Erklært rettferdig som en venn av Gud
«Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig, og han ble kalt ’Guds venn’.» — JAKOB 2: 23.
1, 2. Hvordan blir de «ting som er i himlene», og de «ting som er på jorden», forlikt med Gud?
«GUD fant det godt at hele fylden skulle bo i ham [Kristus], og gjennom ham la alle andre ting bli forlikt med seg igjen ved å skape fred gjennom det blod han utgjøt på torturpælen, enten det nå er de ting som er på jorden, eller de ting som er i himlene.» (Kolosserne 1: 19, 20, NW) Denne Guds hensikt — å forlike alt med seg — nærmer seg sin fullførelse.
2 De «ting som er i himlene», er ikke åndeskapninger, for engler blir ikke gjenløst ved Kristi blod. Nei, de er de mennesker som er blitt kjøpt med Lammets blod for å utgjøre et kongerike og et presteskap sammen med Kristus i de «nye himler». De er allerede blitt erklært fullt ut rettferdige ved Kristi blod. Dessuten har Jehova nå i omkring 50 år sluttet fred med de «ting som er på jorden», med de mennesker som vil bli en del av den rettferdige, ’nye jord’. (Åpenbaringen 5: 9, 10, UO; 2. Peter 3: 13) Dette, «å samle alt sammen», både de jordiske og de himmelske ting, er «i samsvar med den hensikt han [Jehova] har som gjennomfører alt i samsvar med det hans vilje tilråder». — Efeserne 1: 9, 10, NW.
Guds hensikt med sin sønn Adam
3, 4. Hvordan var Adams stilling innfor Gud, men i hvilken henseende trengte han fortsatt å bli erklært rettferdig?
3 Adam ble skapt som en fullkommen, rettferdig menneskelig sønn av Gud. (Lukas 3: 38) Den rettferdighet han var i besittelse av, var ikke noe han hadde gjort seg fortjent til, eller noe som ble tilregnet ham. Det var noe han hadde arvet. Ettersom Adam var skyldfri overfor Gud, trengte han ikke å bli «erklært» rettferdig. Så lenge han underordnet seg under Guds rettmessige herredømme, ville han stå i et godt forhold til sin Skaper.
4 Men han hadde ennå ikke bevist at han ville bevare sin ulastelighet, og han var ennå ikke blitt dømt verdig til å få rett til å leve evig på jorden. For å kunne bli det måtte han vise sin troskap mot Jehova og sin hengivenhet for rettferdigheten i løpet av en tidsperiode. Hvis han hadde bevist sin ulastelighet under prøve, ville han ha fått rett til å leve evig på jorden. Det ville ha vært som om Gud hadde erklært eller kunngjort at Adam fortjente å få leve for evig. Som et symbol på dette ville Jehova uten tvil ha ledet ham til «livets tre» og latt ham få spise av frukten på det. — 1. Mosebok 2: 9, 16, 17; 3: 22.
5. a) Hva tapte Adam for seg selv og sine etterkommere? b) Hvilket håp om utfrielse av synd og død gav Jehova den menneskelige skapning?
5 Men Adam bestod ikke den prøven han ble satt på, og dermed gikk fullkommenheten, rettferdigheten og sønneforholdet til Gud tapt både for hans eget og for hans etterkommeres vedkommende. (Romerne 5: 12) Alle Adams etterkommere ble følgelig født fremmedgjort for Gud, som mennesker som hadde fått urettferdigheten i arv. (Efeserne 2: 3; Romerne 3: 10) Den menneskelige skapning ble således «lagt under nytteløsheten», men «på grunnlag av håpet», håpet om utfrielse av synd og død, som ble gitt like etter opprøret i Eden. — Romerne 8: 20, 21, NW; 1. Mosebok 3: 15.
Erklært rettferdige før Kristus var kommet — hvordan?
6, 7. a) I hvilken utstrekning ble enkelte mennesker erklært rettferdige før Kristi offerdød? b) Hvilket eksempel har vi på førkristne tjenere for Jehova som oppnådde en rettferdig stilling?
6 Menneskenes håp om å bli utfridd av synd og død var basert på den lovte ’ætts’, Guds enbårne Sønns, komme. (Johannes 3: 16) Før Kristi offerdød var det ikke mulig for mennesker å oppnå «frifinnelse og liv» eller å bli «erklært rettferdig til liv» (NW). (Romerne 5: 18) Men allerede før Kristus betalte gjenløsningsprisen for menneskenes utfrielse, var det noen menn og kvinner som trodde på Guds løfte, og som viste sin tro ved gjerninger. På grunn av dette tilgav Jehova i sin godhet dem deres synd og tok imot dem som sine tjenere. I sin kjærlighet regnet Gud dem for å være relativt skyldfrie, sammenlignet med flesteparten av menneskene, som var fremmedgjort for ham. (Salme 32: 1, 2; Efeserne 2: 12) Han gav dem en rettferdig stilling innfor ham og erklærte dem rettferdige i den utstrekning det lot seg gjøre på den tiden.
7 Ved tro fikk Abel således «det vitnesbyrd at han var rettferdig». (Hebreerne 11: 4) Noah ble «arving til den rettferdighet som troen gir». (Hebreerne 11: 7) Trass i de feil og mangler Job hadde, sies det at han var «ulastelig og rettskaffen». (Job 1: 1, 22; 7: 21; vers 1 fra EN) Pinhas viste nidkjærhet for den rene tilbedelse, og «derfor ble han regnet som rettferdig». (Salme 106: 30, 31; 4. Mosebok 25: 1—13) Den ikke-israelittiske skjøgen Rahab fikk på grunn av sin tro og sine gode gjerninger mot Guds folk en rettferdig stilling. Hun ble erklært rettferdig. — Hebreerne 11: 31; Jakob 2: 25.
Hvordan Abraham ble regnet som rettferdig
8, 9. a) Hvis rettferdighet er det Paulus først og fremst drøfter i sitt brev til romerne? b) I hvilke henseender kan det sies at de «hellige» blir erklært rettferdige på en annen måte enn Abraham ble?
8 Tilfellet med Abraham fortjener å bli viet spesiell oppmerksomhet. At han ble erklært rettferdig, er nevnt av to av dem som skrev de kristne greske skrifter, og som begge skrev til de kristne i det første århundre som var kalt til å være blant de 144 000 medlemmene av det åndelige Israel. — Romerne 2: 28, 29; 9: 6; Jakob 1: 1; Åpenbaringen 7: 4.
9 I sitt brev til romerne argumenterer Paulus og viser at de «hellige som er kalt» (1: 7), både jøder og hedninger (1: 16, 17), blir erklært rettferdige «ved tro, uten lovgjerninger». (3: 28) For å underbygge sin argumentasjon kommer han med en lang forklaring (4: 1—22) og siterer 1. Mosebok 15: 6 idet han sier: «Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig.» I de avsluttende versene i kapittel 4 sier Paulus så at Jesus «ble overgitt til døden for våre synder for at vi [det vil si de «hellige» (Romerne 1: 7)] skulle bli rettferdige for Gud». «Vi» kan ikke innbefatte Abraham, ettersom han døde lenge før Kristi død og oppstandelse. Når Paulus i de etterfølgende kapitlene taler om dem som skal «herske som konger», og om at de skal bli erklært rettferdige «til liv» med utsikter til å bli «Guds barn» og «Kristi medarvinger», taler han følgelig tydeligvis om noe helt annet enn den rettferdighet som Gud tilskrev Abraham. — Romerne 5: 17, 18, NW; 8: 14, 17, 28—33.
10. Hvordan kaster Jakob lys over i hvilken grad Abraham ble erklært rettferdig?
10 Jakob nevner også Abraham som et eksempel for å bevise at troen må ledsages av gudfryktige gjerninger. Etter at Jakob har sitert 1. Mosebok 15: 6 og sagt at Abraham ble erklært rettferdig, kommer han med en kommentar som hjelper oss til å forstå graden av Abrahams rettferdiggjørelse. Han skriver: «Skriftordet [ble] oppfylt: Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig, og han ble kalt ’Guds venn’.» (Jakob 2: 20—23) Ja, på grunn av sin tro ble Abraham erklært rettferdig som en venn av Jehova, ikke som en sønn av ham med rett til fullkomment menneskelig liv eller til å herske som konge sammen med Kristus. Det er interessant å merke seg hva Robert Girdlestone skriver angående Abrahams rettferdighet: «Denne rettferdigheten var ikke absolutt, det vil si ikke av et slikt slag at den kunne anbefale Abraham overfor Gud som en som var arveberettiget til å stå i et sønneforhold til ham.» — Synonyms of the Old Testament.
Jehovas minnebok
11. Hvis navn er skrevet i Jehovas minnebok? Begrunn svaret.
11 Det at trofaste menn og kvinner før Kristi tid ble tilskrevet relativ rettferdighet, var et symbol på den virkelige rettferdighet og fullkommenhet som er knyttet til det evige liv de kan oppnå på Guds nye jord. Ettersom de har utsikter til å oppnå liv, er det som om deres navn er skrevet i en minnebok. (Jevnfør Malaki 3: 16; 2. Mosebok 32: 32, 33.) Den inneholder navnene på dem som blir betraktet som «rettferdige» av Jehova, som har vist sin tro ved rettferdige gjerninger, og som har mulighet til å oppnå evig liv på jorden. — Salme 69: 29; Habakkuk 2: 4.
12. Hva vil de «rettferdige» som blir oppreist, måtte gjøre for at deres navn skal bli stående i Jehovas minnebok?
12 Men disse navnene er ennå ikke skrevet i Jehovas «livets bok». (Åpenbaringen 20: 15) Når slike trofaste menn og kvinner som levde i fortiden, kommer tilbake til jorden i de ’rettferdiges oppstandelse’, vil de uten tvil i tro ta imot Jehovas foranstaltning for liv gjennom Kristi gjenløsningsoffer. (Apostlenes gjerninger 24: 15) De vil på den måten komme til å tilhøre Jesu «andre sauer» sammen med den ’store skare’, som har overlevd den «store trengsel». (Johannes 10: 16; Åpenbaringen 7: 9, 14) Når de gjør det, vil deres navn bli stående i Jehovas minnebok.
Tilskrevet rettferdighet som venner som vil få overleve
13. Hvem samler den gode hyrde nå inn, og hvordan blir deres navn innskrevet i Jehovas minnebok?
13 Den gode hyrde, Jesus Kristus, samler nå inn de «andre sauer», som ikke tilhører den «lille hjord» av 144 000 «hellige», som det himmelske rike blir gitt til. (Lukas 12: 32; Daniel 7: 18) Disse «andre sauer» hører den gode hyrdes røst. (Johannes 10: 16) De viser tro på Jehova og hans Sønn. De innvier sitt liv til Jehova på grunnlag av Kristi gjenløsningsoffer. De blir døpt «til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» og erkjenner at det er nødvendig å framelske «Åndens frukt». (Matteus 28: 19, 20; Galaterne 5: 22, 23) Deres navn blir skrevet i Jehovas minnebok.
14. Hva er det som gir de «andre sauer» en ren stilling innfor Jehova, men hva trenger de å be Gud om?
14 Disse «andre sauer» som blir samlet inn nå i endens tid, vil utgjøre den ’store skare’ som apostelen Johannes så i et syn etter at han hadde sett de 144 000 medlemmene av det åndelige Israel. (Åpenbaringen 7: 4, 9) Han omtalte dem som tilhører den ’store skare’, som slike som hadde «vasket sin klær og gjort dem hvite i Lammets blod». (Vers 14) På grunn av sin tro på Lammets utgytte blod blir en viss grad av rettferdighet tilskrevet dem. Dette ble billedlig fremstilt ved deres symbolske, hvite kapper. De står i en ren stilling innfor Jehova, og det er «derfor» han lar dem få ’tjene ham dag og natt i hans tempel’. (Vers 15) Men de må hver dag bekjenne sine synder for Jehova og be om tilgivelse gjennom Jesus Kristus. — 1. Johannes 1: 9 til 2: 2.
15. a) Hvordan viser lignelsen om sauene og geitene at de «andre sauer» står i en rettferdig stilling innfor Gud? b) I hvilken utstrekning blir de erklært rettferdige på det nåværende tidspunkt?
15 At de «andre sauer» er Guds venner og allerede nå i relativ forstand står i en rettferdig stilling innfor ham, fremgår også tydelig av Jesu profeti om ’tegnet på hans nærvær’, som innbefatter lignelsen om sauene og geitene. Fordi «sauene» gjør godt mot resten av Kristi 144 000 «brødre», som fremdeles er på jorden, blir de velsignet av Jesu Far og kalt «rettferdige». I likhet med Abraham blir de tilskrevet rettferdighet eller erklært rettferdige som venner av Gud. Deres rettferdige stilling vil også bety at de vil få overleve når «geitene» går bort til «evig avskjærelse». (Matteus 24: 3 til 25: 46; versene 3 og 46 fra NW) De vil ’komme ut av den store trengsel’, som vil avmerke enden på den nåværende onde tingenes ordning. — Åpenbaringen 7: 14.
Løftet opp til fullkommenhet
16. Hvordan vet vi at den ’store skare’ ikke blir erklært rettferdig til liv før den «store trengsel»?
16 De som tilhører den ’store skare’, som vil få overleve den «store trengsel», blir ikke allerede erklært rettferdige til liv. Dette kan vi se av at det kapitlet som omtaler dem, videre sier: «Lammet, som står midt foran tronen, skal være deres hyrde og føre dem til kilder med livets vann.» (Åpenbaringen 7: 17) Så selv om Gud i forveien har betraktet dem som rettferdige sammenlignet med menneskeheten i sin alminnelighet og som sine venner, trenger de ytterligere hjelp. Det må tas visse skritt for at de skal kunne bli erklært rettferdig til liv.
17. a) Hva siktes det til med «legedom for folkene»? b) Hvem vil måtte få sitt navn innskrevet i «livets bok»?
17 I løpet av tusenårsriket vil Lammet, Kristus Jesus, som sitter på tronen, sammen med sine 144 000 medkonger og medprester gjennomføre et program som vil være til åndelig og fysisk «legedom for folkene». (Åpenbaringen 22: 1, 2) Disse «folkene» vil bestå av dem som har overlevd den «store trengsel», de barn som de kan ha fått etter Harmageddon, og dem som kommer tilbake i de ’rettferdiges og de urettferdiges oppstandelse.’ (Apostlenes gjerninger 24: 15) Alle som viser tro på Kristi blod og gjør de rette «gjerninger», vil i sin tid få sitt navn skrevet i «livets bok». — Åpenbaringen 20: 11—15.
18. Hvilken tilstand vil jordens innbyggere ha blitt løftet opp til ved slutten av de 1000 år?
18 Ved slutten av Kristi tusenårige styre vil de av jordens innbyggere som har vist at de godtar Kristi gjenløsning og vil leve i samsvar med Jehovas normer, ha blitt løftet opp til fullkommenhet. De vil være slik Adam var før han syndet. I likhet med ham vil de bli prøvd med hensyn til sin lydighet.
’Herlig frihet’ som ’Guds barn’
19. a) Hva vil skje umiddelbart etter at de 1000 år er omme? b) Hva vil skje med dem hvis navn ikke er innskrevet i «livets bok»?
19 Umiddelbart etter at de 1000 år er til ende, vil Kristus overgi en fullkommen menneskeslekt til sin Far. (1. Korinter 15: 28) Så «skal Satan slippes løs» for at menneskene skal bli satt på en avgjørende prøve. (Åpenbaringen 20: 7, 8) Navnene på slike som ikke måtte bestå prøven, vil ikke bli «skrevet inn i livets bok». De vil symbolsk talt bli «kastet i ildsjøen», som «er den annen død». — Åpenbaringen 20: 15; 21: 8.
20. a) Hvem vil Jehova erklære rettferdige til liv, og hvorfor? b) Hvordan vil Jehovas barmhjertige foranstaltning for rettferdiggjørelse ha tjent sin hensikt?
20 De som viser seg å være lojale overfor Jehova, vil få sitt navn skrevet i «livets bok» som mennesker som har vist en fullkommen ulastelighet, og som er verdige til å få rett til evig liv på jorden. Deres navn vil aldri bli slettet av «livets bok». Jehova selv vil så erklære dem fullt ut rettferdige. (Romerne 8: 33) De vil ha blitt rettferdiggjort til evig liv. (Åpenbaringen 20: 5) Gud vil adoptere dem som sine jordiske sønner og de vil få del i «Guds barns herlige frihet». (Romerne 8: 20, 21, NW) Freden og harmonien vil være gjenopprettet i universet. De «ting som er på jorden», og de «ting som er i himlene», vil være fullstendig forlikt med Gud. (Kolosserne 1: 20, NW) Jehovas barmhjertige foranstaltning for rettferdiggjørelse vil ha tjent sin hensikt. På spørsmålet: «Står du i et rett forhold til Gud?» vil alle skapninger i himmelen og på jorden kunne svare ja og tilføye: «Han som sitter på tronen, han og Lammet skal ha all takk og ære, pris og makt i all evighet.» — Åpenbaringen 5: 13.
Angående de ’andre sauers’ stilling innfor Gud —
◻ Hvorfor ble ikke Adam erklært rettferdig?
◻ I hvilken utstrekning ble Abraham og andre menn og kvinner før Kristi tid erklært rettferdige?
◻ Hvis navn ble skrevet i Jehovas minnebok?
◻ I hvilken utstrekning har de «andre sauer» en rettferdig stilling på det nåværende tidspunkt, og når vil de være løftet opp til fullkommenhet?
[Uthevet tekst på side 18]
Ved sin tro på «Lammets blod» kommer de «andre sauer» i en godkjent stilling innfor Jehova og blir på den måten erklært rettferdige som venner av ham og som mennesker som vil få overleve den «store trengsel». De vil oppnå fullkommenhet ved slutten av de 1000 år. Etter den endelige prøve vil de bli erklært rettferdige til liv.
[Bilder på side 16]
De rettferdiges navn er skrevet i Jehovas minnebok
Rahab
Abel
Den ’store skare’ i vår tid
Job