En Gud som fortjener å bli lovprist
Hvem er denne Gud? Hvilke prisverdige ting har han gjort?
HAR du lagt merke til at folk reagerer forskjellig når de betrakter naturens under? Når noen mennesker retter blikket mot himmelen og ser stjernene som funkler der oppe som skinnende diamanter, synes de at det er meget vakkert, men de blir likevel ikke tilskyndet til å lovprise deres Skaper. Det samme synet kan imidlertid få andre mennesker til å bli ydmyke og føle seg ubetydelige i forhold til den mektige Skaper som har frambrakt disse under i himmelrommet. På grunn av at de verdsetter det Gud har skapt, blir de fylt av takknemlighet og blir tilskyndet til å lovprise ham.
Han som har skapt disse naturens under både i himmelrommet og på jorden, fortjener i sannhet å bli lovprist! På grunn av mangel på kunnskap og forståelse unnlater likevel millioner av mennesker å lovprise hans navn. Dette er høyst merkverdig når en tenker på at en maler som kan gjengi fargene i en solnedgang, eller en billedhogger som kan gjengi menneskekroppens og dyrekroppenes former, blir aktet og æret til og med etter sin død. Burde ikke han som skapte originalen, som den ufullkomne modellen er laget etter, få større pris og ære?
Hvis en stopper opp og tenker over det, vil en måtte innrømme at han burde få det. Gud ønsker ikke å være anonym og la æren gå til en upersonlig kraft, noe som skjer når folk gir «moder natur» æren for naturens under. For å kunne komme med en lovprisning som er antagelig for Gud, må en ha kunnskap om hvem han er, og hvilke hensikter han har.
En trofast, gammel konge som hadde kunnskap om dette, var David, som da han var ung, drepte kjempen Goliat. Til gagn for oss er den inderlige bønnen han ba da han overga kongedømmet over Israel til sin sønn Salomo, blitt nedskrevet i 1 Krønikebok, kapittel 29. Tenk over de vakre lovprisningsord David kom med, og se om ikke også du har grunn til å lovprise Gud på lignende måte.
Hans navn og opphøyde stilling
David begynte sin bønn med følgende ord: «Lovet være du, [Jehova], vår far Israels Gud [Israels Gud, vår far, NW], fra evighet til evighet! Deg, [Jehova] tilhører storheten og makten og æren og herligheten og majesteten, ja alt i himmelen og på jorden.» — 1 Krøn. 29: 10, 11.
Legg merke til at David tiltalte Gud ved hans personlige navn, Jehova. Han trodde ikke at Gud var en upersonlig naturkraft, men anerkjente ham som sitt folks far. Det var denne mektige majesteten David tilskrev hele det vidunderlige skaperverket ved å si at ’alt i himmelen og på jorden hører ham til’. Er denne store Skaper din Gud? Tiltaler du ham ved hans navn Jehova, og lovpriser du ham for alle hans underfulle gjerninger?
Noen mennesker som hevder at de tilber Davids Gud, sier likevel at Jehova er jødenes stammegud, og de mener at det derfor ikke lenger er nødvendig for de kristne å tiltale ham ved hans navn. David ba imidlertid ikke bare om at Jehovas navn måtte bli velsignet for en kort tid, men «til evighet». Husk at David hadde nesten en tredjedel av de inspirerte skrifter, og han visste derfor at det var Guds hensikt å være kjent ved sitt personlige navn.
Han kjente for eksempel til følgende, som står i den andre boken i de hellige skrifter: «Og Gud sa fremdeles til Moses: Så skal du si til Israels barn: [Jehova], eders fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til eder. Dette er mitt navn til evig tid, og så skal de kalle meg fra slekt til slekt.» — 2 Mos. 3: 15.
Ja, det er tydelig at det er Guds hensikt at han i all evighet skal være kjent under navnet Jehova. En levittisk dikter som levde på Davids tid, avsluttet sin sang med følgende anmodning: «Og la dem kjenne at du alene har navnet [Jehova], den Høyeste over all jorden!» — Sl. 83: 19.
I vår tid setter folk vakre mesterstykker i forbindelse med slike navn som Rembrandt, Leonardo Da Vinci og Michelangelo og taler med begeistring om disse begavede menn. Hvor mye mer skulle ikke JEHOVAS navn bli lovprist, ettersom han har frambrakt langt større mesterstykker! Trekker du denne slutning når du studerer naturens under? Det var denne slutning David trakk, og av hele sitt hjerte lovpriste han Jehova, idet han talte om hans ’storhet’, ’makt’, ’ære’, ’herlighet’ og ’majestet’. Nei, ord strekker ikke til når en skal lovprise Jehovas storhet. — 1 Krøn. 29: 11.
Det er så mange ting vi kan lovprise Jehova for. Betrakt stjernehimmelen. «Himlene forteller Guds ære,» sa David. David kunne ikke benytte seg av et moderne teleskop, og derfor kunne han bare se noen tusen stjerner, men han så likevel nok til at han måtte erkjenne at en Mesterkonstruktør sto bak det hele. I vår tid vet vi at det finnes utallige milliarder stjerner, og at de beveger seg etter bestemte lover. Har vi ikke da enda større grunn til å lovprise Jehova? Hvor glade bør vi ikke være for at vi kjenner hans navn! — Sl. 19: 2, 3; 8: 4, 5.
Herskermakt og overhøyhet
David forsto også at Jehova er en mektig hersker som tok seg av sitt folk på en vidunderlig måte, og derfor fortsatte han sin bønn med å si: «Ditt, [Jehova], er riket, og du er opphøyd over alt og har alt i din makt. Rikdom og ære kommer fra deg, og du rår over alle ting; i din hånd er styrke og makt, og i din hånd står det å gjøre hva som helst stort og sterkt. Så priser vi nå deg, vår Gud, og lover ditt herlige navn.» — 1 Krøn. 29: 11—13.
Mange mennesker i vår tid føler seg kanskje tilskyndet til å lovprise Jehova for hans enestående skaperverk, men burde de ikke også lovprise ham for hans rike og for at han utøver sin makt til beste for sitt folk? Er du klar over at du bør prise Gud på grunn av dette? Davids vakre bønn viser at han ikke bare var klar over hva Jehova hadde gjort for sitt folk på hans tid, men på grunn av at han hadde lest de hellige skrifter, visste han også hva Gud hadde gjort for sitt folk før hans tid.
Den andre boken i disse hellige skrifter viste hvordan Jehova utfridde hele Israels folk fra slaveriet i Egypt. Hvor mektig og sterk Jehova var da han skilte vannet i Rødehavet! For en underfull forsørger han var i ørkenen! Hvor stor styrke han ga israelittene da de erobret det lovte land! For en enestående lov han ga Moses for å styre sitt folk! Jehova ga imidlertid ikke bare sitt folk loven, men senere oppreiste han også dommere og deretter konger.
David visste dette. Han husket at profeten Samuel var blitt sendt for å salve ham til å være konge da han var en gjetergutt og voktet sin fars hjorder. Han forsto derfor at det var Jehovas trone han satt på, slik krønikeskriveren senere skrev: «Og Salomo satt på [Jehovas] trone som konge i sin far Davids sted.» Som følge av at David visste dette, forsto han at riket tilhørte Jehova, og han lovpriste ham av hele sitt hjerte på grunn av den vidunderlige måten Jehova hersket over sitt folk på. — 1 Krøn. 29: 23.
Har du den samme verdsettelse av Jehovas rike og hans omsorg for sitt folk? I vår tid har vi i virkeligheten grunn til å vise enda større verdsettelse. Hvorfor det? Jo, fordi Israels rike bare var et forbilde på det evige riket som Messias, Davids ætt, skulle bli konge i. Gud ga følgende løfte i forbindelse med dette styret: «Ett har jeg svoret ved min hellighet, sannelig, for David vil jeg ikke lyve: Hans avkom skal bli til evig tid, og hans trone som solen for mitt åsyn. Som månen skal den stå evinnelig.» — Sl. 89: 36—38.
Jesus Kristus viste seg å være den Davids ætt som Jehova lovte å innsette som konge i et rike som skulle være like evig som solen og månen. Da Jesus var på jorden, lærte han sine etterfølgere å be om at dette riket måtte komme. Du husker at han sa: «Derfor skal I be således: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» — Matt. 6: 9, 10.
Legg merke til at Jesus i denne bønnen til sin Far sa: «Ditt rike.» Ja, riket er Jehovas, noe David viste i sin bønn: «Ditt, [Jehova], er riket.» Profetier i Bibelen som er gått i oppfyllelse, viser at denne himmelske regjering nå er blitt opprettet. Snart skal Jehova på nytt vise at hans «hånd er styrke og kraft». Han skal ødelegge de ugudelige mennesker i denne gamle verden, akkurat som han begravde Farao og hans hær i Rødehavet. Og akkurat som han beskyttet sitt folk på den tiden, vil han også beskytte sitt folk nå og føre dem inn i den lovte, nye verden, hvor hans rike vil utøse velsignelser over dem i all evighet.
Når en tenker over alle Jehovas undergjerninger, både det han har gjort i fortiden, og det han har lovt å gjøre i framtiden, er det ikke da all grunn til å lovprise ham? Lykkelige er vi hvis vi følger det eksempel David satte da han sa: «Så priser vi nå deg, vår Gud, og lover ditt herlige navn.» — 1 Krøn. 29: 13.