vesen . . . er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger». — Rom. 1: 20.

Behov for overstatlig myndighet

● Sicco Mansholt, en tidligere president for Det européiske fellesmarked, advarte nylig 300 vitenskapsmenn og andre i ledende stillinger som deltok i en internasjonal konferanse, om de katastrofer som truer menneskeheten. Han hevdet at den tiltagende hungersnøden, mangelen på ferskvann og det radioaktive avfall kan utløse en omfattende politisk usikkerhet og en katastrofe. Han sa at løsningen ligger i en politisk og økonomisk «ny ordning». «For å kunne mestre overstatlige problemer trenger vi overstatlige institusjoner og overstatlig myndighet,» sa Mansholt.

Men hvilke muligheter er det for at det skal bli opprettet «overstatlige institusjoner» i verden? «Det viser seg at ingen av verdens ledere er framsynte nok til å kunne makte oppgaven.» sa han.

Mange av verdens ledere er klar over at det er behov for en overstatlig myndighet, men at det ikke er sannsynlig at dette behovet vil bli dekket av deres medmennesker. Hvordan dette behovet virkelig vil bli dekket, får vi bare vite ved å lese Bibelen, som sier: «I disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges.» Dette overstatlige rike kommer til å «ødelegge dem som ødelegger jorden». — Dan. 2: 44; Åpb. 11: 18.

En ensidig vurdering

● Pave Paul VI kritiserte nylig den protestantiske reformasjon i det 16. århundre ut fra en sjelden synsvinkel. Han hevdet at den forpurret forsøk på å skape europeisk enhet, forsøk som «hadde sin glansperiode» før reformasjonen.

Historien viser imidlertid at denne perioden ene og alene var en «glansperiode» for romerkirken, hvis politiske makt da nådde sitt høydepunkt. På den annen side skriver Pulitzer-prisvinneren historikeren Barbara Tuchman i desember-nummeret av bladet «Atlantic» at denne perioden var «utvilsomt . . . ’en uheldig tid for menneskeheten’». Hun sier at dette var en tid med «moralsk forvirring, synkende verdier, konstant ufred . . . vanstyre».

Da pave Paul talte om den forgangne «glansperiode», tenkte han uten tvil på kirkens politiske framgang i retning av å skape et forent «hellig romersk rike» under dens herredømme. Men, som Barbara Tuchman sier, i denne politiske glansperiode var romerkirken selv «uten tvil langt nede når det gjelder prestisje, troverdighet og (det som folk brydde seg mest om) åndelighet; følgelig [oppsto] kjetteriet og til slutt reformasjonen». Romerkirkens forsøk på å oppnå verdslig herlighet hadde således brakt den ned på verdens nivå. Dette var et opplagt resultat av at den hadde brutt det prinsipp Kristus framholdt: «Mitt rike er ikke av denne verden.» — Joh. 18: 36.

Hvorfor noen synder ikke kan tilgis

DA DEN tyske forfatteren Heinrich Heine lå på dødsleiet og tenkte tilbake på det lastefulle livet han hadde levd, trøstet han seg ved å tenke som så: «Gud vil tilgi meg. Det er hans oppgave å tilgi.» Da Heine sa dette, gjentok han bare hva den engelske forfatteren Pope hadde uttalt 100 år tidligere: «Å feile er menneskelig, å tilgi er guddommelig.»

Det er sant at Jehova Gud finner glede i å tilgi. Profeten Mika skrev således om ham: «Hvem er en Gud som du, en Gud som tar bort misgjerning og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av hans arv? Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for han har lyst til miskunnhet.» Moses og David bekreftet på lignende måte at Gud er villig til å tilgi. — Mika 7: 18; 2 Mos. 34: 6, 7; Sl. 103: 2, 3.

Vi bør imidlertid ikke på bakgrunn av slike skriftsteder trekke den slutningen at Gud har så stor lyst til miskunnhet at han er villig til å tilgi alle synder, uansett hva slags synder det er. Hvorfor ikke? Fordi Jehova ikke bare er en kjærlig Gud, men også en vis og rettferdig Gud. Hvis han skulle tilgi alle synder,