I hvilket tempel kan en finne Gud?

DET er både logisk og passende at universets Overherre nøyaktig har vist hvordan menneskene skal kunne nærme seg ham. Et ubetydelig menneske kan ikke vente at det uten videre og uten å ha den rette innstilling og uten å følge de rette normer skal kunne tre fram for Gud.

Menneskene kan nærme seg Gud. Han er ikke «død», slik noen hevder. Det vil si, han har ikke trukket seg tilbake og overlatt menneskene fullstendig til seg selv, som om han ikke var villig til å høre på deres problemer eller beskjeftige seg med dem. En av Jesu Kristi apostler sa: «Han [Gud] lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og satte dem faste tider og grenseskjell mellom deres bosteder, for at de skulle lete etter Gud, om de dog kunne føle og finne ham, enda han ikke er langt borte fra noen eneste av oss.» — Ap. gj. 17: 26, 27.

Gud er ikke allestedsnærværende, ikke overalt på samme tid; han er ikke en ånd som gjennomtrenger alt. Alle ting er heller ikke en del av ham, men han har skapt dem. Ettersom han er en Person, har han et sted, en bolig, hvor han er tilgjengelig. Denne bolig er i himmelen, i de usynlige sfærer. — Matt. 6: 9.

Og til gagn for de mennesker som ønsker å nærme seg ham — ikke til gagn for seg selv — har han truffet spesielle foranstaltninger. Da han gjorde det, forandret han sin himmelske boligs karakter. Dette skjedde ikke med tanke på englene, som alltid har hatt adgang til ham. Som Jesus sa, ’ser englene i himmelen alltid min himmelske Faders åsyn’. (Matt. 18: 10) Det var en forandring som ble gjort for å gi syndige mennesker mulighet for å vende seg til ham og oppnå hans gunst.

Guds store, åndelige tempel

Denne bygningen kalles et «tempel» eller «det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske». (Heb. 8: 1, 2) De tidligere tempelbygninger i Jerusalem tjente bare som «et avbilde og en skygge av det himmelske». (Heb. 8: 5) Den siste av disse bygningene ble ødelagt av romerne i år 70 e. Kr. Det «tabernakel» eller den bygning som Gud har reist, og som menneskene i dag kan nærme seg ham gjennom, er derfor ikke et tempel, en katedral eller en lignende bygning på jorden.

I det forrige nummer av dette bladet kom vi inn på de forskjellige trekkene ved det forbilledlige «tabernakel» eller tempel. Men når ble virkeligheten, det motbilledlige tabernakel eller tempel, til? Det skjedde om høsten i år 29 e. Kr. På hvilken måte skjedde det?

For å få svar på dette skal vi se hva som skjedde på den forbilledlige soningsdag. På den måten kan vi se nøyaktig hvordan hvert enkelt trekk ved det «sanne tabernakel» eller tempel ble til.

Forgården med alteret

Akkurat som forgården i templet i Jerusalem var hellig og de offerdyrene som ble brakt inn i den, måtte være lytefrie dyr, representerte prestenes motbilledlige forgård et fullkomment og rettferdig, menneskelig sønneforhold til Gud. Jesus var en fullkommen, menneskelig sønn av Gud da han framstilte seg for å bli døpt i Jordan-elven. Gud hadde overført sin Sønns fullkomne liv til jornfru Marias morsliv. (Joh. 17: 5; Luk. 1: 35) Derfor kunne Jesus si til Gud:

«Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg; brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. . . . Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje.» — Heb. 10: 5—7.

Apostelen Paulus sier deretter: «Ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle.» — Heb. 10: 10.

Gud ønsket i virkeligheten ikke brennoffer og syndoffer av dyr. (Heb. 10: 8) Det var Guds vilje at et fullkomment menneske skulle gi sitt liv som soning, som en løsepenge for menneskeheten, som hadde mistet livet på grunn av sin forfader Adams synd. Det åndelige «alter» som Jesu offer ble lagt på, var derfor Guds «vilje». Jesu offertjeneste begynte da han framstilte seg for å bli døpt og ble godtatt av Gud. Det åndelige «alter» og den åndelige «forgård» var nå en realitet — de var i virksomhet. Den store, motbilledlige soningsdag hadde nå begynt.

Det «Aller-helligste»

Samtidig ble det åndelige «Aller-helligste» til. Hvordan? Guds bolig fikk nå spesielle trekk med hensyn til himmelens forhold til menneskeheten. Jehova var rede og villig til å la seg forsone, formilde og blidgjøre ved et tilfredsstillende syndoffer. Det var derfor som om han tronet over nådestolen på paktens ark. Den nye pakt ville nå bli gjort gyldig ved dette offers blod. Det offer han var villig til å godta, var yppersteprestens, Jesu Kristi, fullkomne, menneskelige offer. — Luk. 22: 20; jevnfør Åpenbaringen 11: 19.

Det «Hellige»

Fra det tidspunkt Jesus ble døpt, gikk han i den motbilledlige «forgård» og førte tilsyn med sitt menneskelige offer som skulle frambæres. Her kunne han ses av folk på jorden, slik tilfellet også var med forgården og alteret i tabernaklet i ørkenen. Det jordiske tabernakel hadde imidlertid et forheng som gjorde det umulig å se inn i det Hellige. Det Hellige representerte en tilstand av større hellighet enn forgården, nemlig den tilstand å være en åndsavlet sønn av Gud mens den åndsavlede fortsatt er på jorden. Da Jesus ved sin dåp ble avlet som en åndelig Sønn av Gud, kom han i et forhold til Gud som var «avskjermet» fra andre — ikke synlig for dem med deres bokstavelige øyne. (Matt. 3: 16, 17) Han var nå blitt gjenfødt til et himmelsk håp og skulle med tiden vende tilbake til himmelen for å være sammen med sin Far. — Se 1 Peter 1: 23.

Inne i det Hellige var det en gull-lysestake, et bord til skuebrød og et røykofferalter. Da Jesus var på jorden og i tre og et halvt år utførte en offentlig tjeneste, var han også i den tilstand som det motbilledlige «Hellige» i Guds store, åndelige tempel representerte. Han var opplyst med åndelig lys, representert ved lysestaken, han mottok forsyninger av åndelig føde, representert ved skuebrødsbordet, og han frambar bønner og lovprisning, som kan sammenlignes med røkelse. — Luk. 4: 1; 6: 12, 13; Joh. 4: 32; 5: 19, 20; Heb. 5: 7.

Mens Jesus således var en åndelig Sønn av Gud, var det enda noe som hindret ham i å komme inn i himmelen for å være hos sin Far. Det som utgjorde en hindring, var hans kjød, akkurat som forhenget som skilte det Hellige fra det Aller-Helligste, hindret ypperstepresten i tabernaklet i å gå inn i det Aller-helligste. (Heb. 10: 20) For «kjød og blod kan ikke arve Guds rike». (1 Kor. 15: 50) Jesus måtte dø; han måtte gi avkall å sitt kjødelige legeme, slik at han kunne få del i «guddommelig natur» ved å bli oppreist «i ånden». — 2 Pet. 1: 4; 1 Pet. 3: 18.

Røkelse bringes inn i det Aller-helligste

På soningsdagen gikk ypperstepresten i Israel inn i tabernaklet flere ganger, slik det framgår av 3 Mosebok, kapittel 16. Den første gangen gikk han inn med et ildkar som var fylt med glør og røkelse. (3 Mos. 16: 12, 13) På hvilken måte fikk dette sin oppfyllelse på Jesus Kristus? Det betydde naturligvis ikke at Kristus gikk inn i himmelen før hans offer var frambåret. Nei, det at røkelsen ble brakt inn først, viser at den var et bilde på noe som var en forutsetning for at Jesus skulle kunne frambære verdien av sitt offer i himmelen for å løskjøpe menneskeheten, og var viktigere enn det. Hva var det?

Ved denne handling ble det forbilledlig vist hvordan Kristus ville bevare sin ulastelighet under prøver, og på den måten vise at et menneske fullt ut kan bevare sin tro på Gud og være lydig mot ham. Jesus avslørte derved Djevelen som en løgner. Han hadde anklaget Gud for at han ikke utøvde et rettferdig herredømme over alle sine fornuftutstyrte skapninger, at disse tjente ham enten av selviskhet eller fordi de var tvunget til det, ikke av kjærlighet og lojalitet. — Job 1: 9—11; 2: 4, 5; 1 Mos. 3: 1—5.

Jesus viste hva som først og fremst var hensikten med at han hadde kommet til jorden, da han sa: «Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten.» (Joh. 18: 37) Han bevarte sin ulastelighet og viste derved at Satan er en løgner. (Joh. 12: 31; 14: 30) Hvis Jesus hadde kommet til kort hva dette angår, ville han selv ha mistet livet og kunne ikke ha gjenløst menneskeheten. Akkurat som ypperstepresten brakte røkelse inn i det Allerhelligste, frambar Jesus bønner til Gud og utførte hengivent og nidkjært en uplettet tjeneste for ham hele den tiden han var på jorden.

Kristus går inn i det Aller-helligste

Da Kristus hadde fullført ofringen av sitt fullkomne menneskeliv og var blitt oppreist, kunne han gå inn i det virkelige «Allerhelligste», ikke med det bokstavelige blod av sitt offer, men med det som blodet representerte, nemlig verdien av hans fullkomne menneskeliv. Akkurat som Israels yppersteprest først ved syndoffer-oksens blod gjorde soning for seg og sitt hus og deretter ved blodet fra ’Herrens bukk’ gjorde soning for folket, ble verdien av Jesu offer først anvendt til gagn for Jesu underprester, de 144 000 åndsavlede, salvede medlemmer av den kristne menighet, hans åndelige brødre, og senere skulle den anvendes til gagn for menneskeheten i sin alminnelighet, for Kristus kjøpte hele menneskeheten med sitt blod. — 1 Joh 2: 1, 2; Rom. 8: 29, 30; jevnfør Hebreerne 11: 39, 40; Åpenbaringen 7: 9, 10; Romerne 8: 21.

Akkurat som bukken bar folkets synder ut i ørkenen på soningsdagen, bar Jesus menneskehetens synder langt bort, ut i glemselen. — 3 Mos. 16: 20—22.

I og med framstillingen av verdien av Kristi offer i himmelen endte den store, motbilledlige soningsdag. Denne «dagen» strakte seg fra det tidspunkt Jesus ble døpt, om høsten i år 29 e. Kr., og til det tidspunkt verdien av hans offer ble framstilt i himmelen, om våren i år 33 e. Kr. Ti dager etter Jesu himmelfart fikk hans trofaste disipler bevis for at verdien av hans fullkomne, menneskelige offer var blitt framstilt for Gud i det himmelske «Allerhelligste» og godtatt. Hvordan? Det skjedde ved at den hellige ånd ble utgytt over dem som var samlet i Jerusalem på pinsedagen i år 33 e. Kr. — Ap. gj. 2: 1—36.

Det finnes derfor et sted hvor du virkelig kan finne Gud, nemlig i hans sanne tempel, som er hans åndelige bygning for sann tilbedelse. Muligheten for å kunne nærme seg Gud står åpen for alle, uansett hvilken bakgrunn de har. For å kunne gjøre det må du tro at Gud er til, ikke at han er «død», det vil si, ikke interessert i deg. Apostelen Paulus skriver: «Den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» — Heb. 11: 6.

[Bilde på side 21]

TABERNAKLET Slik det kan ha sett ut med det indre avdekket