Teokratiske slaver

«Vær slaver for Jehova.» — Rom. 12: 11, NW.

 1. Hva kan gjøre det tvilsomt om det å være slave er en ære, og hva vil det hele bero på?

KAN man finne noen ære og verdighet i det å være slave? Neppe etter denne verdens normer. I den tiden da slaveriet var alminnelig utbredt, ble de som befant seg i en slik trelldom sett ned på som mindreverdige, selv om de ofte utførte arbeid og plikter som i dag regnes med blant høyst aktverdige og kultiverte yrker. Slaveriet var et system som ble meget misbrukt, og slavenes frigjøring lot lenge vente på seg. Det er blitt berettet at flere muhammedanske land fremdeles holder fast på systemet. Det ble innført i de engelske kolonier i Amerika så sent som i det syttende århundre, og det ble ikke avskaffet av Sambandsstatene før i den siste halvdel av det nittende århundre. Ja, det var faktisk ikke før i det nittende århundre at slaveriet ble alminnelig avskaffet av kristenhetens regjeringer. Mange steder blir disse frigjorte slavers etterkommere fremdeles sett ned på og holdt innenfor visse grenser og under restriksjoner. Hvordan kan det da være noen ære og verdighet i det å være slave? Hvordan kan det å bli kalt slave eller velge å kalle seg selv det, være noe annet enn ydmykende? Det er helt avhengig av hvem du er slave for og hva slags slave du er. Å være en teokratisk slave er en ære og et privilegium. Det er en trelldom som fører til evig liv.

 2. Når begynte slaveriet, og for hvem var det en forbannet tilstand?

² Slaveriet er et eldgammelt system. Det står ikke noe i Bibelen om at det eksisterte sosialt eller økonomisk slaveri før vannflommen. Men at det skulle oppstå en eller annen gang etter vannflommen, ble forutsagt da Noah, etter å være blitt vanæret av sin sønn Kam, forbannet en av Kams sønner og sa: «Forbannet være Kana’an! Den ringeste av slaver skal han være for sine brødre . . . Måtte Sem bli velsignet av Herren min Gud; og måtte Kana’an være hans slave! Måtte Gud gjøre det vidt for Jafet, og bo i Sems telter; men måtte Kana’an være hans slave!» (1 Mos. 9: 25—27, AT; Mo) Dette fordømte ikke en av menneskeslektens tre hovedgrener til et uunngåelig slaveri. Nei, kjensgjerningene viser at denne forbannelse som Gud inspirerte Noah til å uttale, ble oppfylt og fullbyrdet mange hundre år senere. Da førte Jehova Gud sitt utvalgte folk, israelittene, inn i Kana’ans land, og på Guds befaling utslettet de kana’anittene eller gjorde mange av dem til slaver, som tilfelle var med innbyggerne i Gibeon og de byer som var alliert med den. Å være en slik slave, fordi man nedstammet fra den forbannede Kana’an, ville i sannhet være en ydmykelse.

 3. Hvorfor var det en ære å være en av Abrahams slaver?

³ Men når vi sammenligner forskjellige slaver med hverandre, hvilken gudfryktig mann eller kvinne er det da som ikke ville regne det som en ære å ha vært slave for Abraham, Noahs sønn Sems etterkommer? Og hvorfor det? Jo, fordi Abraham var en mann som hadde tro på denne Gud, Jehova, og på grunn av sin lydige tro ble han «Guds venn». Jehova Gud forbød ikke Abraham å ha slaver i samsvar med den tids skikk og bruk. Noah hadde velsignet Abrahams oldefar Sem, og i harmoni med det ville Jehova godkjenne at Abraham hadde slaver. Mens Abraham oppholdt seg som utlending i Kana’ans land, hadde han hundrevis av slaver. De kjempet sammen med ham og vant en teokratisk seier da en del angriperkonger, som kom fra traktene ved Babylon, gjorde invasjon i Kana’ans land og bortførte hans slektning Lot og dennes husfolk. Vi leser: «Da Abraham hørte at hans slektning var blitt tatt til fange, utkalte han sine tjenere, slavene i sitt hus, som var tre hundre og atten i tallet, og de tok opp forfølgelsen helt til Dan. Med sine slaver falt han over dem om natten og slo dem.» Disse slavene var derfor Guds redskaper, og de var med Abraham da han vendte tilbake og kong Melkisedek fra Salem kom ham i møte og tilskrev Jehova hans seier ved å si: «Velsignet være Abraham av den høyeste Gud, himlenes og jordens skaper! Og velsignet være den høyeste Gud, som ga dine fiender i din makt!» — 1 Mos. 14: 1—20, AT.

 4. a) Hvordan ble Abrahams eldste slave beæret? b) Hvorfor var Abraham aldri skyld i å trekke slaveriet ned på et lavt nivå ved å misbruke det?

⁴ Så lenge Abraham ingen barn hadde, var det en slave, som styrte hans hus etterat Lot var dratt bort, som logisk sett var hans arving. Det var Elieser fra Damaskus. Da Abraham hadde fått sin sønn Isak og tiden var kommet til at han skulle gifte seg, var det igjen en tjener, «den eldste slave i hans hus, som sto for alt som hørte ham til,» sannsynligvis denne Elieser, som ble sendt av sted av Abraham for å skaffe en hustru til Isak. I dette profetiske drama blir denne gamle slaven beæret med å få forestille Guds hellige ånd, den virksomme kraft som Jehova har brukt til å hente og berede en brud for sin enbårne Sønn Jesus, en brud som består av 144 000 trofaste Jesu etterfølgere som er adoptert av Jehova Gud som hans barn. (1 Mos. 15: 1—3; 24: 1—10, 61—66, AT) Abraham trakk ikke slaveriet i sitt hus ned på et lavt nivå ved å utnytte det til umoralske formål. Det ville ha ført til at hans virkelige hustru Sara, en fri kvinne, hadde fått en fornedret stilling. Det var dessuten gjennom denne ene hustru at Gud hadde lovet at Abraham skulle få en arving som var født i renhet, og som alle jordens slekter skulle velsignes i. Da Abraham fikk sin første sønn Ismael med en slavepike, var det derfor ikke en følge av en umoralsk handling. Hans hustru Sara, som da var blitt så gammel at hun hadde oppgitt håpet om å kunne gi Abraham en sønn fra sitt eget legeme, ba ham gå inn til hennes egyptiske slavepike Hagar, så hun kunne adoptere Hagars sønn som sin egen. Etterat Hagar hadde unnfanget Ismael, hadde ikke Abraham mer noen omgang med henne. (1 Mos. 16: 1—15; Gal. 4: 21—25) Senere velsignet Jehova Sara ved å gi henne selv en sønn på mirakuløs måte.

 5. Hvilken holdning inntok Abraham til sine slavers religion, og hvordan blir dette vist?

⁵ Abraham var teokratisk. Han hadde tro på den høyeste Gud og adlød ham som sin Skaper, Leder og Hersker. Han styrte sitt store hus slik Jehova ville det skulle styres. Som slaveeier bestemte og kontrollerte Abraham hvilken religion eller form for tilbedelse som skulle praktiseres av hans slaver, som han hadde fått enten ved kjøp eller ved at hans slaver hadde giftet seg med hverandre. Han tillot på den måten ingen ugudelighet og heller ingen avgudsdyrkelse, men oppbygde sine husfolk bare i den sanne tro. På Guds befaling lot han seg selv omskjære og lot også alle mannlige medlemmer av sin husstand omskjære. «Abraham tok sin sønn Ismael og alle de slaver som var født i hans hus og alle dem som var kjøpt av ham — alle mannlige medlemmer av Abrahams husstand — og omskar dem på forhuden samme dag, som Gud hadde befalt ham.» Ethvert mannlig medlem som nektet å la seg omskjære, skulle fjernes fra Abrahams husstand. Abraham lærte sine slaver om Gud. Gud vitnet om at dette var tilfelle og sa: «Jeg, har utvalgt ham forat han skal byde sine barn og sitt hus etter seg at de skal holde seg etter [Jehovas] vei.» Noe annet som også viser at Abraham underviste sine slaver i hvordan de skulle tilbe Gud, er den bønn som hans eldste slave ba da han var utsendt for å skaffe Isak en hustru: «[Jehova], min herre Abrahams Gud! La det lykkes for meg i dag, og gjør miskunnhet mot min herre Abraham!» Hele tiden mens denne gamle slaven holdt på å arrangere dette ekteskapet, anerkjente han Abrahams Gud og tilba ham åpenlyst. — 1 Mos. 17: 9—14, 22—27, AT; 18: 19; 24: 2—56.

 6. Hvilken stilling hadde Moses, og israelittene overfor Gud? Hvorfor?

⁶ Som slaveeier var Abraham et bilde på hvordan den høyeste Gud, som Abraham tilba, også har slaver på jorden. Vi hentyder ikke bare til den fjerne fortid da profeten Moses førte israelittene ut av Egypt og gjennom Det røde hav for å begynne et liv som et fritt folk. Da egypterne som forfulgte dem, var blitt oppslukt av Det røde hav, sang Moses og israelittene en sang. Åpenbaringen 15: 3 henviser til deres sang, idet den beskriver de sanne kristne i vår tid i følgende ord: «De synger Moses’, Guds slaves sang, og Lammets sang og sier: ’Store og vidunderlige er dine gjerninger, Jehova Gud, den allmektige.’» (NW) Ja, Moses var en fremtredende Guds slave den gang. Men hele Moses’ folk, Israels barn, var også Guds slaver. Hvordan det? Jo, de hadde i mange år vært ufrivillige slaver i Egypt, og deres ubarmhjertige arbeidsgivere hadde til hensikt å tilintetgjøre dem, men deres forfader Abrahams Gud hadde ved overmenneskelige midler frelst dem og gitt dem friheten. Og da Jehova ga israelittene loven om jubelåret, sa han: «For det er for meg israelittene er slaver, for de er mine slaver som jeg førte ut av Egypts land, jeg, Herren deres Gud . . . de må ikke bli solgt som slaver.» — 3 Mos. 25: 55, 42, AT, Mo.

 7. Hvilket krav og hvilken rett hadde altså Gud overfor Israel, og hva fikk han dem til å gjøre når det gjaldt deres egne slaver?

⁷ Som deres frelser og absolutte eiermann hadde Jehova krav på deres tjeneste. Han hadde all rett til å bestemme at de skulle tilbe Ham. Han som hadde fullbyrdet dommene over alle Egypts latterlige falske guder. I de første to av sine ti bud til Israel sto han på denne sin rett og benyttet seg av den, idet han sa: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypts land, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder foruten meg. Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem; for jeg Herren din Gud, er en nidkjær Gud.» (2 Mos. 20: 2—5) Han fikk dem til å feire denne utfrielsen fra den egyptiske trelldommen årlig. (2 Mos. 13: 3, 14) De var absolutt forpliktet til å tilbe og adlyde sin eiermann og herre helt og udelt, uten å klage, men med takknemlighet. Han lot israelittene holde slaver, og disse slavene var utvilsomt etterkommere av de slaver som deres forfader Jakob eller Israel hadde hatt, og som hadde dratt inn i Egypt sammen med dem den gang. (1 Mos. 30: 42, 43) Jehova fikk imidlertid sitt frigjorte folk til å anvende Hans lover på disse tjenerne. Hans fjerde bud ga for eksempel israelittene følgende påbud: «På den sjuende dag, en sabbat for Herren din Gud, må du ikke gjøre noe arbeid i det hele tatt, hverken du eller din sønn eller din datter eller din mannlige eller kvinnelige slave.» (2 Mos. 20: 10, AT; Mo) Som teokratiske slaver for Herren Gud var israelittene forpliktet til å sørge for at deres egne slaver rettet seg etter Guds lov og pakt.

 8. Hvorfor er åndelige israelitter slaver, uten at det gir grunn til å skamme seg?

⁸ I nitten hundre år har det naturlige Israel ikke vært Jehovas utvalgte folk. Nå handler han med de åndelige israelitter, de som er jøder i det skjulte. Er du en slik? Har du innvigd deg helt til ham gjennom hans Sønn Jesus Kristus og har du fått bevis for at du er født av hans ånd til et himmelsk liv? Du sier du har det? Vet du da at du er en slave? Ifølge det du selv har innrømt, må du være Jehovas slave. Du bør ikke føle deg ille berørt på grunn av uttrykket. La bare verden spotte alt hva den lyster over den tanke at Gud har slaver, la bare verdens mennesker innbille seg at de ikke er slaver under noen fordi de nekter å være Guds slaver. Det er likevel så at hver mann, hver kvinne og hvert barn på jorden er og må være en underordnet tjener under én av to herrer som står hverandre imot. Spott ikke Jehovas slaver selv om du nekter å være Hans slave. Da er du den ynkeligste slave under hans motstander, Satan Djevelen. Det Jesus erklærte i sin bergpreken, fastslår at du ikke kan tjene begge herrer. Hvis du hater og forakter den ene, da er det ikke til å unngå at du må elske og holde deg til den andre. Den eneste andre herre er Djevelen, guden Mammon, selviskhetens verdslige rikdommer. (Matt. 6: 24) Du kan godt få ha ham til herre om du vil. Men vi velger Jehova. Det er en velsignelse å kunne være hans underordnede tjenere, teokratiske slaver. Det er større menn enn deg som har aktet det for en stor ære å være en slik slave, ja, selv Jesus Kristus gjorde det. Det er ikke til å komme utenom: Vi er slaver for den gud vi tilber.

 9. Hvordan har det seg at Jesus har hatt slaver helt fram til denne verdens ende?

⁹ Jesus Kristus, Guds Sønn, har også noen som han eier og leder og som er forpliktet til å tjene ham. I dette svarer han til Abrahams sønn og arving, Isak, som arvet alle sin fars slaver. (1 Mos. 26: 19—32; 25: 5) Alle de 144 000 lemmer på Kristi legeme er Jesu slaver, for han er det rettmessige Hode for dette legeme: Dette omfatter også «Lammets tolv apostler». De og andre av Jesu fremtredende disipler følte det som en ære å kunne erklære at de var hans slaver, og i begynnelsen av de brev de skrev til den kristne menighet gjorde de oppmerksom på at de var underordnet ham. (Åpb. 7: 3—8; Rom. 1: 1 og Titus 1: 1 og 2 Peter 1: 1 og Jakob 1: 1 og Judas 1 og Fil. 1: 1) Den levning av hans legemes lemmer som i dag er på jorden, har ingen høyere stilling enn apostlene. Jesus satte denne lydige levning i samme stilling da han i sin profeti om verdens ende spurte: «Hvem er virkelig den tro og kloke slave som hans herre har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Lykkelig er denne slave hvis hans herre finner at han gjør det når han kommer. Sannelig sier jeg dere at han skal sette ham over alt det han eier.» — Matt. 24: 45—47, NW; Luk. 12: 42, 44.

10. Hvilken stilling er de mennesker i som Joel 3: 1, 2 blir oppfylt på?

¹⁰ Den profeti Gud ga gjennom Joel gjelder medlemmene av denne tro og kloke klasse etterat de hadde angret sine feil og misgrep under den første verdenskrig: «Det skal skje etterpå at jeg vi utgyte min ånd over alt kjøtt; deres sønner og deres døtre skal profetere; deres gamle menn skal drømme drømmer, og deres unge menn skal se syner. Ja, selv over de mannlige og kvinnelige slaver skal jeg i de dager utgyte min ånd.» Apostelen Peter anvendte først denne profetien på sin tid, fra pinsedagen og frametter, og den får sin endelige og fullstendige anvendelse på levningen etterat den første verdenskrig sluttet i 1918. — Joel 3: 1, 2, AT; Mo; Ap. gj. 2: 16—18, NW; AT; Mo.

11. Hvordan gjorde Jesus oss til sin eiendom, og hvorfor behøver vi ikke frykte?

¹¹ Det var ikke ved noen billig betaling på noen få gull eller sølvmynter at Jesus gjorde oss til sin eiendom, for å ha makt over liv og død når det gjaldt oss. Han utgjøt sitt eget dyrebare blod da han hang på torturpelen lik en foraktelig, forbrytersk slave, og med dette blod kjøpte han oss. (1 Pet. 1: 18, 19) Hva kan da vil ha å frykte, når vi har en slik uselvisk, selvoppofrende, gudfryktig Herre? Hvordan kunne han noensinne undertrykke oss, skade oss eller gjøre oss noe annet enn godt?

12. Hvordan er våre følelser overfor vår eiermann, når vi tenker på hva det hele kostet ham?

¹² Når vi forstår hva det personlig kostet ham å kjøpe oss, hvordan kunne vi da frivillig gi oss selv til en annen herre, til synden, til vår buk, til denne fordervede verden, til Djevelen? «For enhver i Herren som ble kalt som slave, er Herrens frigitte; likeledes er han som ble kalt som fri mann, en Kristi slave. Dere ble kjøpt for betaling; slutt med å være menneskers slaver. . . . Dessuten tilhører dere ikke dere selv, for dere ble kjøpt for betaling. Herliggjør da Gud i deres legeme.» (1 Kor. 7: 22, 23; 6: 19, 20, NW) Vi ønsker aldri å fornekte hans eiendomsrett til oss. Vi er derfor bestemt på å motstå de falske profeter som Jesus sa skulle oppstå ved verdens ende, og Peter ga følgende advarsel: «De vil i stillhet innføre ødeleggende sekter og vil til og med fornekte den eier som kjøpte dem, og derved føre til brå ødeleggelse over seg selv.» (Matt. 24: 11, 24, 3; 2 Pet. 2: 1, 2, NW) Aldri vil vi reise oss mot vår rettmessige eier i et slaveopprør, i likhet med det den romerske gladiator Spartacus førte an i år 73 e. Kr.! Aldri vil vi forlate hans tjeneste og bli rømlinger. Vi elsker vår Herre. I stedet for å opptre som forrædere og forlate hans tjeneste foretrekker vi å være lik den hebraiske slaven som nektet å forlate sin herres tjeneste og som fikk sitt øre gjennomstukket med en syl til dørstolpen som et tegn på at han nå var hans slave for alltid. — 2 Mos. 21: 1—5; 5 Mos. 15: 17.

De som led hunger i Egypt, og gibeonittene

13. Hvem er det som i dag er blitt slaver på samme måte som egypterne på Josefs tid, og hvorfor?

¹³ Den åndsfødte levning, den tro og kloke slaveklasse, er ikke alene nå om å foretrekke denne rette trelldom under Gud gjennom hans Sønn Jesus Kristus. En raskt voksende skare, som allerede teller hundretusener, har underkastet seg Gud gjennom Kristus. I denne tiden da en dødbringende åndelig hunger har rammet kristenheten og hele den øvrige del av denne verden, mens levningen av Kristi legeme har en åndelig overflod til sin rådighet, har disse andre får gjort det samme som egypterne gjorde da de ble rammet av sju års hungersnød. Den gang hadde Faraos statsminister Josef sørget for at det var rikelige forråd med mat. Nå har disse mennesker med en god vilje kommet til den større Josef, Jesus Kristus, som representerer den større Farao, Jehova Gud, og har sagt som egypterne: «Det er intet tilbake for min herre uten vårt legeme og vår jord. Hvorfor skal vi gå til grunne for dine øyne, både vi og vår jord? Kjøp oss og vår jord for brød, så skal vi med vår jord være Faraos treller; og gi oss såkorn, så vi kan leve og ikke skal dø, og jorden ikke legges øde.» Kristus Jesus har nå handlet på samme måte som Josef: «Så kjøpte Josef all jorden i Egypt til Farao; for egypterne solgte hver sin jordvei, fordi hungersnøden trykket dem hårdt; og landet ble Faraos eiendom. Men folket flyttet han om i byene, fra den en ende av Egypts land til den andre [fra den ene ende av Egypt til den andre gjorde Josef folket til slaver, CB].» Kristus redder dem fra å dø av åndelig hunger, og de reagerer på dette på samme måte som de hungrende egyptere reagerte: «Du har holdt oss i live; la oss finne nåde for min herres øyne, så skal vi være Faraos treller.» (1 Mos. 47: 15—26) Disse andre får er altså blitt statsslaver, Rikets slaver.

14. Hvorfor kan ikke disse som nylig er blitt slaver, bli tatt vekk fra tempeltjenesten eller bli drept?

¹⁴ Disse den rette Hyrdes andre får, som har håp om å få leve på jorden, må lydig følge ham hvor enn han går. Ingen kan rive dem vekk fra hans varetekt uten å få tilbørlig straff for det. De må tjene Gud i hans tempel dag og natt. Deres liv må bli spart på samme måte som tilfelle var med gibeonittene, som var etterkommere av den forbannede Kana’an og som egentlig skulle blitt ødelagt sammen med resten av kana’anittene av Josva og israelittene. Men i likhet med fortidens gibeonitter har de søkt og fått fred med den større Josva, Jesus Kristus, og hans Gud, Jehova. Når de nå stadig skiller seg ut fra vår tids fordømte kana’anitter, sier den større Josva til dem: «Derfor skal I nå være forbannet; ingen av eder skal slippe for å være trell og hogge ved og bære vann til min Guds hus.» Til dette svarer de: «Nå er vi i din hånd; gjør med oss som det er godt og rett i dine øyne!» De blir ikke forbannet slik kana’anittene ble det, men fordi et slags tabu er blitt lagt på dem. De er blitt Jehova Guds og hans Kristi eiendom, og ingen kan ustraffet henrette dem eller ta dem bort fra deres tempeltjeneste. Gud har absolutt makt over deres liv og død, og bare Han kan henrette dem hvis de har unnlatt å være trofaste slaver. Ve den som krenker dette guddommelige forbud mot å røre dem! Fem amorittiske konger prøvde øyeblikkelig å gjøre det, og deres angripende hærstyrker ble utslettet. Jehova kastet selv store dødbringende haglsteiner ned fra himmelen og fikk sol og måne til å stå stille på Josvas bønn, så nedslaktningen kunne fyllbyrdes. Kong Saul prøvde engang i fanatisk nasjonalisme å ødelegge disse gibeonittene som var erklært tabu, og hele Israels folk fikk en tre års hungersnød over seg. Den sluttet da disse gibeonitters død var blitt sonet. Jehova Gud skal handle på lignende måte mot kristenheten fordi den har lagt hånd på vår tids gibeonitter for å hindre dem i å utføre tempeltjeneste for Gud og vinne liv i den nye verden. — Jos. 9: 3—27; 10: 1—27; 2 Sam. 21: 1—14.

15. Hvilket verk er alle slavene med på sammen med den større Gideon?

¹⁵ Den tro og kloke slaveklasse ønsker disse medtjenere velkommen blant seg og prøver å beskytte deres rettigheter. Sammen med den større Gideon, Kristus Jesus, er de med på det billedstormende verk å rive ned den falske gud Ba’als alter og ødelegge hans hellige pel, den falske tilbedelse, og de gir sitt lovprisningsoffer til Jehova Gud, i lydighet mot hans befaling. Som det er skrevet: «Så tok Gideon ti av sine slaver og gjorde som Herren hadde sagt ham; . . . Gideon fikk derfor navnet Jerubba’al den dagen, og det betyr: ’La Ba’al selv stride mot ham; for han rev ned hans alter.’» (Dom. 6: 27, 32, AT) Ba’al betyr «eier».

16. Hva er det vi anerkjenner og hva bestemmer vi oss for å gjøre, i betraktning av at Gud er vår eiermann?

¹⁶ Jehova er vår eiermann og vår Gud. Vi bekjenner alle med glede, både levningen og de andre får, at vi er hans levende eiendom som han har kjøpt med blodet av sin Sønn Jesus Kristus. Vi bærer merkene etter det, i likhet med apostelen Paulus, som sa: «Måtte derfor ingen plage meg fra nå av, for på mitt legeme bærer jeg de brennemerker en slave for Jesus har.» (Gal. 6: 17, NW) Vi anerkjenner derfor Guds rett til å bestemme hva som må være vår religion, vår form for tilbedelse, og vi vil bare tilbe Ham som den sanne Gud. Vi har ingen rettigheter overfor Ham. Vi er forpliktet til å overholde hans bud, og vi vil i kjærlighet utføre hellig tjeneste for ham, idet vi velger å adlyde ham som Hersker mer enn mennesker. Vi er hans teokratiske slaver nå og for alltid.