«Ditt Ord er sannhet»

Guddommelig inspirasjon utelukker ikke det menneskelige element

ANNEN Timoteus 3: 16 (NW) sier: «Hele Skriften er inspirert av Gud.» Det var ved hjelp av Guds hellige ånd eller virksomme kraft den ble inspirert. Som apostelen Peter sier: «De hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.» (2 Pet. 1: 21) Kong David erkjente at Guds ånd virket på ham, og sa: «Herrens Ånd taler gjennom meg, og hans ord er på min tunge.» — 2 Sam. 23: 2.

Men betyr dette at de menn som ble brukt til å nedskrive Bibelen, rett og slett skrev etter diktat? Ble det ikke krevd av dem at de selv måtte gjøre seg noen anstrengelser når de skulle overbringe Guds budskap, bortsett fra at de måtte skrive det ned? Utelukket det at de skrev under inspirasjon, at de kunne bruke sin egen uttrykksmåte?

Noen av de opplysninger Gud ga, ble skrevet ned nøyaktig slik de ble gitt. Dette gjelder blant annet De ti bud og alle de andre lover og forskrifter som Guds pakt med Israel inneholdt. I forbindelse med disse lovene fikk profeten Moses følgende veiledning: «Skriv nå du opp disse ord!» — 2 Mos. 34: 27.

Andre profeter mottok undertiden spesielle budskaper som de skulle overbringe. Ved en anledning ble det sagt til profeten Jeremias: «Gå av sted og rop ut for Jerusalems ører og si: Så sier Herren: Jeg kommer i hu din ungdoms hullskap, dine trolovelsesdagers kjærlighet, hvorledes du fulgte meg i ørkenen, i et land hvor ingen sår. Hellig var Israel for Herren, hans førstegrøde.» (Jer. 2: 2, 3) Dette og andre budskaper ble senere nedskrevet og utgjør en del av de inspirerte skrifter.

Engler ble brukt ved mange anledninger til å overbringe guddommelige budskaper. Når det gjaldt disse budskaper, var det også slik at de opplysninger som ble gitt, rett og slett ble skrevet ned. Undertiden blir det imidlertid sagt noe om hvilket inntrykk det gjorde på dem som fikk besøk av en slik engel. Legen Lukas skriver om hvordan Maria reagerte da engelen Gabriel kom til henne: «Hun ble forferdet over hans ord, og grunnet på hva dette skulle være for en hilsen.» (Luk. 1: 29) Lukas brukte her sine egne ord for å beskrive hvordan Maria reagerte.

Bibelskribentene fikk vanligvis sine opplysninger gjennom drømmer, syner eller henrykkelser. Gjennom drømmer ble tydeligvis et bilde av Guds budskap eller hensikt innprentet i den sovendes sinn. I forbindelse med syner ble Guds tanker uttrykt ved hjelp av bilder, som ble innprentet i sinnet til skribenten mens han var bevisst. Noen av disse synene mottok en person når han kom i henrykkelse. Selv om han var bevisst, var han så oppslukt av det synet han fikk under henrykkelsen, at han glemte alt omkring seg.

Når opplysningene ble overført ved hjelp av drømmer og syner eller henrykkelser, måtte skribenten gjøre seg anstrengelser for å beskrive det han hadde sett, i forståelige vendinger. Et eksempel på dette har vi i Åpenbaringsboken. Opplysningene ble gitt til apostelen Johannes ved Guds engel, som kunngjorde dem «i tegn», og det ble sagt til Johannes: «Det du ser, skriv det i en bok.» (Åpb. 1: 1, 11) Til profeten Habakuk ble det likeledes sagt: «Skriv synet opp og skriv det tydelig på tavlene.» (Hab. 2: 2) Johannes, Habakuk og andre bibelskribenter måtte derfor tydeligvis bruke sine egne mentale evner når de skulle velge ord og uttrykk for å beskrive det synet de så.

Men i alle tilfelle var det slik at Jehova Gud ved sin ånd hadde tilstrekkelig kontroll over skribentene og ledet dem, slik at det endelige resultat var nøyaktig og tjente hans hensikt. Som ordspråkene 30: 5 sier: «Alt Guds ord er rent.»

En stor del av Bibelen omhandler historiske begivenheter, alminnelige sider ved den menneskelige tilværelse og ting som har tilknytning til opplevelser som enkeltpersoner, familier, stammer og nasjoner har hatt. Den som skrev ned disse tingene, hadde ofte foretatt mye personlig gransking. Legen Lukas sier om de anstrengelser han hadde gjort seg: ’Jeg har nøye gransket alt sammen fra først av og nedskrevet det i sammenheng.’ — Luk. 1: 3.

Det krevde også virkelige anstrengelser å uttrykke tankene på beste måte. Legg merke til hva det sies om den vise mannen som skrev Predikerens bok, og som sannsynligvis var kong Salomo: «Han . . . gransket; han laget mange ordspråk. Predikeren søkte å finne liflige ord, og skrevet er her hva riktig er, sannhets ord.» — Pred. 12: 9, 10.

Det faktum at bibelskribentene gjorde seg personlige anstrengelser under nedskrivingen av Bibelen, forklarer uten tvil hvorfor ikke stilen er den samme i hele Bibelen. Skribentens personlige bakgrunn kommer av og til tydelig fram i beretningen. De forskjellige skribenters naturlige kvalifikasjoner kan ha vært en medvirkende årsak til at Gud valgte nettopp dem til å utføre den spesielle oppgaven de fikk. Jehova Gud kan også på et tidligere tidspunkt ha forberedt disse menn til å tjene hans hensikt.

Det kan trekkes fram forskjellige eksempler som viser hvordan de enkelte hadde sin spesielle måte å uttrykke seg på. Matteus, som tidligere hadde vært toller, oppga ofte og på en nøyaktig måte tall og pengeverdi. (Matt. 17: 27; 26: 15; 27: 3) Og de uttrykk legen Lukas bruker, gjenspeiler hans medisinske bakgrunn.

Dette individuelle særpreg i uttrykksmåten gir ikke bare beretningen friskhet og variasjon, men det tjener også en bestemt hensikt. Som følge av sin medisinske bakgrunn kommer Lukas for eksempel med nyttige detaljer angående Jesu mirakler. Vi får vite at Jesus var i stand til å helbrede, ikke bare mennesker med alminnelige former for spedalskhet eller andre sykdommer, men også en kvinne som hadde «sterk feber», og en mann som var «full av spedalskhet». — Luk. 4: 38; 5: 12.

Selv når skribentene skrev ned slike ting som det ble sagt var «Herrens ord» eller et bestemt «utsagn», kan de ha brukt sin egen uttrykksmåte. I stedet for at ’ordet’ eller budskapet ble overbrakt skribenten ord for ord, kan han for eksempel ha fått et syn av Guds hensikt, som han deretter skulle gjengi med sine egne ord. Dette kan være grunnen til at skribentene av og til sier at de «skuet» (i stedet for å si «hørte») ’utsagnet’ eller «Herrens ord». — Es. 13: 1; Mika 1: 1; Hab. 1: 1; 2: 1, 2.

Guddommelig inspirasjon utelukker således ikke det menneskelige element. Dette gir Bibelens budskap en inderlig appell og stor variasjon. Beretningen er preget av alle slags følelser. Skribentene var ofte personlig innblandet i det de skrev om, eller på en eller annen måte berørt av det. Livet blir derfor framstilt slik det er, med frykt og skuffelser, sorger og gleder. Bibelen handler om virkelige mennesker, og den setter oss i stand til å identifisere oss både med dem og med skribenten. I likhet med oss gjorde de mennesker som er nevnt i Bibelen, feil og ble utsatt for prøver og vanskeligheter. Likevel viste mange av dem en urokkelig tro på sin Skaper og hadde stor kjærlighet til ham. Vi kan derfor bli oppmuntret av deres gode eksempel. Og den måten Gud handlet med dem på, viser tydelig at han er interessert i menneskene. Hvor takknemlig vi kan være for at Jehova Gud har gitt oss denne betydningsfulle beretning!