Damaskus — en perle i ørkenen

TETT opp til fjellkjeden Antilibanon i Syria i utkanten av den store syriske ørken ligger Damaskus som en grønn, vakker oase i ødemarken. På grunn av de store vannmengder som strømmer ned til den fra de høye fjellene bak den, har den fra gammel tid av vært et forfriskende stoppested for karavaner som reiste mellom Babylon, Palestina og Egypt. Så lenge det har bodd mennesker i dette området, har det sted hvor Damaskus ligger, vært et ideelt sted for en by.

Denne byens historie går helt tilbake til Abrahams tid, det vil si over 1900 år før Jesus Kristus kom til jorden. Det var fra denne byen Abrahams tjener Elieser kom, noe som framgår av 1 Mosebok 15: 2. Den blir også omtalt i 1 Mosebok 14: 15 for å vise hvor langt nordover Abraham forfulgte de fire kongene som bortførte hans nevø Lot. På kong Davids tid ble den inntatt og besatt av David, men under Davids sønn Salomos styre rev den seg løs og ble uavhengig.

På grunn av at den lå så avsides, var den mer eller mindre prisgitt invaderende hærer, spesielt de som kom fra øst på vei mot Palestina. Den ble inntatt av assyrerne, babylonierne, perserne, grekerne og romerne. Opp gjennom dens lange historie ble den gjentatte ganger plyndret av invaderende soldater, og dens mest fremtredende innbyggere ble minst to ganger ført i fangenskap.

Byen er bygd på en høyslette som ligger over 650 meter over havet. Som følge av at den ligger høyt over selve ørkenen, har den om sommeren en behagelig temperatur på mellom 25 og 30 grader celsius. Det er sjelden at temperaturen er lavere enn sju grader celsius om vinteren. To elver med tilsig fra fjellene vanner området omkring Damaskus, og det er derfor en frodig vegetasjon der. Reisende som kom fra den varme, tørre ørkenen, betraktet Damaskus som den vakreste byen i verden. Dens diktere kalte den «østens perle» eller «Ørkenens øye».

I bibelsk tid ble de to elvene der kalt Abana og Parpar. Den spedalske Na’aman som kom fra Damaskus til Elisa for å bli helbredet, omtalte disse to elvene. Da han fikk beskjed om at han skulle bade seg sju ganger i den grumsete Jordan-elven, ble han sint. «Er ikke elvene ved Damaskus, Abana og Parpar, bedre enn alle Israels vann?» (2 Kong. 5: 12) Disse elvene hadde større betydning for landet omkring Damaskus enn Jordan hadde for Palestina, for Jordan renner gjennom dype fjellkløfter. Det var derfor naturlig at Na’aman var stolt over de elvene som forskjønnet Damaskus.

Et viktig handelssenter

Den internasjonale handelsveien som gikk fra Babylon, fulgte elven Eufrat nordover til et sted nordøst for Damaskus. Den gikk så tvers over ørkenen til Damaskus, som lå om lag 500 kilometer derfra. Når handelsmennene kom fram til denne grønne perlen i den tørre ødemarken, kunne de hvile og få ny vannforsyning. Som en kunne vente, førte det at handelskaravanene stoppet der på sin vei til mer fjerntliggende steder, til stor forretningsvirksomhet i byen. Denne forretningsvirksomheten var muligens av større betydning for den enn dens andre næringsveier.

Vestover fra Damaskus gikk det en handelsvei til havnebyen Tyrus ved Middelhavet. Transporten av varer mellom Tyrus og Assyria gikk gjennom Damaskus. De varene som kom fra Tyrus, kunne Damaskus bytte til seg for slike ting som ull og vin. Profeten Esekiel taler om dette når han sier til Tyrus: «Damaskus handlet med deg fordi du var rik på alle slags kunstarbeider, på allslags gods; de kom med vin fra Helbon og hvit ull.» — Esek. 27: 18.

Tre handelsveier gikk sørover fra Damaskus og forbandt Palestina og Egypt med den sterkt beferdede veien mellom Damaskus og byene i øst i nærheten av Eufrat. Den viktigste veien gikk forbi den nordvestlige enden av Gennesaret-sjøen og videre til havnebyen Joppe, hvor den kom inn på den store veien langs kysten. Derfra gikk den sørover langs kysten, gjennom filisterbyen Gasa og videre til Egypt gjennom Gosen.

Den andre handelsveien tok av fra den sørlige veien fra Damaskus og gikk forbi den sørøstlige enden av Gennesaret-sjøen. Den gikk så sørover gjennom den midtre del av Palestina, gjennom Jerusalem, Hebron, Be’erseba og endte til slutt i Memfis i Egypt.

Den tredje veien fra Damaskus ble kalt «Kongeveien». Den gikk på Østsiden av Jordan-elven omtrent 30 kilometer fra elven. Den var den viktigste veien gjennom Moab og Edom, og det var denne veien edomittene nektet israelittene å benytte da de skulle dra gjennom Edoms landområde på Moses’ tid, og da de sa: «Etter kongeveien vil vi dra.» (4 Mos. 20: 17) En tror det var denne veien de elamittiske og babyloniske kongene på Abrahams tid benyttet da de angrep kongene i Sodoma, Gomorra, Soar, Adma og Sebo’im i området omkring Dødehavet. Det er mest sannsynlig at de fulgte den vanlige veien tvers gjennom ørkenen til Damaskus, og at de så dro sørover på Kongeveien.

Kongeveien forbandt Damaskus med den viktige havnebyen Esjon-Geber ved Rødehavet. Der svingte veien rett mot vest og gikk tvers over Sinaihalvøya og kom inn i Egypt sør for det sted hvor de andre veiene kom inn i dette landet. Byen Damaskus hadde således tre store hovedveier som forbandt den med Egypt og det meste av Palestina. Den var den viktigste byen handelskaravaner fra byene i dette store området passerte for å komme til de store rikene i øst ved elven Eufrat. Dette var uten tvil grunnen til at den hørte med til de ti byene i det greske Dekapolis til tross for at den lå langt nord for de andre byene. Ettersom den økonomisk sett var et strategisk sted for folk i Det fjerne østen og en forfriskende grønn oase i ørkenen, gjorde den seg fortjent til å bli kalt en perle i ørkenen.

Da Saulus fra Tarsus nærmet seg denne byen i et oppdrag som besto i å forfølge de kristne der, kom det et strålende lys fra himmelen og slo ham med blindhet, og den herliggjorte Jesus Kristus refset ham for den handlemåte han fulgte. Noen få dager senere ble Ananias, en av de kristne Saulus hadde kommet for å binde, sendt av Jesus for å gi Saulus synet tilbake og undervise ham om Herrens veier. Han fant ham i den gate som ble kalt Den rette, som var en enestående hovedgate på den tiden. En tid senere, da Paulus offentlig hadde vist hvor nidkjær han var for sin nyvunne tro, ved å utføre et iherdig forkynnelsesarbeid, la jødene råd opp om å slå ham i hjel, men han kom seg unna om natten i en kurv som ble firt ned fra et hull i bymuren. — Ap. gj. 9: 1—25.

Damaskus er ikke lenger et så viktig handelssenter som før, men denne byen er fortsatt kjent for sin fruktbare oase, og den er fortsatt et sted hvor trofaste kristne forkynner de samme sannheter som Ananias, Saulus og andre trofaste kristne i sin tid forkynte der.

[Kart på side 70]

(Se den trykte publikasjonen)

Damaskus

Gennesaret-sjøen

Middelhavet