oppfordret til å svare uten å ha rukket opp hånden, svarer på andre, og kanskje både frivillige og ikke frivillige kommer til å svare på resten. Men studiestyreren må til enhver tid vise stor skjønnsomhet og unngå å gjøre tilhørerne forlegne.

Etterat spørsmålet eller spørsmålene til avsnittet er blitt besvart av menigheten, blir avsnittet lest av en kompetent oppleser. Deretter stiller studiestyreren spørsmålet til neste avsnitt, og slik fortsetter det hele den timen studiet varer. Når det er nødvendig, kan studiestyreren selv komme med en kommentar eller gå litt nærmere inn på en uttalelse for å klargjøre emnet, men dette er ikke nødvendig mer enn kanskje en eller to ganger i timens løp.

Studiestyreren bør også avslutte studiet innen den fastsatte timen, og langtrukne kunngjøringer bør unngås. Det skulle være tilstrekkelig med en time til selve studiet og høyst ti minutter til innledende og avsluttende bønn, sang og kunngjøringer. Hvis studiestyreren regulerer studiet, avmerker den stoffmengde som bør være gjennomgått etter femten, tretti og førtifem minutter, og holder seg til denne planen, skulle det ikke være vanskelig for ham å slutte til rette tid. Da kommer han ikke til å slepe seg gjennom den første delen av studiet og bli nødt til å rase gjennom den siste delen, men kan holde et godt og jevnt tempo gjennom det hele. Og de som kommenterer, kan hjelpe til ved å fatte seg i korthet og holde seg til saken.

Dermed kommer vi inn på det å kommentere. Det er et privilegium. Man bør betrakte det som et privilegium. Man bør også betrakte det som en plikt man bør oppfylle for å gjøre møtet godt. Hvis forsamlingen er stor, er det kanskje ikke nødvendig at en og samme person svarer mer enn en gang. Selv om gruppen er liten og det trengs flere kommentarer fra alle sammen, slipper en eller noen få å svare på hvert eneste spørsmål hvis oppgaven å kommentere blir likelig fordelt. Så mange som mulig bør delta. Enkelte svarer aldri fordi de ikke studerer nok til å være sikker på seg selv. Noen er nervøse. Alle talere har lampefeber, men det gir seg når vi begynner å tale. Det er grunnen til at det faller lettere å kommentere på et møte den andre gangen enn den første. Hva problemet enn kan være, så overvinn det, og tving deg selv til å gi i det minste ett svar. Du vil da ha bidratt til å gjøre møtet bedre, og det kommer til å gi deg en god følelse. Du kommer til å få mer ut av studiet. Og når du kommenterer, tal da høyt nok til at alle i salen kan høre det.

Hvis alle studerer flittig på forhånd, kommer de til å være full av svar, slik at de er klar til å yte noe til møtet når studiestyreren henvender seg til dem. (Ordspr. 20: 5) De vil være i stand til å dele de gode ting med hverandre mens denne muntlige opplæringen pågår. (Gal. 6: 6) Alle kommer til å skjerpe hverandre i en slik drøftelse, og alle får utbytte av det. Som Ordspråksboken 27: 17 (AT) sier: «Som jern skjerper jern, skjerper en mann sin venns ansikt.» Alle bør derfor yte sitt ved menighetens studium av Vakttårnet, belære hverandre og skjerpe hverandre slik at alle kan bli så meget desto skarpere og bedre egnet til å forkynne når vi går fra dør til dør.

Spørsmål fra leserne

• Hva er den rette forståelse av 2 Mosebok 4: 24—26? Og for det annet: 2 Mosebok 4: 20 lyder som om Moses hadde vendt tilbake til Egypt, men i neste vers omtales hans tilbakereise som framtidig. Hvorfor? — J. K., Japan.

I 2 Mosebok 4: 20 står det: «Så tok Moses sin hustru og sine sønner og satte dem på asenet og vendte tilbake til Egypts land.» Vers 21 fortsetter: «Og Herren sa til Moses: Når du nå vender tilbake til Egypt», og dette motsier den tanken at han allerede hadde vendt tilbake. Vanskeligheten ligger i oversettelsen av vers 20. Det lyder som om hans tilbakereise var fullført, mens formen av det hebraiske verbet i virkeligheten viser at hans tilbakereise holdt på å foregå, men ikke var fullført. Andre oversettelser gir rom far dette synspunktet: «Moses tar sin hustru og sine sønner og lar dem ride på asenet, og vender tilbake til Egypts land.» (Yg) «Så tok Moses sin hustru og sine sønner, og satte dem på et asen, for å vende tilbake til Egypts land.» (AT) Det er derfor helt logisk at vers 21 omtaler hans tilbakereise som framtidig, etter som den enda ikke var fullført.

2 Mosebok 4: 24—26 beretter om noe som hendte på denne tilbakereisen: «Underveis, på et hvilested, hendte det at Herren kom imot ham og søkte å ta hans liv. Da tok Sippora en skarp sten og skar bort sin sønns forhud og kastet den for hans føtter og sa: Sannelig, du er meg en blodbrudgom. Så lot han ham være; da sa hun: En blodbrudgom for omskjærelsens skyld.» Det ser ut til at Moses i en henseende hadde forbrutt seg. Han hadde for det første ikke omskåret sin sønn, og hadde derved unnlatt å overholde Guds pakt om omskjærelsen som var gjort med hans forfader Abraham. (1 Mos. 17: 9—14) Gjennom en engel som representerte ham, møtte Jehova Moses på veien og skulle til å ta det uomskårne barnets liv. Moses’ hustru, Sippora, forsto hva som skulle til for å rette på denne saken. Hun tok en skarp sten, et vanlig redskap på den tiden, og skar av sin sønns forhud, og kastet den, ikke foran føttene til Moses, men foran føttene til den engelen som representerte Jehova. Da dette kravet ble oppfylt, stilnet Jehovas vrede, og barnet ble spart.

Så sa Sippora til Jehova gjennom engelen: «Sannelig, du er meg en blodbrudgom.» Ved å rette seg etter de kravene som var stilt i omskjærelsens pakt, anerkjente og inngikk Sippora et paktsforhold med Jehova, og Jehova ble som en ektemann for henne og hun som en hustru for ham. At et slikt paktsforhold til Jehova kan gjøre at han blir som en ektemann som er gift med den annen part i pakten, vises i lovpakten med Israel. På grunn av denne pakten sier Jehova om israelittene: «Jeg var deres ektemann.» (Jer. 31: 32) På grunn av denne omskjærelseshandlingen sa Sippora til engelen som representerte Jehova: «Du er meg en blodbrudgom,» eller som King James-oversettelsen sier: «Sannelig, du er meg en blodig ektemann»; «en blodig ektemann er du.» På grunn av Sipporas raske handling «lot han ham være», det vil si, Jehovas engel lot barnet være, og slo ham ikke i hjel som han ellers ville ha gjort. (1 Mos. 17: 14) Men jødenes tradisjon gjør Moses til den hvis liv var truet på grunn av hans forsømmelighet. Moses var ansvarlig for behandlingen av sin sønn. — Se Vagttaarnet for 1. november 1945, side 185, § 38.

• Deres publikasjoner hevder at Harmageddon-slaget vil komme i den nålevende slekt eller generasjon, og at denne generasjon begynte i 1914 e. Kr. Hvor lang er en generasjon ifølge Bibelen? — G. P., Liberia.