som sto ved siden av døren, ble tilbudt en sitteplass, men han ville ikke ha den, for han sa at hvis han ikke likte det som ble sagt, kom han til å gå sin vei. Like etter så vi at han forsøkte å finne seg en plass ved siden av en annen. Etter foredraget var det ingen som tenkte på å gå. De ville høre mer, og det fikk de. Vi opplyste at det for framtiden ville bli holdt Vakttårn-studium og andre møter. Til å begynne med var det bare tre eller fire til stede, men etter hvert økte tallet på de tilstedeværende. De fikk også del i noen av tjenestens gleder, for de begynte snart å hjelpe til med å bekjentgjøre de offentlige foredragene ved hjelp av løpesedler.

Men siden da har vi fått enda en ny distriktstildeling, og for tiden fortsetter vi vår misjonærtjeneste i Cayey i Puerto Rico, hvor vi daglig høster mange gleder i våre bestrebelser for å fullføre vår tjeneste.

Når man vet at tålmod fører til frelse, lærer man seg snart til å vise den største tålmodighet og vennlighet overfor sine nye brødre og søstre, og det gjør at de elsker misjonærene. Misjonærene får disse nye mer og mer kjær for hvert år som går, etter hvert som de ser dem vokse fram til modenhet, bære Rikets frukt, gå fra hus til hus og forkynne Rikets budskap, foreta gjenbesøk og opprette og lede sine egne hjemmebibelstudier. Jeg har stadig fått erfare at Jehovas velsignelse hviler over Rikets tjeneste, og de gleder jeg har høstet i mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste, kan ikke beskrives på trykk. Det er Jehovas gjerning, og alle som på noen mulig måte kan, burde nære et brennende ønske om å bli misjonær.

Indonesisk embetsmann setter pris på «Vakttårnet»

● Da Selskapets avdelingskontor i Djakarta i Indonesia søkte om lisens på papir for å begynne å trykke bladet Våkn opp! på indonesisk, sa en embetsmann i Undervisningsdepartementet: «Jeg anser Menara Pengawal (Vakttårnet) for å være et av de beste blad i Indonesia, og jeg er bare mer enn glad for å kunne hjelpe med papirlisensen til Deres nye blad.» — Jehovas vitners årbok for 1958 (engelsk).

Spørsmål fra leserne

● I 3 Mosebok 3: 17 sies det: «Det skal være en evig lov for eder, fra slekt til slekt, hvor I så bor. Intet fett og intet blod skal I ete.» Nehemias 8: 10 lyder: «Gå nå og et fete retter og drikk søte drikker.» Hvordan kan man få disse to skriftstedene til å harmonere med hverandre? — E. Z., U.S.A.

3 Mosebok 3: 17 og Nehemias 8: 10 motsier ikke hverandre. I 3 Mosebok siktes det til fettet av dyr, som ikke skulle spises. Med uttrykket «fete retter» sikter Nehemias til næringsrik føde, mat som ikke er mager og tørr, men saftig, innbefattet smakfulle retter tilberedt med vegetabilsk olje. Ordet «fet» blir ofte brukt på en billedlig måte for å betegne velstand eller noe som er næringsrikt eller rikholdig. Vi har eksempler på dette i «jordens fedme», fra Aser kommer «fedmen, hans mat», «fett og godt beite», «den fete dal» og «på en fet beitemark skal de beite». — 1 Mos. 27: 28, 39; 49: 20; 1 Krøn. 4: 40; Es. 28: 1; Esek. 34: 14.

Nå er vi ikke lenger under det forbudet mot fett som blir framholdt i 3 Mosebok, etter som vi ikke er under moseloven, som ble satt ut av kraft ved Jesu død: «Han tilga oss alle våre overtredelser og utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, og det tok han bort idet han naglet det til korset.» — Kol. 2: 13, 14.

Betyr det at vi ikke lenger er under lovforbudet angående blod? Nei, forbudet mot å spise eller drikke blod ble gitt lenge før den mosaiske lovpakt, nemlig på Noahs tid umiddelbart etter vannflommen. Dette forbudet mot blod ble innlemmet i den mosaiske lovpakt og gjentatt for på ny å understreke dets betydning, men menneskeheten i sin alminnelighet var fortsatt under det påbud Noah hadde fått angående blodets hellighet. Da lovpakten som var bindende for jødene, ble avskaffet ved at Jehova naglet den til Jesu Kristi torturpel, fortsatte derfor jødene og likeledes hele resten av menneskeheten helt fram til vår tid å være under forbudet mot å spise og drikke blod. De kristne ble spesielt gjort oppmerksom på at dette forbudet mot blod fortsatt sto ved makt: «De . . . skal . . . vokte seg for avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor.» — Ap. gj. 21: 25.

Forbudet mot fett ble imidlertid opphevet da den mosaiske lovpakt ble avskaffet. Annen mat som under den jødiske lovpakt ble betegnet som uren, var således ikke lenger forbudt da denne pakten ble avskaffet, og de kristne fra både jøder og hedninger kunne spise slik mat med god samvittighet og takke Gud, forat slik mat kunne bli helliget gjennom bønn.