Høytider for Jehova
«Tre ganger om året skal du holde høytid for meg.» — 2 Mos. 23: 14.
1. Hvilke høytider fikk israelittene befaling om å feire, og hva pekte de fram til?
JEHOVA befalte Moses å instruere israelittene om at de skulle holde tre høytider for Herren hvert år. Den første høytiden var i begynnelsen av året, i måneden nisan. Den ble kalt de usyrede brøds høytid og fulgte etter påsken. Den andre var ukenes høytid, senere kalt pinsen (som betyr «femtiende dag»). Den tredje og siste var løvsalenes eller innsamlingens høytid. Disse høytidene var knyttet til innhøstingen, og de begivenhetene som sto i forbindelse med dem, pekte fram til opphøyelsen av Jehovas navn.
2, 3. Hvem fastsatte tiden og stedet der disse høytidene skulle holdes, og fikk folket velsignelser når de holdt disse høytidene? Hvorfor?
2 Jehova fastsatte tiden og stedet der disse høytidene skulle holdes, og også akkurat hvordan de skulle bli ledet. Selv om de ble kalt «høytider for Herren», så hadde folket også stor fordel av å holde dem. «Tre ganger om året skal alle menn blant eder vise seg for Herrens, din Guds åsyn på det sted han utvelger: på de usyrede brøds høytid og på ukenes høytid og på løvsalenes høytid; og ingen skal vise seg for Herrens åsyn tomhendt, men enhver med den gave han har råd til, etter den velsignelse som Herren din Gud har gitt deg.» — 5 Mos. 16: 16, 17.
3 Det behaget Jehova å la folket samle seg ved disse anledningene, så de kunne holde sitt sinn festet på Herren, og ikke bli så opptatt med sine egne anliggender at de glemte eller forsømte sine plikter overfor Herren. Ved disse sammenkomstene ville folket tale om Herrens godhet og de mange velsignelser de nøt. På den måten ville deres sinn stadig være vendt i den riktige retning, og alle ville få en stor velsignelse.
4. Hvor og når ble påskehøytiden og de usyrede brøds høytid innstiftet, og hva gagn hadde israelittene av det slaktede lams blod?
4 Den første påsken var knyttet til de plagene Jehova sendte over egypterne fordi Farao nektet å adlyde Jehovas befaling om å la israelittene dra ut og tjene sin Gud. Ni plager hadde allerede kommet over egypterne, men enda nektet Farao å gi folket fri. Det skulle komme enda en plage, og den skulle bøye den hovmodige Farao, så han ga etter. Den tiende plage ville bety at alle de førstefødte i Egypts land, både av mennesker og dyr, skulle dø. Forat israelittene ikke skulle lide døden sammen med egypterne når dødsengelen dro gjennom landet, skulle de ta et lam inn i husene sine på en bestemt dag og slakte det og stryke blodet på dørstolpene. Den ødeleggende engelen ville se blodet og gå forbi det hjemmet uten å gjøre fortred mot noen av dem som bodde der. Ikke noen av israelittene ble forstyrret av dødsengelen den natten, men i hvert eneste av egypternes hjem, helt fra Faraos og ned til slavens, var det et dødsfall. Dette var en virkelig påske [som betyr forbigang] for israelittene.
5. Hva var hensikten med å feire minnet om påskehøytiden?
5 Herren ga israelittene befaling om at de skulle feire minnet om denne begivenheten. Han sa: «Og denne dag skal være en minnedag for eder, .... det skal være en evig forskrift for eder å holde den.» «Usyret brød skal du ete alle de syv dager, det skal ikke finnes syret brød hos deg. .... Og samme dag skal du fortelle din sønn det og si: Dette er til minne om det som Herren gjorde for meg da jeg dro ut av Egypt. Og du skal gjøre etter denne lov til fastsatt tid, år etter år.» (2 Mos. 12: 14; 13: 7, 8, 10) År etter år, på den bestemte dagen, holdt Israels barn denne påskehøytid, de usyrede brøds høytid. Når de gjorde det, tenkte de tilbake på den tiden da nasjonen ble utfridd fra trelldommen og slaveriet i Egypt, og lovpakten ble gjort med dem over det slaktede påskelam.
6. Hvilke fordeler hadde israelittene under lovpakten?
6 Denne lovpakten gjorde Israels barn til et folk for Jehovas navn. Herren sa til dem: «Dersom I nå lyder min røst og holder min pakt, da skal I være min eiendom framfor alle folk; .... og I skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk.» (2 Mos. 19: 5, 6) «Og hvor er det på jorden et eneste folk som ditt folk Israel, et folk som Gud kom og fridde ut, så det skulle være hans eget folk, for å gjøre deg et navn ved store og forferdelige gjerninger, ved å drive ut hedningefolk for ditt folks skyld, som du fridde ut fra Egypt? Og du satte ditt folk Israel til å være ditt folk til evig tid, og du, Herre, er blitt deres Gud.» — 1 Krøn. 17: 21, 22.
7. Hva var lovpakten en skygge av? og hva var det som var virkeligheten?
7 Påskehøytiden var en skygge av ting som skulle komme, og pekte fram mot Jesus, det virkelige «Guds lam», som skulle ta bort verdens synd og frelse alle mennesker med en god vilje fra syndens og dødens trelldom, og også gjøre den nye pakt gyldig. Dette er noe som påskelammet ikke kunne gjøre, for det var bare en skygge eller et forbilde. Jesus var virkeligheten eller legemet bak denne skyggen. (Kol. 2: 17) Om aftenen den 14. nisan år 33 e. Kr. møttes Jesus med sine disipler, som var israelitter, i en sal i Jerusalem for å feire påsken. Dette var den siste påsken Jehova ville anerkjenne, og Jesus sa: «Jeg har hjertelig lengtet etter å ete dette påskelam med eder før jeg lider.» (Lukas 22: 15) Etterat måltidet var over, innstiftet Jesus noe som var nytt og annerledes og som skulle følges i framtiden. Han innstiftet minnet om sin død og om sitt legemes lemmers, menighetens, død. Deretter pekte han på at hans blod, symbolisert ved vinen i kalken, ville gjøre den nye pakt gyldig. Den samme dag, den 14. nisan, naglet Jehova den gamle paktsordning til den torturpelen som Jesus døde på. — Kol. 2: 14.
8. Hvor ofret ypperstepresten byggneket? og ville Jehova godkjenne dette offeret den 16. nisan år 33 e. Kr.?
8 Dagen etter den sabbaten som fulgte etter påsken, tok ypperstepresten et nek eller en håndfull av bygghøstens førstegrøde og ofret den til Herren. Foretok ypperstepresten i byen Jerusalem denne foreskrevne ofringen den 16. nisan i året 33 (e. Kr.)? Hvis han gjorde det, visste han ikke at virkeligheten eller legemet bak denne skyggen, som han feiret, var nærværende da. Hvor skulle ypperstepresten ofre dette neket av bygghøstens førstegrøde? Jehova hadde bestemt hvor denne tjenesten skulle utføres: «Til det sted Herren eders Gud utvelger av alle eders stammer for å la sitt navn bo der, dit skal I søke, og dit skal du komme. Og dit skal I føre eders brennoffer og eders slaktoffer og eders tiender og eders henders gaver.» — 5 Mos. 12: 5, 6.
9. Hva fikk ypperstepresten se da han kom inn i templet for å bringe det foreskrevne offeret den 16. nisan år 33 e. K., og hva betydde dette?
9 Den 16. nisan år 33 e. Kr. skulle ypperstepresten gå inn i templet i Jerusalem (for der hadde det behaget Jehova å la sitt navn bo) og ofre det foreskrevne nek eller en håndfull av bygghøstens førstegrøde. Da han kom inn på det hellige sted for å foreta ofringen, så han at forhenget som hang mellom det hellige og det aller helligste, var revnet i to. Hva betydde dette? Presten visste det ikke. Der sto han med sitt offer som skulle gis til Herren. Ville Herren godta dette offeret, som han før hadde gjort? Nei! Denne ypperstepresten sto der i sin prestedrakt, men med en skyldbevisst samvittighet. Kort tid i forveien hadde han forlangt Guds Sønns død, hvis oppstandelse han prøvde å framstille billedlig ved ofringen av byggneket. Gud ville ikke lenger godta slike offer, for dette bildet var nå blitt oppfylt ved oppstandelsen av hans elskede Sønn, Jesus Kristus, som var førstegrøden av de hensovede. (1 Kor. 15: 20) Mens ypperstepresten famlet omkring i stor forvirring og med en følelse av skyld, var Mesterens etterfølgere begeistret. Hvorfor var de begeistret? Herren var oppreist fra de døde ganske tidlig den morgenen. Han viste seg for flere av sine etterfølgere den dagen. Nyheten spredte seg raskt, og det var stor glede blant disiplene. De var spente og oppspilte. Alle sammen var meget lykkelige, for deres Herre og Mester, som hadde vært naglet til pelen, var i live, og det for evig. Han hadde gått bakom kjødets forheng.
UKENES HØYTID ELLER PINSEN
10, 11. Hvordan ble datoen for pinsehøytiden bestemt? Hva skjedde den dagen som en oppfyllelse av Joels profeti?
10 Når israelittene talte femti dager fra den dagen ypperstepresten ofret førstegrøden av bygghøsten, førte det dem fram til datoen for den neste høytiden, som ble kalt ukenes høytid eller pinsen. Den dagen ofret ypperstepresten to svingebrød for Herrens åsyn. Disse brødene ble lagd av førstegrøden av hvetehøsten, og ble bakt med surdeig. Begivenheter som fant sted på denne bemerkelsesverdige dag, åpner for oss forståelsen av hva ofringen av disse to brødene for Herrens åsyn betyr. Beretningen finnes i Apostlenes gjerninger, kapitel 2, hvor vi leser: «Og da pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted. Og med ett kom det en lyd fra himmelen som av et framfarende veldig vær og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger liksom av ild, som skilte seg og satte seg på enhver av dem. Da ble de alle fylt med den hellige ånd, og de begynte å tale med andre tunger, alt etter som ånden ga dem å tale. Nå bodde det i Jerusalem jøder, gudfryktige menn fra alle folkeslag under himmelen. .... og de ble forferdet og undret seg og sa: Men er ikke alle disse som taler, galileere?»
11 Da sto Peter fram med de elleve, og sa til dem: «Dette er det som er sagt ved profeten Joel: Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min ånd over alt kjød, og eders sønner og eders døtre skal tale profetiske ord, og eders unge menn skal se syner, og eders oldinger ha drømmer; ja, endog over mine treller og over mine trellkvinner vil jeg i hine dager utgyte av min ånd, og de skal tale profetiske ord.» Og med mange andre ord vitnet han og formante dem. «De som nå tok imot hans ord, ble døpt, og det ble på den dag lagt til omkring tre tusen sjeler.»
12. Når brukte Peter den første nøkkelen til Riket, og hvilken begivenhet viste at nøkkelen ble brukt den gang?
12 I denne talen overbeviste Peter en stor mengde jøder om at Jesus virkelig var Kristus. Det at tre tusen ble døpt, beviser at disse disiplene innvigde seg til Herren og således fikk ånden og den himmelske kallelse, og derfor hadde utsikt til å få en plass i Riket med Herren Kristus Jesus. Her brukte Peter den første kunnskapens nøkkel, til å åpne den himmelske veg for de trofaste jøder. Peter hadde en annen nøkkel, som han skulle bruke til å åpne Rikets veg for hedningene. Når ville han bruke den, og vise hva meningen var med det bildet som var framstilt ved at presten ofret to svingebrød for Herrens åsvn på pinsedagen? — Matt. 16: 19.
13, 14. Når brukte Peter den andre nøkkelen til himlenes rike, og hvilke begivenheter viser at den ble brukt i Kornelius’ hjem?
13 En tid senere ble Peter kalt til Kornelius’ hjem i Cesarea. Peter var da i hjemmet hos garveren Simon i Joppe. Mens Peter ventet på at middagen skulle bli ferdig, fikk han et syn. Han så himmelen åpnet og noe som dalte ned, liksom en stor duk som ble senket ned på jorden etter de fire hjørnene. I den var det alle slags firføtte dyr som lever på jorden, og ville dyr og kryp og himmelens fugler. Og det kom en røst som sa til Peter: ’Stå opp, slakt og et!’ Peter svarte: ’Jeg har aldri spist noe urent.’ Så talte røsten til ham og sa: ’Det som Gud har renset, må ikke du kalle urent.’ Mens nå Peter undret seg over hva dette synet kunne bety, kom det noen menn fra Kornelius’ hus til Simons hus og spurte etter Peter. De fortalte ham at Kornelius, en rettferdig og gudfryktig mann, som hadde godt vitnesbyrd blant jødene, var blitt besøkt av en engel. Engelen hadde sagt til ham at han skulle sende bud etter Peter og høre hva han hadde å si. — Ap. gj. 10.
14 Peter og noen andre jøder gikk med mennene til Kornelius’ hjem. Da Peter var kommet inn i Kornelius’ hjem, sa han at det var ikke tillatt for jøder å gå inn i hedningenes hjem, men han var sikker på at Herren hadde hatt med det å gjøre at han ble kalt dit. Så forkynte han ordet for Kornelius’ familie og venner som var samlet der. Mens Peter holdt dette bemerkelsesverdige hjemme-bibelstudiet, kom den hellige ånd over disse troende hedninger som den hadde kommet over jødene på pinsedagen. Peter forsto nå meningen med det synet han hadde i hjemmet til garveren Simon i Joppe. Han bød nå at de som ånden var kommet over, skulle døpes. Her brukte Peter den andre og siste nøkkelen til å åpne den himmelske kallelsen for hedningene. Dette var en fortsettelse av den utgytelse av ånden som hadde funnet sted på pinsedagen da den himmelske kallelse ble åpnet for jødene.
15. Ville Jehova godkjenne ofringen av de to svingebrødene etterat Peter brukte den andre nøkkelen til Riket?
15 Uten tvil ofret den jødiske ypperstepresten fremdeles de to svingebrødene for Herrens åsyn, uten å vite at skyggen var forsvunnet og at virkeligheten var kommet. Derfor godtok ikke Herren Gud dem lenger. Vi husker at svingebrødene var lagd av førstegrøden av hvetehøsten og var bakt med surdeig, for å vise at de som var kalt fra jødene og hedningene, ikke var rettferdige i seg selv, og at de trengte Kristi rettferdighet til å gjøre dem antagelige for Jehova. De var «en førstegrøde av hans skapninger» ved adopsjon som Guds sønner, men Jesus var den opprinnelige og egentlige førstegrøden. — Jak 1: 18.
16. Hva var hensikten med den nye pakt?
16 Den nye pakt ble gjort gyldig ved Kristi dyrebare blod, og ble opprettet i den hensikt å frambringe et folk for Jehovas navn. Den var nå trådt i kraft. Under lovpakten ble det ikke vist noen barmhjertighet mot dem som ringeaktet dens lover, den skyldige døde uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord. (Hebr. 10: 28) De som blir tatt inn i den nye pakt, blir det vist barmhjertighet mot, for det er skrevet: «Jeg vil gi mine lover i deres sinn, og jeg vil skrive dem i deres hjerte .... jeg vil være nådig mot deres urettferdigheter og ikke mer komme deres synder i hu.» (Hebr. 8: 10, 12) Under denne nådige pakt vil Jehova frambringe et kongerike av prester og et hellig folk. Denne ære var blitt tilbudt israelittene ved Horeb. — 2 Mos. 19: 6.
LØVSALENES HØYTID
17. Kan det bevises ut fra Bibelen at løvsalenes høytid var et forbilde på ting som skulle bli gjort før Harmageddon? I så fall, hvordan?
17 Tidligere trodde noen som studerte Bibelen, at løvsalenes høytid var et forbilde på ting som skulle bli gjort under Kristi tusenårige regjering, og at den derfor ikke hadde noe spesielt budskap til dem som følger i Mesterens fotspor nå i denne tiden. Apostelen Paulus sa at ’de ting som hendte Israel, var forbilder, og ble skrevet til formaning for dem som lever ved verdens ende’. Og videre at ’loven hadde en skygge av de kommende goder’. Løvsalenes høytid var en del av loven, og det er nå tiden da dette bildet skal bli forstått av dem som er aktive vitner for Riket. Legg også merke til hva den samme apostelen hadde å si om de ting som var skrevet i tidligere tider: «For alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom, forat vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene gir.» — 1 Kor. 10: 11; Hebr. 10: 1; Rom. 15: 4.
18, 19. Hvorfor var løvsalenes høytid slik en gledelig begivenhet?
18 Løvsalenes høytid skulle begynne fem dager etter soningsdagen, i den syvende jødiske måned. Ved den tiden var høsten fra markene og vintrærne samlet inn. Det var årets siste høytid, og det var en gledelig begivenhet for alle. De gledet seg storlig over den godhet Herren hadde vist dem ved å gi dem rikelig for vinteren som sto for døren. Når dette forbildet blir fullstendig oppfylt, vil det være stor glede for alle som har hatt del i den endelige innsamlingen av Herrens «andre får». (Joh. 10: 16) Rikets evangelium er da blitt forkynt i hele verden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, som Jesus befalte, og da kommer vintertiden med ulykke over Satans gamle verden. Nå er det tiden til å flykte fra den dødsdømte kristenhet og finne tilflukt i Jehovas organisasjon. Flykt nå!
19 Da israelittene kom tilbake fra fangenskapet i Babylon, ble det truffet en ordning for å feire løvsalenes høytid. Esras, presten, leste loven for det forsamlede folk. Da de fikk høre om løvsalenes høytid og at de ikke hadde feiret denne høytiden mens de var i fangenskap, gråt de. Nehemias og Esras og levittene som lærte folket, sa til dem: ’Dette er en hellig dag for Herren, eders Gud; sørg ikke og gråt ikke, men gå nå og et fete retter og drikk søte drikker. Vær heller ikke bedrøvet, for glede i Herren er eders styrke.’ — Neh. 8: 8—10.
20—23. På hvilken måte blir opphøyelsen av Jehovas navn vist i de tre høytidene han befalte Israel å feire hvert år?
20 De tre høytidene Jehova befalte Israel å holde hvert år, har alle sammen forbindelse med opphøyelsen av hans navn. Satan brakte på bane stridsspørsmålet om Jehovas overhøyhet. Det betyr at Satan mente at han hadde en bedre framgangsmåte å bruke overfor skapningene, både åndelige og menneskelige, enn den Jehova hadde kunngjort at Han ville benytte. Jehova forlangte absolutt lydighet mot sine lover, selv om hans skapninger ikke fullt ut forsto akkurat hvorfor visse lover ble forordnet og håndhevet. Alle lydige skulle få det som tjente til deres beste, når tiden var inne. Prinsippene for det guddommelige styre var broderkjærlighet og samarbeid. Da Gud spurte Kain hvor hans bror var, svarte Kain: «Skal jeg passe på min bror?» Satan hadde allerede fylt hans sinn med sin egen ånd, egennyttens og kappestridens ånd. Dette prinsippet, mente Satan, ville gi bedre resultater enn kjærlighetens veg. Kar til deg alt du kan, på alle måter du bare kan, og hold godt fast på alt du får tak i, det er Satans grunnlov.
21 Denne onde skapning utfordret Jehova og sa at Han ikke kunne sette skapninger på jorden som ville være lydige mot Ham hvis Satan fikk lov å gå løs på dem. Dette kom tydelig fram i tilfellet med Job. Job var en mann som var innvigd til Jehova. Fienden sa at Jobs trofasthet ikke var ekte, men at den var egennyttig, at han tjente Jehova fordi Jehova begunstiget ham og hegnet om ham slik at ingen kunne komme til og få friste eller prøve ham. La meg få ta ham under behandling, sa den onde, så vil han forbanne deg like opp i ansiktet. Satan fikk lov til å prøve Job, men det lyktes ikke for ham å vende ham bort fra Jehova.
22 Påskehøytiden med usyret brød ble holdt i begynnelsen av året, og løvsalenes høytid var den siste høytiden, eller i slutten av året. (2 Mos. 12: 2; 23: 16) Slaktingen av påskelammet og ofringen av bygghøstens førstegrøde var et bilde på Herren Kristi død og oppstandelse til opphøyelse av Jehovas navn og universelle overhøyhet. Ved begynnelsen av den kristne tidsalder ble Herren Kristus naglet til pelen på den 14. nisan (samme dag som påskelammet ble slaktet), og han ble oppreist på den tredje dag eller den 16. nisan, den dagen da ypperstepresten ofret bygghøstens førstegrøde. Femti dager senere, på pinsedagen, begynte Kristus Jesus å ofre til Gud lemmene på sitt legeme, som har del med ham i å opphøye og herliggjøre Gud. Vi ser her at denne skyggen fortsatte inntil virkeligheten eller selve legemet kom med Kristus. — Kol. 2: 17.
23 Løvsalenes høytid var den siste festen i året, og av den grunn ble det sagt at den ble feiret i slutten av året. Denne høytiden er et godt bilde på den endelige innsamling av Herrens «andre får», og viser at de skal bli samlet inn til støtte for Jehovas universelle overhøyhet før Harmageddons vintertid begynner. Når Harmageddon begynner, vil det være for sent å foreta noen innsamling. Da kommer noen til å si: «Kornhøsten er forbi, frukthøsten er til ende, men vi er ikke frelst.» (Jer. 8: 20) I Harmageddon vil Satan bli vitne til ødeleggelsen av sin synlige og usynlige organisasjon. Så skal han bli kastet i avgrunnen og bli lukket inne der for tusen år, forat han ikke lenger skal forføre folkene, inntil de tusen år er til ende. — Åpb. 20: 3.