Guds pålitelige Ord
Er Bibelen pålitelig? Hvordan kan vi være sikker på det?
HVOR beroligende er det ikke å ha Guds trøstende Ord i den vanskelige tiden som menneskene nå opplever! Menneskene kommer med dystre spådommer om at menneskeheten kommer til å bli utslettet med kjernefysiske våpen, men Gud lover at han skal gjøre «ende på krigene over hele jorden». Ifølge hans Ord skal det da «være megen fred, inntil månen ikke er mer». — Sl. 46: 10; 72: 7.
Men kan vi være sikker på at Guds Ord er pålitelig? Kan vi stole på dets løfter? Kommer Gud til å gjøre ende på krigene og skape varig fred over hele jorden? Det viseste menneske som noensinne har vært på jorden, Jesus Kristus, fant ikke noen grunn til å trekke Guds skrevne Ords pålitelighet i tvil. Han trodde på det Guds Ord sa. Ja, han siterte det i virkeligheten gang på gang som en autoritet, og i sin inderlige bønn til sin Far sa han: «Ditt ord er sannhet.»
Lenge før Jesu tid ga framstående ledere uttrykk for at de hadde tillit til Guds Ord. Det er verdt å merke seg de ord som ble uttalt av Josva, den hærfører Gud brukte til å lede israelittene inn i det lovte land. Kort tid før sin død da han hadde nådd den høye alder av 110 år, sa han: «Se, jeg går nå all jordens vei; så skal I da av alt eders hjerte og av all eders sjel kjenne at ikke et eneste ord er blitt til intet av alle de gode ord [Jehova] eders Gud har talt over eder; de er alle sammen oppfylt for eder, ikke et eneste ord derav er blitt til intet.» — Jos. 23: 14.
Josva og de andre israelittene på den tiden var øyenvitner til oppfyllelsen av mange løfter som Guds Ord inneholdt. Det Gud på forhånd hadde talt om, hadde hendt like for deres øyne! Det var mirakuløst! Hvor trygge kunne de ikke føle seg fordi de visste at de kunne stole på Guds Ord! En undersøkelse av de Guds ord som ikke hadde blitt til intet på Josvas tid, vil styrke vår tillit til Guds Ord i vår tid.
Hvordan den første del av Guds pålitelige ord ble samlet
På den tid Josva holdt sin avskjedstale til sitt folk, besto Guds skrevne Ord av Bibelens fem første bøker som blir kalt Pentatevken. Moses hadde fullført nedskrivningen av disse bøkene om lag 40 år tidligere, like før han døde. Han samlet mye av stoffet fra tidligere skrevne dokumenter, hvorav ett ble kalt «boken om Adams ætt». (1 Mos. 5: 1) Moses brukte i alt 11 slike bøker eller historiske dokumenter som kildemateriale til de første 36 kapitler i 1 Mosebok. Opplysninger om de begivenheter som Moses omtaler i de følgende kapitler, og som inntraff før hans tid, kunne han ha fått av sin far, Amram, og av andre gamle israelitter. — 1 Mos. 2: 4; 6: 9; 10: 1; 11: 10, 27; 25: 12, 19; 36: 1, 9; 37: 2.
Et av disse gamle historiske dokumenter som Moses rådførte seg med, fortalte om Guds forbannelse over Noahs sønnesønn, Kana’an, en forbannelse som Noah tydeligvis uttalte på grunn av at Kana’an hadde begått en umoralsk handling. I 1 Mosebok 9: 25 og 26 står det: «Forbannet være Kana’an! trellers trell skal han være for sine brødre. . . . Lovet være [Jehova], Sems Gud, og Kana’an være deres trell.»
Josva og israelittene, som stammet fra Sem gjennom Abraham, kjente godt til denne inspirerte forbannelsen som ble uttalt mange år tidligere. Ville den bli oppfylt? I lydighet mot Guds befaling gikk Josva og hans folk over Jordan-elven og tok i besittelse det landet hvor Kana’ans etterkommere bodde. Etter at israelittene hadde inntatt byene Jeriko og Ai, kom kana’anittene fra byen Gibeon for å be om fred. «Vi vil være eders tjenere; gjør nå en pakt med oss,» sa de til Josva. — Jos. 9: 11.
Josva inngikk i samsvar med deres anmodning en pakt med dem, og han sa: «Derfor skal I nå være forbannet; ingen av eder skal slippe for å være trell og hogge ved og bære vann til min Guds hus.» For en slående oppfyllelse av Guds Ord! «Men da israel ble sterkt, gjorde de kana’anittene arbeidspliktige.» I mange hundre år tjente kana’anittene israelittene, og det beviser at Guds Ord er pålitelig. — Jos. 9: 23; Dom. 1: 28; 1 Kong. 9: 20, 21.
Løfter til Abraham
Nå vil kanskje noen spørre: Hvorfor ga Jehova israelittene befaling om å ta de demondyrkende kana’anittenes land i besittelse? Det var fordi Jehova over 400 år tidligere hadde gitt et løfte til den trofaste Abraham. Da Abraham adlød Guds befaling om å forlate sitt hjem i Ur i Kaldea og reise til Kana’ans land, sa Jehova til ham: «Løft dine øyne og se fra det sted hvor du står, mot nord og mot syd og mot øst og mot vest! For hele det land du ser, vil jeg gi deg og din ætt til evig tid. Og jeg vil la din ætt bli som støvet på jorden; kan noen telle støvet på jorden, så skal også din ætt kunne telles.» — 1 Mos. 13: 14—16.
Hvor forbausende var ikke dette løftet i betraktning av at det ble gitt til en barnløs mann! Da Abraham var blitt 85 år gammel og hans kjære hustru Sara var 75 år, var de fremdeles barnløse. Det ble da bestemt at Abraham skulle ta trellkvinnen Hagar til seg, for at han skulle få en arving. I sin tid ble så Ismael født, men da han var blitt 13 år gammel, sa Gud til Abraham at Ismael ikke skulle være den arving som landet skulle gis til. Jehova sa: «Tolv høvdinger skal [Ismael] bli far til, og jeg vil gjøre ham til et stort folk. Men min pakt vil jeg opprette med Isak, som Sara skal føde deg på denne tid neste år.» — 1 Mos. 17: 20, 21.
Josva og israelittene hadde ikke personlig vært vitne til at Isak ble født, men hans fødsel var virkelig et bevis for at Guds Ord var pålitelig. Men hvordan forholdt det seg med det løftet som gikk ut på at Ismael skulle bli far til 12 høvdinger? Den inspirerte beretning sier: «Dette er navnene på Ismaels sønner — de navn som de har i sin ættetavle: Nebajot, Ismaels førstefødte, og Kedar og Adbe’el og Mibsam og Misma og Duma og Massa, Hadar og Tema, Jetur, Nafis og Kedma.» Ja, Ismael fikk i samsvar med Guds løfte 12 sønner! — 1 Mos. 25: 13—15.
Josva hadde direkte beviser for at Guds ord ikke var blitt til intet, for folk som hadde navn etter Ismaels sønner, fantes på hans tid. I Jobs bok som Moses tydeligvis skrev på Josvas tid, tales det for eksempel om «Temas karavaner», og profeten Esaias skrev om «Temas land». Kedar er omtalt flere ganger i Bibelen, og israelittene førte en gang krig mot «Jetur og Nafis». Ismael ble virkelig «til et stort folk», akkurat som Jehova hadde sagt. — Job 6: 19; Es. 21: 14, 16, 17; Jer. 49: 28; 1 Krøn. 5: 19.
Isaks og Jakobs profetier
Abrahams sønn Isak hadde to sønner, tvillingene Jakob og Esau. I en profeti om sin sønn Esau sa Isak under inspirasjon: «Se, uten jordens fedme skal din bolig være og uten himmelens dugg fra oven. Av ditt sverd skal du leve, og din bror skal du tjene; men når du engang river deg løs, da skal du bryte hans åk av din nakke.» — 1 Mos. 27: 39, 40.
Josva og israelittene kunne med sine egne øyne se at disse Guds ord var sanne. De kunne se at Esau, som også ble kalt Edom, «bosatte . . . seg i Se’ir-fjellene» uten jordens fedme. I sin tid ble også resten av denne profetien oppfylt. En gammel handelsvei mellom Arabia og Palestina gikk gjennom deres landområde, og edomittene levde av å rane og plyndre karavanene. De levde av sverdet. — 1 Mos. 36: 8.
Senere ble «alle edomittene . . . Davids tjenere» som en oppfyllelse av profetien om at de skulle tjene sine brødre, israelittene. I samsvar med den siste delen av profetien «gjorde Edom opprør og rev seg løs fra Juda-veldet» i kong Jorams tid. Nei, ikke et eneste av de ord Gud talte, ble til intet! — 2 Sam. 8: 14; 2 Kong. 8: 20—22, Michelet, Mowinckel og Messels overs.
Under Guds ånds ledelse velsignet Isaks sønn Jakob sine 12 sønner og sine sønnesønner Efra’im og Manasse. Jakob og hans store husstand hadde nå flyttet ned til Egypt, og det var der han velsignet dem på sitt dødsleie. «Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter,» forutsa Jakob. Og hans ord viste seg å være sanne. Da kongedømmet hadde gått over til Judas ættelinje i og med at David ble kronet som konge, vek det ikke fra Juda stamme. — 1 Mos. 49: 8—10.
Josva levde ikke så lenge at han fikk se oppfyllelsen av denne profetien, men han fikk se at profetien i forbindelse med Manasse og Efra’im gikk i oppfyllelse. Jakob hadde forutsagt at Efra’im skal «bli større enn [Manasse], og hans ætt skal bli en mengde folkeslag». Da israelittene forlot Egypt omkring 200 år senere, viste manntallet at det var mange tusen flere som tilhørte Efra’ims stamme, enn dem som tilhørte Manasse stamme, og ved slutten av ørkenvandringen talte Moses om «Efra’ims titusener», men bare om «Manasses tusener». — 1 Mos. 48: 19; 4 Mos. 1: 33—35; 5 Mos. 33: 17.
Fra Egypt til det lovte land
Josva og de andre israelittene var vitne til mange andre forbausende oppfyllelser av Guds Ord da de dro ut av Egypt og videre til det lovte land. Jehova hadde sagt til Abraham: «Din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke hører dem til,» men «deretter skal de dra ut med meget gods». På et senere tidspunkt, mens israelittene ennå var i fangenskap i det ’landet som ikke hørte dem til’, sa Jehova til Moses: «Nå er jeg steget ned for å utfri dem av egypternes hånd og for å føre dem opp fra dette land . . . Og jeg vil la dette folk finne yndest hos egypterne, så I, når I drar ut, ikke skal dra tomhendt bort.» — 1 Mos. 15: 13, 14; 2 Mos. 3: 8, 21, 22.
Hvor spennende var ikke det som så hendte! Da Farao nektet å la Israel få dra ut av Egypt, sendte Jehova sin budbærer Moses for å advare ham om at Jehova ville forvandle Nilens vann til blod. Og som en oppfyllelse av Guds ord ble Nilen som blod, noe som førte til at fiskene ble drept og vannet ble udrikkelig. Gang på gang advarte Gud Farao om de plager som ville komme, og da Farao hver gang forherdet seg, sendte Jehova plagen i samsvar med sitt ord. Ikke en eneste gang ble hans ord til intet! — 2 Mosebok, kapitlene 7 til 12.
Da den tiende plagen hadde slått alle førstefødte i Egypt i hjel, oppfordret Farao israelittene inntrengende til å forlate Egypt. Dro de «ut med meget gods», slik som Gud hadde forutsagt flere hundre år i forveien? Ja, det gjorde de! «[Jehova] ga folket yndest hos egypterne, så de gjerne ga dem det de ba om. Det var det bytte de tok av egypterne.» Hvor stort inntrykk det må ha gjort på den unge mannen Josva å se hvordan Jehovas ord gang på gang ble oppfylt! — 2 Mos. 12: 35, 36.
I ørkenen viste også Jehovas ord seg å være pålitelig. En måned etter at Gud hadde ført dem ut av Egypt, ga han dem følgende løfte: «Se, jeg vil la regne ned brød fra himmelen til eder, og folket skal gå ut og sanke for hver dag det de trenger.» Og Gud sørget for «brød fra himmelen». «Da Israels barn så det, sa de til hverandre: Hva er det?» Det var det brød Jehova hadde lovt, og som israelittene kalte «manna». — 2 Mos. 16: 2—36.
Etter en tid begynte israelittene å klage på grunn av at de ikke hadde noe annet å spise enn manna. De ønsket kjøtt. Jehova sa derfor: «Hellige eder til i morgen, så skal I få kjøtt å ete.» Det kunne se ut til å være umulig å forsyne en så stor folkemengde med kjøtt i ørkenen, men Jehova holdt sitt ord. Han forårsaket at en storm «førte vaktler inn fra havet og strødde dem over leiren». Det var en forbausende stor mengde fugler som kom på denne måten. — 4 Mos. 11: 4—33.
Til slutt kom israelittene til det lovte lands grense. På grunn av sin ulydighet hadde de vandret omkring i ørkenen i 40 år. Ville Gud nå gi dem dette landet i samsvar med sitt løfte til Abraham? Kana’anittene, som bodde i dette landet, var en mektig fiende, men Jehova oppmuntret israelittene: «I skal ta landet i eie og bo i det; for eder har jeg gitt landet til eiendom.» Hvor beroligende var ikke dette Guds pålitelige ord for Josva! — 4 Mos. 33: 50—53.
Mange år senere, da israelittene hadde overvunnet kana’anittene, sa den gamle Josva til sitt folk: «Dere tok i besittelse deres land, akkurat som Jehova deres Gud hadde lovt dere.» (Jos. 23: 5, NW) Det var dette Josva ville innprente i deres sinn: Stol på Jehovas ord, for det blir alltid oppfylt! «Så skal I da av alt eders hjerte og av all eders sjel kjenne,» sa Josva med ettertrykk, «at ikke et eneste ord er blitt til intet av alle de gode ord [Jehova] eders Gud har talt over eder; de er alle sammen oppfylt for eder, ikke et eneste ord derav er blitt til intet.» — Jos. 23: 1—14.
Tviler du på Guds Ord? Kan du påpeke et eneste løfte han har gitt, som ikke er blitt oppfylt til hans bestemte tid? Nei, det er umulig å gjøre det, for «de er alle sammen oppfylt». Du har derfor all grunn til å ha tillit til Guds pålitelige Ord. Tro på det. Lev i samsvar med dets rettferdige prinsipper og oppnå evig liv i Guds fredelige, nye tingenes ordning.