Hva sier Bibelen?

Var Guds lov «øye for øye» altfor streng?

I GUDS lov til det gamle Israel heter det: «Når et ondsinnet vitne står fram mot noen for å vitne mot ham om en forbrytelse, da skal . . . dommerne . . . nøye granske saken; er da vitnet et falskt vitne, har han vitnet falsk mot sin bror, da skal I gjøre mot ham som han hadde tenkt å gjøre mot sin bror . . . for at de andre må høre det og frykte, så de ikke mer gjør noen sådan ond gjerning i din midte. Du skal ingen spare: Liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot!» — 5 Mos. 19: 16—21.

Hvem kan si at denne loven (som kalles lex talionis, talionsprinsippet eller gjengjeldelsesteorien) var altfor streng? Hvor hatefull eller ondsinnet ville ikke en mann være som kunne avlegge et falskt vitnesbyrd! Det ville være helt rettferdig at han fikk en straff som svarte til den straffen han hadde tenkt hans neste skulle få, og det ville i høy grad virke avskrekkende på andre, slik at de avholdt seg fra å vitne falsk ved landets domstoler.

I den loven som ble gitt israelittene i fortiden, finner vi dette uttrykket tre ganger. I 3 Mosebok 24: 17—20 leser vi: «Når en slår et menneske i hjel, skal han late livet. . . . Når noen volder sin neste mén på hans legeme, skal der gjøres det samme med ham som han selv har gjort: brudd for brudd, øye for øye, tann for tann; det samme mén som han volder en annen, skal han selv få.»

Her viser lovovertrederen den samme innstilling. Det er tale om overlagt mord og om med overlegg å skade eller lemleste et medmenneske. Hvorfor kan vi si «overlagt»? Fordi en uforsettlig manndraper (en som drepte en annen ved et uhell) kunne bli vist barmhjertighet. Det var truffet en ordning med byer som skulle tjene som «tilfluktssteder» for manndrapere som drepte noen ved et uhell. — 4 Mos. 35: 11—15, 25.

Den tredje gangen uttrykket forekommer, er i 2 Mosebok 21: 22—25, hvor vi leser: «Når menn kommer i slagsmål med hverandre og støter til en fruktsommelig kvinne, . . . [og] dersom det skjer en ulykke, da skal du gi liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brent for brent, sår for sår, skramme for skramme.»

I dette tilfelle ble livets hellighet igjen understreket. To liv, kanskje flere, var berørt — kvinnen og hennes barn. Mannen, som ikke var hennes ektemann, støtte voldsomt til henne eller slo henne. I et slikt tilfelle ble det vist stor mangel på respekt for livet, og mannen slo kanskje til kvinnen fordi han hadde et ondt ønske om å skade ektemannen. Hvis kvinnen eller hennes barn eller begge døde eller ble alvorlig skadd, ville mannen bli straffet på den måten som er nevnt. Men også i slike tilfelle som i andre ble det tatt hensyn til omstendighetene, graden av forsettlighet og så videre, før dommerne anvendte straffen «øye for øye». — Jevnfør 2 Mosebok 21: 28—30.

Selv om regelen «øye for øye» er en del av lovpakten, gir den på ingen måte uttrykk for det mest framherskende trekk ved denne loven. For det første og det viktigste bud, som hele loven var bygd på, var budet om å vise kjærlighet, kjærlighet til Gud og til nesten. (Matt. 22: 37—40) Skal en tro at Gud selv viser mindre kjærlighet enn han påbød sitt folk å vise? Det er nok så at loven «øye for øye» ble anvendt i noen få tilfelle, men hvis vi sier at Gud var streng da han ga befaling om at denne loven skulle anvendes, da må vi si at en hvilken som helst lov som krever at en forbrytelse blir straffet, er streng.

Hvis vi virkelig ønsker å få kjennskap til Guds innstilling, kan vi dessuten se på hvordan han handlet med Israel. Gang på gang viste israelittene forakt for hans lov, hånte ham og talte imot ham, og når de så kom i vanskeligheter, ropte de på ham, og han kom dem til unnsetning. I de siste årene av det nordlige Samaria rikes eksistens, ble situasjonen så ille at profeten Hoseas beskrev den med disse ordene: «De sverger og lyver, myrder og stjeler og driver hor. De farer fram med vold, og mord følger på mord.» (Hos. 4: 2) Likevel forkastet eller ødela Gud ikke alle landets innbyggere på det tidspunkt, men sendte sin profet for å advare dem og gi dem anledning til å forandre sin handlemåte.

Apostelen Paulus gjør oss imidlertid oppmerksom på det største eksempel på den kjærlighet Jehova Gud har vist. Han sa til de kristne: «Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. . . . For så sant vi blir forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, så skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt.» — Rom. 5: 8—10.

Vi vet at både Jehova Gud og Jesus Kristus viste en enestående ufortjent godhet ved å gjøre det mulig for menneskene å få tilgivelse for svært alvorlige synder. Før apostelen Paulus ble en kristen, var han med på å myrde kristne. Full av takknemlighet skrev han: «Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største; men derfor fikk jeg miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skulle tro på ham til et evig liv.» — 1 Tim. 1: 15, 16.

Hvis noen mener at Gud var urettferdig da han ga denne loven om gjengjeldelse, bør han dessuten merke seg at Gud var likså streng overfor seg selv hva det å redde menneskeheten angår. Hvordan det?

Adam, menneskehetens forfader, satte seg med fullt overlegg opp imot Gud. Da han gjorde det, visste han at han ville bli fordømt av Gud, og at straffen var døden. (1 Mos. 2: 17) Han var derfor ikke i stand til å overføre rettferdighet til sine barn. Hans ufødte barn, som befant seg i hans lender, arvet derfor døden, som han på den måten førte over dem. — Rom. 5: 12.

Selv om Gud er allmektig, fulgte han sin egen lov om «liv for liv» da han skulle hjelpe menneskeheten. Bare et fullkomment menneskeliv kunne oppveie dommen over menneskeslekten, slik at rettferdigheten kunne bli opprettholdt i Guds universelle regjering. Gud utvalgte sin enbårne Sønn, som var villig til å bringe dette offer og arbeide med den gjenløste menneskeslekt for å hjelpe alle som ønsket å være lydige. For disse kunne Jesus Kristus bli «evig fader». — Es. 9: 6.

Guds godhet og barmhjertighet kommer til uttrykk i og med at han ga sin Sønn til gagn for menneskene og således opprettholdt sitt herredømmes rettferdighet. Om dette herredømme sier Bibelen: «Rettferd og rett er din trones grunnvoll.» (Sl. 89: 15) Jehova Gud handler ikke på en streng måte overfor menneskene; han er kjærlig og barmhjertig, men likevel rettferdig og rimelig. Loven «øye for øye» kan derfor sies å være en rettferdig lov, som bare ble anvendt når det var absolutt nødvendig for å gjennomføre rettferdighet, og den ble bare anvendt overfor dem som fullt ut fortjente den straffen de fikk.