Den vei et menneske må vandre for å oppnå fullkommen rettskaffenhet

 1. Hvem er det som har utsikter til å få oppleve det gjenopprettede paradis på jorden?

I FOREGÅENDE artikkel har vi sett at menneskene tapte paradiset ved å bryte sin rettskaffenhet overfor Gud og dermed forfeile målet. Nå skal vi studere hvordan de gjenløste etterkommere etter synderen Adam kan få oppleve paradiset i gjenopprettet stand. Det at de skal få oppleve det gjenopprettede paradis på jorden, betyr ikke at hvert eneste medlem av den første Adams familie skal komme tilbake. Vi skal tvert imot få se at dette bare gjelder dem som kommer inn i en ny familieordning under en annen Adam, en livgivende Far som går i spissen for en ny hjord lik en klok hyrde. — Es. 9: 6; Joh. 10: 11—16.

 2, 3. Hvorfor ga ikke Gud noen lov til Adam etterat menneskene ble drevet ut fra Eden, og når og til hvem ble det gitt en fullstendig lovsamling som regulerte alle livets forhold?

² Vi begynner med å spørre: Gjentok Jehova noensinne for Adam sitt mål for fullkommen lydighet etterat menneskene ble utvist fra Edens paradis? Det er ikke noe som tyder på at Gud noen gang talte til Adam igjen etter rettssaken i Edens hage. Etter som Gud ga sin lov til Adam da han var fullkommen, og Adam likevel i selviskhet brøt den guddommelige lov, ville ikke Gud gjenta sin lov for Adam nå da han var ufullkommen og opprørsk, eller gi ham noen ny lovsamling i håp om at han skulle nå fram til målet for fullkommen rettskaffenhet overfor Gud, den høyeste Lovgiver. Jehova talte senere til enkelte av Adams etterkommere, til Abel, Enok, Noah og Abraham, og ga disse ufullkomne, men likevel hellige mennesker noen åpenbaringer om sine hensikter. Beretningen sier til og med at Gud la forpliktelser på Abraham og ga ham bud, forskrifter og lover (1 Mos. 26: 5; 2 Pet. 1: 21; 3: 2), men den sier ikke noe om at noen av dem fikk en fullstendig, detaljert lovsamling som regulerte alle livets forhold. Paulus viser faktisk at Gud ikke ga noen slik omfattende lovsamling før på Mose tid. Synden og dens ledsager, dødsstraffen, fortsatte imidlertid å herske som konge, men intet menneske, ikke engang Abel, Enok, Noah og Abraham, kunne avgjøre i hvor høy grad de forfeilet Guds mål for menneskelig fullkommenhet. De kunne ikke si hvor meget som manglet på at de nådde opp til «Guds herlighet». Og hvorfor ikke? «For det var synd i verden før Loven [Mose lov], men ingen blir tiltalt for synd når det ikke er noen lov. Men likevel hersket døden som konge fra Adam til Moses, selv over dem som ikke hadde syndet i likhet med Adams overtredelse, han som er lik ham som skulle komme.» Paulus er her inne på at det skulle komme en som var lik Adam, en annen Adam. — Rom. 5: 13, 14, NW; 1 Kor. 15: 45.

³ Men ga ikke Jehova andre lover før Mose tid, som utpekte overtredere? Jo. Foruten de lovene Abraham fikk, var det lover som forbød det å spise, blod og begå mord, og de ble gitt til Noah. (1 Mos. 9: 4—6) Josef, Abrahams sønnesønns sønn, omtalte det å begå utukt med sin herres hustru som en synd mot Gud. (1 Mos. 39: 7—9) Jehova forhindret kong Abimelek i å begå den synd mot Gud å drive ekteskapsbrudd mot sitt vitende med Abrahams hustru. (1 Mos. 20: 6, 7) Disse bestemte lovene regulerte visse forhold blant menneskene, men de utgjorde ikke en fullstendig lovsamling som styrte et folk som Israel og pekte ut en spesiell handlemåte som innebar hellig hengivenhet for en Gud og Konge. Et slikt lovverk som regulerte en spesiell oppførsel overfor en Gud og Hersker i alle livets anliggender, ble ikke til før Gud ga Loven til Israel gjennom mellommannen Moses i 1513 f. Kr.

 4, 5. Hvem var lovpakten juridisk bindende for, hvilket forhold kom i stand ved den, og hva hadde denne pakten med hellighet å gjøre?

⁴ Lovpakten var bindende bare for det jødiske folk, men den opplæring de fikk ved den, og de ting den pekte fram til, skulle til slutt komme mennesker av alle folkeslag til gode. Lovpakten var et lovverk som besto av de ti bud og omkring seks hundre andre lover. Hele lovsamlingen tjente som en grunnlov som organiserte israelittene og gjorde dem til et hellig folk som ble regjert av Jehova, den store Gud og Konge. I denne forbindelse sa Jehova til Israel: «Dersom I nå lyder min røst og holder min pakt, da skal I være min eiendom framfor alle folk; for hele jorden hører meg til. Og I skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk.» — 2 Mos. 19: 5, 6.

⁵ Denne lovsamling som ble gitt ved Moses, var fullkommen. Den var rett. Den var god. Og den var hellig. (Sl. 19: 8; Rom. 7: 12; 1 Tim. 1: 8) Den åpenbarte en høy norm for hellighet. Ordene «hellig» og «hellighet» blir brukt over 130 ganger i forbindelse med denne lovpakten. Samlingen omfattet lover som foreskrev: hellige sabbatsdager, hellige klær for dens fungerende prester, et hellig møtested hvor den store Gud og Konge møttes med sine hellige tjenere, hellig salvings-olje, yppersteprestens hodesmykke med innskriften «Hellighet hører Jehova til» (NW), hellige ting, hellige sammenkomster og hellige gaver. Loven inneholdt videre forskrifter om at folket seremonielt sett måtte holde seg rent for sin hellige Gud og Konge ved å spise rene matvarer, ved forskjellige vaskinger av kroppen, ved å frambære offer for synder og ved å holde seg vekk fra døde ting. — 2 Mos. 16: 23; 28: 2; 29: 29; 30: 25; 39: 30; 3 Mos. 5: 15; 23: 3; 4 Mos. 18: 19.

Forræderi

 6, 7. Hvorfor fortjente det så stor straff å bryte det første og annet bud?

⁶ Enkelte modernister har formastet seg til å kritisere den levende Gud fordi han fastsatte dødsstraff for dem som overtrådte det første og annet bud, som etter deres mening bare er morallover. (5 Mos. 13: 6—10; 3 Mos. 20: 2) Slike mennesker overser at disse to budene ikke bare var innledningen til en morallov, men at de var en del av folkets skrevne rettsregler, ja, i virkeligheten den innledende del av dets grunnlov, og hva mer er, de bestemte hvordan hver enkelt israelitt skulle vise personlig troskap overfor sin eneveldige Konge, Jehova. Legg merke til hvilken fullstendig troskap det annet bud pålegger: «Du skal ikke bøye deg ned for dem og ikke la deg bevege til å tjene dem [avgudsbilder], for jeg, Jehova din Gud, er en Gud som fordrer fullstendig hengivenhet.» (2 Mos. 20: 5; 34: 14, NW) Hvis en israelitt falt fra den rene tilbedelse og begynte å tjene en annen gud enn Jehova eller hengi seg til avgudsdyrkelse ved å tilbe gudebilder, brøt han dermed det første og annet bud og begikk landets alvorligste forbrytelse, og for dette gjorde han seg fortjent til den største straff.

⁷ Hør hva en autoritet i bibelske spørsmål, George Bush, har å si om dette i sitt verk Notes, Critical and Practical on Exodus [Kritiske og praktiske kommentarer til 2 Mosebok], 2. bind, side 4: «Avgudsdyrkelse ble ikke bare en uhyre alvorlig overtredelse av et moralbud, men også en forrædersk handling mot staten. Det var i realiteten ensbetydende med å forkaste den anerkjente Herskers myndighet. Det var et brudd på den opprinnelige pakt, det var et åpent opprør mot Gud, det var rett og slett å svikte svoren troskap, og derfor fortjente det med rette dødsstraff ifølge alle regjeringers fastsatte prinsipper.»

 8. a) Hvordan ville lovene i de forskjellige land i vår tid betegne en handling som ble begått mot herskerens verdighet? b) Hva gir Jehovas vitner i vår tid alvorlig akt på, og hvorfor?

⁸ Etter de gjeldende lover i de forskjellige land i vår tid, ville faktisk en slik handling mot den høyeste myndighets verdighet bli betraktet som høyforræderi. Den slags forbrytelser kalles majestetsforbrytelser. En majestetsforbrytelse (crimen laesae majestatis) vil ifølge en juridisk definisjon si en hvilken som helst handling som blir begått mot den høyeste myndighet, eller ofte nærmere bestemt en hvilken som helst av de forskjellige forbrytelser som krenker en suverén herskers verdighet. Bouviers juridiske ordbok (av 1934, på engelsk) definerer det på side 689 som «høyforræderi». Den forbrytelse Adam begikk i Eden mot den suveréne majestet Jehova, og det troskapsbrudd mange israelitter gjorde seg skyldig i overfor sin Gud og Konge og Overherre, blir altså å betrakte som meget grove forbrytelser selv etter våre dagers juridiske normer. Vi forstår altså at ettersom israelittene levde under en lov som definerte synd og oppmuntret til hellighet, så sto det til dem selv å skape seg store muligheter til å bli velsignet, eller å ta de forferdelige følgene av å forfeile målet ved å svikte og bryte loven. (5 Mos. 28: 1—68) Sneversynte spottere bør merke seg at Jehovas vitner i vår tid fremdeles med alvor gir akt på de prinsipper som ligger bak det første og annet bud ved at de nekter å hilse flagget i et hvilket som helst land eller å begå avgudsdyrkelse, forat deres fullstendige hengivenhet overfor Jehova kan være så ren som mulig.

 9. Var det mulig for jødene å rettferdiggjøre seg selv ved hjelp av Loven? Begrunn svaret.

⁹ Var det mulig for de ufullkomne israelitter å holde denne loven fullkomment og derved heve seg opp til Guds høye, åpenbarte norm for fullstendig hellighet og rettferdighet? Svaret er et avgjort nei, som det framgår av Bibelens beretning om det jødiske folk gjennom de femten hundre årene lovpakten sto ved makt. Mange selvrettferdige jøder trodde at de ved å gjøre lovgjerninger kunne bli så hellige at de nådde opp til Guds høye norm for hellighet, og at Gud ville bli nødt til å erklære dem rettferdige eller rettferdiggjøre dem ved loven. Men Paulus forklarer ettertrykkelig: «Derfor vil intet kjød bli erklært rettferdig overfor ham ved lovgjerninger.» — Rom. 3: 9—20, NW.

Hvorfor lovpakten ble gitt

10. Hvordan skulle Loven ha tjent jødene, og hva skulle den ha vist dem?

¹⁰ Hva skulle det da tjene til å gi jødene en fullkommen lov om hellighet? Bibelen viser at det var flere grunner til at den ble gitt. For det første skulle de lovbestemte normer for hellighet ha tjent som et speil for jødene. Hver gang de så i dette speil ved å granske sin livsførsel på bakgrunn av Lovens krav, burde det ha vist dem hva synd var og hvor meget det manglet på at de nådde opp til Guds fullkomne herlighet. Paulus framholdt ganske riktig: «Jeg ville ikke ha kommet til å vite hva synd er, om det ikke hadde vært for Loven.» «For ved lov kommer den nøyaktige kunnskap om synden.» (Rom. 7: 7; 3: 20, NW) Og hver gang de så sin mangel på fullstendig hengivenhet og forsto at de kom til kort med hensyn til å oppfylle loven, som krevde at de skulle frambære dyreoffer for å mildne sin Guds og Konges mishag, burde det ha skapt en tydelig erkjennelse hos dem av behovet for en sann gjenløser. Det burde ha fått dem til å ønske seg Kristus, en de kunne tro på. «Før troen [denne tro, NW] kom, ble vi holdt innestengt i varetekt under loven, med sikte på den tro som skulle bli åpenbart. Derfor er loven blitt oss en tuktemester til Kristus, forat vi skulle bli kjent rettferdige på grunn av tro.» — Gal. 3: 23, 24, LB.

11. Av hvilken ytterligere grunn ble lovpakten gitt, og hva viser kjensgjerningene?

¹¹ Hvordan skulle lovpakten videre ha ledet jødene til å godta Kristus da han kom? Den skulle ha satt dem i stand til å anerkjenne den annen Adam da han trådte fram for å opprette et nytt forhold til Jehova Gud. I loven sto det skrevet: «Og I skal holde mine lover og mine bud, for det menneske som gjør etter dem, skal leve ved dem; jeg er [Jehova].» (3 Mos. 18: 5; Rom. 10: 5) Med andre ord: Hvis et menneske fullt ut holdt hele den lov som da utgjorde Guds norm for fullstendig hellighet, ville dette menneske være syndefritt og bli erklært rettferdig av Jehova, noe som ville gi vedkommende retten til fullkomment menneskeliv. Dette menneske ville da svare til den første fullkomne Adam før han syndet. På denne måten gjorde lovpakten det mulig for trofaste jøder å være på vakt for å identifisere et slikt fullkomment, menneske som ville være kvalifisert til å tjene som den fullkomne gjenløser. Her har vi altså et annet krav deres lovte Messias eller Kristus måtte oppfylle. Innfridde Jesus, deres Kristus, disse nødvendige krav angående fullkommen hellighet, syndefrihet, en fullstendig hengivenhet for sin Gud og Konge, Jehova, og det å ha retten til fullkomment menneskeliv? Svaret er et rungende ja. Jesus bevarte sin rettskaffenhet. Han utfordret personlig de selvrettferdige fariseerne på sin tid: «Hvem av dere kan si meg skyldig i noen synd?» (Joh. 8: 46, LB) Dertil kommer Paulus med sitt vitnesbyrd om Jesu kvalifikasjoner: «En slik yppersteprest som dette passet for oss, en som er full av miskunn, ærlig, uplettet, atskilt fra syndere og som er blitt høyere enn himlene.» — Heb. 7: 26, NW.

12. Hvorfor var det nødvendig med en tilsvarende løsepenge, og hvem ga den?

¹² «For det er én Gud, og en mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, som ga seg selv som en tilsvarende løsepenge for alle.» Dette skriftstedet bekrefter at Jesus Kristus var det menneske som tilsvarte den første fullkomne Adam, og som i egenskap av menneskenes gjenløser ga sin sjel i stedet for Adams sjel, som Adam forspilte ved sin troløshet. Guds lov viste forbilledlig dette krav om like for like, sjel for sjel. «Men hvis det skulle skje en stygg ulykke, da må du gi sjel for sjel.» Jesus bevitnet personlig at han ga sin sjel som en løsepenge for mange trofaste mennesker: «Liksom Menneskesønnen ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sin sjel som en løsepenge i bytte for mange.» — 1 Tim. 2: 5, 6; 2 Mos. 21: 23; Matt. 20: 28, NW.

Den nye vei

13. Hvilken nyordning var nødvendig for menneskene, og hvorfor? Ved hvem kom denne nye ordning i stand?

¹³ Som vi alt har vært inne på, løftet ikke ordningen med lovpakten de ufullkomne, falne jøder opp til Guds høye norm for fullkommen hellighet. Hvis menneskene skulle oppnå menneskelig fullkommenhet i Guds øyne, måtte det derfor skje ved en annen ordning. «For Loven [lovpakten] gjorde ingen ting fullkomment, men det gjorde innførelsen av et bedre håp ved siden av den, og gjennom det nærmer vi oss til Gud.» Hvori består da den bedre ordning som klarer å bringe menneskene nær til Gud og til slutt gjøre dem rettferdige i Guds øyne? Det ble gjort ende på lovpakts-ordningen da Jehova på juridisk vis opphevet den ’ved å nagle den til Jesu torturpel’ i 33 e. Kr. Den vek plassen for den nye ordningen som virkelig fører fram til rettferdighet i Guds øyne, og som er Guds ufortjente godhets vei, den vei gjenløseren Jesus Kristus innstiftet. «For synden må ikke være herre over dere, for dere er jo ikke under lov, men under ufortjent godhet.» «Loven ble gitt ved Moses, den ufortjente godhet og sannheten kommer i stand ved Jesus Kristus. — Heb. 7: 19; Kol. 2: 14; Rom. 6: 14; Joh. 1: 17, NW.

14, 15. a) Hvordan ble denne nye veien innført på en iøynefallende måte, og hvilken kunngjøring hadde en forløper kommet med i denne forbindelse? b) Hvem er den «siste Adam», og hvorfor var han i stand til å gi praktiske eksempler på hvordan det nye program for å løfte opp menneskene kommer til å virke?

¹⁴ I løpet av de tre og et halvt år Jesu jordiske tjeneste varte, forberedte han grundig denne nye vei som skulle løfte menneskene opp til fullkommenhet, og han demonstrerte hvordan den ville virke til varig gagn for trofaste mennesker. Da Jesus ble døpt i Jordans vann høsten 29 e. Kr., kom døperen Johannes, som var Kristi forløper og skulle kunngjøre hans komme, med følgende oppsiktsvekkende kunngjøring: «Se der Guds lam, som bærer [tar bort, NW] verdens synd! . . . forat han skulle åpenbares for Israel, derfor er jeg kommet og døper med vann. . . . Jeg har sett ånden komme ned som en due fra himmelen, og han ble over ham . . . og jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er Guds Sønn.» Jehova Guds hellige, virksomme kraft som her ble gitt til kjenne i en dues skikkelse, kom på en iøynefallende måte ned over Jesus på hans innvielsesdag som et vitnesbyrd om at den himmelske Far godtok Jesu fullkomne menneskeliv som et gjenløsningsoffer til fjernelse av synden. Det nye program for en virkelig tilgivelse av synder, mirakuløs helbredelse fra syndens virkninger og håpet om fullkomment, syndefritt evig liv i en ny, rettferdighetens verden, ble dermed innført. — Joh 1: 29—34.

¹⁵ Fra denne innvielsesdag av ble Jesus av Gud betraktet som en ny åndelig skapning med håp om liv som åndeskapning i himmelen. «Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel; den siste Adam [Jesus Kristus] er blitt til en levendegjørende ånd.» (1 Kor. 15: 45) Selv om Jesus enda i tre og et halvt åt vandret i kjødet som et fullkomment menneske før hans menneskeoffer ble fullført i og med hans død på torturpelen, tillot likevel Gud ham her på jorden å gi praktiske eksempler på hvordan dette nye program for å løfte opp menneskene kommer til å virke når Jehovas fastsatte tid er inne.

Belønning gjennom en ny familieordning

16, 17. a) Hvordan muliggjør Jehova i samsvar med guddommelig rettspraksis et gjenopprettelsesprogram for menneskene? b) Hvordan viser Bibelen motsetningen mellom den menneskelige families fordømmelse og rettferdiggjørelsen for alle slags mennesker?

¹⁶ Det at «den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd» må antyde at Jesus Kristus, den annen Adam, overfører liv under en ny familieordning. Den første Adam, som var en patriark eller et familieoverhode, syndet grovt før han i det hele tatt overførte noen livskraft til sitt avkom. Da han begynte å få barn, overførte han derfor store svekkelser til dem i form av syndighet, sykdom og død, og dette er noe hans etterkommere aldri har klart å ryste av seg. Den gamle menneskeslekten er derfor beheftet med en beklagelig familiefordømmelse på grunn av den første Adam, og straffen, sykdom og død, fortsetter å gjøre seg gjeldende. Hvis nå Jehova Gud i sin miskunnhet og i en godhet som den gamle Adams familie på ingen måte fortjener, tilveiebringer en ny Adam som aldri forfeiler målet for rettskaffenhet, og som eier et menneskes livsrettigheter, hvilke muligheter åpner seg da ifølge guddommelig rettspraksis? Jo, det muliggjør et høyst storartet program for frelse og frambringelse av en ny menneskelig familie med et nytt familieoverhode. Et slikt nytt, rettferdig familieoverhode ville ha juridisk rett til og være i stand til fra sitt fortjenstfulle, rettferdige levnet å overføre slike livskrefter som ville resultere i godhet, helbredelse og til slutt fullkommenhet, til alle som blir innbudt til å bli medlemmer av hans nye familieordning. Legg merke til hvordan Paulus viser motsetningen mellom den gamle adamittiske families familiefordømmelse og den belønning som de troende får takket være den ’siste Adams’, Jesu Kristi, rettferdige gjenløsende handling’.

¹⁷ «Derfor, liksom resultatet av én overtredelse [den første Adams] ble fordømmelse for alle slags mennesker [hele den gamle adamittiske familie], så ble også resultatet av én rettferdiggjørende handling den annen Adams [Jesu Kristi] at alle slags mennesker [som tror og adlyder] ble erklært rettferdige til liv. For liksom mange ble gjort til syndere ved det ene menneskes [den første Adams] ulydighet, så skal også mange bli gjort rettferdige ved den ene persons [den annen Adams] lydighet.» — Rom. 5: 18, 19, NW.

Mønsteret for gjenopprettelsen

18. Hvem ble innbudt til å bli Jesu disipler, ta hans åk på seg og oppnå sann lykke?

¹⁸ La oss kaste et blikk tilbake i tiden til det som hendte i løpet av Jesu jordiske tjeneste, og se hvilke eksempler han ga på virkningene av gjenopprettelsesprogrammet, hvilket omfang det vil få, og på hvilket tidspunkt de av jordboerne som elsker Jehova, derved vil bli løftet opp til målet for fullkommenhet. Vi legger først merke til at Jesus tilbød seg å skaffe sann lykke til dem som var klar over sitt åndelige behov, de syndbetyngede og angrende, de ydmyke som elsket Gud, de oppriktige, de som hungret og tørstet etter rettferdighet, de barmhjertige og de som ble forfulgt. Han innbød ikke hyklerne, de selvrettferdige eller mange av de såkalte vise og intellektuelle til å bli hans disipler under den nye ordning for tilgivelse av synder. «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov. . . . Lykkelige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet. . . . du har skjult disse ting for de vise og intellektuelle og har åpenbart dem for spebarn. Kom til meg, alle dere som sliter og har tunge byrder, og jeg skal styrke dere. Ta mitt åk på dere og bli mine disipler, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne styrke for deres sjeler. For mitt åk er godt, og min byrde er lett.» (Matt. 5: 3—10; 11: 25, 28—30, NW) Det var mange oppriktige og velvillige mennesker som hørte Jesu innbydelse «Kom til meg, og bli hans kristne etterfølgere. Også i dag er det mange som hører og følger en lignende handlemåte.

19. Hva viste Jesus med hensyn til de gjerninger som skal gjøres når menneskenes opprinnelige tilstand skal gjenopprettes?

¹⁹ Blant disse velvillige jødiske menneskene utførte Jesus over førti forbløffende mirakler. De ble alle utført på grunnlag av hans forestående gjenløsningsoffer, og viste hvilke krefter han har til rådighet og vil bruke når tiden er inne til at menneskenes opprinnelige tilstand skal gjenopprettes. Han helbredet en månesyk, drev ut onde ånder, helbredet febersyke, renset fra spedalskhet, helbredet verkbrudne, leget en mann som hadde vært syk i trettiåtte år, gjorde en vissen hånd frisk, helbredet en kvinne som hadde hatt blodsott i tolv år, ga blinde synet igjen, fikk stumme til å tale, rettet opp en krumbøyd kvinne, helbredet vattersott, erstattet et avhugget øre og bevirket på toppen av det hele tre oppstandelser. For en omfattende rekke gjenopprettende helbredelser! Av alle skavanker og alle tegn på degenerasjon som har oppstått på grunn av synd, finnes det avgjort ikke den ting som det ikke står i Jesu Kristi makt å helbrede for bestandig i den nye jords samfunn.

20. a) Hvordan viste Jesus hva slags mennesker det er som skal bli helbredet av ham på den motbilledlige sabbat? b) Hvordan antydet Jesus når dette skal skje?

²⁰ I forbindelse med Jesu tjeneste er det også oppmuntrende å legge merke til at han ikke begrenset sine mirakuløse helbredelser til jødene. I to tilfelle helbredet han ikke-jøder og ikke-samaritaner, og viste derved at når gjenopprettelsens tid kommer, skal gode mennesker av alle folkeslag som blir innbudt til å bli hans undersåtter, få nyte godt av denne storartede helbredelsestjeneste. (Mark. 7: 24—26; Matt. 8: 5—10) Likeledes er det interessant å merke seg at Jesus utførte så mange av sine mirakler på sabbatsdagen. Ja, fariseerne beskyldte Jesus for å bryte sabbaten ved å utføre disse mektige gjerninger. Jesus hevdet at det var lovlig å gjøre godt på sabbaten, og framholdt til slutt at han var sabbatens Herre. Og her ligger nøkkelen til forståelsen av når hans varige gjenopprettelsesprogram skal finne sted. Det blir under Rikets tusenårige styre, den tusenårige sabbat som Kristus Jesus hersker over som Herre. Da skal trofaste mennesker bli hjulpet til å nå opp til målmerket for rettskaffenhet. — Matt. 12: 1—8, NW; 19: 28.

Tilgivelse av synder

21. Hvilken annen myndighet viste Jesus at han hadde under sin jordiske tjeneste, og til hvilken trøst har dette vært for kristne?

²¹ Jesus hadde også myndighet til å tilgi synder. Faktum er at visse skriftlærde anklaget Jesus for gudsbespottelse fordi han framholdt at han hadde makt til dette. Som svar viste Jesus at det var like lett for ham å utføre et mirakel som å si: «Dine synder er deg forlatt.» Det ene var like lett som det andre, og begge deler sto i forbindelse med gjenopprettelsesprogrammet. «Men forat I skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder — da sier han til den verkbrudne: Stå opp og ta din seng og gå hjem til ditt hus!» (Matt. 9: 6) For en stor lettelse det alltid har betydd for de sanne kristne med hensyn til deres samvittighet å vite at de får tilgivelse når de angrer og i Jesu navn ber hans Far Jehova om tilgivelse for sine synder! — Mark. 11: 25.

22. Hvilken lykke nyter Jehovas folk nå?

²² «Lykkelige er de hvis lovløse gjerninger er blitt tilgitt og hvis synder er blitt dekket; lykkelig er det menneske hvis synd Jehova ikke på noen måte vil ta i betraktning.» (Rom. 4: 7, 8, NW) Etter som medlemmene av den salvede levning i vår tid er blitt rettferdiggjort ved tro, er deres tidligere nedarvede synder blitt visket bort. De andre får er også blitt tilgitt, nemlig på en symbolsk måte. Av denne grunn og fordi begge grupper har erfart en åndelig helbredelse ved hjelp av Guds sannhetsord, befinner alle Jehovas vitner seg i en tilstand av stor lykke allerede nå. De forvandler sitt sinn og blir alt nå i åndelig forstand løftet opp mot hellighetens høye mål. Ja, de er besluttet på å være fullstendig hengitt til Jehova, sin Gud og Konge, og på å bevare en absolutt rettskaffenhet overfor ham. Vi vet imidlertid at menneskene ennå har langt igjen før de når opp til denne fullkomne norm. Men vi ønsker å vandre nidkjært skritt for skritt på den veien Jehova i sin ufortjente godhet har frambrakt forat menneskene gradvis skal bli løftet opp til menneskelig fullkommenhet i Guds bilde.

23. Hva vil Guds verk i forbindelse med å løfte menneskene opp ved Jesu Kristi tusenårige rike til slutt resultere i?

²³ Vi ser med spenning fram til en tilstand med enda større lykke, etter Harmageddon, når de legemlige helbredelser begynner å gjøre seg gjeldende for de overlevende, deres avkom og de oppstandne. Menneskene har stadig sunket dypere og dypere ned i synd i de forløpne seks tusen årene, og befinner seg nå langt under Guds opprinnelige målmerke, men likevel vil Jesus Kristus ved et effektivt program klare å løfte opp den nye menneskelige familie på tusen år. Han skal helt ut føre dem fram igjen til fullstendig fullkommenhet i kropp og sinn, slik at de med letthet kan oppfylle de betingelser som stilles til fullkomne og rettskafne mennesker, og som Jehova kommer til å gjenta. Da vil ingen lenger minnes de piner, plager, dumheter, feil, svakheter, vanskeligheter, sorger, legemsfeil, skavanker, sykdommer og forsømmelser som rådet under syndens og kong døds grusomme styre. Samtidig med at dette pågår, vil hele jorden i den første delen av gjenopprettelsens tusen år bli til et paradis i likhet med Eden. Når de tusen årene utløper og de store skarer gjenreiste mennesker har bestått sin endelige prøve og derved godtgjort at de er verdige til å få den gave som består i en endeløs levetid, så vil hele menneskeslekten, som sprudler av liv, og som på det tidspunkt er hellig, fullkommengjort og i sannhet lojal, befinne seg i paradis og på terskelen til nye tidsaldre. De strålende jordiske undersåtter vil benytte sin frie vilje til å bevare sin hellige Guds herlighet, og de vil utføre den ene gledebringende bedrift etter den andre og gå fra én tilstand av fullstendig lykke til en annen til evig tid. (Ef. 1: 21) Til opphøyelse for Jehova Gud kommer de til å bevare sin rettskaffenhet overfor ham i all evighet.

Visdommen skal hjelpe deg til å vandre på de godes vei og holde deg på de rettferdiges stier; for de oppriktige skal bo i landet, og de ustraffelige skal bli tilbake i det, men de ugudelige skal utryddes av landet, og de troløse skal rykkes bort fra det. — Ordspr. 2: 20—22