Spørsmål fra leserne

◼ Hvordan bør en kristen se på det å bruke blod som et gjødningsmiddel, som dyrefór eller til et annet formål som ikke innebærer at han spiser det?

I slike spørsmål bør det en kristen tenker og gjør, gjenspeile hans bibelske respekt for blodets hellighet.

Mange som ikke kjenner til, eller som ikke bryr seg om hva Gud mener, godkjenner at menneskeblod blir brukt til blodoverføringer. Enkelte steder spiser folk også dyreblod, for eksempel i blodpølser. Misbruket av blod stanser imidlertid ikke her. Forretningsfolk forsøker å tjene penger på blod fra slaktede dyr ved å fremstille plantegjødning av det, blande det i hunde- eller kattemat eller benytte det i andre produkter.

Ut fra Bibelen vet imidlertid de kristne at blod ikke bare er som et hvilket som helst annet biologisk produkt som en kan bruke slik det lar seg gjøre, eller for å tjene penger på det. Bibelen viser at blodet representerer livet. Gud sa derfor til Noah at menneskene ikke skulle spise blod. (1. Mosebok 9: 3, 4) Senere innlemmet Jehova Gud dette forbudet i Moseloven. (3. Mosebok 17: 12; 5. Mosebok 12: 23) Etter at loven var blitt avskaffet, sa han til de kristne at de måtte «holde seg borte . . . fra blod». Jehovas vitner spiser derfor ikke blod og tar ikke imot blodoverføring. De godkjenner heller ikke forskjellige former for kommersiell bruk av blod. — Apostlenes gjerninger 15: 19, 20, 28, 29.

Vi kan bedre forstå hvorfor dette er viktig, hvis vi undersøker hva israelittene i gammel tid gjorde med blodet av et dyr som de hadde slaktet.

Gud sa til israelittene at blodet bare måtte brukes på alteret, ved ofring. (3. Mosebok 17: 11) Hvis de ikke brukte et dyrs blod på denne måten, skulle de la det renne ut på bakken. Derved vendte blodet på en måte tilbake til Gud, for jorden er hans fotskammel. — 3. Mosebok 17: 13, 14; Jesaja 66: 1.

Denne begrensning med hensyn til bruken av blod ble ytterligere understreket for israelittene ved det Gud sa til dem angående fett. I motsetning til hva som ble krevd av sanne tilbedere før Moseloven var blitt gitt, og etter at den var blitt avskaffet, måtte israelittene i den tid Moseloven gjaldt, ikke spise fett. Et offerdyrs fett ble betraktet som den beste delen av dyret og kunne derfor brennes på alteret som et offer til Gud. (3. Mosebok 3: 3—5, 16) Hva dette angår, skulle de som var under loven, betrakte blod og fett på samme måten. Men i en annen situasjon var det en forskjell. I hvert fall når det gjaldt et selvdødt dyr eller et dyr som var blitt drept av et annet dyr, sa Guds lov at fettet kunne «nyttes på forskjellig måte; men spise det må dere ikke». Hva viser dette? Verken blod eller fett kunne spises, men Jehova sa at fettet kunne brukes til andre formål enn til ofring. Men det sa han ikke om blodet. Hvis et dyrs blod ikke ble frembåret på alteret, skulle en la det renne ut på bakken og således gi dyrets liv tilbake til Livgiveren. — 3. Mosebok 7: 22—27.

De kristne er ikke under Moseloven. (Romerne 7: 6; Kolosserne 2: 13—16) Vi har imidlertid fått direkte påbud om å ’holde oss borte . . . fra blod’. Og vi bør virkelig respektere blodets hellighet, i betraktning av at vår frelse er blitt muliggjort ved Kristi blod. (Efeserne 1: 7; Kolosserne 1: 13, 14, 20) En kristen som har en dyp forståelse av dette, trenger ikke en endeløs rekke med regler for hvordan han bør forholde seg til de forskjellige former for kommersiell bruk av blod.

La oss for eksempel ta bruken av blod som gjødningsmiddel. Når en israelittisk jeger lot et dyrs blod renne ut på bakken, var det ikke for å gi jorden gjødning. Han gjorde det av respekt for blodets hellighet. Vil så en kristen som har en lignende forståelse av blodets betydning, med vilje samle inn blodet fra dyr som er blitt slaktet, for å bruke det som gjødning? Neppe, for en slik kommersiell bruk av blodet ville ikke vitne om dyp respekt for det faktum at blodet representerer livet.

De kristne kan naturligvis ikke si til ikke-kristne at de ikke må bruke blod for å fremstille gjødning eller andre produkter. Hvis de fleste kunstgjødningsprodukter på markedet inneholder blod, må en kristen derfor ta stilling til hva han skal gjøre. Han kan ta i betraktning slike faktorer som Bibelens veiledning om at en skal «holde seg borte . . . fra blod», muligheten for å skaffe alternative produkter, det hans egen samvittighet, som er blitt opplært i samsvar med Bibelen, forteller ham, og andres følelser. — Jevnfør 1. Korinter 8: 10—13.

Et annet spørsmål som kan være aktuelt, er om en kan benytte dyrefór som inneholder blod. Det er sant at mange dyr i naturen på det nåværende tidspunkt ikke lever av planteføde, slik som Bibelen sier at de opprinnelig gjorde. (1. Mosebok 1: 30) Mange er kjøttetende og spiser også blod. Men vil en kristen som kjenner Guds lov angående blodet, bevisst gi sine husdyr fór som inneholder blod? Ville det være i harmoni med det han vet om hvordan blod ble behandlet under Moseloven?

Til slutt skal vi ta for oss noen spørsmål som har oppstått med hensyn til hva en bør gjøre med døde dyr som inneholder blod. En israelitt som fant et selvdødt dyr, kunne selge det til en utlending som ikke brydde seg om å holde Guds lov. (5. Mosebok 14: 21 ) Det er likevel verdt å merke seg at denne bestemmelsen ikke gjorde det mulig for israelittene å drive regelrett handel med blod eller med kjøtt som inneholdt blod. En israelitt skulle heller ikke med vilje slakte et dyr og la blodet bli igjen i det fordi enkelte likte slikt kjøtt, eller fordi det skulle veie mer. Bestemmelsen tok bare sikte på å vise hva han skulle gjøre med et dyr som han ikke kunne bruke til føde, og som måtte fjernes.

På lignende måte kan en bonde i dag komme til å måtte kvitte seg med et dødt dyr som fortsatt har blodet i seg, for eksempel en ku som han har funnet død, slik at det ikke er mulig å få blodet til å renne av den. Eller en jeger kan finne et dødt dyr i en felle. Hva kan gjøres med et slikt dødt dyr? Kan en selge det til en kjøttfórfabrikk? Eller kan en selge det til en ikke-kristen som enten vil bruke kjøttet selv eller selge det? Hver enkelt kristen må selv treffe en avgjørelse hva dette angår, etter at han har tatt hensyn til landets lov og de faktorer som er blitt nevnt ovenfor, deriblant verdien av å ha en god samvittighet overfor både Gud og mennesker. — Apostlenes gjerninger 24: 16.