Et lykkelig, framgangsrikt folk under Guds lov

«[Jehovas] lover er sannhet, de er rettferdige alle til sammen.» — Sl. 19: 10.

 1. Hvilken betydning har det at et lands lover er rettferdige?

FOR at en lov skal kunne holde et folk sammen i lang tid, må den være rett, rettferdig og godt underbygd. Hvor framgangsrik en regjering eller nasjon skal bli, eller hvor lenge den skal bli stående, avhenger derfor i stor utstrekning av hvor rette og rettferdige dens lover er. De forente stater, som har en god grunnlov og Bill of Rights [grunnlovsmessige bestemmelser som sikrer borgernes rettigheter overfor statsmakten], er blitt en stor og framgangsrik nasjon, men etter mindre enn 200 år har den allerede alvorlige problemer, fordi det viser seg at den i mange henseender er ufullkommen, urettferdig og partisk. Og regjeringer verden over har de samme problemene.

 2. Hvilket privilegium fikk Israels folk, og hva er det som viser at de fikk en god lov?

² Disse nasjonene er grunnlagt på menneskelagde lover, som har lånt en og annen bestemmelse fra Moseloven, som ble gitt til Israels nasjon ved Sinai berg i Arabia, den eneste nasjon som noen gang har fått et fullstendig sett lover av Gud. Denne loven ble gitt i 1513—1512 f. Kr. i ørkenen Sinai. Selv om israelittene opplevde mange forandringer fordi de stadig vek bort fra loven, gikk det hele 905 år før Jerusalem falt på grunn av deres frafall. I Nehemias 9: 36, 37 skrev stattholderen Nehemias: «Se, vi er i dag treller — vi er treller i det land du ga våre fedre, for at de skulle ete dets frukt og dets gode ting, og sin rike grøde bærer det for de konger som du satte over oss for våre synders skyld, og de rår over våre legemer og vårt fe etter eget tykke. Vi er i stor nød.» Det at Israel besto i løpet av hele denne tiden som en organisert nasjon med sin egen regjering, vitner om hvor gode og rettferdige disse lovene må ha vært.

 3. Hvorfor vil det være til gagn for oss å undersøke den lov som ble gitt Israel?

³ Fordi Bibelen viser at loven fordømte jødene fordi de brøt den, har vi kanskje en tendens til å få et urett syn på lovens verdi og tro at den var ualminnelig streng og vanskelig å leve under. Men når vi undersøker den, finner vi at den var høyt hevet over alle andre lover, og at den var til aller største gagn for folket. Når en undersøker loven, får en også bedre forståelse av hvordan Jehova ser på tingene, og hvilke prinsipper han følger når han har med sine skapninger å gjøre.

 4. Forklar i hvilken forstand det gamle Israel hadde en helt enestående styreform.

⁴ Israels styreform var helt enestående, i og med at Jehova var den høyeste og eneste Overherre. Han var Konge og dessuten Gud, det religiøse Overhode. Israels regjering var annerledes enn andre regjeringer, hvor den utøvende, lovgivende og dømmende makt vanligvis ligger hos forskjellige organer. Jehova laget selv lovene, og han var også det dømmende Overhode og fortolket og håndhevet dem. Esaias 33: 22 sier: «[Jehova] er vår dommer, [Jehova] er vår lovgiver, [Jehova] er vår konge, han skal frelse oss.» Avgudsdyrkelse, tilbedelse av andre guder, var det samme som høyforræderi. Å gjøre opprør mot landets lover var likeledes ensbetydende med å gjøre opprør mot det religiøse Overhode, og det ville da være frafall eller blasfemi. Gud sa til Israel: «Den som ofrer til avgudene og ikke til [Jehova] alene, skal være forbannet.» «Men dersom du glemmer [Jehova] din Gud og følger andre guder og dyrker dem og tilber dem, da vitner jeg mot eder i dag at I visselig skal omkomme.» (2 Mos. 22: 20; 5 Mos. 8: 19) Å adlyde lovene hørte også med til den sanne tilbedelse.

Borgerrettigheter

5, 6. Eksisterte det borgerrettsproblemer under loven? Hvorfor var ikke Israel noen velferdsstat?

⁵ Det fantes ikke noen borgerrettsproblemer under loven så lenge dommerne og herskerne adlød Gud. Loven beskyttet de innfødte, de fremmede innbyggere og til og med fremmede som oppholdt seg midlertidig i landet. — 2 Mos. 22: 21; 23: 9; 3 Mos. 19: 33, 34; 5 Mos. 24: 17.

⁶ Under loven ble ikke en fattig mann berøvet sine rettigheter bare fordi han var fattig, eller en rik mann fordi han var rik. Det var ikke tale om å «ta fra de rike og gi til de fattige». (3 Mos. 19: 15) Velferdsstaten kunne ikke ha eksistert under loven. Det ble ikke desto mindre sørget godt for de fattige, men slik at de bevarte selvrespekten, for de måtte arbeide for det de fikk. Se til sammenligning 1 Mosebok 3: 19 og også 2 Tessalonikerne 3: 10, hvor vi leser: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete.»

Omtanke for de fattige

 7. Hvilken foranstaltning ble truffet for de fattige, og hvordan var den til gagn både for de fattige og for jordeierne?

⁷ Israel var stort sett et jordbruksland, og hver mann hadde sitt eget jordstykke. På grunn av dårlig administrering eller økonomiske vanskeligheter var det imidlertid noen israelitter som ble fattige og ble nødt til å selge sin jord. Enkelte fremmede innbyggere kunne også få problemer. Med tanke på disse ble det ordnet slik at bøndene under innhøstningen ikke skulle skjære kornet helt ut til den ytterste kanten av åkeren. Når høstfolkene glemte igjen et kornbånd på åkeren, skulle de også la det ligge. (3 Mos. 19: 9; 5 Mos. 24: 19—21) Dette var aks som ble liggende igjen til de fattige. (Rut 2: 3, 7) Det krevdes naturligvis arbeid fra de fattiges side, for det var ikke noe lett arbeid å sanke aks. Det fantes følgelig ingen fattige som var arbeidsløse, og som myndighetene måtte ta seg av. Denne fine ordningen var også til gagn for dem som eide åkrene, for den ga dem anledning til å vise gavmildhet og være lydige mot Gud. Den fremmet brorskap og enhet. — 3 Mos. 25: 35—43; 5 Mos. 15: 11; Rut 2: 15, 16.

Trelldom — en velsignelse

 8. Hvilke tiltak ble truffet for å forsørge en manns familie hvis hans økonomiske forhold ble dårlige, og hvordan ble slike mennesker behandlet?

⁸ Ordet «trelldom» har i vår tid en skurrende lyd. Men når vi undersøker de israelittiske lovene angående treller, finner vi at de var en velsignelse for folket. Hvis en mann på grunn av sine økonomiske forhold var blitt tvunget til å selge sin arv og han ikke hadde noen rik slektning som kunne løskjøpe ham, ble ikke han og hans familie nødt til å sulte. I slike tilfelle kunne han selge seg og sin familie som treller. (3 Mos. 25: 47) De israelitter som på denne måten ble treller, skulle ikke behandles som om de tilhørte en lavere «kaste», men som leide dagarbeidere. I 3 Mosebok 25: 53 står det: «Som en dagarbeider som tjener år for år, skal han være hos ham; du må ikke tåle at han hersker over ham med hardhet.»

 9. a) Hva ga ordningen med treller de fattige anledning til? b) Hvilke muligheter hadde de til å bli frie igjen, og hvilke muligheter hadde de mens de var treller?

⁹ Denne ordningen var til gagn for de fattige, for de fikk derved mat, klær og hus til seg og sin familie, samtidig som de utførte et ærlig arbeid for å tjene til livets opphold. En israelittisk trell kunne bli løst ut av en slektning, og han ville da være fri. (3 Mos. 25: 48, 49) Hvis ikke det skjedde, ville han i det sjuende året automatisk bli gitt fri, men ikke tomhendt. Han skulle få så mye korn, olje og vin som hans herre hadde råd til å gi ham. (2 Mos. 21: 2; 5 Mos. 15: 12—14) På denne måten fikk trellen en ny start til han kunne forsørge seg selv ved arbeid eller forretninger. Trellene hadde også muligheter til å arbeide seg opp. Noen av dem ble svært velstående, for de fikk lov til å investere pengene sine. (3 Mos. 25: 49) Mange treller oppnådde ærefulle stillinger på grunn av sin flid og ærlighet. I noen tilfelle ble de satt over hele sin herres hus. — Se 1 Mosebok 15: 2; 24: 2; 39: 5, 6.

Sabbatsdagen

10. På hvilken måte oppmuntret sabbatsdagen til flid, og hvordan skulle dagen tilbringes?

¹⁰ Ordningen med sabbatsdagen var i sannhet en velsignelse. Den ga mennesker og husdyr en hviledag hver sjuende dag. De andre seks dagene var satt av til arbeid, ikke til lediggang. I 2 Mosebok 20: 9 befalte Jehova Gud: «Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning.» De seks arbeidsdagene ga folket anledning til å arbeide flittig og bidro til at landet ble rikt. I vår tid har det vist seg at fem dagers arbeidsuke har ført til moralsk forfall, fordi folk har en tendens til å sløse bort tiden. Slik var det ikke i Israel. Den dagen de hadde fri fra sitt arbeid, kunne settes til side for åndelige ting. Den ble erklært hellig. (2 Mos. 20: 8, 10, 11) Den måtte derfor ikke vanhelliges, men brukes til hellige ting. Det var en dag da en kunne drøfte Guds lov, undervise barna i den og derved bidra til at de kom i et nærere forhold til sin Konge og Skaper. I 5 Mosebok 5: 15; 6: 6—8 sa Gud: «For du skal komme i hu at du selv var tjener i Egypts land, og at [Jehova] din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utrakt arm; derfor har [Jehova] din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen.» «Og disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dine barn dem, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp. Og du skal binde dem som et tegn på din hånd, og de skal være som en minneseddel på din panne.»

Sabbatsåret

11. Hvilke velsignelser fikk folket del i i sabbatsåret?

¹¹ Det sjuende året var et sabbatsår. Landet skulle da ligge brakk. Det skulle ikke sås og ikke høstes. Naturverntilhengere vet hvor stor betydning dette må ha hatt. (3 Mos. 25: 1—4) Det året kunne de som eide åkrene, spise av det som vokste av seg selv. De fattige i landet kunne også komme og spise. Det ble til og med vist omtanke for de ville dyrene, for de skulle også få ete av dette. (3 Mos. 25: 5—7) Ettersom de fleste israelitter var jordbrukere, ville de som bodde i landet, ikke ha så mye arbeid å gjøre i sabbatsåret. Den frihet som dette ga dem, skulle ikke misbrukes, men ville gi dem bedre tid til åndelig samvær og til å undervise familien i Guds lov. Det var hvert sjuende år, under løvsalenes høytid, at prestene leste hele Guds lov for folket. Om dette leser vi i 5 Mosebok 31: 10—13: «Og Moses bød dem og sa: Hvert sjuende år, i ettergivelsesåret, på løvsalenes høytid, når hele Israel møter fram for å vise seg for [Jehovas], din Guds åsyn på det sted han utvelger, da skal du lese opp denne lov for hele Israel så de hører på det. Kall folket sammen, mennene og kvinnene og barna og de fremmede som bor i dine byer, så de kan høre det og lære å frykte [Jehova] eders Gud og akte vel på å holde alle ordene i denne lov, og deres barn som ikke kjenner den, kan få høre den og lære å frykte [Jehova] eders Gud alle de dager I lever i det land som I nå drar til over Jordan og skal ta i eie.»

Jubelåret

12. Hvorfor krevdes det tro av dem som helligholdt jubelåret?

¹² Hvert 50. år var et jubelår, og dette året skulle landet igjen ligge brakk. (3 Mos. 25: 8, 9, 11, 12) De prinsippene som lå til grunn for denne bestemmelsen, gjaldt også det å spise av landets grøde i løpet av dette året. Israelittene måtte ha tro for å helligholde jubelåret. De måtte stole på at Jehova i det 48. år av hver 50-årsperiode ville skaffe til veie så mye mat at de hadde nok helt til høsten i det 51. året, året etter jubelåret. — 3 Mos. 25: 20—22.

13. a) Hva fant sted i jubelåret? b) Hvordan utgjorde jubelåret en beskyttelse for folket, og hvordan ble prisene på jorden fastsatt?

¹³ Jubelåret var på en måte et høytidsår, et år med frihet og lykke, et år da en kunne vise sin takknemlighet over Jehovas foranstaltninger. Alle arvebesittelser som var blitt solgt, ble gitt tilbake. Hver mann kom tilbake til sin familie og sin slektseiendom. (3 Mos. 25: 13) Alle hebraiske treller ble satt fri. (3 Mos. 25: 10) Ved hjelp av denne ordningen ble det sørget for at ingen familie fortsatte å være fattig for bestandig. Hver familie beholdt sin ære og selvrespekt. Selv om en mann ødet bort sin eiendom, skulle ikke denne arv for alltid være tapt for etterslekten, slik at familiens navn ville bli vanæret i landet. Loven om jubelåret fastslo at jorden ikke måtte selges for alle tider. (3 Mos. 25: 23, 24) Når noen kjøpte jord, skulle de i virkeligheten bare forpakte den, og verdien av jorden ble beregnet etter verdien av avlingene fram til neste jubelår. — 3 Mos. 25: 14—16.

14. Hvilke store velsignelser medførte jubelåret sett fra et nasjonalt synspunkt?

¹⁴ En kan bedre forstå hvor enestående foranstaltningen i forbindelse med jubelåret var, når en ikke bare tenker på de gagnlige resultater den hadde for den enkelte israelitt, men også på den virkning den hadde for folket som et hele. Jubelåret innebar en fullstendig gjenopprettelse til den teokratiske ordning som Gud fra først av hadde opprettet i det lovte land. Landets økonomi ble derved holdt stabil. Gud hadde gitt israelittene følgende løfte på betingelse av at de var lydige: «Du skal låne til mange folk, men selv skal du ikke trenge til å låne av noen.» (5 Mos. 15: 6) Jubelåret bevirket en fast norm for grunnverdier og forhindret at landets innbyggere ble stående i stor gjeld, noe som ville ha resultert i falsk velstand og inflasjon, deflasjon og økonomisk depresjon. Ordningen med jubelåret gjorde dessuten byrdefulle skatter unødvendige.

15. Hvordan bidro jubelåret til å forhindre de tilstander viser i mange land i vår tid?

¹⁵ Når loven om jubelåret ble holdt, forhindret den at nasjonen sank ned i den sørgelige tilstand som nå gjør seg gjeldende i mange land, hvor det faktisk finnes bare to klasser — de som er meget rike, og de som er meget fattige. De fordeler den enkelte hadde, styrket nasjonen, for ingen ville bli tvunget til å leve på livets skyggeside eller til å gå arbeidsledig på grunn av dårlige økonomiske forhold. I vår tid er det mange dyktige borgere som ikke får brukt sine evner fordi de økonomiske forhold gjør at de blir bundet til et kjedelig, trivielt arbeid for å tjene til livets opphold. I Israel kunne imidlertid flittige borgere bruke alle sine evner og krefter til nasjonens beste.

Beskyttelse for kvinnene

16. Nevn noen av de tiltak som var truffet i loven for å beskytte kvinnene i Israel.

¹⁶ Kvinnene ble beskyttet ved ekteskapslovene. Polygami ble praktisert, ettersom Gud ennå ikke hadde gjort noe for å gjenopprette den opprinnelige, monogame ekteskapsform (1 Mos. 2: 23, 24), men det ble regulert gjennom loven. Hvis en manns førstefødte sønn var sønn av den hustru han elsket minst, kunne han ikke frata denne sønnen førstefødselsretten. (5 Mos. 21: 15—17) En mann måtte ha en gyldig grunn for å skille seg fra sin hustru, og det ble dessuten forlangt at han skulle gi henne et skilsmissebrev. (5 Mos. 24: 1) Dette beskyttet henne mot senere å bli anklaget for ekteskapsbrudd eller prostitusjon. En hebraisk trellpike som ble tatt til hustru, var garantert kost, klær og ekteskapsrett, selv om mannen foretrakk en annen hustru. (2 Mos. 21: 7—11) En mann som krenket en jomfru, måtte gifte seg med henne og kunne aldri skille seg fra henne. (5 Mos. 22: 28, 29) En soldat som giftet seg med en jomfru blant fangene, kunne ikke senere selge henne som trell. — 5 Mos. 21: 10—14.

Straffelover

17. Nevn noen av fordelene ved at det ikke fantes fengsler under loven.

¹⁷ Straffelovene i Israel var langt bedre enn de straffelover som finnes i lovbøkene i vår tid. Det fantes ikke fengsler under loven. Det var først senere, under kongenes styre, at fengselsvesenet ble innført i Israel, og da i strid med Jehovas vilje. (Jer. 37: 15, 16; 38: 6, 28) Når det ikke ble utmålt fengselsstraff for forbrytelser, betydde det at ingen forbrytere fikk mat og hus på bekostning av flittige mennesker som adlød loven. Hvis en mann stjal noe fra sin neste, ble han ikke satt i fengsel, slik at han ble ute av stand til å betale det han hadde stjålet, noe som ville bety at offeret for alltid hadde tapt det som han var blitt frastjålet. Nei, det ble krevd at tyven skulle betale det dobbelte av det han hadde stjålet, eller enda mer, avhengig av hva han hadde stjålet, og hvordan han hadde behandlet det. (2 Mos. 22: 1, 4, 7) Hvis han ikke betalte, ble han solgt som trell. Det betydde at han måtte arbeide helt til han hadde betalt alt det han hadde stjålet. (2 Mos. 22: 3) Denne loven hjalp ikke bare tyvens offer, men bidro også til å avskrekke folk fra å stjele.

18. Hvordan understreket loven at livet er hellig?

¹⁸ Livet ble betraktet som hellig under loven. En som med fullt forsett myrdet en annen, kunne ikke frikjennes. Han måtte henrettes. I 4 Mosebok 35: 30—33 leser vi om dem som flyktet til tilfluktsbyene: «Om en slår noen i hjel, skal manndraperen etter vitners utsagn lide døden; men ett vitne er ikke nok til at noen dømmes til døden. I skal ikke ta imot løsepenger for en manndrapers liv når han er skyldig til døden; han skal late livet. Og I skal ikke ta imot løsepenger for en som er flyktet til en tilfluktsstad, så han kan vende tilbake og bo et sted i landet før presten er død. I skal ikke vanhellige det land I bor i; for blod vanhelliger landet, og landet kan ikke få soning for det blod som utøses der, uten ved dens blod som utøser det.» På denne måten ble en slik ond person fjernet fra det israelittiske samfunn. En som av vanvare hadde slått noen i hjel, kunne vises barmhjertighet. (Se 4 Mosebok 35: 9—15, 26—29.) Til og med et uoppklart mord skulle det gjøres soning for. De som bodde i den byen som lå nærmest drapsstedet, fikk blodskyld på seg og kom under forbannelse hvis de ikke utførte den foreskrevne seremoni for å fri seg for den blodskyld som i Guds øyne hvilte på hele samfunnet. — 5 Mos. 21: 1—9.

19. Hvilken beskyttelse ga loven mennesket?

¹⁹ Mennesket ble betraktet som ukrenkelig. Kvinner var beskyttet mot overfall. (5 Mos. 22: 25—27) Det var dødsstraff for å stjele mennesker. En som stjal en annen og holdt ham fanget eller solgte ham som trell, skulle late livet. — 2 Mos. 21: 16; 5 Mos. 24: 7.

Ingen opptøyer og ingen kriminalitet

20. Hvorfor fantes det ikke opptøyer og kriminalitet under loven?

²⁰ Så lenge folket fulgte loven, fantes det ikke noe forbryterproblem. Det ble ikke satt i gang demonstrasjoner, pøbelaksjoner eller opptøyer. Det forekom ikke at befolkningen overtok landets styre og stell. Annen Mosebok 23: 2 sier: «Du skal ikke følge mengden i det som ondt er, og du skal ikke vitne således i en rettssak at du bøyer deg etter mengden og forvender retten.» Dette skyldtes at folkets viktigste enhet var familien. Det ble lagt stor vekt på å vise respekt for herskerne og for foreldrene. (2 Mos. 20: 12; 22: 28) Hvis det for eksempel var en som slo sin far eller mor eller bannet dem, skulle han late livet. (2 Mos. 21: 15, 17; 3 Mos. 20: 9) En gjenstridig sønn som ikke ville forbedre seg, og som for eksempel ble en ødeland og en dranker, skulle henrettes. (5 Mos. 21: 18—21) Respekt for hjemmet og familien førte til respekt for landets herskere, særlig for den høyeste Hersker, Jehova Gud.

Respekt for eiendom

21. Hvordan ble respekten for andres eiendom understreket i loven om mistede gjenstander?

²¹ I vår tid er det vanlig praksis at når noen finner noe, beholder de det bare. Men i Israel var det slik at hvis en fant en ting, var en forpliktet til å bringe den tilbake til eieren. Hvis eieren bodde langt borte, eller hvis en ikke visste hvem det var, kunne en beholde det en hadde funnet, til eieren kom og spurte etter det. (5 Mos. 22: 1—3) Finneren måtte følgelig gjøre funnet kjent for å hjelpe eieren.

22. Hvordan ble hjemmet beskyttet?

²² Hjemmet var gjenstand for stor respekt. En mann som hadde lånt en annen noe, kunne ikke gå inn i skyldnerens hus og ta det som var blitt lovt ham i pant. Han måtte vente utenfor og la skyldneren komme ut til ham med pantet. (5 Mos. 24: 10, 11) En måtte heller ikke ta i pant noe som den andre trengte for å kunne opprettholde livet, eller noen av hans viktigste klesplagg. Angående dette sier 5 Mosebok 24: 6, 12, 13: «Ingen må ta en håndkvern eller en kvernstein i pant; for da tar han livet i pant. Og dersom det er en fattig mann, så skal du ikke legge deg til å sove med hans pant; du skal gi ham pantet tilbake når solen går ned, for at han kan legge seg i sin kappe og velsigne deg; og det skal tjene deg til rettferdighet for [Jehovas], din Guds åsyn.»

Godhet mot dyr

23. Hvilke bestemmelser ble truffet til gagn for dyrene?

²³ Israelittene skulle være snille med dyrene. Hvis en mann så et dyr som hadde det vondt, skulle han hjelpe det, selv om det tilhørte hans fiende. (2 Mos. 23: 5; 5 Mos. 22: 4) Lastdyr skulle ikke drives for hardt eller mishandles. En skulle ikke binde munnen til på en okse som tresket. Den skulle få anledning til å nyte frukten av sitt harde arbeid når den tresket korn. (5 Mos. 25: 4) Ville dyr skulle vises godhet. Når en mann fant et fuglereir, skulle han ikke ta både moren og ungene eller eggene og derved utslette familien. (5 Mos. 22: 6, 7) En skulle heller ikke slakte et stykke storfe eller småfe på samme dag som dets unge. — 3 Mos. 22: 28.

Militære lover

24. a) Hva slags kriger var Israels kriger? Kom de militære plikter foran alt annet? b) Hvem ble fritatt for militærtjeneste, og i samsvar med hvilke prinsipper?

²⁴ De militære lover gjaldt Jehovas kriger, kriger som ble ført under Jehovas ledelse. Landets forsvar ble imidlertid ikke betraktet som så viktig at det skulle overskygge familiens rettigheter. En mann som var forlovet, men ennå ikke gift, og en mann som hadde vært gift i mindre enn et år, skulle være fritatt fra krigstjeneste til de hadde vært gift et år. Dette var basert på enhver manns rett til å få en arving og se sin arving. Det var også basert på den rett en kvinne hadde til å få barn med sin mann. (5 Mos. 20: 7; 24: 5) En mann som hadde bygd et hus, men ikke innvigd det, og en mann som ennå ikke hadde høstet frukten av en vingård han hadde plantet, skulle fritas. (5 Mos. 20: 5, 6) Fritagelsen var basert på det prinsipp at en mann har rett til å nyte frukten av sitt arbeid. Levittene var fritatt fordi de gjorde tjeneste i helligdommen. Denne loven viste tydelig at tilbedelsen av Jehova var viktigere enn militærvesenet. — 4 Mos. 1: 47—49; 2: 33.

25. Hva ble gjort for å sikre hærens religiøse og fysiske renhet, og hvilken fordel var dette for de fiender som ble tatt til fange?

²⁵ Ettersom krigene var Jehovas kriger, ble soldatene helliget til krigføringen, og det ble krevd renhet i leiren. (5 Mos. 23: 9—14) Det var ingen kvinner som fulgte med hærene for å tilfredsstille soldatenes seksuelle lyster. Det ville ha vært umoral. Mennene måtte til og med avholde seg fra å ha omgang med sin hustru under militære felttog. (1 Sam. 21: 5; 2 Sam. 11: 6—11) På denne måten ble hæren holdt ren både i religiøs og fysisk henseende. Kvinner blant de fangene som ble tatt, ble følgelig aldri voldtatt. Denne loven, som ble strengt håndhevet, var til stort gagn i og med at den fikk fienden til å overgi seg i forvissning om at kvinnene ikke ville bli mishandlet. — 5 Mos. 21: 10—13.

Nidkjærhet for sannheten

26. Hvilke lover angående rettssaker fremmet nidkjærhet for sannhet og rett?

²⁶ Et vitne var forpliktet til å fortelle det han visste. (3 Mos. 5: 1) En måtte ikke avgi falsk forklaring, for det var det samme som å lyve «for [Jehovas] åsyn». Hvis det viste seg at en person med fullt overlegg kom med falske anklager mot en annen, skulle han selv få den straff som han hadde tiltenkt den andre. Vi leser i 5 Mosebok 19: 16—19: «Når et ondsinnet vitne står fram mot noen for å vitne mot ham om en forbrytelse, da skal begge de menn som har sak mot hverandre, tre fram for [Jehovas] åsyn, for prestene og dommerne som er i de dager, og dommerne skal nøye granske saken; er da vitnet et falskt vitne, har han vitnet falsk mot sin bror, da skal I gjøre mot ham som han hadde tenkt å gjøre mot sin bror; således skal du rydde det onde bort av din midte.» Ingen kunne dømmes til døden på grunn av indisier. Det måtte to øyenvitner til for at en sak kunne stå fast. (5 Mos. 17: 6; 19: 15) De som hadde vitnet mot en mann som ble funnet skyldig til døden, skulle være de første som løftet hånden når han skulle steines. Denne loven fremmet nidkjærhet for rettferdigheten i Israel. Ikke bare dommerne, men samtlige borgere måtte vise at de virkelig ønsket å holde landet rent for blodskyld i Guds øyne. Loven tjente også som en advarsel mot å avlegge falskt, forhastet eller likegyldig vitnesbyrd. Den lov som vi finner i 5 Mosebok 17: 7, var til stort gagn. Den lyder: «Vitnene skal først løfte hånden for å avlive ham, og dernest hele folket; således skal du rydde det onde bort av din midte.»

Forbudte forbindelser

27. Nevn noen av de lover som gjaldt ekteskapelige forhold.

²⁷ Ekteskapslovene forbød ekteskap mellom nære slektninger. I 3 Mosebok 18: 6 står det: «Ingen av eder skal røre ved noen kvinne av sin nære slekt for å ha omgang med henne; jeg er [Jehova].» Slike forbindelser er i strid med den menneskelige natur og er dessuten uheldige på grunn av arvefaktoren. Og når en mann med fullt vitende gjorde noe så motbydelig som å ha omgang med sin hustru mens hun hadde menstruasjon, ’ble hennes blods kilde avdekket’. Begge parter ble straffet med døden. (3 Mos. 20: 18) Homoseksuelle handlinger og omgang med dyr ble likeledes straffet med døden. I 3 Mosebok 20: 13, 15 står det: «Når en mann ligger hos en annen mann som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en vederstyggelig gjerning; de skal late livet, deres blod være over dem! En mann som har omgang med et dyr, skal late livet, og dyret skal I drepe.»

Renhet

28, 29. a) Hvordan bidro lovene om sanitære forhold og om kostholdet til å holde Israel atskilt fra andre folk? b) Nevn noen av de sykdommer israelittene ble spart for fordi de hadde disse lovene.

²⁸ Lovene om sanitære forhold og om kostholdet hadde et dobbelt formål. De tjente til å holde israelittene atskilt fra andre folk, og minnet dem stadig om at de i religiøs henseende måtte være rene i Jehovas øyne. Disse forskriftene bidro også til å forhindre at folket hadde samkvem med hedningefolkene omkring dem. Hvis du leser 3 Mosebok, kapitlene 11 til 15, vil du se at israelittene måtte være meget omhyggelige med den religiøse og fysiske renhet. Hvis medlemmene av en israelittisk familie tok imot en innbydelse til å komme og spise i et hedensk hjem, ville det være uendelig mange ting der som kunne gjøre dem religiøst urene. Det var også en mulighet for at de kunne komme til å spise blod uten å vite det. Det var dessuten fare for at de ville bli innblandet i en eller annen avguderisk handling, og med tiden kunne det at familien tok imot slike innbydelser, føre til at barna giftet seg med hedninger. Følgende påbud ble gitt Israel i 5 Mosebok 7: 3: «Du skal ikke inngå svogerskap med dem; du skal ikke gi dine døtre til hans sønner og ikke ta hans døtre til hustruer for dine sønner.»

²⁹ Fra et medisinsk synspunkt utgjorde byene om sunnhetspleie og karantene sammen med morallovene og forbudet mot å bruke blod en enestående beskyttelse mot tyfoidfeber, tyfus, byllepest, hepatitt, gonoré og syfilis og en rekke andre sykdommer.

30. Hvorfor bør vi være ivrige etter å studere det som loven var et forbilde på?

³⁰ Trass i at loven var så god, ble den bare gitt til Guds forbilledlige folk og utgjorde bare en skygge av de gode ting som skulle komme. Dette framgår tydelig av Hebreerne 10: 1, hvor vi leser: «For da loven bare har en skygge av de kommende goder, men ikke selve bildet av tingene, så kan den aldri ved de offer som de hvert år alltid på ny bærer fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem.» Vi bør derfor flittig studere den lov som Israels lov var et forbilde på, nemlig frihetens lov, som Jesus Kristus kom med. I Jakob 1: 25 leser vi om den: «Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.» Vi kan med stor forventning se fram til den rettferdige regjering som jorden vil få i løpet av Kristi herlige, tusenårige styre, som nå er så nær! Jordens innbyggere vil da sammen med dem som blir oppreist fra de døde, få den nødvendige undervisning og veiledning. Dette blir vist i Åpenbaringen 20: 12, 13, hvor vi leser: «Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet; og en annen bok ble åpnet, som er livsens bok; og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Og havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket ga tilbake de døde som var i dem; og de ble dømt, enhver etter sine gjerninger.»

[Bilde på side 494]

Guds lov satte av en dag da folk hadde fri fra sitt arbeid. Den kunne brukes til hellige ting, for eksempel til å undervise barna i Guds bud