Guds herredømmes Hovedformidler kommer

«Gud opphøyde ham til sin Hovedformidler og Frelser ved sin høyre hånd, for å gi omvendelse til Israel og tilgivelse for synder.» — Ap. gj. 5: 31, NW.

 1. Hvorfor vil vi ikke oppnå frelse hvis vi ignorerer Guds herredømmes Hovedformidler?

VI KAN ikke tillate oss å ignorere ham som universets Overherre opphøyer til sin Hovedformidler og til Frelser. Hvis vi ignorerte hovedformidleren og så forsøkte å vende oss til universets Overherre for å tilbe ham, ville vi ikke oppnå frelse. Bare gjennom sin Hovedformidler gir universets overherre oss anledning til å bli frelst og oppnå fullkommenhet og lykke i den velsignelsesrike, nye ordning som han har gitt løfte om. Alle mennesker trenger å bli klar over denne betydningsfulle kjensgjerning.

 2. Hva hadde Sanhedrinet i Jerusalem gjort som viser at denne domstolens medlemmer trengte å bli klar over dette?

² For 1900 år siden trengte de høyeste religiøse dignitarer i Jerusalem å bli klar over dette. Disse mennene utgjorde landets høyeste domstol, Sanhedrinet. I en rettssak noen uker tidligere hadde de dømt en meget omstridt person, Jesus Kristus, til døden. Foran seg hadde de nå denne omstridte mannens 12 fremste etterfølgere. Simon Peter og de andre 11 fortalte rettens medlemmer at den mannen de hadde dømt til døden, var gjort til Guds «Hovedformidler og Frelser». Som svar på et pålegg fra retten sa de:

 3. Hva sa de 12 fremste etterfølgerne av den mannen som var blitt dømt, til Sanhedrinet om lydighet og om Hovedformidleren?

³ «En skal lyde Gud mer enn mennesker. Våre fedres Gud oppvakte Jesus, som I drepte ved å henge ham på et tre; Gud opphøyde ham til sin Hovedformidler og Frelser ved sin høyre hånd, for å gi omvendelse til Israel og tilgivelse for synder. Og vi er hans vitner om disse ting, og likeså den Hellige Ånd, som Gud ga dem som lyder ham.» — Ap. gj. 5: 29—32, vers 31 fra NW.

 4. Hva skulle han som var blitt opphøyd til Hovedformidler og Frelser, gi Israel, og hvilken pakt ville dette bli gitt i samsvar med?

⁴ Jerusalems høyesterett kunne si hva den ville — den pelfestede Jesus var ikke død. Han var levende og satt til og med ved Guds høyre hånd og kunne derfor tjene som universets Overherres Hovedformidler og Frelser til gagn for Israels folk. Hva skulle han i egenskap av «Hovedformidler og Frelser» gjøre? Han skulle «gi omvendelse til Israel og tilgivelse for synder». Denne «tilgivelse for synder» ville bli gitt i samsvar med en «ny pakt», som universets Overherre hadde lovt å inngå med sitt utvalgte folk. — Jer. 31: 31—34; Luk. 22: 20.

 5. a) Hvem hadde før Jesu død forkynt omvendelse for Israel? b) Hvilke spørsmål var det nå på sin plass å stille i forbindelse med anger og tilgivelse og forholdet mellom Sanhedrinets medlemmer og Gud?

⁵ Jerusalems høyesterett var klar over at før Jesus Kristus sto fram på den jordiske skueplass, hadde døperen Johannes forkynt: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» Etter at døperen Johannes var blitt fengslet, hadde Jesus Kristus, som var blitt døpt av Johannes, begynt å forkynne det samme budskap. Også han sa: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 3: 1, 2, 13—17; 4: 12—17) Denne forkynnelsen fortsatte helt til Jesus ble henrettet etter at Sanhedrinet hadde grepet inn. Hadde det nå oppstått en ny situasjon for Israel med hensyn til det å vise anger og omvende seg? Hvilke synder trengte folket nå å få tilgitt? Hadde ikke rettens medlemmer god grunn til å tenke over det Simon Peter sa? Hvilken betydning hadde det som hadde skjedd, for deres forhold til Gud? Hvilte dette forholdet på det samme grunnlag som tidligere? La oss se.

 6. Hvordan løskjøpte Jehova sitt folk Israel fra Egypt?

⁶ Israels nasjon ble til i Egypt, i løpet av de 215 årene Jakob (Israel) og hans etterkommer oppholdt seg der. (1 Mos. 49: 28—33) En eller annen gang etter at Egypts statsminister Josef, en av Jakobs sønner, var død, ble israelittene gjort til slaver, og det ble gjort forsøk på å utrydde folket. Da Guds forutsagte tid var inne, førte han disse etterkommerne av Jakob (Israel) «ut av Egypt, av trellehuset». Dette skjedde etter at Gud hadde befalt dem å holde et nytt aftensmåltid, påskemåltidet, der i Egypt, og de gjorde det den 14. nisan i år 1513 f. Kr. Om kvelden den dagen ble påskelammet slaktet og blodet strøket på dørstolpene og det øverste dørtre i israelittenes hus, og lammet ble så stekt helt og spist bak lukkede dører. Gud hadde behag i ofringen av påskelammet og utfridde israelittene av Egypt etter at de hadde inntatt dette offermåltidet. Han hadde på en måte kjøpt dem ved hjelp av det ofrede påskelam. (2 Mos. 12: 1 til 13: 18) Israel var således «et folk som Gud kom og fridde ut, så det skulle være hans eget folk». — 2 Sam. 7: 23.

7, 8. a) Hvordan viste Gud også ved Rødehavet at han eide Israel? b) Hva traff Jehova tiltak for å inngå med Israel ved Sinai berg, og hvilket tilbud ba han Moses om å framholde for folket?

⁷ Ved hjelp av profeten Moses førte Gud de utfridde eller gjenløste israelitter trygt gjennom Rødehavets vannmasser, men lot den egyptiske hær, som forfulgte dem, drukne. (2 Mos. 14: 1 til 15: 21) Denne mirakuløse utfrielsen slo ytterligere fast at Israel tilhørte Gud; folket var hans eiendom. I den tredje lunarmåned (sivan) etter at de hadde dratt ut av Egypt, førte Gud dem til foten av Sinai berg på den arabiske halvøy. Profeten Moses, som var mellommann mellom Gud og Israels folk, gikk opp på Sinai berg (Horeb) for å tale med Gud på vegne av det gjenløste folk. Det ble nå truffet tiltak for å opprette en pakt, det vil si en høytidelig, godkjent kontrakt, mellom Gud og hans gjenløste folk, Israel. Legg merke til hva Gud befalte Moses å si til folket:

⁸ «I har sett hva jeg har gjort med egypterne, og hvorledes jeg har båret eder på ørnevinger og ført eder til meg. Dersom I nå lyder min røst og holder min pakt, da skal I være min eiendom framfor alle folk; for hele jorden hører meg til. Og I skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk.» — 2 Mos. 19: 3—6.

 9. Holdt Jehova seg strengt til sin rett for å få Israel til å inngå en hellig pakt med ham? Hvordan gikk han fram?

⁹ På denne måten ble det gitt klart uttrykk for hvilke forpliktelser pakten medførte, og det ble vist at det var en bestemt hensikt med den, nemlig å frambringe «et kongerike av prester», «et hellig folk», som tilhørte Gud. Vi bør her legge merke til at Gud ikke tvang Israel til å inngå en pakt med ham. Han sa ikke: ’Jeg har utfridd dere av trelldommen i Egypt, og jeg har også ført dere trygt gjennom Rødehavet, og derfor er dere min eiendom, som jeg har kjøpt. Jeg kan gjøre med dere som jeg vil, og det jeg sier, er lov for dere; dere må adlyde meg.’ Nei, det Gud påla Moses å si til folket, viser at han ønsket å vite om hans gjenløste folk var villig til å inngå en hellig pakt med ham. I stedet for på en diktatorisk og tyrannisk måte å tvinge dem til å inngå en pakt ventet han på at de skulle si hva de selv mente om saken. Hvis de ikke var villige til å inngå en pakt, ville det ikke bli opprettet noen pakt!

Det gjenløste folk gir uttrykk for sin vilje

10. Hvorfor krevde denne pakten en mellommann, og hvilken menneskelig faktor tok Gud hensyn til?

¹⁰ Det skulle være en bilateral pakt, det vil si en høytidelig kontrakt eller overenskomst mellom to parter. Ettersom det skulle være en pakt mellom den høyeste Gud og ufullkomne, syndige mennesker, som hadde arvet fordømmelse og død fra Adam og Eva, trengtes det en mellommann, en som Gud betraktet som rettferdig på grunn av hans tro, og denne mellommann var Moses, levitten Amrams sønn. (Gal. 3: 19, 20) Gud, som var den ene parten, hadde gitt uttrykk for sitt ’ønske om å inngå pakten, men hvordan stilte nå den andre parten seg, den som var blitt oppfordret til å inngå pakten? Før pakten mellom Gud og Israel formelt kunne tre i kraft, måtte den ringeste av de to partene gi uttrykk for sin vilje. I så høy grad tok Gud hensyn til menneskers vilje.

11. Hvilken innstilling hadde israelittene til den foreslåtte pakt, og hva ga Jehova dem ikke før de hadde uttalt seg om pakten?

¹¹ Hvilken innstilling hadde folket, som her var representert ved sine eldste, til den foreslåtte pakt? Den bibelske beretning sier: «Da Moses kom tilbake, kalte han folkets eldste til seg og bar fram for dem alle disse ord som [Jehova] hadde pålagt ham. Da svarte folket alle som en og sa: Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre. Og Moses bar folkets ord tilbake til [Jehova].» (2 Mos. 19: 7, 8) Først etter at folket på denne måten hadde sagt seg villig, uttalte Jehova Gud De ti bud, de grunnleggende lover i lovpakten, fra toppen av Sinai berg. — 2 Mos. 19: 9 til 20: 22.

12. a) Hva kunne altså folket gjøre i forbindelse med pakten? b) Hva kan vi si at israelittene gjorde i forbindelse med pakten, og hvilket uttrykk finner vi i Romerne 6: 13?

¹² Folket fikk anledning til å gi uttrykk for hva de ønsket, og kunne enten godta eller forkaste Guds tilbud. De kunne med sin frie vilje velge å bli Jehovas «eiendom framfor alle folk» eller å avslå å bli dette på grunn av de betingelser som ble stilt. Hva gjorde dette gjenløste folk derfor i virkeligheten da de som én mann svarte: «Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre»? Hva skal vi kalle det de her gjorde? Er det for mye å si at de overga seg til Jehova Gud for å gjøre hans vilje, som han hadde talt til dem? Var det de gjorde, parallelt med det den kristne apostelen Paulus oppfordret de kristne i menigheten i Roma til å gjøre da han sa: «By eder fram for Gud som de som av døde er blitt levende, og eders lemmer som rettferdighets våpen for Gud.? (Rom. 6: 13) New World Translation sier: «Framstill dere for Gud.» Lyder Bruns oversettelse: «Still dere selv til tjeneste for Gud.» Revised Standard Version: «Overgi dere til Gud.» Og Moffatts oversettelse: «Dere må innvie dere til Gud.»

13, 14. a) Hvorfor tilbød Jehova israelittene å inngå en pakt med ham på et frivillig grunnlag, og hva gjorde de i virkeligheten da de aksepterte tilbudet? b) Hvordan bekreftet de det de tidligere hadde sagt og hva ble de derfor i forholdet til Jehova?

¹³ Jehova behøvde ikke å overtale israelittene ved å si: ’Jeg har løskjøpt dere fra Egypt, og jeg har utfridd dere av Rødehavet. Dere er kjødelige etterkommere av min venn Abraham. Derfor må dere inngå denne pakten med meg.’ Det var riktignok av disse grunner Gud tilbød dem å komme i et paktsforhold til ham, og han ga dem også gode løfter for framtiden hvis de inngikk pakten med ham, men de måtte selv velge om de ville bli Jehovas, sin Guds, folk eller ikke. Da de sa: «Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre», innvigde de seg derfor til Jehova for å være hans folk, for å gjøre hans vilje, som ville komme til uttrykk i pakten. Senere, etter at Moses hadde fått De ti bud og en samling andre lover, ble pakten gjort gyldig ved blodet av ofrede dyr. Derved ble israelittene Jehova Guds innvigde folk og kom i et bindende paktsforhold til ham. Folket, som nå visste hva pakten innebar, ga så på ny uttrykk for at de ønsket å gjøre Jehovas vilje, for beretningen i 2 Mosebok 24: 7, 8 lyder:

¹⁴ «Så tok han [Moses] paktens bok og leste den opp for folket; og de sa: Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre og lyde. Da tok Moses blodet og sprengte det på folket; og han sa: Se, dette er paktens blod, den pakt som [Jehova] oppretter med eder på alle disse ord.. — Se også Hebreerne 9: 18—20.

15. Hvor lenge skulle pakten stå ved makt, og for hvem var den derfor bindende?

¹⁵ Denne pakten, som ble inngått med medlemmer av et gjenløst folk der ved Sinai berg, var ikke bindende bare for dem, men også for deres kjødelige etterkommere. Den var «en pakt til ubestemt tid». (3 Mos. 24: 8, NW) Dette betydde at alle deres kjødelige etterkommere sto i paktsforhold til Gud så lenge pakten sto ved makt. Følgelig var også de israelitter som ble født i ørkenen etter at pakten var blitt inngått ved Sinai berg, delaktige i den i det 40. og siste år av folkets tvungne vandring i ørkenen. Israel fortsatte derfor å være et innvigd folk.

16. Hvordan viste mange av israelittene på Moabs sletter at de ikke lenger ønsket å stå i et paktsforhold til Jehova?

¹⁶ Dette siste året (1473 f. Kr.) var det imidlertid tusener av dette innvigde folks medlemmer som valgte å gi avkall på sitt paktsforhold til Jehova. Dette framgikk av det de gjorde på Moabs sletter. I Moses’ beretning om dette leser vi, i 4 Mosebok 25: 1—5:

«Mens Israel oppholdt seg i Sittim, begynte folket å drive utukt med Moabs døtre. De innbød folket til offermåltidene for sine guder, og folket åt og tilba deres guder; og Israel holdt seg til Ba’al-Peor. Da opptentes [Jehovas] vrede mot Israel, og [Jehova] sa til Moses: Hent alle folkets høvdinger og la hine menn nagles til pelen under åpen himmel for [Jehova]! Så skal [Jehovas] brennende vrede avvendes fra Israel. Og Moses sa til Israels dommere: Hver av eder skal slå i hjel dem av sine folk som har holdt seg til Ba’al-Peor!»

17. a) Hvor mange døde der fordi de brøt sin pakt med Jehova? b) Hvordan omtaler Jehova i Hoseas 9: 10 det at de holdt seg til Ba’al-Peor?

¹⁷ Det var 24 000 som døde fordi de brøt sitt løfte om å gjøre «alt det [Jehova] har sagt». (4 Mos. 25: 9; 1 Kor. 10: 8) Over 700 år senere henviste Jehova til denne sjokkerende hendelsen, idet han talte gjennom sin profet Hoseas. Han forteller først hvor høyt han verdsatte Israels folk, og forklarer så hvordan det gikk til at så mange israelitter gjorde seg avskyelige i hans øyne. Jehova sier: «Som druer i ørkenen fant jeg Israel, som den tidligste frukt på et fikentre i dets første tid så jeg eders fedre; men da de kom til Ba’al-Peor, vigde de seg til avgudsdyrkelsen og ble vederstyggelige liksom den de elsket.» (Hos. 9: 10) New World Translation sier: «De gikk til det skritt å innvie seg til den motbydelige ting.» (Se også An American Translation.) Ettersom disse israelittene skilte seg fra Jehova for å gå over til en annen guddom, sier Revised Standard Version: «De . . . helliget seg til Baal.» (Se også American Standard Version; New American Bible; New English Bible.)

18. a) Hvordan gjengir en jødisk bibeloversettelse Hos: 9: 10 for å vise hvilken illojal handling de begikk overfor Jehova? b) Hvordan blir na·sar’ oversatt i Esekiel 14: 7, 8, og hva viser dette?

¹⁸ Disse troløse israelittene hadde stått i et innvigd forhold til den eneste levende og sanne Gud, men nå forlot de ham for å vie eller innvie seg til Ba’al. For å vise at de begikk en slik illojal handling, sier en jødisk bibeloversettelse: «De skilte seg ut for den motbydelige ting.» Det hebraiske ord som er brukt her, er na·sar’, og det betyr å utskille. Det ble for eksempel brukt i forbindelse med det nasireerne gjorde da de skilte seg ut for Gud. (4 Mos. 6: 1—8) På profeten Esekiels tid, ikke lenge før Jerusalems første ødeleggelse, i 607 f. Kr., var det mange israelitter som opptrådte like troløst som deres forfedre på Moses’ tid hadde gjort på Moabs sletter. Med tanke på slike troløse israelitter sa Jehova til profeten Esekiel:

«Hver den av Israels hus og av de fremmede som bor i Israel, som skiller seg fra [na·sar’] meg og gir sine motbydelige avguder rom i sitt hjerte og setter det som er ham et anstøt til misgjerning, for sine øyne . . . [ham vil jeg utrydde] av mitt folk, og I skal kjenne at jeg er [Jehova].» — Esek. 14: 7, 8.

19. a) Berørte det at disse troløse israelittene innvigde seg til Ba’al-Peor en annen innvielse? b) Hva viser 4 Mosebok 25: 3 at israelittene gjorde?

¹⁹ Selve språket viser altså at disse israelittene som skilte seg fra Jehova, fra først av sto i et paktsforhold til Jehova Gud, et forhold som deres forfedre hadde ført dem inn i ved å si til mellommannen Moses: «Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre og lyde.» (2 Mos. 24: 7; 19: 8) Ved at de nå brøt pakten og begynte å drive avgudsdyrkelse, satte de sin innvielse til Jehova ut av betraktning og innvigde seg til de ting som ble tilbedt som avguder. I 4 Mosebok 25: 3 sies det ikke at Israel skilte seg ut for Ba’al, men det står: «Israel holdt seg til [dro i åk med, RS; AS; lot seg bli bundet til, Ro; sluttet seg til, Yg; Mo; Le; Je;a se også vers 5] Ba’al-Peor.» Vi som lever i dag, bør ta dette som en advarsel hvis vi står i noe forhold til Jehova Gud. (1 Kor. 10: 6, 11) Vi ønsker ikke å gjøre det samme fatale feilgrep. Det ville bety at vi var illojale eller gjorde opprør mot Guds herredømme.

Veien til en ny pakt

20. a) Hvorfor var ikke den første pakt ulastelig, og hva kunne den derfor vike plassen for? b) Gjennom hvilken profet ble den nye pakt forutsagt, og hva sa Moses om den bedre mellommann?

²⁰ Den pakt som Jehova inngikk med det innvigde folk Israel ved Moses, var «en pakt til ubestemt tid». Den pakt som ble inngått ved Sinai berg, var ikke ulastelig, noe som skyldtes israelittenes og mellommannen Moses’ ufullkommenhet. Det kunne derfor opprettes en bedre pakt, en ny pakt. I samsvar med dette hadde Jehova Gud til hensikt å opprette en ny pakt, og det privilegium å bli tatt inn i denne pakten ville bli tilbudt det kjødelige Israel. Over 600 år før denne nye pakt ble opprettet ved en ny mellommann, forutsa Jehova gjennom profeten Jeremias at den skulle opprettes. (Jer. 31: 31—34; Heb. 8: 6—13) Denne bedre og større Mellommanns komme ble også forutsagt av profeten Moses, og han sa at den kommende mellommann skulle bli oppreist blant israelittene; han skulle være en kjødelig israelitt. — 5 Mos. 18: 15—19; Ap. gj. 3: 22, 23; 7: 37, 38.

21. a) Når og hvor ble denne bedre mellommann født, og hva ble ved den anledning kunngjort? b) Hvorfor feiret Jesus påske og hva omtalte han seg selv som den siste gangen han feiret påske? Hva sa han?

²¹ I år 2 f. Kr. ble denne bedre Mellommann født. Han var en etterkommer av kong David, og ble født i Davids by, Betlehem. Han var samtidig Guds Sønn, og da han ble født, sa en Guds engel til hyrdene på marken i nærheten av Betlehem: «Jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket! Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren.» (Luk. 2: 10, 11) Ettersom han som skulle bli «Kristus, Herren», hadde jødisk mor, var han en kjødelig jøde og var underlagt lovpakten, som Moses hadde vært mellommann mellom Gud og Israel for. Det som står i Galaterne 4: 4, bekrefter dette: «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven.» Fordi Jesus Kristus var under den lovpakt som var inngått med Israel, feiret han påskemåltidet. Den siste gangen han feiret påske, i 33 e. Kr., viste han at han var Mellommannen for den lovte nye pakt. På hvilken måte gjorde han det? Han innstiftet det som nå kalles nattverden eller Herrens aftensmåltid, og da han ga vinbegeret til sine trofaste apostler, sa han: «Denne kalk er [betyr, NW] den nye pakt i mitt blod, som utgytes for eder.» (Luk. 22: 20) Jesus utgjøt sitt eget blod for at pakten skulle bli gyldig.

22. a) Når påtok Jesus seg å bli mellommann for den nye pakt? b) Hvorfor ville Johannes først ikke døpe Jesus?

²² I likhet med profeten Moses måtte imidlertid Herren Jesus påta seg å bli mellommann. Han måtte bli mellommann for den nye pakt. Når påtok han seg dette oppdraget? Han gjorde det da han ble døpt i Jordan-elven. Da han var 30 år, forlot han sitt verksted i Nasaret, hvor han hadde arbeidet som tømmermann, og gikk til døperen Johannes for å bli døpt i vann. Dette var en form for dåp som Johannes ikke hadde utført tidligere. Fram til da hadde døperen Johannes ifølge Markus 1: 4 stått fram i ørkenen og forkynt «omvendelses dåp til syndenes forlatelse». (Se også Lukas 3: 3.) Jesus, Guds Sønn, kom imidlertid ikke til døperen Johannes for å bli døpt som et symbol på at han angret og trengte å få tilgitt synder. Jesus var fullkommen og syndfri. (Heb. 7: 26) Han kom ikke til Johannes med en dårlig samvittighet og for å be en ’bønn til Gud om en god samvittighet’. (1 Pet. 3: 21, NW) Johannes visste dette, og det er derfor Bibelen sier at Johannes «nektet ham det og sa: Jeg trenger til å bli døpt av deg, og du kommer til meg?» Men hva svarte Jesus?

23. Hva svarte Jesus Johannes, og hvorfor sa han: «Således sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet», til tross for at han hadde holdt loven?

²³ Jesus svarte og sa til ham: La det nå skje! for således sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet.» (Matt. 3: 13—15) Hva mente Jesus med det? Som kjødelig jøde var han underlagt den mosaiske lovpakt, og han hadde holdt den til fullkommenhet. Om dette sa han senere, i sin bergpreken: «I må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene; jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» (Matt. 5: 17) Lovpakten med Israel var naturligvis et uttrykk for Guds vilje, men Jesus hadde gjort Guds vilje ifølge lovpakten i hele den tid han hadde vært på jorden før sin dåp. Da Jesus talte om «å fullbyrde all rettferdighet», siktet han derfor ikke bare til selve lovpakten, men til noe som også ville utgjøre oppfyllelsen av de forbilledlige trekk ved lovpakten. Dette var «all rettferdighet», for det var Guds vilje at han skulle fullbyrde det. Det var derfor dette han påtok seg å gjøre da han ble døpt.

24. Hvilken spesiell profeti oppfylte Jesus ifølge Hebreerne 10: 5—10 da han framstilte seg for å bli døpt?

²⁴ Da Jesus framstilte seg for å bli døpt, oppfylte han virkelig det «profetene» hadde sagt, som han selv uttrykte det. Apostelen Paulus viser hvilken av profetiene Jesus oppfylte da han kom for å bli døpt. I Hebreerne 10: 5—10 leser vi: «Derfor sier han idet han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg; brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje. . . . ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle.» Jesus oppfylte således Salme 40: 7—9. Det var Guds «vilje» at Jesus skulle ofre seg selv, sitt «legeme».

25. a) Hva var Jesu dåp i vann derfor et symbol på? b) På hvilken måte var Jesus allerede innvigd og løskjøpt?

²⁵ Ettersom profetien krevde dette, ville Jesus ha fått dårlig samvittighet hvis han ikke hadde kommet for å gjøre Guds vilje og framstilt seg for Johannes for å bli døpt. Det er tydelig at Jesu dåp var symbolsk. Hans dåp var ikke et symbol på anger; den var ikke en «omvendelses dåp til syndenes forlatelse». Den var et symbol på at han kom eller framstilte seg for å gjøre Guds vilje, og denne «vilje» innbefattet at han skulle ofre sitt legeme én gang for alle. Som kjødelig jøde var han allerede under Moseloven og tilhørte det eneste folk på jorden som da var innvigd til Gud, innvigd til å gjøre «alt det [Jehova] har sagt». Ettersom Jesus var Marias førstefødte sønn og ble adoptert av hennes mann, Josef, som hans førstefødte sønn, var han helliget Gud og tilhørte ham. (2 Mos. 13: 1, 2) Josef og Maria måtte derfor betale løsepenger for Jesus for at han skulle få lov til å utføre verdslig arbeid. (4 Mos. 3: 13—51; 18: 14—16) Jesu dåp var derfor ikke et bilde på at han innvigde seg til Gud, men på at han framstilte seg for å gjøre Guds vilje, noe som innbefattet at han måtte ofre seg selv.

26. a) Hvordan viste Gud at han hadde behag i den måten Jesus framstilte seg for ham på? b) I hvilken grad gjorde Jesus Guds «vilje» mens han var i kjødet?

²⁶ Jehova Gud viste at han hadde behag i at hans Sønn, Jesus, framstilte seg for ham på denne måten, ved å utgyte sin hellige ånd over ham da han var blitt døpt, og la det komme en røst fra himmelen som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.» (Matt. 3: 16, 17) Senere omtalte døperen Johannes den salvede Jesus som «Guds lam, som bærer verdens synd». (Joh. 1: 28—36; Ap. gj. 10: 37, 38) Jesus fortsatte å gjøre Guds vilje helt til han endte sine dager i kjødet på jorden. Den siste natten han var på jorden i sitt kjødelige, menneskelige legeme, ba han til Gud og sa: «Min Fader! kan ikke dette gå meg forbi, uten at jeg må drikke det, da skje din vilje!» (Matt. 26: 39—44) Den følgende ettermiddag, omkring kl. 15, da Jesus hang på torturpelen, sa han, ifølge Johannes 19: 30: «Det er fullbrakt. Og han bøyde sitt hode og oppga sin ånd.» I harmoni med Guds vilje ble Jesu legeme ofret én gang for alle.

27. a) Hva slags oppstandelse fikk Jesus Kristus, og hvorfor? b) Hvordan kom han på den måten til å eie hele menneskeheten, og hva har han i beredskap for de døde?

²⁷ I samsvar med at Jesus Kristus ofret sitt fullkomne, menneskelige legeme, ble han på den tredje dag oppreist fra de døde i et åndelig legeme, ikke i et legeme av kjøtt og blod. (1 Pet. 3: 18; 1 Kor. 15: 42—45) På den 40. dag etter sin oppstandelse for Jesus opp til himmelen og framstilte der for Gud verdien av sitt ofrede menneskeliv til gagn for menneskeheten. Da han var på jorden, hadde han sagt at han hadde kommet for å «gi sitt liv til en løsepenge for mange». (Matt. 20: 28) Apostelen Paulus sier at Jesus led døden «for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle». Paulus taler også om «mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle». (Heb. 2: 9; 1 Tim. 2: 5, 6) Ved å frambære for Gud verdien av sitt ofrede menneskeliv gjenløste eller løskjøpte Jesus Kristus derfor alle mennesker, og det uten at de hadde bedt om det. Av den grunn kommer det under hans himmelske rikes styre til å finne sted «en oppstandelse . . . både av rettferdige og av urettferdige». (Ap. gj. 24: 15) Jesus Kristus eier dem alle sammen.

28. a) Hva ble den oppstandne Jesus Kristus derfor i forbindelse med menneskenes frelse? b) Hva annet og større er han også Hovedformidler for?

²⁸ På denne måte og i samsvar med Guds «vilje» ble Jesus Kristus, Guds Sønn, frelsens Hovedformidler for alle mennesker. Det er dette som blir framholdt i Hebreerne 2: 9, 10, hvor det står: «Den som var gjort lite ringere enn englene, Jesus, ham ser vi, fordi han led døden, kronet med herlighet og ære, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle. For det sømmet seg for ham for hvis skyld alle ting er til, og ved hvem alle ting er til, da han førte mange barn til herlighet, gjennom lidelser å fullende deres frelses høvding [gjøre deres frelses Hovedformidler fullkommen gjennom lidelser, NW].» Og i Hebreerne 5: 9, 10 leser vi: «Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham, og ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis.» Han viste seg således verdig til å tjene som Guds herredømmes Hovedformidler.

[Fotnote]

[Bilde på side 197]

Selv om Israels folk i virkeligheten tilhørte Jehova, tvang han dem ikke til å inngå en pakt med ham, men lot dem gi uttrykk for hva de selv ønsket å gjøre