Skygger fra fortiden

«For disse ting er en skygge av de ting som skal komme, men virkeligheten hører Kristus til.» — Kol. 2: 17, NW.

 1. Hvilke ting fra tiden før lovpakten er nå av interesse, og hvorfor?

MANGE skygger av virkelige ting nå i det tjuende hundreåret trer fram fra en fjern, dunkel fortid og avlegger sitt tause, men umiskjennelige vitnesbyrd. Disse bibelske skygger med sine skarpe konturer forutsier en virksomhet som i dag foregår i verdensomfattende målestokk. Lovpakten som ble gitt i gammel tid med Moses som mellommann, inneholdt nok en masse profetiske skygger av gode ting som skulle komme, men mange hundre år forut for den hadde patriarkalske lover og skikker også kommet med sitt bidrag til de skygger som vi ser virkeligheten av i dag. (Hebr. 10: 1, NW) Paulus’ ord kunne også passe på disse skygger som ble gitt i tiden før lovpakten: «For disse ting er en skygge av de ting som skal komme, men virkeligheten hører Kristus til.» (Kol. 2: 17, NW) På grunnlag av denne uttalelsen må vi vente at disse tidlige profetiske skygger også går i oppfyllelse i forbindelse med Kristi Jesu tjenere. Og som vi skal se, er det nettopp dette kjensgjerningene viser. I foregående artikkel har vi allerede foretatt et grunnleggende studium av hvordan det patriarkalske samfunn oppsto og virket, og vi kan nå i detaljer undersøke flere juridiske punkter som utgjør interessante skygger av nåværende virkeligheter.

VARETEKT AV PERSONER OG EIENDOM

 2. Hvilken patriarkalsk lov skal nå undersøkes, og hvordan ble det vist at man tok på seg lovmessig ansvar?

² Det patriarkalske samfunn hadde veldefinerte lover og skikker som var bestemmende når det gjaldt varetekt av personlig eiendom og personer. Det ble aktuelt med varetekt når en eier eller en far ville betro sin eiendom eller sine barn til andre. Eiendommen eller personene ble enten levert til en annen forat vedkommende skulle ta vare på dem, eller de ble lånt ut forat han skulle ha fordel av dem. Yngre brødre ble ved enkelte anledninger betrodd i sin eldste, modne brors varetekt. De bibelske patriarker var jo for det meste kvegeiere eller hyrder, og den eiendom de betrodde andre, besto derfor vanligvis av dyr. Det ser imidlertid ut til at de vanlige lovbestemmelser var anvendelige på all slags eiendom eller på en hvilken som helst person som kunne bli betrodd i en bestyrers varetekt. Hvis en hyrde ble betrodd en eiers får og hyrden sa at han ville vokte fårene, da førte dette lovmessig ansvar over vedkommende hyrde. Vi kan legge merke til hvordan familieoverhodet Jakob forhandlet med sin svigerfar Laban om voktingen av sistnevntes får. Da Jakob sa: «Dersom du vil gjøre som jeg nå sier, så skal jeg gjete din buskap og vokte den,» da tok han på seg lovmessig ansvar for de får som ble betrodd i hans varetekt. — 1 Mos. 30: 31.

 3, 4. a) Hvor finnes en beretning om det lovmessige ansvar som fulgte med den patriarkalske varetekt, og hvordan kan det ha seg? b) Trekk fram de plikter og det ansvar man hadde i forbindelse med varetekt av dyr.

³ Hva besto for en del det lovmessige ansvar i som kom over den som tok på seg å ha i sin varetekt dyr som tilhørte en annen? Lovbestemmelsene fra Noahs tid angående varetekt ble mange år senere guddom melig innlemmet i den lovpakt som ble gitt til Israels folk. Derfor kan vi i moseloven finne en virkelighetsnær beretning om dette ansvar. «Hvis en mann gir et asen eller en okse eller et får eller noe annet dyr i en landsmanns varetekt, og det dør eller blir skadet eller blir røvet, uten at noen ser det, da må mannen sverge foran den Evige [Jehova, AS] at han ikke har forgrepet seg på den andre mannens eiendom; eieren må godta denne eden, og ingen erstatning skal gis. Men hvis dyret er blitt stjålet, må mannen gi eieren erstatning. Hvis dyret er blitt revet i stykker, kan han legge fram det istykkerrevne kjøttet som bevis; han behøver ikke å gi vederlag for det som er revet i stykker.» — 2 Mos. 22: 10—13, Mo.

⁴ Det ble derfor forlangt av hyrden at han skulle utvise vanlig forsiktighet når det gjaldt å beskytte de dyr som var ham betrodd. Han måtte sørge for at dyrene fikk mat og ikke gikk tapt. Hvis dyrene, mens de sto under hans overoppsyn, ble stjålet enten av ham selv eller av hans leide hjelpere, hadde han plikt til å gi eieren full erstatning. Dem som ble stjålet, måtte han erstatte med det fem- eller firedobbelte antall, alt etter om det var okser eller får. (2 Mos. 22: 1) Den patriarkalske lov forlangte imidlertid ikke at hyrden skulle utvise en ekstraordinær vaktsomhet, ved å gjøre ham ansvarlig for handlinger som det ikke sto i hans menneskelige makt å hindre. Hvis dyret derfor døde av seg selv, ble skadet uten at vokteren hadde gjort seg skyld i feil eller forsømmelse, eller med makt ble stjålet av en væpnet røverbande, da måtte ikke hyrden gi vederlag for det som gikk tapt. Dette gjaldt også når et villdyr overfalt et dyr i hjorden og rev det i stykker. Når eieren fikk se beviset for at det var et rovdyrs angrep som hadde drept dyret, måtte han selv bære tapet. Hyrden som hadde hatt det i sin varetekt, var fri for ansvar.

 5. Hva hendte med Josef, og hvordan kom Ruben under et særlig ansvar?

⁵ Når vi ser det på denne bakgrunn, er vi bedre i stand til å forstå det som gikk for seg mellom Jakob og hans sønner den gang Josef forsvant. Patriarken Jakobs ti sønner var blitt sjalu på sin 17 år gamle bror Josef, som sto i en begunstiget stilling hos sin far. Jakob sendte sin sønn Josef av sted for å undersøke hvordan det sto til med hans ti eldre brødre og forat han kunne fortelle hvordan det gikk med deres arbeid med å vokte Jakobs hjorder på et fjerntliggende sted. Da Josefs sjalu brødre på avstand så ham komme, la de over å drepe ham og si til faren at et vilt dyr hadde drept ham. Da Josef kom fram til dem, kledde de av ham hans mangefargede kjortel og kastet ham ned i en brønn. Den eldste broren, Ruben, som var lovmessig ansvarlig for sin yngre bror, som var i hans varetekt nå da han befant seg iblant dem, gjorde innvendinger mot sammensvergelsen. Han planla å levere Josef tilbake til faren og derved fri seg for det ansvar som påhvilte ham i egenskap av særlig formynder. Mens Ruben var borte fra brønnen, solgte imidlertid de andre brødrene Josef som slave til noen kjøpmenn som reiste forbi. Da Ruben kom tilbake til brønnen og oppdaget at Josef var vekk, sønderrev han sine klær i fortvilelse, for han visste at han ville bli holdt juridisk ansvarlig for sin yngre brors forsvinnen. Han utbrøt: «Gutten er der ikke, og jeg — hvor skal jeg gjøre av meg?» — 1 Mos. 37: 12—30.

 6. Hva gjorde Ruben, og hvorfor? Hva gikk dommer Jakobs kjennelse ut på, og hvorfor?

⁶ Det Ruben nå gjorde, drevet til det av de andre brødrene, var ikke noe som var grepet rett ut av luften. Nei, de handlet etter en listig plan, som skulle frita dem for juridisk ansvar når de trådte fram for sin far for å melde at Josef var forsvunnet. De visste at de ville bli nødt til å stå fram for sin far, som ville sitte som patriarkalsk dommer og skille ut og bedømme alle beviser, for å fastslå hvor ansvaret skulle legges. De hadde også kjennskap til loven om varetekt av personer og eiendom, og visste at formynderen ville bli helt frikjent og erklært for uskyldig hvis det kunne bevises at tapet skyldtes et vilt dyrs angrep. Legg nøye merke til den bibelske beretning om hva som hendte, og hvordan Jakob ble tvunget til juridisk sett å kjenne, se etter eller undersøke beviset og i egenskap av dommer gi en rettslig erklæring om at hans sønner var uskyldige i Josefs formentlige død. «Så tok de Josefs kjortel og slaktet en gjetebukk og dyppet kjortelen i blodet. Og de sendte den side kjortel hjem til faren og sa: Denne har vi funnet; se etter om det ikke er din sønns kjortel! Og han kjente den igjen og sa: Jo, det er min sønns kjortel; et vilt dyr har ett ham opp, Josef er visselig revet i hjel!» (1 Mos. 37: 30—34) Denne siste setningen ovenfor ble gitt i juridiske vendinger og utgjorde dommer Jakobs rettslige kjennelse. De ti sønner kunne ikke straffes. Jakobs hender var bundet av loven, slik at han ikke kunne føre saken videre.

 7. Finnes det noe som viser at Jakob hadde mistanke om at en skurkestrek var begått? Forklar hva Jakob la for dagen.

⁷ Dommer Jakob kunne ikke annet enn avgi kjennelse for at døden skyldtes overfall av et vilt dyr. Det er intet som tyder på at han likevel innerst inne hadde en mistanke om at en skurkestrek var begått. Mange år senere ble det spørsmål om å betro hans yngste og elskede sønn, Benjamin, i de eldre brødres varetekt. De var nemlig blitt anmodet av den egyptiske statsminister (som i virkeligheten var deres bror Josef, som de ikke gjenkjente) om å ta Benjamin med til Egypt. Jakob nektet da å la gutten bli tatt med under de vanlige varetekts-garantier. Det var faktisk først da Jakobs fjerde sønn Juda avla en kraftig ed og dermed innesto for Benjamins sikkerhet, at Jakob gikk med på å la Benjamin reise. Denne kraftige garanti gikk nemlig langt ut over ordningen for varetekt. (1 Mos. 44: 32, 33) Jakob viser også sin særlige faderlige engstelse og bekymring ved å minne sine sønner om at han mange år tidligere som dommer hadde vært nødt til å si eller avsi en kjennelse om at Josef var drept av et villdyr, og at han siden ikke hadde sett ham: «Den ene gikk bort fra meg, og jeg sa: Han er visselig revet i hjel; og jeg har aldri sett ham siden.» — 1 Mos. 44: 28.

VARETEKT I VIRKELIGHETEN

 8. I hvem begynte virkeligheten til denne skygge som gjaldt varetekt, og hvem er 1) fårenes eier, 2) fårene og 3) hyrden?

⁸ Denne patriarkalske skygge fra den dunkle fortid begynte å bli virkeliggjort i den rette Hyrde, Kristus Jesus, som ble betrodd sin Fars «får». Jehova Gud er den store Hyrde og eieren av «fårene». Hans trofaste kristne tjenere er lik får som engang har fart vill, men som nå har vendt tilbake til Gud, deres sjelers hyrde og tilsynsmann. (Sl. 23: 1; 1 Pet. 2: 25) Kristus Jesus ble sendt som den rette hyrde for å ta seg av disse får. «Jeg er den rette hyrde; den rette hyrde oppgir sin sjel til gagn for fårene. Leiesvennen, som ikke er hyrde og som ikke selv eier fårene, ser ulven komme og forlater fårene og flykter — og ulven hogger til blant dem og sprer dem — fordi han er en leiesvenn og ikke bryr seg om fårene. Jeg er den rette hyrde, og jeg kjenner mine får og mine får kjenner meg, liksom Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen; og jeg oppgir min sjel til gagn for fårene. Og jeg har andre får, som ikke er av denne kve; også dem må jeg føre, og de skal høre på min røst, og de skal bli én hjord, én hyrde.» — Joh. 10: 11—16, NW.

 9, 10. a) Hvordan og med hvilket ansvar røktet Jesus hyrden Jehovas får? b) Ble noen får ødelagt, og i tilfelle hvordan, og hvem var ansvarlig for det?

⁹ For et eksempel på kjærlig omsorg og hengivenhet for fårene Jesus Kristus ga i de tre og et halvt år han utførte sin tjeneste! Han var nidkjært opptatt med å gi dem rik åndelig føde. Når ett av dem forvillet seg, forlot han de nitti-ni og fant igjen det bortkomne fåret. (Matt. 18: 12—14) Han hjalp dem som var åndelig fattige og syke til å komme seg på fote igjen. Men når åndelig sykdom og til og med åndelig død ble følgen trass i hans kjærlige omsorg, ble ikke han holdt ansvarlig overfor den store eier av «fårene», Jehova Gud. Han døde ikke fordi han hadde tapt noen får, men forat han skulle frelse tapte får. Denne pålitelige hyrde beskyttet også fårene for de rasende angrep fra demonene og Satan selv, som ’vandret omkring som en brølende løve, og søkte noe å oppsluke’. — 1 Pet. 5: 8, NW.

¹⁰ «Simon! Simon! se, Satan krevde å få eder i sin vold for å sikte eder som hvete; men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte, og når du engang omvender deg, da styrk dine brødre.» (Luk. 22: 31, 32) Av de tolv særlige får som ble Jesus betrodd av Jehova, var det bare én som ble revet i stykker til sin egen ødeleggelse av den fortærende løve Satan Djevelen. Legg merke til følgende rapport som Jesus avlegger i sin bønn til Jehova angående sitt arbeid som hyrde. «Da jeg var hos dem, pleide jeg å våke over dem av respekt for ditt navn som du har gitt meg, og jeg har bevart dem, og ikke én av dem er ødelagt unntagen ødeleggelsens sønn.» (Joh. 17: 12, NW) Som antydet i det patriarkalske skyggebilde, ble ikke Jesus holdt ansvarlig for ødeleggelsen av forræderen Judas Iskariot. Jesus tok seg med hell av en mengde får ved å føre dem fram til evig liv, og vi har derfor foran oss som leder den herliggjorte Jesus Kristus, en prøvet hyrde som har vist at han er å stole på!

11. Hvilket arbeid lærte Jesus sine disipler opp til, og hvordan understreket han dette for Peter?

¹¹ Mens Jesus utførte sitt arbeid som hyrde, lærte han samtidig opp sine disipler til å bli underhyrder. Jesus var alltid travelt opptatt med å bygge dem opp i troen, forat de kunne være i stand til å ta på seg det ansvar å være voktere for Jehovas får. Før sin himmelfart innprentet Jesus i Simon Peters sinn det nødvendige i å utføre dette arbeidet som hyrde. Tre ganger understreket Jesus poenget. «’Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg mer enn disse?’ Han sa til ham: ’Ja, Mester, du vet at jeg har deg kjær.’ Han sa til ham: ’Fø mine små lam.’ Igjen sa han til ham, for annen gang: ’Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg?’ Han sa til ham: ’Ja, Mester, du vet at jeg har deg kjær.’ Han sa til ham: ’Vokt mine små får.’ Han sa til ham for tredje gang: ’Simon, Johannes’ sønn, har du meg kjær?’ Peter ble bedrøvet over at han for tredje gang sa til ham: ’Har du meg kjær?’ Derfor sa han til ham: ’Mester, du vet alle ting; du er klar over at jeg har deg kjær.’ Jesus sa til ham: ’Fø mine små får.’» — Joh. 21: 15—17, NW.

12, 13. a) Hvilket råd ga Peter når det gjaldt hyrdenes tjeneste, og gjelder det også i dag? b) Hvilke plikter må menighetstjenere ta på seg i dag?

¹² Denne samme Peter ble en trofast underhyrde som gikk i sin Mester Jesu Kristi fotspor. Han ga et forstandig råd til dem som sammen med ham var underhyrder på hans tid, og det gjelder med like stor kraft for sanne kristne ordets tjenere i dag: «Vokt den Guds hjord som er blant dere, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke av kjærlighet til uærlig vinning, men med iver, heller ikke ved å spille herrer over dem som er Guds arv, men ved å bli eksempler for hjorden.» (1 Pet. 5: 2, 3, NW) Nå i denne tiden da hundretusener av Herrens «andre får» blir samlet inn i «én hjord», én organisasjon, som hører det kommende nye verdens samfunn til, trekker det patriarkalske skyggebilde av hyrdenes ansvar detaljert opp det ansvar hyrdene har i dag da Jehovas kristne vitners menigheter er kommet fram til virkeligheten. Hvordan forholder det seg med alle dere som er menighetstjenere? Holder dere mål med de guddommelige krav?

¹³ Tar du din tilsynsgjerning alvorlig som en moden Guds tjener? Tar du på deg dine plikter som en slik utnevnt tjener frivillig, ikke av kjærlighet til uærlig vinning, men med iver i din kjærlighet til Gud og dine medkristne? Før du på en effektiv måte Herrens får med den rette åndelige mat, som Jehova i så rikelig mål setter fram på sitt bord? Gjør du anstrengelser for å hjelpe dem som er åndelig syke og dem som er åndelig fattige, til å gjenvinne åndelig sunnhet og velstand, så de kan være sterke medlemmer av din lokale forkynnergruppe av vitner? Beskytter du dem så godt du kan for demonenes og Satans angrep, så de ikke blir revet vekk fra den sanne hjord? Og hvis én forviller seg, gjør du da hva du kan for å finne igjen dette tapte får, så det kan bli glede over et hjemvendt, angrende får, som ble bedrøvet på en gudfryktig måte og derved reddet fra en mulig ødeleggelse? (2 Kor. 7: 8—11) Hvis nåtidens underhyrder kan svare bekreftende på alt dette, da holder de mål med sine teokratiske plikter i samsvar med det eksempel som ble satt av hyrdene Jesus og apostlene.

14. Hvilket ansvar som hyrder påhviler alle Jehovas vitner, og hvor alvorlig er denne saken?

¹⁴ Men i videre forstand har alle Jehovas vitner i egenskap av ordets tjenere et ansvar som hyrder i sine respektive distrikter, hvor de enn forkynner. Der i deres personlige distrikter finnes mange av de tapte og syke får som har mulighet for å bli med blant de «andre får», men de trenger å bli pleid og passet med kjærlig omhu av dem som er utnevnt til å være hyrder og forkynnere. Hvis de er kommet i en slik elendig tilstand på grunn av at vi har forsømt å ta oss av noen av disse får som er gitt i vår varetekt av den store eier, Jehova Gud, da kommer vi til å bli holdt ansvarlig for deres liv. «Menneskesønn, jeg setter deg til vekter for Israel; når som helst du hører et ord fra meg, må du gi dem min advarsel. Når jeg sier til den onde: ’Du må dø,’ og du da ikke advarer ham, hvis du da ikke sier noe for å advare den onde for hans onde handlemåte, for å frelse hans liv, da skal den onde mann dø for sin synd, men jeg vil holde deg ansvarlig for hans død.» (Esek. 3: 17, 18, Mo) Hvis vi altså nå prøver å hjelpe slike villfarne individer med livets budskap fra Herren, og hvis den brølende løve Satan trass i våre anstrengelser oppsluker dem, da har ikke vi noe ansvar for at slike mulige får blir ødelagt. Paulus viste alvoret ved vår hyrdetjeneste da han sa: «Det er en nødvendighet som er lagt på meg. Ja, ve meg om jeg ikke kunngjorde det gode budskap!» (1 Kor. 9: 16, NW) I likhet med Jesus og apostlene vil de trofaste underhyrder som i dag alvorlig utfører sin tjeneste, få oppleve den glede å se at en stor skare av Herrens andre får blir bevart, en skare som de har hatt det privilegium å finne, hjelpe og beskytte til evig liv.

SLAVERI

15. Hvordan oppsto det frivillige slaveri i den patriarkalske tiden, og hva betydde det for de arbeidspliktige treller?

¹⁵ Vi kommer inn på et annet interessant emne når vi undersøker det slaveri som eksisterte i patriarkenes dager. Skikken stammet øyensynlig fra Noahs tid. Det ser ut til at når en familiegruppe under sitt familieoverhode kom opp i økonomiske vanskeligheter, på grunn av dårlig administrering eller økonomiske tilbakeslag, og derved kom i gjeld, så kunne et slikt familieoverhode bli kvitt gjelden ved lovmessig og frivillig å selge seg selv og sin familie som slaver. Det betydde at han enten solgte seg til sin kreditor for den sum gjelden var på, eller til et familieoverhode som var godt stilt økonomisk, og i stand til å betale den pris som fridde den nye slave fra hans gjeld. En slik slave ble kalt en arbeidspliktig trell. Til gjengjeld for den framtidige tjeneste som ville bli utført av den familie som underordnet seg, gikk den mer velstående familie med på å huse, kle og fø de nye frivillige slavene. Denne ordningen tilveiebrakte et midlertidig eksistensgrunnlag for den trellbundne familiegruppen. Det var bedre enn å lide i fattigdom. Det går derfor klart fram at trelletjeneste på den tiden betydde at man var ansatt som tjener, og at en overordnet patriark eller familieoverhode garanterte at man fikk det nødvendige til livets opphold. Legg merke til den omsorg Josef var gjenstand for mens han var slave i Egypt. — 1 Mos. 39: 1—6.

16. Hvilken mulighet var det for å bli løskjøpt fra trelletjenesten?

¹⁶ Den ensartede sedvanerettslige lov for frivillig slaveri eller trelletjeneste i oldtidens nære Orient ga også muljghet for løskjøping, enten av slaven selv hvis han senere skulle arve penger, eller av en nær slektning. Løskjøpet var et faktum når det ble betalt en sum som var fastsatt ved forhandling med slavens eier. Til gjengjeld hadde slaven og hans familie rett til å få gaver fra sin tidligere herre for tjeneste de før hadde utført.a Av og til kunne trelletjeneste som var av midlertidig art, vare i generasjoner, når ikke en nær slektning som var «løser», beredvillig skaffet løsesummen til veie. Vi kan bare tenke på Jakobs tolv sønner og deres familier som frivillig dro til Egypt for å bo der, og som så senere ble holdt i trelldom av aggressive faraoner. Israelittene levde i trelldom i flere generasjoner. — 2 Mos. 2: 23.

17. Hva sa moseloven om trelletjeneste?

¹⁷ I Moses’ dager ble de fleste vedtekter for frivillig trelletjeneste opptatt i lovpakten, som ble gitt ved guddommelig åpenbaring. «Når din bror blir fattig og selger seg til deg, da skal du ikke la ham tjene hos deg som en trell tjener. Han skal være hos deg som en dagarbeider eller innerst og tjene hos deg til jubelåret. Da skal han flytte fra deg, både han og hans barn, og dra hjem til sin slekt; til sin fedreneeiendom skal han vende tilbake. Når en fremmed eller innerst hos deg kommer til velstand, og en av dine brødre som bor nær ham, blir fattig og må selge seg til den fremmede .... da skal han kunne løses ut etterat han har solgt seg. En av hans brødre skal løse ham ut.» (3 Mos. 25: 39—41, 47—49) I motsetning til denne milde ordningen hadde man forresten også den skikken å gjøre krigsfanger til tvungne slaver, og de kunne ikke løskjøpes. Den sistnevnte undertrykkende slaveordningen må stamme fra Nimrod og hans sataniske etterfølgere, som førte krig.

18. Hvorfor befinner menneskene seg nå i trelldom? Beskriv deres ynkverdige stilling.

¹⁸ Som medlemmer av den menneskelige familie befinner menneskene seg i dag som slaver under synd og død. Stamfaren Adam gikk dåraktig og frivillig med på å være slave under synd og død for den pris i egenrådighet å kunne spise forbuden frukt. Han solgte seg selv og hele sin framtidige familie til dødens tjeneste. Døden begynte å herske som konge. Denne trelletjeneste som dødens slaver er gått i arv til alle mennesker. Alle er blitt solgt til en usikker tilværelse som treller. «For skapningen ble underlagt tomheten.» (Rom. 8: 20, NW) Ikke et eneste medlem av den menneskelige familie har vært i stand til å betale den usedvanlig høye pris som kreves forat de kan kjøpe seg ut av denne dødbringende trelldom, nemlig et fullkomment menneskeliv. «Synden kom inn i verden gjennom ett menneske og døden gjennom synden, og således spredte døden seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet —. Men likevel hersket døden som konge fra Adam til Moses, selv over dem som ikke hadde syndet i likhet med Adams overtredelse, han som er lik ham som skulle komme.» (Rom. 5: 12, 14, NW) Det var denne onde gamle verdens gud, Satan, som opprinnelig fikk mennesket til å gi slipp på sin frihet i Guds teokratiske husstand, og han har videre prøvd å holde menneskeslekten i trelldom både under ham selv og under døden. Satan er blitt den store fangevokter og slavedriver for hele sin organisasjon av mennesker og demoner. Av den grunn befinner de over to milliarder mennesker som nå lever på jorden, seg i en veldig trelldom under sine to undertrykkende herrer, «gud Satan» og hans allierte «kong Død». — 2 Kor. 4: 4.

LØSKJØPING I VIRKELIGHETEN

19. Er det noe håp om å bli utfridd fra dette slaveriet? Hvem er menneskets slektning? Gi en forklaring.

¹⁹ Er det ikke noe håp om å bli utfridd fra dette slaveriet? Jo, det er det. Og dette håp kan man ha på grunn av den mulighet for løskjøping som ble vist billedlig i den patriarkalske lov som ga slaver anledning til å bli kjøpt fri fra trelletjeneste. Husk at det var en slektning som hadde retten til å løskjøpe slaven fra trelldommen. Løsesummen måtte også betales av en nær slektning. Hvem kunne da være en nær slektning av menneskelige syndere og betale den usedvanlig høye pris som krevdes for løskjøpingen? Denne nære slektning og «løser» er ingen annen enn den fullkomne Jesus Kristus, som ble menneskelig kjøtt forat han kunne bli en slektning av trofaste mennesker. Bibelen kaller ham den «siste Adam». Jesus omtaler seg selv som «Menneskesønnen». (Joh. 1: 14; 1 Kor. 15: 45; Matt. 16: 13) Det er derfor en mangfoldighet av beviser for at Jehova Gud i barmhjertighet og kjærlighet sendte sin elskede Sønn til jorden for å bli menneskets nære slektning, så han kunne utfri de trofaste fra ødeleggelse. «For Gud elsket verden så høyt at han ga sin enbårne Sønn, forat enhver som viser tro på ham, ikke skal ødelegges, men ha evig liv.» — Joh. 3: 16, NW.

20, 21. a) Hva var betalingen for løskjøpingen? b) Hvordan og når betalte Jesus prisen?

²⁰ Bibelen viser også at det trofaste menneske ble kjøpt med en løsesum, for den sier: «for dere ble kjøpt for betaling.» (1 Kor. 6: 20, NW) Hva var da denne betaling? I samsvar med de guddommelige prinsipper ’liv for liv’ og ’livet er i blodet’ krevde Guds rettferdighet at løsesummen skulle svare nøyaktig til det Adam hadde forspilt, nemlig et fullkomment menneskes liv. (2 Mos. 21: 23; 3 Mos. 17: 11) Betalingen skulle med andre ord være et fullkomment menneskes blod, som ville svare til den fullkomne Adams blod før han ga seg inn under dødens trelldom. Og dette er nøyaktig hva Bibelen viser. «For det er én Gud, og én mellommann meilom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, som ga seg selv som en tilsvarende løsesum for alle — det er om dette det skal vitnes til sine egne, bestemte tider.» — 1 Tim. 2: 5, 6, NW.

²¹ Jesus erklærer selv at en av grunnene til at han kom til jorden, var at han skulle utgyte sitt fullkomne livsblod i døden som en løsesum, forat han med den kunne kjøpe mange mennesker fri fra trelldommen. «Menneskesønnen kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sin sjel som en løsesum i bytte for mange.» (Matt. 20: 28, NW) Jesus Kristus skaffet til veie denne løsesummen i Jerusalem fredag den 14. nisan (1. april) i år 33 e. Kr., da hans fiender, det jødiske hierarki og deres romerske forbundsfeller, drepte ham på torturpelen. Men hans fienders seier ble ikke av lang varighet, for den 16. nisan (3. april) utførte Jehova Gud sitt største mirakel ved å gjenreise sin trofaste Sønn til udødelig liv. Førti dager senere gikk han inn i himmelen og betalte fortjenesten av sitt gjenløsningsoffer, og der står nå verdien til rådighet, så den kan brukes til å gi trofaste mennesker evig liv. — Matt. 27: 1—50; Hebr. 9: 25—28.

22. Hvilke mennesker blir frigjort, og hvilken frihet går de inn til?

²² For å få enda et bevis for at Jesus er den store frigjører fra trelldom, kan man legge merke til følgende skriftsted, hvor de løskjøpte blir kalt «små barn». «Etter som da de ’små barn’ har del i blod og kjøtt, fikk også han [Jesus] på lignende måte del i de samme ting, forat han ved sin død kunne ødelegge den som har midlene til å volde døden, nemlig Djevelen, og kunne utfri alle dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele sitt liv.» (Hebr. 2: 14, 15, NW) Den virkelige frigjøring fra det slaveri som menneskene befinner seg i, har den nærmeste tilknytning til Kristus Jesus, menneskeslektens gjenløser. De som viser tro på denne gjenløsningsordning som Jehova Gud har truffet, kommer derfor alt nå inn i en relativ frihet fra Satans herredømme og fra frykten for døden. De har dessuten håp om å bli helt frigjort fra døden, enten gjennom oppstandelsen eller ved å komme levende inn i den nye verden når Harmageddon kommer.

23. Hvilken kamp må til forat man skal få beholde sin nyfunne frihet?

²³ Når man har vunnet frihet fra den trelldom som har menneskeslekten i sitt faste grep, begynner en hard kamp for å holde på den relative frihet som Guds sannhet gir oss. «For til en slik frihet frigjorde Kristus oss. Stå derfor fast, og la dere ikke binde igjen i et slaveåk.» (Gal. 5: 1, NW) Dette betyr at vi må følge en ny og ren handlemåte som fører vekk fra det dødbringende trellesystem som vi fant i den gamle verdens samfunn. Vi må motstå kjøttets syndige vaner og begynne å gå på den nye frihetens vei, og det betyr at vi antar rettferdigheten og blir lydige mot Guds vilje. «Vet dere ikke at hvis dere fortsetter å framstille dere for en som slaver for å adlyde ham, så er dere slaver for ham fordi dere adlyder ham, enten for synden med døden for øye eller for lydigheten med rettferdighet for øye?» (Rom. 6: 16, NW) Vi har tjent lenge nok som arbeidspliktige treller for de hedenske folkeslag ved løsaktig oppførsel, og dette har satt sine merker. Men la oss nå når vi er blitt frigjort, leve resten av våre dager med et høyere mal for øye, nemlig å være antagelige tjenere for vår Gud. Peter oppfordret inntrengende de sanne kristne til å følge denne handlemåten. «Forat han resten av sitt liv i kjøttet kan leve, ikke for menneskers lyster, men for Guds vilje. For det er nok at dere i den tid som er gått, har gjort folkeslagenes vilje, da dere fór fram i løsaktig oppførsel.» — 1 Pet. 4: 2, 3, NW.

24. Sammenlign de gjerninger en før gjorde under trelldommen, med den frukt som blir åpenbart etterat man er satt fri.

²⁴ Paulus gir en god beskrivelse og omtale av de gjerninger som de kristne gjorde mens de var i trelldom under Satans organisasjon, og som nå er lagt vekk. «Nå er kjøttets gjerninger åpenbare, og de er utukt, urenhet, løsaktig oppførsel, avgudsdyrkelse, spiritisme, hat, strid, sjalusi, sinne, tretter, splittelser, sekter, misunnelse, drikk, svir og annet slikt. Om dette advarer jeg dere på forhånd, liksom jeg før har advart dere, at de som gjør slike ting, skal ikke arve Guds rike.» I motsetning til dette kan vi legge merke til hva den kristnes nye frigjøring fra det sataniske slaveri betyr for ham, og hvilken frukt den bærer. «Åndens frukt derimot er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet, selvkontroll. Mot slike ting er det ingen lov. De som hører Kristus Jesus til, pelfester dessuten kjøttet sammen med dets lidenskaper og lyster.» — Gal. 5: 19—24, NW.

25, 26. a) Hvilket oppdrag får de frigjorte, og hvordan blir det utført? b) Hvilket brudd må nå foretas av dem som ønsker å bli løskjøpt?

²⁵ Vi kommer ikke bare selv fri fra Satans trelldom, men vi har også fått i oppdrag å frigjøre andre, forat også de kan ta imot Kristus Jesus som sin gjenløser og finne den sanne frihet. Den kristne forkynners oppdrag er det samme som det Jesus hadde da han siterte fra Esaias og sa: «Jehovas ånd er over meg, for han salvet meg til å kunngjøre godt budskap for de fattige, han sendte meg ut til å forkynne en løslatelse for fangene.» (Luk. 4: 18, NW; Es. 61: 1) Ved at vi forkynner Kristus Jesus som menneskets eneste gjenløser, oppfordrer vi fangene og slavene til å gå ut og ta imot friheten. «’Kom dere derfor ut fra dem, og skill dere ut,’ sier Jehova, ’og slutt å røre det som er urent.’ » — 2 Kor. 6: 17, NW.

²⁶ «Og jeg hørte en annen stemme fra himmelen si: ’Kom ut fra henne, mitt folk, hvis dere ikke ønsker å få del med henne i hennes synder, og hvis dere ikke ønsker å få en del av hennes plager.’» (Åpb. 18: 4, NW) Dette betyr at alle de frigjorte må bryte helt med Satans organisasjon, hans gamle verden. De må holde seg fysisk, moralsk, sosialt og åndelig atskilt fra den. Når så timen kommer da Satans trellehus skal ødelegges fullstendig i Harmageddon, vil de frigjorte kristne ikke finnes som fanger inne i det, så de må dele skjebne med dem som ikke er frigjort når Gud utsletter denne urene organisasjon. Når disse skygger fra den dunkle fortid gir oss en advarende pekepinn for hvordan vi skal vandre, la oss da ikke være blant dem som ignorerer de tydelige advarsler som er gitt i Bibelen med tanke på vårt nåværende og framtidige ve og vel.

[Jehova), hvem skal bo i ditt telt? Hvem skal bygge på ditt hellige berg? Den som vandrer ustraffelig og gjør rettferdighet og taler sannhet i sitt hjerte. — Sl. 15: 1, 2.

[Fotnoter]