Ulykkelige er de som klager
«Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd! La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til [Jehova].» — Klagesangene 3: 39, 40.
1. Hva vet Jehova om menneskesinnet, og hvordan kan et menneske være lykkelig nå trass i vanskelighetene i verden?
JEHOVA kjenner menneskesinnet. Han vet at hvis et menneske ikke øver opp sitt sinn til å tenke riktig, vil det bli ulykkelig. Denne gamle verdens tanker og veier er ikke riktige, for de er ikke bygd på Guds tenkemåte, slik den er uttrykt i hans Ord. Men noen mennesker vet hvorfor vi er født i misgjerning og unnfanget i synd, og de har vendt seg til Jehova for å bli befridd fra den tilstand de befinner seg i. De forstår at «et menneske som lever» ikke bør klage, for de vanskeligheter og lidelser han må døye, skyldes Adam, den første menneskelige far. Jehovas vitner har gransket Bibelen, og de vet at det er sant at vi er født i misgjerning og unnfanget i synd, men også at dette ikke gir de kristne frihet til å handle urett. Som kristne må de betrakte seg selv og omhyggelig granske sine veier og den måten de har levd på og hvor det har ført dem hen inntil nå, og bestemme seg for hva de vil gjøre i framtiden. De har tatt denne beslutning: «La oss vende om til Jehova.» Det er grunnen til at de har innvigd sitt liv til Jehovas tjeneste. De vet at sorg, sykdom og død ble brakt over dem av deres første foreldre, Adam og Eva, og derfor klager de ikke over sin tilstand. De har tvert imot all grunn til å være lykkelige; de kjenner veien ut av denne vanskeligheten, for Gud har truffet en ordning for frelse. Du kan også få vite om denne veien til befrielse av Jehova, «den lykkelige Gud», og han ønsker at hans skapninger skal være lykkelige.
2. Hvilket menneske er lykkelig midt i denne verden, ifølge Salme 1?
2 Du kan være lykkelig selv om du er alene. Du behøver ikke å være i en stor menighet for å være lykkelig, selv om det er så at mange lykkelige mennesker som kommer sammen, utgjør en lykkelig menighet. En Guds tjener kan være lykkelig hvor som helst i verden, selv om han kanskje er langt borte i et misjonærhjem eller i et isolert distrikt. Når et menneske har den rette innstilling, vil han føle på samme måte som den mannen salmisten skrev om. Vi bruker Rotherhams oversettelse, som anvender navneformen Jahve [Yahweh] i stedet for Jehova, og vi leser der: «Lykkelig er den mann som ikke har vandret i de lovløses råd, og ikke har stått på synds vei og ikke har sittet i spotterens sæte; men har sin lyst i Jahves lov og taler til seg selv om hans lov dag og natt.» (Sl. 1: 1, 2, Ro) Hvor sant er ikke dette! For når man setter seg sammen med syndere, blir man ulykkelig. Se bare på verden og tenk over dens tilstand. Menneskene er ikke virkelig tilfredse. De kan ikke være det, for verden er fylt med ondskap. De ignorerer Gud og hans forordninger for livet. Følgen av det er at de ikke er lykkelige, hverken individuelt eller kollektivt. Den som skyr verden, er lykkelig.
3. På hvilken måte snakker et slikt menneske med seg selv, og om hva?
3 Salmisten sier at denne mannen ’taler med seg selv dag og natt’. Det er et rart uttrykk, ikke sant? Men det betyr at han grunner. Hva grunner han på? Han grunner på de forordninger Gud har framsatt for ham i Bibelen, akkurat som Josva grunnet på Guds Ord. Gud sa til ham: «Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn, men du skal grunne på den dag og natt, så du akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den; da skal du ha lykke på dine veier, og da skal du gå viselig fram.» (Jos. 1: 8) Josva skulle tale med seg selv dag og natt. Han skulle grunne på disse sannheter som Gud hadde talt til Moses, og som nå forelå i skriftlig form. Når han så levde i samsvar med dem, ville han bli lykklig. Ja, lykken kommer til det menneske som gjør det som er rett, og personlig tjeneste for den Høyeste er rett fordi det er tilbedelse av Gud.
4. Hva var det for et folk hvis Gud Jehova var, og hvorfor ga ikke dette faktum så svært mange anledninger til lykke?
4 Den høyeste Gud begrenser ikke lykken til enkeltindivider. Han vil ta seg av et helt folk og gjøre det til et lykkelig folk. «Hvor lykkelig det folk er hvis Gud er Jahve, det folk han har utvalgt som sin egen arv.» (Sl. 33: 12, Ro) Dette utvalgte folk var Israel. Gud hadde gjort en pakt med deres forfedre Abraham, Isak og Jakob. Dette folket hadde all grunn til å være lykkelig, fordi deres Gud var Jehova, den høyeste Hersker over hele universet. Men ofte vendte de seg bort og fulgte ikke sin Guds vise råd. De valgte i stedet en syndig handlemåte og ignorerte Gud, og følgen var at hele folket mistet sin lykke. Vi ser av Bibelens beretning om dette folket at de ikke hadde så svært mange anledninger til lykke, for de var en stivnakket slekt og et folk som hadde lett for å kritisere og finne feil. De ga ikke Jehova sann tilbedelse, og derfor fikk de ikke Guds velsignelse. Jesus uttrykte det klart da han sa: «Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Fader skal, elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.» (Joh. 14: 23) Altfor ofte ønsket ikke israelittene å ha sin bolig hos Jehova, men deres ønske var å vende tilbake til Egypt og tilbe hedenske guder.
5, 6. Hvem er det lykkelige folk nå, og hva bidrar til deres lykke?
5 I dag ser vi Jehovas vitner som et folk som Jehova har oppreist, et utvalgt folk som er tatt ut fra alle folk, ætter og tunger, og de er et lykkelig folk. Hvorfor er de det? Fordi de har holdt Jesu ord, og derfor elsker Faderen dem og har tatt bolig hos dem. De tilber sin Far i himmelen i ånd og i sannhet. De tenker ikke på å gjøre tingene på sin egen måte, men de er ivrige etter å gjøre Faderens vilje og å følge Kristi Jesu, Guds Sønns, bud. De finner lykke i å forkynne evangeliet om Jehovas rike i hele verden som et vitnesbyrd. Guds gave til dem er kunnskapen om sannheten, og Jehovas vitner er lykkelige over å gi denne sannhet til andre rundt om i verden. De er ikke selviske, så de holder den for seg selv. De utgir bibler, bøker, brosjyrer og blad, og sprer dem vidt og bredt på mange språk over hele verden.
6 Tilhengerne av verdens falske religioner kan ikke forstå hvorfor alle Jehovas vitner er så virksomme; men deres virksomhet er deres tilbedelse av den Høyeste. Jehovas vitner søker et liv i lykke, og de oppnår lykke mens de lever nå. De har funnet hemmeligheten ved å være lykkelige selv i den nåværende onde verden. De har bevist for seg selv at det er mer lykke ved å gi Guds Ords sannheter som de har fått så rikelig av, til alle verdens folk, og derfor gir de stadig av det de har fått. Jehovas vitners organisasjon er full av lykkelige mennesker. De er vennlige, og de er ivrige etter å la andre få del med dem i deres lykke og i deres sanne tilbedelse av den høyeste. Det er grunnen til at man ofte finner dem gående fra hus til hus, fra by til by, fra land til land, idet de utfører Jesu befaling: ’Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorden til et vitnesbyrd.’ Jehovas vitner som folk betraktet er lykkelige, fordi deres Gud er Jehova.
7. Hva er grunnen til at noen i organisasjonen glir tilbake til verden og mister sin lykke?
7 Undertiden ser vi her eller der i organisasjonen en som glir tilbake til verden. Hva kan det komme av? Grunnen er enkel — han har holdt opp å forkynne, han har holdt opp å gi. Det er ingen plass for et menneske i Guds organisasjon hvis han ikke tilber Gud. Hvis man holder opp å tilbe, tar man seg selv ut av organisasjonen. Når man holder opp å studere sannheten og svikter Jehova, har man ikke lenger noe å gi andre. Da er sannheten ikke i en. Studium er livsviktig for å holde seg i Jehovas organisasjon. Hvis man ikke stadig tar til seg de sannheter og det lys som skinner klarere og klarere inntil høylys dag, vil man bli likegyldig overfor det privilegium man har, å forkynne det gode budskap om Riket. Man vil snart begynne å føle at man ikke har noe å fortelle menneskene. Grunnen til dette er at man har tillatt sitt sinn å være uvirksomt. Man sier i virkeligheten: Jeg ønsker ikke mer mat fra Jehovas bord. Så holder man opp å bruke den kunnskap man har; man gir den ikke ut til andre, og ens lykke svinner hen. Lykken kommer i stor utstrekning ved å gi.
Forbilledlige eksempler
8. Hvorfor fortsatte ikke israelittene å være lykkelige, enda de var utfridd av Egypt?
8 Ta et blikk på Israels barn da de var i ørkenen. Tenk over hva Jehova hadde gjort for dem ved å utfri dem fra Egypt. Der hadde det vært under en undertrykkende, slavedrivende organisasjon, men nå hadde Jehova, himmelens Gud, utfridd dem, og ført dem ut i ørkenen. Han hadde beskyttet dem ved å bruke sin store makt da han ledet dem gjennom Det røde hav fra Egypt til ørkenen. Han ga dem mat i førti år mens de vandret omkring i dette fremmede landet. Tenk på hvor stor kjærlighet Gud la for dagen overfor disse menneskene da han førte dem til Det lovte land! Men enda israelittene hadde alt dette og trass i sin befrielse, var de likevel ikke tilfredse. De manglet kjærlighet. Som folk betraktet ga de ikke Gud sann tilbedelse, og de var ikke lykkelige.
9. Hvorfor føler noen mennesker undertiden at byrden er for tung for dem, og hvordan var Moses et eksempel på dette?
9 Det var imidlertid mange individer blant dette folket som hadde glede av å tjene Gud, og som trofast fulgte de instrukser de hadde fått. Undertiden føler til og med slike trofaste mennesker at byrden er for stor å bære når det blir lagt ansvar på dem. I slike tilfelle mangler de tro på Guds bestemmelser. Tenk for eksempel på Moses. Han tjente som mellommann mellom Gud og israelittene, men en gang følte han det som om det ble krevd for meget av ham. Israels barn klaget, kritiserte og ropte på kjøtt. De sa omtrent som så: ’Denne mannaen som Gud gir oss og sier vi skal samle hver morgen, tilfredsstiller oss ikke. Det er kjøtt vi har lyst på. Vi vil ha kjøtt!’ De gråt og ba Moses skaffe seg det. De hadde klaget ofte før, og nå var de i en ulykkelig sinnstilstand, og deres knurring fikk til slutt Moses i samme tilstand. Les hele beretningen i 4 Mosebok 11: 11—15. Moses sier der: «Hvorfor har du gjort så ille mot din tjener og hvorfor har jeg ikke funnet nåde for dine øyne, siden du har lagt byrden av hele dette folk på meg? Har jeg unnfanget hele dette folk, har jeg født det, siden du sier jeg skal bære det i min favn, liksom ammen bærer det diende barn, og føre det til det land du har tilsvoret dets fedre? Hvor skal jeg ta kjøtt fra til hele dette folk? For de kommer gråtende til meg og sier: Gi oss kjøtt å ete! Jeg makter ikke å bære hele dette folk alene; det er meg for tungt. Vil du gjøre således mot meg, så drep meg heller med én gang, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, og la meg slippe å se min ulykke!»
10. Hvorfor var ikke Moses lykkelig i den tiden da han følte så stort ansvar?
10 Det var ikke noen særlig lykkelig sinnstilstand å være i. Moses holdt på å bli svak i troen; hans tillit til Jehova holdt på å svikte. Det må sikkert ha vært så nedslående for Moses å være sammen med disse menneskene at det fikk ham til det punkt at han ønsket at Gud ville drepe ham slik at han kunne komme bort fra dem. Moses viste en urett ånd under denne tunge prøven. Han ønsket ikke å bære det ansvar som Gud hadde lagt på ham. Han hadde i dette øyeblikk heller ikke full tillit til Jehova Gud. Moses var ille til mote, og da han så på hele denne mengde med mennesker, tvilte han virkelig på Guds makt. Han burde ha tenkt på alle de vidunderlige ting Gud hadde gjort i tidligere tider. Det ville ha vært meget bedre for Moses å vente på Jehova, og be til ham og spørre: «Hva skal jeg gjøre? Hva vil du gjøre for dette folket? Moses ønsket ikke å gi til disse menneskene, og mente at ingen annen skulle gjøre det heller. Han var ikke lykkelig, det er sikkert nok.
11. Hvordan viste Moses at han i noen grad manglet tro, og hvilken innstilling ville svare til dette i dag?
11 Gud sa til Moses at Han ville gi israelittene kjøtt, ikke én dag eller to dager eller fem dager eller ti dager eller tjue dager, men en hel måned, «til I ikke lenger tåler lukten av det, og det byr eder imot, fordi I foraktet [Jehova], som er midt iblant eder». (4 Mos. 11: 18—20) Moses sa i realiteten til Gud: ’Du kan ikke fø 600 000 fotfolk. Du kan ikke skaffe kjøtt til å fø alle disse menneskene, to millioner eller flere, når man regner med kvinner og barn. Ja, det finnes ikke fugler nok under himmelen til å fø disse menneskene; det finnes ikke nok kveg i hjordene til å mette dem alle sammen. Du kjenner dem ikke, Gud. Jeg vet hva slags mennesker de er. De er de mest selviske, de mest stivnakkede, de mest ulykkelige mennesker, og forferdelige til å klage. Å, det ville være bedre for meg å være død.’ Men Jehova sa til Moses: «Er [Jehovas] arm for kort? Nå skal du få se om det vil gå deg som jeg har sagt, eller ikke.» (4 Mos. 11: 23) Kan du forestille deg at noen skulle tvile på Gud og si at han ikke kan gjøre det han har sagt han vil gjøre? Moses tvilte i dette øyeblikk på Guds makt. Det er akkurat som om noen ville si i dag at Gud ikke kan beskytte sitt folk i Harmageddon-slaget og føre dem gjennom og inn i den nye verden — at det ville være for stor en oppgave. La oss se litt på det. Har du noen gang stanset opp og tenkt over at Jehova virkelig beskyttet Noah og hans familie i vannflommen og førte dem fra «den verden som da var» inn i den nåværende onde verden? Dette er historiske kjensgjerninger, og de viser at Guds makt allerede er bevist. Tror du ikke han kan gjøre det samme igjen? Hvor har du din tro? Moses trodde at Guds makt var begrenset; men Jehova har all makt i himmel og på jord. Han har også gitt en slik makt til sin Sønn. — Matt. 28: 18.
12. Hvorfor førte ikke Guds mirakel til lykke for mange israelitters vedkommende, og hvilket formål skulle dette historiske eksempel tjene for oss?
12 Det som hendte i ørkenen, burde sannelig gjøre slikt inntrykk på oss at vi aldri skulle tvile på Guds Ord. Når vi leser Guds ord slik han framsetter det i de hebraiske og greske skrifter, bør vi godta det som absolutt sant og rett. Han taler til oss om det virkelige liv slik det var for mange hundre år siden, og bruker disse tingene som eksempler på det som skal hende nå i denne tiden. Selv om denne store mellommann Moses gjorde en feil, er ikke det noen grunn til at vi i dag skulle tvile på Jehova og gjøre den samme feilen. Grunnen til at disse ting ble nedskrevet før i tiden, er at de skulle være til formaning og belæring for oss. Men tilbake til israelittene. De vaktlene de sanket, ble stablet opp i store mengder rundt omkring deres leir. Jehova hadde ført dem dit et eller annet sted fra, og ga folket alt det de på noen mulig måte kunne spise. Men de verdsatte ikke det Jehova hadde gjort, og den grådige måten israelittene brukte disse forsyningene på, mishaget ham. Her var det Jehova som var giveren, og han ga i overflod, men israelittene viste ikke at de verdsatte det. Jehova beviste overfor Moses at hans ord var rett og pålitelig, og han viste Moses sin makt. Hans arm var ikke for kort. Han beviste sin suverene makt. Hvis bare israelittene hadde lovprist Jehova for han godhet, ville de ha levd lykkelig. — 4 Mos. 11: 31—35.
13. Hvorfor bør vi ikke klage, som vist i tilfellet med Aron og Mirjam?
13 Videre er det en beretning i Bibelen om at Mirjam og Aron klaget og talte imot Moses. «De sa: Er det bare Moses [Jehova] har talt med, har han ikke talt med oss og?» (4 Mos. 12: 2) Ved en tidligere anledning hadde Moses reddet sin bror Arons liv, da Aron hadde unnlatt å følge den sanne tilbedelse. I 5 Mosebok 9: 20 sa Moses: «Også på Aron var [Jehova] så vred at han ville ødelegge ham; men jeg ba også for Aron den gang.» Nå viste disse to fremstående personer blant israelittene Moses’ bror og søster, at de ikke var fornøyd med at Gud hadde bestemt at Moses skulle være hans talerør. De likte ikke Guds måte å ordne tingene på, og som følge av deres klager ble Mirjam slått med spedalskhet. Moses gikk imellom og ba for sin søster, og etterat hun var blitt sendt utenfor leiren for å bli renset i samsvar med loven, ble hun reddet fra en slik motbydelig tilværelse. (4 Mos. 12: 9—15) Vi ser altså at ingen burde klage på Gud fordi han ikke gjør tingene slik som vi ønsker de skal gjøres. Husk at Jehova er universets høyeste Hersker. Han vet meget bedre enn de som tjener ham, hvordan han skal lede sin organisasjon og sitt arbeid. Alle burde være lykkelige der hvor Jehova setter dem i sin organisasjon og i sin tjeneste. Det Gud krever av oss, er ustraffelighet og trofasthet overfor ham, og hvis vi gir ham det, vil vi være lykkelige.
Mangel på tro
14. Hvordan ble det lagt mangel på tro for dagen da de tolv kom tilbake etter å ha utspeidet Det lovte land, og hvilken følge fikk det?
14 Et annet slående eksempel inntraff da Moses sendte tolv speidere inn i Kana’ans land for å ta i øyesyn den arv som Gud hadde lovt israelittene. Moses valgte en fra hver av de tolv stammene og sendte dem av sted for å utspeide landet. Husk at Gud hadde sagt til dem: ’Jeg vil gi dere det. Det landet dere skal arve, er det beste på denne kanten av jorden.’ Men da de tolv kom tilbake, sa ti av dem: ’Nei, vi har ikke lyst til å gå dit. Det er et fryktelig land, som det bor kjemper i. Det ville være bedre å dra tilbake til Egypt og bli slaver. Det som kommer til å skje, er at vi blir ødelagt, for folket i dette landet er sterkere enn oss.’ Det var en dårlig rapport de ga om det landet Gud hadde gitt israelittene. Av disse tolv speiderne var det bare to, Josva og Kaleb, som kom tilbake med en god rapport. De var takknemlige for det Gud hadde skaffet til veie, og de brakte med seg beviser for at det var et godt land. De ga dette råd: ’La oss dra inn i det med en gang!» Men de andre speiderne sa: ’Nei, vi vil bli der hvor vi er. Vi er fornøyd med tingene slik de er. Israelittene og ti av de speiderne som hadde tatt landet i øyesyn, var altfor likegyldige til å arbeide for den arv Gud hadde lovt dem. De ti speiderne, som hadde så liten tro, påvirket hele folket, og følgen var at den eldre generasjon aldri kom inn i Det lovte land. Det ble i stedet deres barn som fikk det som var lovt, og Kaleb og Josva fulgte dem inn i Det lovte land fordi de var trofaste og ga en sann rapport.
15. Hvilke inntrengende spørsmål møter oss derfor i dag, og hvordan vil vi besvare dem?
15 Har du tro på Guds foranstaltninger i dag? Er du villig til å gå på under Guds ledelse? Foretrekker du å bli i denne gamle, døende, fordervede verden, eller vil du heller slutte deg til mennesker som Kaleb og Josva, menn som hadde blikket vendt framover og som kjempet for den nye verden? Hvis du foretrekker å følge Jehovas ledelse, da vil du forkynne dette evangelium om Riket over hele verden til et vitnesbyrd, og praktisere den sanne tilbedelse av den Høyeste. — 4 Mos. 13: 1—33; 14: 1—3.
16. Hva klaget israelittene over ved Kades, og hvorfor?
16 Hør ennå en gang på israelittenes klager ved Kades i det førtiende år av deres vandring: «Hvorfor har I ført oss opp fra Egypt, så vi er kommet til dette onde sted, hvor det hverken vokser korn eller fiken eller vintrær eller granatepler, og hvor det ikke finnes vann å drikke?» (4 Mos. 20: 5) Inntil nå hadde de ikke sultet på sin vandring. Deres sko var ikke engang blitt utslitt, og de hadde ikke dødd av tørst. Men nå klaget de igjen. Nei, de kunne ikke vente på Jehova. Det store spørsmål for dem var vann. De ønsket massevis av vann, og de ville ha det med det samme til seg selv og sin buskap. Og så klaget de.
17. Hvordan viser i dag noen som har vært kort tid i sannheten, mangel på tro, og hvorfor er de ikke lykkelige?
17 Vi finner slike mennesker i dag også, til og med tilknyttet Guds organisasjon. Noen har vært i organisasjonen i seks måneder, andre i et år, når vi hører dem begynne å klage. De sier: ’Det hender ikke noe. Jeg syntes dere sa at Harmageddon var ganske nær. Nå har jeg kjent til dette i et helt år, og Harmageddon er ennå ikke kommet. Tror dere jeg kommer til å holde meg til denne organisasjonen hele mitt liv?’ Noen har den innstillingen at hvis ikke Gud ordner tingene etter deres hode, vil de ikke være i den. Men Gud har ikke bedt oss om å gi ham råd. Vi burde være takknemlige overfor Jehova for det han har gitt oss. Vi forstår hans sannheter og verdsetter hans løfter, og vi tror på dem. Vi er lykkelige i vår tilbedelse og tjeneste, og vi har den forrett å bringe stor trøst til mennesker som har en god vilje. De som kan se dette, gleder seg over sitt arbeid i denne tiden, mens den nye eller kritiske kanskje ikke har lært det ennå. Kanskje han ikke engang tar seg tid til å studere. Han har bare lyst til å klage. En slik person er svært lik israelittene, som aldri klarte å vente på Jehova. Følgen er at de ikke er lykkelige, og de verdsetter ikke de foranstaltninger Gud gjorde i tidligere tider og fremdeles gjør. De vil ha tingene på sin egen måte, ikke på Guds måte.
18. Hvorfor kom ikke Moses inn i Det lovte land, og hvilken advarsel gir det oss i dag?
18 Vi går igjen tilbake til beretningen om israelittene da de klaget over mangel på vann. Moses sa til dem at de skulle få vann, men han forsømte å gi æren til Ham som ga ham makt til å frembringe vann. Les beretningen i 4 Mosebok 20: 10—13: «Moses og Aron kalte menigheten sammen foran klippen, og han sa til dem: Nå, I gjenstridige! Mon vi kan la vann strømme fram for eder av denne klippe? Så løftet Moses sin hånd og slo med sin stav to ganger på klippen; da strømmet der meget vann ut, så både menigheten og dens buskap fikk drikke. Men [Jehova] sa til Moses og Aron: Fordi I ikke trodde på meg og ikke helliget meg for Israels barns øyne, derfor skal I ikke føre dette folk inn i det land jeg har gitt dem. Dette var Meribas [finne feil] vann, hvor Israels barn kivedes med [fant feil ved, AT] [Jehova], og han helliget seg på dem.» Fordi Moses ved den anledning unnlot å hellige Jehova overfor israelittene som klaget, fikk han ikke motta arven som Herren Jehova hadde lovt dem. De som i dag klager over Guds måte å gjøre tingene på og som ikke gir Gud æren, kommer heller ikke til å arve den nye verdens velsignelser. De har falt fra før den tid, enda den er så nær.
19, 20. Hva bør være, og er også, Jehovas vitners innstilling til det at Gud ennå gir «sannhetens vann» til menneskene?
19 I egenskap av Guds tjener for organisasjonen hadde Moses her sannelig en utmerket anledning til å ære Jehova og lede israelittenes sinn til den eneste sanne Gud. Men Moses var i høy grad misfornøyd med folket; han så på dem som gjenstridige og opprørere, og glemte at Gud tok seg av dem. Han burde ikke ha irettesatt dem på den måten han gjorde. Selv om de klaget, var de likevel Guds organisasjon, og det sto til Jehova å behandle dem på den måten han ville. Hvis han ville gi israelittene vann, så var det hans sak å gjøre det, og det tilkom ikke Moses å sette Gud utenfor da dette ble utført. Hvis Jehova nå i dag vil gi flere mennesker anledning til å høre sannheten slik at de kan få vite veien til livet før Harmageddon bryter løs, så er det ikke riktig av oss å klage. Vi burde heller glede oss over at det ennå er tid til å forkynne evangeliet. Noen vil naturligvis si at Gud er sen, men skyldes det ikke Jehovas tålmodighet i disse siste dager at tusenvis av mennesker har fått vite om frelsen? Les selv det som står i 2 Peter 3: 15.
20 Det er alltid noen som vil klage og finne feil. Men hvorfor skulle vi slutte oss til dem som klager, og komme i samme sinnstilstand som dem? Hvis Gud vil gi sannheten til flere mennesker og samle sammen enda flere av de andre får, da burde vi være glade. Jehovas vitner er også lykkelige i denne tiden fordi de ennå har anledning til å forkynne det gode budskap. Jehovas vitner har ingen grunn til å klage fordi de har lenger tid å forkynne i; de burde heller være lykkelige over å få lov til å fortsette i sann tilbedelse. De burde si med glede: ’Vi har fått det for intet, la oss gi det for intet.’