Spørsmål fra leserne

• Selskapet Vakttårnets publikasjoner sier at Isak var fem år da han ble avvent. Hvilket grunnlag er det for denne uttalelsen? — H. S., USA.

Selv om ikke Bibelen sier direkte hvor gammel Isak var da han ble avvent, kan vi på grunnlag av visse uttalelser som den inneholder, finne ut hvor gammel han var. I Apostlenes gjerninger 7: 6 leser vi at Stefanus sa: «Gud talte således: [Abrahams] ætt skal bo i utlendighet i et fremmed land, og de skal holde den i trelldom og mishandle [plage, NW] den i fire hundre år.» — 1 Mos. 15: 13.

Hva skulle skje når denne tiden var utløpt? I 1 Mosebok 15: 14 står det: «Men det folk som de skal trelle for, vil jeg også dømme; og deretter skal de dra ut med meget gods.» Gud fullbyrdet sin dom over Egypt ved å sende de ti plager, og deretter dro israelittene ut av landet med kostelige ting som de hadde fått, av egypterne, gikk over Rødehavet og dro videre mot sørøst til Sinai berg, hvor de slo leir for å tilbe Jehova. — 2 Mos. 7: 4, 5; 12: 35, 36.

Som vist i den kronologiske tabellen som står i Vakttårnet for 1951, sidene 254 og 255, og i boken «Nye himler og en ny jord», fant utfrielsen fra trelldommen i Egypt sted i 1513 f. Kr. Ettersom dette markerte slutten på den 400 år lange perioden da Abrahams ætt ble plaget, måtte denne perioden ha begynt i 1913 f. Kr. Ifølge den samme kronologiske tabellen var Isak da fem år gammel.

Det var blitt forutsagt at Abrahams ætt skulle bo som fremmede i et land som ikke hørte dem til. Dette var tilfelle fra det tidspunkt Isak ble født, for hans far hadde forlatt sitt hjem i Ur og bodde som fremmed i det sørlige Palestina. Det var også blitt forutsagt at denne ætten skulle komme i trelldom eller slaveri, men de var i virkeligheten ikke det hele den tiden de bodde som fremmede i et land som ikke hørte dem til. Det var først i 1750 f. Kr. at Josef ble solgt som slave av sine brødre og ført til Egypt, hvor han senere ble statsminister. I sin tid ble så hans etterkommere og etterkommerne av hans brødre, som hadde flyttet til Egypt, og som var blitt til et stort folk, satt til å utføre tvangsarbeid der. Det er derfor tydelig at trelldommen, som tok slutt i 1513 f. Kr., ikke varte i 400 år. Plagingen av Abrahams avkom begynte imidlertid 400 år før utfrielsen av Egypt. Den begynte da Isak var blitt avvent, for Bibelen understreker at ved den anledning ble Isak spottet av egypterkvinnens, Saras trellkvinnes, sønn. Ettersom perioden på 400 år viser at Isak var fem år da denne «plagingen» begynte, og ettersom beretningen viser at plagingen begynte da han ble avvent, må vi trekke den slutning at han ble avvent da han var fem år. — 1 Mos. 21: 8, 9

I vår tid da så mange kvinner i den vestlige verden ikke vil gi sine barn die, eller bare gir dem die fra seks til ni måneder, synes mange at det er uforståelig at Isak diet til han var fem år. Men i boken Infant Nutrition in the Subtropics and Tropics viser dr. D. B. Jellife at i mange deler av verden blir barna først avvent mellom 18 måneder og to år etter fødselen, at barn i latinamerikanske land får die til de er mellom to og tre år, og at det i Arabia er alminnelig at en mor gir sitt barn die til det er fra 13 til 32 måneder. Mange steder gir mødrene sine barn die helt til neste svangerskap begynner.

I middelalderen ble barna i Europa vanligvis avvent da de var to år, og på makkabeernes tid ble de tydeligvis avvent da de var tre år, for i 2 Makkabeerbok 7: 28 leser vi om en kvinne som ga sin sønn die i tre år. Det er mange leger som hevder at morsmelken er langt mer nærende enn kumelk, og noen hevder at jo lenger barnet får morsmelk, desto sunnere vil det bli. I betraktning av hvor glad Sara var i Isak, og i særdeleshet i betraktning av at han ikke bare var hennes første, men også eneste sønn, er det lett å forstå hvorfor hun ville gi ham die i fem år.

Legg også merke til at Samuel ble tatt med til templet eller tabernaklet for å tjene der like etter at han var blitt avvent. Ettersom ikke engang prestenes barn ble regnet med blant dem som det ble sørget for, før de var blitt tre år, måtte Samuel ha vært minst så gammel da han ble overgitt til tempeltjenesten, og det er også mulig at han var eldre. Et barn som var svært lite, kunne ikke ha vært til noen hjelp for de voksne i tjenesten i Guds hus. — 2 Krøn. 31: 16; 1 Sam. 1: 22—24.

• Hvilke beviser er det for at slektsregistret i Matteus, kapittel 1, oppgir Jesu ættelinje gjennom hans fosterfar Josef, og at det slektsregister som er nedtegnet av Lukas i det 3. kapittel, oppgir hans ættelinje gjennom hans mor Maria?

Fra David av er ikke de to slektsregistrene i overensstemmelse med hverandre hva navn på hans etterkommere angår, og i det slektsregister som Lukas gjengir, blir det oppgitt 15 flere navn enn i det slektsregister som Matteus gjengir. Det er derfor tydelig at ikke begge gjengir det samme slektsregister, selv om Marias mann, Josef, blir oppgitt i begge slektsregistrene. Det slektsregister Matteus gjengir, begynner imidlertid i motsatt ende av det slektsregister Lukas gjengir. Lukas begynner med Jesus og fører hans ættelinje tilbake til Abraham og videre tilbake til Adam. Matteus begynner med Abraham og fører ættelinjen fram til Jesus, og han utelater navnet på flere menn i ættelinjen. Matteus legger derfor vinn på å gjengi ættelinjen mann for mann, og han tar ikke med kvinner på en indirekte måte. Han ønsker ikke at det skal forstås slik at de egentlig er nødvendige ledd i ættelinjen, men at de er unevnte ledd. Dette framgår av det faktum at når han har en kvinne i tankene, nevner han kvinnen direkte ved å si: «Juda fikk sønnene Peres og Serah med Tamar,» og «Salmon fikk sønnen Boas med Rahab,» og «Boas fikk sønnen Obed med Rut». Hverken Tamar, Rahab eller Rut var etterkommere av Abraham. Det var følgelig gjennom deres menn at ættelinjen måtte føres ubrutt fra Abraham og fram til Jesus.

I motsetning til Matteus nevner ikke Lukas noen kvinne direkte. Dette kan tyde på at han mener det er underforstått at det er kvinnelige ledd i ættelinjen, og i slike tilfelle ville deres ektemenn bare være svigersønner og ikke virkelige sønner av det foregående mannlige ledd i ættelinjen. I jødenes slektsregistre ble alltid ættelinjen ført gjennom den mannlige ektefellen. I slike tilfelle ville følgelig svigersønnen bli kalt sønn av sin svigerfar. At det er noe som ikke er nevnt, men som skal være underforstått i begynnelsen av det slektsregistret Lukas gjengir, framgår av de første ordene: «Jesus selv . . . var, etter det folk holdt ham for, sønn av Josef.» Josef var bare Jesu fosterfar eller adoptivfar, mens Gud var Jesu far, og Maria var hans jordiske mor. Matteus sier følgende om Josef: «Jakob var far til Josef, Marias mann.» (Matt. 1: 16) Men Lukas 3: 23 sier at Josef var «sønn av» Eli». Vi forstår derfor at Josef, Jakobs sønn, bare var Elis svigersønn, for hans hustru Maria var Elis datter.

Som følge av at Jesus var Marias sønn, var han en direkte, kjødelig etterkommer av David. Som følge av at Jesus var Josefs fostersønn eller adoptivsønn, var han juridisk sett Davids etterkommer og arving. Det var ikke nok at Jesus juridisk sett var kong Davids arving og bare ble adoptert inn i ættelinjen fra David. Jesus måtte være en direkte, kjødelig etterkommer av David. Jesu kjødelige mor, Maria, måtte derfor være en direkte etterkommer av David. Lukas beviser at Maria var det, og derved viser han at Jesus var en direkte etterkommer av David og derfor hadde en naturlig rett til Davids trone. Det slektsregister Matteus gjengir, viser bare at Jesus hadde en juridisk rett til den.