Ærlighet — en tiltalende egenskap
DET er noe tiltalende ved ærlighet. Det er en egenskap som synes å være nær knyttet til en sterk karakter, selv om et ærlig menneske ikke nødvendigvis har en høy utdannelse eller en solid økonomi.
Et godt eksempel på dette har vi i noe som hendte for et par år siden i De forente stater. En velutdannet lege gjorde da barna sine oppmerksom på en som var et eksempel på ærlighet — en drosjesjåfør! Legen leste for dem om hvordan drosjesjåføren hadde funnet to vesker med smykker gjenglemt i bilen sin og så kjørte tilbake og leverte dem til eieren. I et brev til sjåførens barn skrev han så: «Jeg har tre sønner. Jeg håper at jeg vil gjøre dem like stolt over meg ved den måten jeg skjøtter mitt yrke på.»
Og det gjør virkelig godt å høre om en slik ærlighet — den fortjener å bli påskjønnet. Mennesker med respekt for seg selv er også raske til å fordømme åpenlyse brudd på ærlighet. De avskyr det å stjele og finner ikke noe tiltalende ved en slik atferd.
Om de ble spurt, kunne de sannsynligvis ikke si deg hvorfor de synes tyveri er så utiltalende. Det faller helt naturlig å ta avstand fra det. Men de vet også at ran, butikktyverier, skattesnyteri og lignende koster «ærlige» borgere enorme summer årlig i form av politibeskyttelse og fordyrer mange produkter og tjenester. Uærligheten skaper en atmosfære av frykt, for ingen vet hvem han kan stole på. Det er derfor lett å skjønne hvorfor en åpenlys uærlighet ikke virker tiltalende på anstendige mennesker.
Men er dette alt som kan sies om et emne som ærlighet — at en ikke skal ta andres personlige eiendom uten deres tillatelse, at det er galt å snyte staten, og at en bør returnere ting en finner, til den rette eier? Nei, det er mye mer som kan sies om dette emnet.
Det berører alle livets områder
Det kan nok være at en mann ikke stjeler andres eiendeler, men er han like ærlig i andre henseender? Er han for eksempel åpen, likefram og oppriktig når han har med andre å gjøre? Eller er han falsk? Benytter han seg av utspekulerte, ureale metoder for å fremme sine egne interesser, ved for eksempel å spre rykter og løgner som bringer andre i vanry? Er han ærlig i sin atferd overfor det annet kjønn? En som leker med andres følelser, er ikke ærlig. Det er derfor lett å se at ærlighet omfatter mer enn bare vår holdning til penger og ting — det er en egenskap som berører alle sider av vårt liv.
Dette framgår også av det greske ordet som av og til blir oversatt med «ærlighet» i Bibelen. Den kristne apostelen Paulus sier: «Be for oss! for vi trøster oss til at vi har en god samvittighet, og vil gjerne fare rett fram [oppføre oss ærlig, NW] i alle stykker.» (Heb. 13: 18) Det greske ordet som er brukt her, betyr bokstavelig noe som ’i seg selv er godt’, noe vakkert og verdig.
Apostelen Paulus var meget samvittighetsfull når han hadde å gjøre med sine kristne brødre i pengesaker. Bare ærlige menn ble brukt av ham i forbindelse med økonomiske transaksjoner, slik at ingen skulle finne noen feil ved Paulus’ tjeneste. (2 Kor. 8: 16—21) Men da Paulus skrev til hebreerne, anbefalte han hele sin levemåte for dem. Han hadde holdt seg borte fra løgn og falskhet. På grunn av sin ærlige, trofaste tjeneste følte han at han trygt kunne oppfordre dem til å be for seg. Men synes vi ikke også i dag at det er behagelig å være sammen med slike mennesker? Er det ikke slike mennesker vi vil ha lett for å «be for»?
Når mennesker finner en person tiltalende fordi han er uten svik, helt igjennom ærlig, er det rimelig at også Gud har behag i ham. Bibelskribenten David sa i bønn til Jehova: «Se, du har lyst til sannhet i hjertets innerste; så lær meg da visdom i hjertets dyp!» (Sl. 51: 8) Ja, ærlighet eller «sannhet» må komme fra «hjertets innerste» eller «hjertets dyp»; den må være et uttrykk for hva vedkommende virkelig er. David innrømmer her at selv han måtte lære å være virkelig ærlig «i hjertets innerste», for det var ikke en medfødt egenskap.
Når sannferdighet, ærlighet, kjennetegner et menneskes liv, vil resultatene alltid bli gode og føre til varig gagn. Det er forståelig at David ønsket at en så god egenskap skulle gi seg praktiske utslag i alle livets anliggender, og derfor ba han da også i det parallelle uttrykket om «visdom». Hvordan kan vi i dag bli forvandlet, slik at vi følger en rett handlemåte og blir virkelig vise?
Ekte ærlighet kan utvikles
Vi kan gjøre det ved å studere Guds Ord, Bibelen, og grunne på Guds forunderlige skaperverk og mektige gjerninger. Som en følge av dette vil et menneske dypt inne i seg, «i hjertets innerste», bli mer var for det som er galt. Han legger seg den bibelske formaning på hjerte: «Den som stjal, stjele ikke lenger.» (Ef. 4: 28) Litt etter litt får han et dypt ønske om å være virkelig ærlig.
Dette er en vidunderlig forvandling, en forvandling som tusener av mennesker som før var uærlige, har gjennomgått. Noen var rett og slett tyver eller butikktyver; andre var mer raffinerte og praktiserte slikt som det å forfalske utgiftskontoen. Men de kom i kontakt med Bibelen — og med dem som virkelig tror på den, Jehovas vitner. Verden over er Jehovas vitner kjent som et samfunn av ærlige mennesker som kommer fra alle samfunnslag; den drosjesjåføren vi tidligere hørte om, er et vitne i New York.
En journalist fra Times (som kommer ut i Seattle i staten Washington i USA) besøkte for en tid siden et stevne Jehovas vitner holdt, og skrev:
«Forestill deg, om du kan, 40 000 besøkende i en by, alle sammen vant til å opptre som lovlydige borgere . . .
Jeg så titusener av mennesker reise seg fra plassene sine på stadionet da de skulle spise lunsj, og reservere de samme plassene til ettermiddagsmøtet ved å legge igjen båndopptagere, kikkerter, paraplyer, håndvesker, gensere og kameraer og så gå sin vei og være borte i en 90 minutters tid uten å være det minste bekymret for at noe skulle bli stjålet. . . .
Ved sin høye standard når det gjelder moral, høflighet og ærlighet, kommer de bare med noe godt til enhver by de velger ut som stevneby.»
Disse kristne er ærlige selv når de er hjemmefra, når de ikke blir iakttatt av bekjente. De finnes ikke blant dem som stjeler fra moteller og hoteller. Ifølge statistikken stjeler én av tre motell- eller hotellgjester fra slike steder i USA. Som New York Times skrev: «Tyverier av . . . ’suvenirer’ fra hoteller og moteller landet over har antatt fullstendig rystende dimensjoner. . . . Det er umulig å anslå den eksakte verdi av alt som blir stjålet.»
Og da er det ikke så overraskende at et kjent motell i San Bernardino i California sendte et takkebrev til en dame, som er et av Jehovas vitner, etter at hun hadde returnert et håndkle som hun ved et mistak hadde pakket ned sammen med eiendelene sine. I motelleierens brev het det blant annet:
«Jeg har aldri før opplevd at noen har returnert et håndkle. Vår inventarliste viser at over 500 ’manglet’ i året som gikk. Det gledet meg å høre fra Dem, og jeg ser fram til å se Dem igjen.»
For et fint vitnesbyrd denne kristne kvinnen avla ved sin ærlighet! Og det finnes tusener av sanne kristne som i likhet med henne har utviklet et ønske om å være ærlig i slike henseender.
Et menneske bør være ærlig i alle livets forhold. Og etter hvert som en blir mer følsom når det gjelder saker hvor ærlighet kommer inn i bildet, bør en også lære noe annet. Hva er det? Likevekt.
Et likevektig syn
En som har respekt for seg selv, ønsker ikke å være kjent som en tyv — hverken i stort eller i smått. På den annen side ønsker han heller ikke å være kjent som en fanatiker, ikke engang blant sine kristne brødre. Han vil oppdage at det som kan betraktes som «tyveri», ikke alltid er så enkelt å definere. Når han anvender prinsipper i det daglige liv, vil han snart oppdage mange grå områder.
En kristen vet at det åttende av de ti bud ganske enkelt sier: «Du skal ikke stjele.» (2 Mos. 20: 15; Matt. 19: 18; Rom. 13: 9) I mange av livets forhold, slik som i tilfellet med drosjesjåføren og smykkene, er det relativt lett å forstå og anvende disse ordene. Men tenk deg at det er en som har gått inn i en offentlig telefonkiosk. Når han er ferdig med samtalen, kommer mynten tilbake til ham i stedet for å falle ned i myntboksen. Hva skal han da gjøre? Vil det være uærlig å beholde mynten?
Kan egentlig et «ja» eller et «nei» passe på alle situasjoner? Enkelte kan si at han ikke bør beholde mynten. Men en annen husker kanskje at telefonsamtaler han har hatt, flere ganger er blitt brutt når han har benyttet den samme telefonkiosken, uten at han har fått pengene igjen. Så spørsmålet om hvorvidt mynten skal beholdes eller ei — er ikke det noe som må avgjøres av den enkelte, som selv kjenner omstendighetene?
La oss ta et annet eksempel. Det kunne være lett å kritisere en som «tar» kulepenner fra det kontoret han arbeider på. Men enkelte firmaer oppmuntrer sine ansatte til å spre penner og blyanter med firmaets navn på. Det er en form for firmareklame.
Og hva med en kjøper og en selger som kjøpslår? I enkelte land vil en som selger en vare, for eksempel et ullteppe, bevisst forlange en pris for det som ligger høyere enn det det er verdt. Kjøperen kan på den annen side tro at teppet er verdt et visst beløp. Men han vet at det ville være dumt å si seg villig til å betale denne prisen med det samme, ettersom kjøpslåingen er en prosess som krever innrømmelser fra begge sider. Selgeren vil vanligvis slå av på prisen sin, mens kjøperen hever sin pris, inntil de kommer fram til en pris som begge kan akseptere.
Hvis du var kjøper, ville du da betrakte deg som et uærlig menneske om du innledningsvis kom med et tilbud som lå under det du vet er teppets egentlige verdi? Er det på en måte «mer ærlig» å begynne med den prisen du vet det er verdt, og dermed bli presset til å betale mer? Hvis du var selger, skulle du da alltid selge med tap fordi du ikke begynte med å forlange en høyere pris? Det høres ikke rimelig ut. Vanligvis vil hverken kjøper eller selger på forhånd vite hva den endelige prisen, som kan godtas av begge parter, vil være. Kjøpslåingen er rett og slett den vanlige måten å avgjøre dette på.
Som disse få eksemplene viser, er det nødvendig med likevekt. En moden kristen vet at Bibelen sier: «Du skal ikke stjele.» Samtidig er han oppmerksom på de omstendigheter han må ta i betraktning når han samvittighetsfullt prøver å følge denne loven i sitt liv. Han bør også vite at hver og én ’høster det han sår’. (Gal. 6: 7) Hvis noen inntar et altfor liberalt standpunkt, kan enkelte ha lett for å tvile på om han vil være til å stole på i en vanskelig situasjon. Hvis han er altfor ubøyelig, kan han bli urealistisk.
En kristen vil av egen erfaring vite at faktorer som andre ikke er oppmerksom på, vil kunne påvirke hans avgjørelser i saker som gjelder ærlighet. Derfor vil han ikke være for snar til å fordømme det andre gjør i tilsvarende personlige forhold. Han vil heller tro at hans kristne brødre har et oppriktig ønske om å opptre ærlig i alle ting. En slik hensynsfull handlemåte er i samsvar med det Jesus sa: «Alt det I vil at menneskene skal gjøre imot eder, det skal også I gjøre imot dem.» — Matt. 7: 12.
Jehovas vitner utgjør en kontrast til verden. Mens verden har ry for å være uærlig, bestreber vitnene seg på å være det motsatte. Det bilde verden generelt har av dem, er at de er ærlige mennesker. Det faktum at de i motsetning til de fleste i våre dagers uærlige verden, er villig til å overveie slike prinsipper i det daglige liv som dem vi har fått illustrert ovenfor, er i seg selv bemerkelsesverdig.
Hvor mange kjenner du som oppriktig prøver å være ærlige i alle ting? Tenk deg hvordan det vil være å omgås 50, 100 eller 200 mennesker som gjør det. Det er den gledelige erfaring Jehovas vitner gjør, når de lærer hverandre å kjenne i sine Rikets saler verden over. De betrakter hverandre som brødre og søstre og har fullstendig tillit til hverandre. Virker ikke det tiltalende på deg?
Og hvis det er tilfelle, hvorfor ikke da komme sammen med dem i deres Rikets sal? Da kan du jo se hva det er som gjør at de er annerledes.