mange år senere talte i presens da han sa at Kristi etterfølgere «blir . . . . bygd opp til et åndelig hus».

Vi har nå fått en noe utvidet forståelse av saken, og vi kan ta for oss Jesu ord: «På tre dager skal jeg reise det opp.» Vi har sett hvorledes han etter sin oppstandelse på den tredje dagen etter sin død begynte å vie oppbyggingen av templet av levende stener sin oppmerksomhet. Nå vil noen framholde at etter som Jesus var utsett til å bli hovedhjørnestenen og var førstegrøden av de hensovede, den første som ble oppbygd for å bli brukt ved byggingen av det åndelige hus eller tempel, så kan vi ikke helt se bort fra ham i dette byggearbeidet og anvende de uttrykkene som blir brukt i denne forbindelse utelukkende på hans etterfølgere. Vi kan likevel ikke si at Jesus oppreiste seg selv, for han var død, og treenighetslæren, som ved hjelp av så mange skriftsteder er blitt bevist å være falsk, kan ikke brukes som støtte for en påstand om at han bare var død som Kristus, men levende som Gud, og at han derfor som Gud kunne oppreise seg selv som Kristus. Vi har dessuten tidligere sett at vers 22 tydelig sier at «han ble oppreist fra de døde», ikke at han hadde reist seg selv opp. Finnes det da noen logisk og forståelig forklaring på Jesu uttalelse om at «på tre dager skal jeg oppreise det», når det skal omfatte både hans egen oppstandelse som hovedhjørnesten og oppbyggingen av hans etterfølgere som levende stener?

Det ser ut til å finnes en slik fornuftig forklaring. Da Jesus sa: «Bryt ned dette tempel, og på tre dager skal jeg oppreise det,» kom han med en forutsigelse; han forutsa ikke at han skulle oppreise seg selv, men han forutsa at tre dager etterat han selv var blitt brutt ned, drept av sine fiender, skulle Guds tempel begynne å bli oppreist og begynne med ham som dets hovedsten. Vi har eksempler på at denne forutsigende uttrykksmåten er blitt brukt andre steder i Bibelen, hvor en person sier at han vil gjøre en ting, men i virkeligheten slett ikke gjør det. Det skjer bare som en følge av hans handlinger.

Det står for eksempel i Esaias 6: 9, 10 at Jehova sier til Esaias: «Gå av sted og si til dette folk.» Og hva sier han så? Han sier: «Gjør dette folks hjerte sløvt og gjør dets ører tunghørte og klin dets øyne til, forat det ikke skal se med sine øyne og ikke høre med sine ører, og dets hjerte ikke forstå og omvende seg, så det blir legt!» Nå mente ikke Gud at Esaias skulle gå og bokstavelig talt sløve folkets hjerte, tilstoppe dets ører og tilkline dets øyne for å forhindre at de skulle angre; men han forutsa at det ville bli resultatet av det budskap Esaias var blitt befalt å framholde for folket, at folket selv ville vise at de hadde tilklinte øyne og tilstoppede ører og et sløvt hjerte, og at de ikke ville angre og vende seg til Jehova for å bli åndelig helbredet.

Vi finner et lignende eksempel i Esekiel 43: 3, hvor Esekiel i et syn ser Jehova komme til templet, og sier at det var «som det syn jeg så da jeg kom for å ødelegge staden». Men Esekiel kom ikke for å ødelegge byen, han kom bare for å forutsi at byen skulle bli ødelagt av babylonierne. Men legg merke til at han uttrykte seg på en måte som om han skulle gjøre det selv. Jesus kunne ha benyttet den samme uttrykksmåten da han sa at han skulle reise seg selv opp fra de døde, mens han i virkeligheten ville bli oppreist av Jehova Gud.

Så har vi også det omstridte skriftstedet hvor det sies at Jehova forherdet. Faraos hjerte: «Men jeg vil forherde Faraos hjerte, og jeg vil gjøre mange tegn og under i Egypts land. Farao skal ikke høre på eder.» (2 Mos. 7: 3, 4) Nå var det ikke Jehova som forherdet Faraos hjerte, men han forutsa at Faraos hjerte skulle bli forherdet som et resultat av det budskap som ble overbrakt ham av Moses og Aron, og at det utslag av Guds barmhjertighet som gjentagne ganger ble vist ham, ikke ville gjøre ham ydmyk, men ville få ham til å forherde sitt hjerte enda mer. Det er ikke uvanlig at onde mennesker tar Jehovas langmodighet som et tegn på svakhet, og at de derfor blir enda mer halsstarrige i sine onde forehavender og regner som så at det aldri vil komme noen regnskapets dag. Dette blir vist i Predikeren 8: 11: «Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barn, så de drister seg til å gjøre det som ondt er.»

Det finnes også mange andre bibelske eksempler på at en person blir omtalt som den som gjør en ting, ikke fordi han virkelig gjør det, men fordi han forutsier det eller det skjer som et resultat av hans handlinger. Slik er det i Johannes 2: 19. Jesu ord: «På tre dager skal jeg oppreise det,» viste bare at templet ville bli reist opp på den tredje dagen etter hans død på torturpelen, og det var Jehova Gud som reiste templet ved at han først oppreiste hodet for det, Herren Jesus Kristus, og fra da av, fra denne tredje dagen av, brukte Gud ham til å oppreise alle de andre medlemmene av tempelklassen. (Sak. 6: 12) Ved hjelp av den romerske militærmakt brøt jødene ned lederen og grunnstenen i Guds åndelige tempel, men på den tredje dag oppreiste Jehova ham som en åndeskapning og gjorde ham til hovedhjørnesten i det åndelige tempel.

Opplysninger

«VAKTTÅRNET»S STUDIER

Uken fra 5/7: Befrielse til liv i en rettferdig verden, §§ 1—23.

Uken fra 12/7: Befrielse til liv i en rettferdig verden, §§ 24—28; og Frelst fra kommende vrede.