Spørsmål fra leserne
● Hva var grunnen til at slike normale funksjoner som menstruasjon, kjønnslig omgang mellom ektefolk og barnefødsel ble ansett for å gjøre et menneske «urent»? — L. A., Spania.
Forskriftene i Moseloven vedrørende urenhet i forbindelse med menstruasjon, sæduttømmelse og barnefødsel finnes i 3 Mosebok, kapitlene 12 og 15. Før vi drøfter hva disse forskriftene gikk ut på, og den mulige grunn til dem, vil vi gjøre oppmerksom på at vi ikke her kommer til å drøfte lovene for utflod som skyldtes sykelige tilstander i kjønnsorganene. 3 Mos. 15: 1—15, 25—30.
Under Moseloven var det slik at hvis en mann hadde en ufrivillig sæduttømmelse, skulle han bade seg og være «uren» til om aftenen. Når en mann hadde en sæduttømmelse under et samleie, skulle både han og hans hustru være «urene» på grunn av det til om aftenen. Når en kvinne hadde menstruasjon, skulle hun være uren i sju dager. I tilfelle hustruens menstruasjon begynte under samleie, skulle også hennes mann være «uren» i sju dager. Hvis en kvinne hadde menstruasjon og noen da kom til å røre ved hennes klær, seng eller noe hun hadde sittet på, skulle han være «uren» til om aftenen. — 3 Mos. 15: 16—24.
En kvinne som fødte et barn, ble også regnet for å være «uren». Hvis hun fødte en gutt, skulle hun være «uren» i sju dager. Deretter skulle hun holde seg inne i 33 dager. Hun hadde i den tiden ikke lov til å røre ved noe hellig eller å komme til helligdommen. Hvis hun fødte en pike, var hun «uren» i 14 dager, og hun skulle holde seg inne i 66 dager. Når hennes renselsesdager var omme, skulle hun, enten hun hadde født en sønn eller datter, frambære et brennoffer og et syndoffer som renselsesoffer. — 3 Mos. 12: 1—8; Luk. 2: 22—24.
Disse forskriftene hadde uten tvil en god virkning på flere måter. En ufrivillig sæduttømmelse om natten for en ugift israelittisk mann ville være en normal funksjon, men ulempen ved å være «uren» en hel dag ville avholde ham fra å søke tilfredsstillelse ved en slik sæduttømmelse. Denne bestemmelsen ville tilskynde ham til å unngå å tenke på sanselige ting. Gjennom medisinske studier har en dessuten kommet fram til at grunnen til at jødiske kvinner forholdsvis sjelden lider av livmorkreft, delvis skyldes det forhold at de avholder seg fra å ha samleie under menstruasjon. Denne bestemmelsen var således en sunnhetsforskrift. Den ville minne israelittiske ektemenn om at de måtte ta hensyn til sin hustrus perioder og hennes begrensninger både i fysisk og følelsesmessig henseende. (3 Mos. 18: 19; 1 Pet. 3: 7) Disse lovene ville også lære menn og kvinner å vise selvdisiplin, å holde sine lidenskapelige følelser under kontroll og å vise respekt for kjønnsorganene.
Når det gjelder menstruasjon, ser det ut til at respekten for blodet som noe hellig i Guds øyne også har hatt en viss betydning. Hvis en mann og hans hustru med overlegg hadde samleie under hustruens menstruasjon, ville mannen ha «avdekket hennes kilde», og hustruen ville ha «avdekket sitt blods kilde». (3 Mos. 20: 18; 17: 11) Ettersom en israelittisk ektemann, som nevnt ovenfor, ikke skulle ha kjønnslig omgang med sin hustru i denne perioden, skulle de som med vitende og vilje viste ringeakt for Guds lov i dette spørsmålet, utryddes av folket. — 4 Mos. 15: 30, 31.
Det ser imidlertid ut til at det har vært enda et forhold som har ligget til grunn for alle disse forskriftene som hadde med urenhet å gjøre. Gud nedla kjønnsdriften og forplantningsevnen i Adam og Eva og befalte dem å frambringe barn. (1 Mos. 1: 28) Men da de syndet ved å spise av det forbudte tre, ble situasjonen en annen. De ble ufullkomne og syndige. Deres skyldbetyngede samvittighet gjorde dem oppmerksom på at de var nakne. De var ikke lenger rene og syndfrie i Guds øyne, og når de betraktet hverandre, var tydeligvis deres tanker ikke lenger rene og uskyldige. De dekket straks sine kjønnsorganer. — 1 Mos. 3: 7, 10, 11.
Enten Adam og Eva straks var klar over det eller ikke, kunne de ikke nå da de hadde syndet, frambringe fullkomne barn, slik det var Guds hensikt at de skulle gjøre. At de nå kunne ha kjønnslig omgang og sette barn til verden, skyldtes utelukkende at Gud i sin ufortjente godhet lot dem fortsette å leve. De ville gi sine barn en arv i form av synd, ufullkommenhet og til slutt død. — Sl. 51: 7; Rom. 5: 12.
Lovens forskrifter vedrørende menstruasjon, sæduttømmelse og barnefødsel ville på en kraftfull måte minne israelittene om deres syndige tilstand. Kjønnsorganene ble skapt med et rett og ærlig formål for øye, for å gi videre fullkomment liv. For en israelittisk mann ville det å gi liv innbefatte en sæduttømmelse. For hans hustru innbefattet det hennes menstruasjon, for den var en del av en syklus som gjorde henne i stand til å unnfange. En barnefødsel ble ofte det endelige resultat av deres kjønnslige omgang. Men ettersom de var ufullkomne, var det ufullkomment og syndig liv som ble gitt videre ved disse normale funksjoner. De perioder da de var midlertidig «urene» på grunn av disse ting, gjorde dem gang på gang oppmerksom på deres nedarvede synd. Og dette var spesielt tilfelle i forbindelse med en fødsel, for da måtte det frambæres et syndoffer. — 3 Mos. 12: 8.
Israelittene ble på denne måten hjulpet til å erkjenne at de hadde behov for et gjenløsningsoffer som kunne dekke over deres synder og gjøre det mulig for dem å oppnå fullkommenhet. De dyreoffer som de frambar, var ikke i stand til å utrette dette. (Heb. 10: 3, 4) Moseloven skulle derfor lede dem til Kristus og hjelpe dem til å forstå at virkelig tilgivelse bare kunne oppnås ved at han ga sitt liv som et offer, noe som gjorde en gjenopprettelse av den menneskelige fullkommenhet mulig. — Gal. 3: 24; Heb. 9: 13, 14.
● Hva er «Kana’ans tungemål» som omtales i Esaias 19: 18?
I sitt «utsagn om Egypt» forutsa Esaias: «På den tid skal det være fem byer i Egypts land som taler Kana’ans tungemål og sverger [Jehova], hærskarenes Gud, troskap.» — Es. 19: 1, 18.
Denne profetien, som ble skrevet omkring 732 f. Kr., forutsa hva som ville finne sted etter Jerusalems ødeleggelse i 607 f. Kr. Babylonierne under Nebukadnesar lot en levning av fattige jøder få bli tilbake i landet. Noen opprørere slo i hjel stattholderen Gedalja, og folket flyktet til Egypt i strid med Jeremias’ råd. (Jer. 41: 1—3; 42: 9—43: 7) Beretningen nevner tre byer hvor de bosatte seg: Migdol, Tahpanhes og Memfis. (Jer. 44: 1) Og det kan være at de som søkte tilflukt i Egypt ved denne anledning, sluttet seg til jøder som allerede bodde i dette landet. — Jer. 24: 1, 8—10.
Det språk vi kaller gammel-hebraisk, omtales ikke under denne betegnelsen i de hebraiske skrifter. Ved to anledninger ble det kalt «jødisk». (2 Kong. 18: 26; Neh. 13: 24) Det tilhører den semittiske språkgruppe, og det språk som ble brukt i Kana’an på Abrahams tid, ser ut til å ha vært beslektet med hebraisk. Da israelittene hadde tatt det lovte land eller Kana’ans land i besittelse, kan deres språk ha blitt kalt «Kana’ans tungemål» i to betydninger. Det lignet språket til de kana’anittiske innbyggerne som ble drept, og det var språket til det folket som nå hadde makten i Kana’ans land.
Når Esaias 19: 18 taler om byer i Egypt «som taler Kana’ans tungemål», siktes det følgelig til det hebraiske språk som ble talt i egyptiske byer av jøder som hadde flyktet dit.