kristus Jesus, Rikets arving, så forkastet de ham, Sions Sten. Dette forbilledlige Israels hus hadde tapt Jehovas hensikt av syne, og bygde i strid med Guds vilje. Jesus sa til dem: «’Den sten som bygningsmennene forkastet, er den som er blitt hovedhjørnestenen. Fra Jehova er dette kommet i stand, og det er underfullt i våre øyne’. Dette er grunnen til at jeg sier til dere: Guds rike vil bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter.» — Matt. 21: 42, 43, NW.

Et godt budskap til folkeslagene

 5. Hvordan forklarte apostlene Peter og Paulus Jehovas hensikt med å meddele folkeslagene det gode budskap om Riket?

⁵ Da Jehova forkastet Israels folk og tok Riket fra dem, ble det mulig for mennesker av folkeslagene å få det store privilegium å bli en del av prestefolket. Kornelius var den første av de uomskårne hedninger, og Peter sa følgende under sitt besøk hos ham: «I vet hvor utillatelig det er for en jøde å omgåes med noen av et annet folk eller å gå inn til ham; men Gud viste meg at jeg ikke skulle kalle noe menneske vanhellig eller urent. . . . Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk; men blant ethvert folkeslag tar han imot den som frykter ham og gjør rettferdighet.» (Ap. gj. 10: 28—35) Paulus fikk i oppdrag å gå til folkeslagene, for om ham sa Jesus: «Han er meg et utvalgt redskap til å bære mitt navn fram både for hedninger og konger og for Israels barn.» Videre sa Paulus og Barnabas til jødene: «Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til eder; men siden I støter det fra eder og ikke akter eder verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene. For så er Herrens bud til oss: Jeg har satt deg til et lys for hedninger, forat du skal være til frelse inntil jordens ende.» — Ap. gj. 9: 15; 13: 46, 47.

 6. På hvilken måte begynte Jehova å oppfylle sine løfter til Abraham?

⁶ Paulus la vekt på hedningefolkene da han skrev: «Som skrevet er: Derfor vil jeg prise deg [Jehova] iblant hedninger og lovsynge ditt navn. Og atter sier Skriften: Gled eder, I hedninger, sammen med hans folk! Og atter: Lov Herren, alle hedninger.» Til kolossenserne sa Paulus: «Og ikke lar eder rokke fra det håp evangeliet gir, det som I har hørt, som er blitt forkynt for enhver skapning under himmelen, og som jeg, Paulus, er blitt tjener for.» (Rom. 15: 9—11; Kol. 1: 23) «Og da Skriften på forhånd så at Gud ville erklære mennesker fra folkeslagene rettferdige på grunn av tro, kunngjorde den på forhånd det gode budskap for Abraham, nemlig: ’Gjennom deg skal alle folkeslag bli velsignet.’» Og videre: «Abrahams velsignelse skulle bli folkeslagene til del ved Jesus Kristus.» (Gal. 3: 8, 9, 14, NW) Jehova brukte den vordende kongelige prest Paulus til å utføre sin storslagne hensikt i forbindelse med at det gode budskap skulle framlegges for mennesker fra andre folkeslag enn det kjødelige Israel.

 7. Hva fører det til å ta imot det «gode budskap»? Nevn noen av fordelene.

⁷ Disse ’kalte’ blir forent med Kristus, den kongelige Prest. Paulus skrev: «I som fordum var hedninger i kjøttet og ble kalt uomskårne . . . sto utenfor Kristus, utelukket fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte, uten håp og uten Gud i verden; men nå, i [i forening med, NW] Kristus Jesus, er I som fordum var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod.» Videre sier han: «For I er alle en i [i forening med] Kristus Jesus. Men hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger etter løfte.» (Ef. 2: 11—13; Gal. 3: 28, 29) Det gode budskap til folkeslagene går ut på at de kan bli brakt i harmoni med Jehova Gud og velsignet med hans løfters forsikring. Dette er en virkelig tjeneste ved Guds store Yppersteprest, Kristus Jesus, for det er ikke nok med at han fører menneskene fra folkeslagene nær til Gud, men han fører også Gud nær til dem. Resultatet blir et rent og hellig fellesskap. Dette gode budskap ble gjort tilgjengelig for alle folkeslag, men ikke alle mennesker tar imot det. Overfor dem som virkelig tar imot det, innfrir Jehova sitt løfte om at ’alle folkeslag skal bli velsignet’ på grunn av Abraham og hans ætt. Dette gode budskap blir fremdeles kunngjort. Ja, i dag blir det faktisk bekjentgjort på en grundigere og mer omfattende måte enn noen gang før. For tiden kaller det gode budskap en annen klasse ut fra folkeslagene, men arbeidet blir fremdeles drevet av det kongelige presteskap.

Det åndelige kongelige presteskap

 8. Forklar hvordan Guds hensikt i forbindelse med å ha et kongelig presteskap blir fullført til tross for at det naturlige Israel sviktet.

⁸ Jehova har til hensikt å ha et kongelig presteskap, og dette blir fullført selv om det naturlige Israel sviktet. Paulus skriver: «For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel; heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn; . . . som han også sier hos Hoseas: Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, . . . der skal de kalles den levende Guds barn.» «Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente. . . . Det som Israel attrår, det har det ikke nådd, men de utvalgte har nådd det, de andre er blitt forherdet.» (Rom. 9: 6, 7, 25, 26; 11: 2, 7) Forkastelsen av jødene førte til berikelse for andre, for selv om noen medlemmer av det sanne kongelige presteskap ble valgt ut fra det naturlige Israel, skulle det store flertall velges ut fra folkeslagene. Det er på denne måten Guds opprinnelige hensikt i forbindelse med å ha et kongelig folk av prester blir fullført. I denne forbindelse skrev Paulus: «Gud lar alle sine gjerninger virke sammen til beste for dem som elsker Gud, de som han ifølge sin hensikt har kalt; for dem som han først anerkjente, dem forutbestemte han også til å bli dannet i likhet med sin Sønns bilde, forat han kunne være den førstefødte blant mange brødre. . . . dem han kalte, er også dem han erklærte for rettferdige. Og endelig, dem han erklærte for rettferdige, er dem han også herliggjorde.» «Men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, forat vi også skal herliggjøres med ham.» — Rom. 8: 28—30, NW; 8: 17.

 9. Hvordan identifiserer apostelen Peter det kongelige presteskap?

⁹ Apostelen Peter skriver til dem som er «utvalgt etter Gud Faders forutviten», og sier: «Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en uforgjengelig og usmittet og uvisnelig arv, som er gjemt i himlene for eder, I som ved Guds makt holdes oppe ved troen til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid.» Peter sier videre til dem: «Kom til ham [Kristus], den levende sten, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud, og bli også I oppbygget som levende stener til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frambære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnesten, utvalgt, kostelig, og den som tror på ham, skal ingenlunde bli til skamme.» (1 Pet. 1: 3—5; 2: 4—6) Denne åndelige bygning er det kongelige hus fordi det er bygd på den sanne grunnvoll, Jehovas salvede Konge, den kongelige Sønn, Guds Arving. Apostelen identifiserer her det kongelige folk av prester, Guds kongelige presteskap, som Kristus Jesus og hans legemes lemmer, et himmelsk presteskap.

10. Vis ved hjelp av skriftsteder hvordan man får håp om å bli med i det himmelske kongelige presteskap.

¹⁰ Menneskene kan ikke engang forestille seg rekkevidden av dette enestående håp. Det kunne ikke være inspirert av noen annen enn Jehova, og kan bare vekkes ved hellig ånds kraft. Det er denne ånd fra Skaperen som oppliver sinnet, gjør det levende for himmelske håp. Derfor er det skrevet til dem som har dette håp: «Eder har han gjort levende, I som var døde ved eders overtredelser og synder.» «Er I da oppreist med Kristus, da søk det som er der oppe, der Kristus sitter, ved Guds høyre hånd!» og «for det håps skyld som er gjemt for eder i himlene.» De som har dette håpet, er et åndelig tempel i Kristus: «I forening med ham vokser hele bygningen, som er harmonisk sammenføyd, til et hellig tempel for Jehova. . . . et sted der Gud kan bo ved ånden.» (NW) Det hellige, himmelske tempel er det kongelige presteskap. — Ef. 2: 1; Kol. 3: 1; 1: 5; Ef. 2: 21, 22.

11. Hvorfor bør alle Jehovas tjenere være meget takknemlige for Rikets fullførelse? Og hvilken stilling vil det få i universet?

¹¹ Alle de medlemmer av denne klasse som fremdeles befinner seg på jorden, og likeledes de mange hundre tusener av Herrens andre får, er dypt takknemlige for denne vidunderlige foranstaltning Gud har truffet, nemlig himlenes rike. Dette vil si et sted der Jehova kan bo ved ånden, og det er noe den Høyeste ikke har hatt før. Ja, vår forestillingsevne strekker kanskje ikke til, men det er likevel sant. Det er det hellige himmelske tempel. Det omtalte kongerike av prester er templet, og det kommer til å være det høyeste sted i universet, for om Kristus er det skrevet at Gud satte ham «langt over enhver regjering og myndighet og makt og herredømme og ethvert navn som nevnes, ikke bare i denne tingenes ordning, men også i den som skal komme. Han la også alt under hans føtter, og gjorde ham til hode over alle ting for menigheten, som er hans legeme». Bibelen kaller ham derfor «Herskeren over kongene på jorden». Apostelen Johannes omtaler ham som en «som elsker oss og som løste oss fra våre synder ved hjelp av sitt eget blod — og han gjorde oss til et kongerike, prester for hans Gud og Far». Legg spesielt merke til uttrykket «og han gjorde oss til et kongerike», i virkeligheten et kongerike av prester. Denne kongeverdighet og presteverdighet er de to høyeste stillinger som menneskene har mulighet for å oppnå, og derfor blir det på denne måten tydelig tilkjennegitt hvilken overmåte høy stilling Guds sønner kommer til å ha. — Ef. 1: 21—23; Åpb. 1: 5, 6, NW.

12. Hvordan vet vi at Jehova vil bli lovsunget i himmel og på jord? Gjør dette oss lykkelige? Hvorfor?

¹² De vordende medlemmer av det kongelige presteskap har en fortærende nidkjærhet etter å se Guds bygning i himlene fullført med seg selv som en del av den. Den skal jo bli Jehovas blivende helligdom, templet hvor hans navn skal prises i all evighet, og vi kan se at denne helligdom består av 144 000 prester som i hellig fylking under Jesu Kristi førerskap synger lovsanger for Jehova. Hele himmelen vil høre deres glade og takknemlige sang, og alle jordens innbyggere vil få kjennskap til denne lifligste melodi i universet, for alle vil bli ledet av den lifligste sanger i det himmelske Sion, Herren Jesus, den kongelige Prest. Dette kommer i sannhet til å bli et kor som overgår alle andre, et som tilber Jehova i hellig prydelse, i hellighetens vakre drakt, ja, med den hellighet som preger hans helligdom! På den lykkelige tiden kommer alt til å være i sin rette skikk, for det teokratiske styre vil øve sin innflytelse på alt og alle. Alt det skapte vil tale om den herlighet og majestet som omgir den Hellige, den høyeste Gud, Jehova. Den dag nærmer seg nå sterkt da det skal gjøres slutt på all vanhellighet, da enhver form for og ethvert utslag av ondskap skal opphøre, og da intet ondt skal forekomme! På den vidunderlige dag skal alt levende få nyte fred, renhet og lykke. «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få prisen og æren og makten; for du har skapt alle ting, og fordi du ville, var de til og ble de skapt!» — Åpb. 4: 11.

13. a) Hva mente salmisten da han uttrykte ønske om å finne en «bolig for Jakobs Veldige»? b) Hvordan blir dette profetiske bilde oppfylt, og hvilke hellige ønsker har Jehovas folk?

¹³ Medlemmene av det kongelige presteskap ønsker å se disse mirakuløse ting finne sted, og de arbeider derfor flittig mot dette mål. Ingen kommer til å være tilfreds eller slå seg til ro før alt som lever, taler til Jehovas pris, før «hver skapning som er i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, og alt det som er i dem, [sier]: Ham som sitter på tronen, og Lammet tilhører velsignelsen og æren og prisen og styrken i all evighet». (Åpb. 5: 13) Sions konge i fortiden, David, som var et bilde på den store kongelige Prest, hadde lignende ønsker, og de ble nedtegnet til gagn for oss. Han ønsket og lengtet etter å få se Guds ark, som representerte Guds nærvær, trygt forvart og i ro i helligdommen. Hør på hans uttalelser: «Jeg vil ikke gå inn i mitt huses telt, jeg vil ikke stige opp på min sengs leie, jeg vil ikke unne mine øyne søvn, mine øyelokk slummer, før jeg finner et sted for [Jehova], en bolig for Jakobs Veldige!» (Sl. 132: 3—5) Ja, et hvilested for Jehova! For en vidunderlig oppløftende og inspirerende tanke! Jehovas ånd får disse ønsker til å oppstå i sinn og hjerte. Salmisten fortsetter: «Reis deg, [Jehova], og kom til ditt hvilested, du og din styrkes ark! La dine prester kle seg i rettferd . . . For [Jehova] har utkåret Sion, har attrådd det til sin bolig: Dette er mitt hvilested til evig tid; her vil jeg bo, fordi jeg har attrådd det.» (Sl. 132: 8, 9, 13, 14) Sion er den kongelige by, universets «hovedstad», som består av Kongen Kristus Jesus og de 144 000 «levende stener», og er Jehovas utvalgte, permanente og høyt elskede bolig. Det har tatt tusener av år å forberede og bygge hans bolig eller tempel. Gjennom det kongelige presteskap vil han holde seg i forbindelse med alle sine skapninger. Han gjør Sions kongelige presteskap til en frelsende institusjon, for han kler dets prester i frelse. Hele deres framtoning forkynner frelse. De medlemmene som er tilbake på jorden i dag, kunngjør frelse for tusener og atter tusener. «Og frelsere skal dra opp på Sions berg og dømme Esaus berg, og riket skal høre [Jehova] til.» — Obadias 21.

Kravene til det kongelige presteskap, og dets forpliktelser

14. Hva er det første krav Jehova stiller sitt folk? Bør vi tjene utelukkende av hensyn til belønningen? Forklar.

¹⁴ Det første kravet gjaldt og gjelder fremdeles lydighet. Da det kongelige presteskap for første gang ble nevnt for israelittene på Sinai berg, sa Jehova: «Dersom I nå lyder min røst og holder min pakt, da skal I være min eiendom framfor alle folk; for hele jorden hører meg til. Og I skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk.» (2 Mos. 19: 5, 6) Jehova sa følgende til Israels første yppersteprest, Aron: «Du skal ikke ha noen arv i deres land, og det skal ikke tilfalle deg noen del iblant dem; jeg er din del og din arv blant Israels barn.» (4 Mos. 18: 20) De som tilhører det trofaste, kongelige presteskap, kan ikke tjene utelukkende av hensyn til den himmelske belønning, selv om de må ha sitt hjerte rettet mot den. Men de kan få den store himmelske belønning bare hvis de tjener Jehova i fullstendig lydighet og gjør ham til sin arv.

15. Nevn noen av de lyter som gjorde en uskikket til å tjene i det forbilledlige presteskap. Er det samme tilfelle med fysiske mangler nå? Men hva slags lyter eller urenheter gjør en uskikket?

¹⁵ I det forbilledlige presteskap gjenspeilet prestens ytre i alle detaljer den største renhet og en fullstendig hengivenhet for Jehova. Loven var meget bestemt med hensyn til den legemlige tilstand og livsførselen. Hvis en mann hadde noe fysisk lyte og var blind eller halt, hadde noe ansiktslyte, hadde brukket fot, var dverg eller hadde flekk på øyet osv., var han ikke skikket til å være prest. (3 Mos. 21: 16—24) Det er blitt sagt at det var 120 mangler som gjorde en prest uskikket til stillingen. Hvis det stiltes så strenge krav til det forbilledlige presteskap, hvor meget strengere må ikke da kravene være til det motbilledlige presteskap. Det er sant at fysiske mangler ikke gjør en uskikket til medlemskap i det himmelske kongelige presteskap, men det gjør derimot andre lyter, for ikke noe urent vil noen gang komme inn i himmelen. «Liksom Kristus også elsket menigheten . . . idet han renset den med vannbadet ved hjelp av ordet, for at han kunne framstille menigheten for seg i dens glans, uten plett eller rynke eller noe slikt, nei, den skulle være hellig og uten lyte.» «Intet utuktig menneske eller noen uren person eller grisk person — som er det samme som en avgudsdyrker — har noen arv i Kristi og Guds rike.» «Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.» — Ef. 5: 25—27; 5: 5, NW; Heb. 12: 14.

16. Hvordan holder Jehovas folk seg i en renset tilstand?

¹⁶ Bare tanken på muligheten av å bli kjent uskikket til medlemskap i det kongelige presteskap er forferdelig og grufull. Vordende medlemmer må derfor alvorlig og under bønn på en rett måte gi akt på Jehovas krav. Alle må fortsette å holde seg rene, i en renset tilstand ved Kristi Jesu dyrebare blod og hans tilgjengelige rettferdighet. De som har i vente å bli medlemmer av det kongelige presteskap, bør også ved vår himmelske Fars ufortjente godhet huske følgende: «Da vi altså, brødre, har frimodighet til å gå inn til det hellige sted ved Jesu blod, som han innstiftet for oss som en ny og levende vei gjennom forhenget, det vil si, hans kjød, og da vi har en stor prest over Guds hus, så la oss tre fram med oppriktige hjerter i troens fulle visshet, idet vi har fått våre hjerter renset fra en ond samvittighet og våre legemer vasket med rent vann.» (Heb. 10: 19—22, NW) Den store kongelige Prest, Kristus Jesus, er vår beskyttelse.

17. Forklar Paulus’ ord i Hebreerne 5: 1 og hvordan de passer på Kristus Jesus.

¹⁷ Nå skal vi nevne noen av de viktigste forpliktelser; Paulus skriver: «For hver yppersteprest tas iblant mennesker og innsettes for mennesker til tjeneste for Gud, for å frambære både gaver og slaktoffer for synder.» (Heb. 5: 1) Denne beskrivelsen viser at presteskapet er utnevnt av Gud. Hovedtanken her er at de tjener Gud og gjør det for falne mennesker, og dette er presteskapets egentlige oppgave. Det heter videre: «For hver yppersteprest er utnevnt til å frambære både gaver og offer; av den grunn var det nødvendig også for denne å ha noe å frambære.» «Da Kristus kom som en yppersteprest for de gode ting som er kommet i stand gjennom det større og mer fullkomne telt som ikke er gjort med hender, det vil si, som ikke er av denne skapning, gikk han, nei, ikke med blodet av gjeter og av unge okser, men med sitt eget blod, én gang for alle inn i det hellige sted og oppnådde en evig utløsning for oss.» «Kristus gikk . . . inn i selve himmelen, for nå å tre fram for Guds person for oss.» (Heb. 8: 3; 9: 11, 12; 9: 24; 10: 12, NW) Det offer han frambar, var hans eget liv som han frivillig ga avkall på, og han framstilte verdien av det fullkomne menneskeliv for sin himmelske Far. Alt dette gjorde han til Jehovas pris og forat vi skulle kunne bli gjenstand for Guds gunst.

18. Vis hvordan en «prests lepper skal holde fast ved kunnskap».

¹⁸ De som tilhører det kongelige presteskap, må undervise i og vokte Guds lov. «For en prests lepper skal holde fast ved kunnskap, og lov skal hentes fra hans munn; for han er [Jehovas], hærskarenes Guds sendebud.» «[Så I kan] lære Israels barn alle de lover som [Jehova] har kunngjort dem ved Moses.» (Mal. 2: 7; 3 Mos. 10: 11; 5 Mos. 33: 10; 17: 9—11) Disse utnevnte lærere måtte undervise teokratisk, for det lå et stort ansvar på deres skuldrer, og Gud holdt dem ansvarlig i denne henseende. De forvaltet Jehovas lov, og derfor var han den virkelige dommer i Israel. Trofaste prester underviste i loven og holdt Jehovas folk på de rette veier. De viste virkelig omsorg for «fårene».

19. Vis hvordan presteskapet plikter å tjene som lovlærere for Guds hellige folk.

¹⁹ Ypperstepresten hadde fått sine plikter som lovlærer for Guds hellige folk i kraft av teokratiets prinsipper, for hele statsmakten var samlet hos Jehova. Selv når menigheten handler, skjer det i Jehovas navn. Han er Lovgiveren. «For [Jehova] er vår dommer, [Jehova] er vår lovgiver, [Jehova] er vår konge, han skal frelse oss.» (Es. 33: 22) Liksom den lovgivende makt ble utøvd gjennom Moses og bare den fundamentale lov var gyldig, så forholder det seg også slik under utviklingen av teokratiet at den profet som er større enn Moses, Kristus Jesus, forvalter Jehovas lov. «Ham skal I høre i alt det som han taler til eder; og det skal skje: Hver sjel som ikke hører denne profet, skal utryddes av folket.» (Ap. gj. 3: 22, 23) Det kreves i dag at man adlyder med glede.

20. Nevn noen av presteskapets kvalifikasjoner og fortell hvorfor vi bør overveie dem.

²⁰ Legg nøye merke til hvilke kvalifikasjoner og plikter den store kongeprest har, han som tjener som mønster for sine underprester. Han var i stand til å «bære over med de vankundige og villfarende», «og derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem. For en sådan yppersteprest måtte vi og ha, hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere», en som alltid står til tjeneste fordi «hver prest står daglig og gjør tjeneste». Også hans underprester er forpliktet til å frambære offer: «La oss da ved ham alltid frambære lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn! Men glem ikke å gjøre godt og å dele med andre! for slike offer tekkes Gud.» — Heb. 5: 2; 7: 24—26; 10: 11; 13: 15, 16.