bare de som tror på Gud og på Kristi gjenløsningsoffer, og som har innvigd seg til å gjøre Guds vilje og som deretter, på grunnlag av sitt studium av Bibelen og Guds handlemåte med dem, har fått et håp om å få del i den himmelske herlighet sammen med Kristus Jesus. Om disse skrev apostelen Johannes: «Elskede, nå er vi Guds barn, men det er ennå ikke tilkjennegitt hva vi skal bli. Vi vet at når han enn blir tilkjennegitt, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham akkurat som han er.» — Rom. 8: 16; 1 Joh. 3: 2, NW.

Men selv disse må granske seg selv inngående, for å forvisse seg om at de oppfyller de fordringer som stilles til dem. Det er ikke noe spesielt fortjenstfullt å ta del i selve emblemene, bortsett fra at det er en lydighetshandling, så om man tar til seg av brødet og begeret uten å leve i samsvar med det som disse emblemene representerer, gjør man seg skyldig i hykleri. Utallige har bekjent seg å være Guds barn med håp om å komme til himmelen når de dør, men Guds Ord forteller oss i Åpenbaringen, kapitlene 7 og 14, at det bare er 144 000 som skal bli delaktige i Kristi trone i himmelen. — Åpb. 20: 5, 6.

Da det bare er disse kristne, de som har dette himmelske håp, som med rette kan ta del i Herrens aftensmåltid, så var det bare 19 183 som tok til seg av brødet og begeret av de 742 565 som var til stede da Jehovas vitner feiret denne høytid i 1953. De som ikke deltok, erkjente at de tilhørte den store skare som Johannes så stå foran tronen med «palmegrener i sine hender». Jesus beskrev dem som de «andre får, som ikke hører til denne sti», og som «fårene» som gjør godt imot Kristi brødre og hvis håp ikke er guddommelig, udødelig liv i himmelen, men evig liv i et jordisk paradis, der de skal få det privilegium å utføre det oppdrag som opprinnelig ble gitt til Adam og Eva, nemlig å ’oppfylle jorden og legge den under seg, og råde over dyrene’. — 1 Mos. 1: 28; Matt. 25: 31—46; Joh. 10: 16; 1 Kor. 15: 53, 54; 2 Pet. 1: 4; Åpb. 7: 9; 21: 4.

I år vil Jehovas salvede vitner og deres velvillige medarbeidere komme sammen den 17. april etter kl. 18, for igjen å feire Herrens aftensmåltid eller nattverd, for igjen å minnes Kristi død. Og du, kjære leser, innbys til å være til stede og motta en rik velsignelse, enten du bekjenner deg å være et lem på Kristi legeme eller å være en av dem som har et jordisk håp.

Spørsmål fra leserne

• Apostlenes gjerninger 14: 14 taler om «apostlene Barnabas og Paulus». Hvorfor blir Barnabas, som ikke var en av de tolv apostler, her kalt en apostel? — H. B., Kanalsonen.

«Apostel» betyr en sendemann, en som er sendt ut. Apostlenes gjerninger 14: 14 omtaler Barnabas som en apostel fordi han var på en misjonsreise med Paulus, og han var blitt sendt ut av den kristne menighet i Antiokia under den hellige ånds veiledning. (Ap. gj. 13: 1—4) I 2 Korintierne 8: 23 (NW) taler Paulus om «våre brødre» og sier at de er «menighetenes apostler», som ifølge fotnoten betyr at de var «sendemenn; utsendte menn». [I vår norske bibel står det «menighets-utsendinger».] De var sendt ut av menighetene for å representere dem, og på deres bekostning. I Filippenserne 2: 25 omtaler Paulus Epafroditus som deres utsending, eller ifølge fotnoten i New World-oversettelsen, som deres apostel. Selv Kristus Jesus blir omtalt som Guds apostel, fordi han var utsendt fra Gud i et jordisk oppdrag. — Heb. 3: 1.

Denne forståelsen rydder bort det som noen har ment var en uoverensstemmelse mellom Apostlenes gjerninger 9: 26, 27 og Galaterne 1: 17—19. I Apostlenes gjerninger står det at da Paulus kom til Jerusalem, søkte han å holde seg nær til disiplene, men de var redde for ham fordi de ikke hadde noen positiv sikkerhet for hans omvendelse, og det står videre at «Barnabas tok seg av ham og førte ham til apostlene» og fortalte dem nærmere enkeltheter om Paulus’ omvendelse og om hans kristne oppførsel i Damaskus. I Galaterne forteller Paulus om at han dro til Jerusalem, tre år etterat han var kommet tilbake til Damaskus etter en tur til Arabia, og han sier videre: «Jeg [dro] opp til Jerusalem for å bli kjent med Kefas, og jeg ble femten dager hos ham; men noen annen av apostlene så jeg ikke, uten Jakob, Herrens bror.» Den eneste av de tolv apostler Paulus besøkte på sin tur til Jerusalem, var Kefas, det vil si Peter. Men dette motsier likevel ikke det faktum at Barnabas på den tiden «førte ham til apostlene». Det står ikke at Barnabas førte ham til de tolv apostler, eller utvalget på tolv. Peter var den eneste av de tolv apostler Paulus traff da. Om han har truffet noen andre apostler der, må de bare ha vært utsendinger. I den forstand kunne Jakob, Herrens bror, kalles en apostel, som det ser ut til at Paulus gjør.

• 5 Mosebok 10: 1—4 viser at Jehova skrev det andre settet av de ti bud på stentavlene, men 2 Mosebok 34: 27, 28 sier at Moses skrev det andre settet. Kan det gis en forklaring på denne tilsynelatende uoverensstemmelsen? — I. Z., Michigan.

Representert ved en engel skrev Jehova på Sinai berg det første settet på stentavler for Moses, og dette settet knuste Moses i vrede da han kom ned fra berget og fant at israelittene tilba gullkalven. (2 Mos. 32: 15, 16, 19) Jehova skrev da et annet sett på nye stentavler, som vist i 5 Mosebok 10: 1—4. En omhyggelig undersøkelse av 2 Mosebok 34: 1—28 viser at disse to skriftstedene ikke er i strid med hverandre, men stemmer overens. 2 Mosebok 34: 1 sier tydelig at Jehova ville skrive på det andre settet med tavler de samme ti bud som han representert ved engelen skrev på de første tavlene. I versene 10 til 26 leser vi om at det ble gjort en pakt mellom Jehova og Israels folk, og vers 27 viser så at Jehova befalte Moses: «Skriv nå du opp disse ord! For etter disse ord har jeg gjort en pakt med deg og med Israel.» Denne pakts ord, fra versene 10 til 26, omtaler ikke de ti bud. Deretter sier vers 28: «Og han var der hos [Jehova] førti dager og førti netter uten å ete brød og uten å drikke vann; og han skrev på tavlene paktens ord, de ti ord [bud, AS].»

Når vi tar i betraktning at det sies i vers 1 at Jehova ville skrive de ti bud, og vers 27 bare viser at Moses fikk befaling om å skrive de paktens ord som er omtalt i versene 10—26, så må vi trekke den slutning at pronomenet «han» i den avsluttende setning i vers 28 går tilbake på Jehova og ikke på Moses. Bibelske kommentatorer er i alminnelighet enige om dette, og i Rotherhams oversettelse står det siste «Han» i vers 28 med stor forbokstav, for å vise at det hentyder til Jehova Gud og ikke til Moses. Det er således ikke noen uoverstemmelse mellom 2 Mosebok 34: 27, 28 og 5 Mosebok 10: 1—4.

• Boken «New Heavens and a New Earth» [«Nye himler og en ny jord»] sier at Satan tilbød seg å gjøre Jesus til den sjuende verdensmakts hersker. Skulle det ikke ha stått den sjette verdensmakt i stedet for den sjuende? — A. W., De forente stater.

Den uttalelsen spørsmålet gjelder, står nederst på side 109 og øverst på side 110 og lyder slik: «Satan Djevelen tilbød seg å gjøre Jesus Kristus til den sjuende verdensmakts hersker hvis han bare ville forsake tilbedelsen av Jehova og foreta én tilbedelses-handling overfor Dragen, idet han viste Jesus alle den bebodde jords riker og sa følgende til ham på fristelsens berg: ’Jeg vil gi deg all denne myndighet og deres herlighet, for den er overgitt til meg,