3. del: Hva sier Bibelen om «fortsatt liv etter døden»?
I de to første av de tre artiklene i denne serien har leserne fått se at både prester og enkelte innflytelsesrike politiske og militære ledere i kristenheten i vår tid har tydd til okkultisme, akkurat som menn i tilsvarende stillinger har gjort i tidligere tider, for å oppnå kunnskap om framtidige hendelser, veiledning og trøst. Framstående vitenskapsmenn i vår tid har foretatt omhyggelige undersøkelser ved hjelp av spesielle instrumenter, og de er nødt til å innrømme at de er forbløffet og ute av stand til å måle okkulte eller spiritistiske fenomener. Ifølge spiritismen, en religion som nå griper sterkt om seg, er de usynlige åndepersoner som nå taler med og på andre måter meddeler seg til villige mennesker, i virkeligheten de ’udødelige sjelene’ til menn, kvinner og barn som engang har levd på jorden. Bibelen motsier rett ut denne påstand fra spiritistenes side, for den lærer konsekvent at menneskesjelen dør. At sjelen kan ødelegges, blir stadig framholdt i Bibelens gjengivelse av de kraftige talene av Jesus Kristus, Peter og Paulus, og likeledes i den del av Bibelen som er skrevet av Moses og andre hebraiske vitner for Jesu Far, den levende Gud, JEHOVA. Bibelens beretning om vanhellige, opprørske mennesker og engler (som levde på jorden for tusener av år siden) kaster nå en flom av lys over den høyst bedragerske virksomhet som også i våre dager blir drevet av de selvsamme onde engler — som fremdeles er i live og nå er usynlige for våre øyne. Disse åndepersoner fører faktisk samtaler med levende mennesker og prøver også på andre måter å påvirke dem til å tro på «fortsatt liv etter døden». Farene ved å ha slikt fordervelig samkvem med opprørske engler blir åpent og utførlig behandlet i denne artikkelen, som også viser hvordan man kan beskytte seg mot deres dødbringende innblanding i menneskenes affærer.
1. a) Hvordan og når foregikk det at opprinnelig hellige, åndelige «Guds sønner» gjorde seg selv til onde demoner? b) Hvilken straffedom fra Gud kom over disse engler da de med overlegg valgte å forlate sin gudsgivne stilling?
DISSE «Guds sønner» som forlot de høye sfærer Gud hadde satt dem i, tok så visst ikke vare på sin opprinnelige stilling da de gjennom et lengre tidsrom førte et slikt upassende, ikke-åndelig liv i en materialisert, kjødelig tilstand. De fant seg en ny bolig blant syndige kvinner utenfor Edens paradis. Da de slo inn på denne selviske, begjærlige, uteokratiske løpebane, gjorde de seg selv til demoner og stilte seg på Satans side, og derfor har også de gjort seg fortjent til å bli dømt til døden av Gud på samme måte som Satan Djevelen opprinnelig gjorde det. Det er utvilsomt disse engler — som har gjort seg selv til demoner — disippelen Judas sikter til i følgende passus i sitt brev: «Jeg [ønsker] å minne dere om at Jehova, selv om han frelste et folk ut av Egypts land, siden ødela dem som ikke viste tro. Og de engler som ikke tok vare på sin opprinnelige stilling, men forlot sitt eget rette bosted, holder han i forvaring med evige lenker under tykt mørke til dommen på den store dag. Likedan er Sodoma og Gomorra og byene deromkring, etterat de på samme måte som de førnevnte hadde bedrevet grov utukt og gått etter kjød for å bruke det på unaturlig vis, også satt til et advarende eksempel for oss, ved å ha fått over seg en evig ilds straffedom.» — Jud. 5—7, NW.
2. I hvilke henseender ligner de frafalne englers handlemåte på den handlemåte den første kvinne og hennes mann valgte å følge?
2 Den opprinnelige stilling til disse «Guds sønner» var oppe i himmelen, i de åndelige sfærer, hvor de befant seg før jorden ble skapt til bolig for menneskene og dyrene, og ikke for de himmelske engler. Deres rette bosted var i himmelens høye, usynlige sfærer, der de hadde fellesskap med Guds andre åndelige engler og endog hadde adgang til å tre direkte fram for Guds åsyn. Det var ikke her nede på jorden i kjødelig fellesskap med syndige kvinner som tjente som hustruer for dem og som mødre for unaturlige barn. Adam fulgte Eva ut i synd og opprør mot Gud, og disse «Guds sønner» fulgte «menneskenes døtre» ut i synd og demonisk opprør mot Gud. Det var disse engler Judas siktet til, for han trakk paralleller mellom dem og Sodoma og Gomorra, etter som menneskene i disse byene drev grov utukt og gikk etter kjød for å bruke det på unaturlig vis og til og med prøvde å begå sodomi med de to englene som hadde materialisert seg som menn for å besøke Lot i hans hjem i Sodoma. (1 Mos. 19: 1—11) Israelittene begikk også kjødelig, avguderisk utukt med hedenske kvinner utenfor sitt hellige folk. (4 Mos. 25: 1—9; 31: 15, 16) Det var en lignende synd «Guds sønner» begikk.
3, 4. a) Hvilken straff rammet øyeblikkelig de ulydige «Guds sønner», og hvilken straff skal snart ramme dem ifølge Bibelen? b) Hvilket symbolsk uttrykk blir brukt som betegnelse på den straff som øyeblikkelig rammet dem, til forskjell fra de uttrykk som beskriver de steder syndige mennesker kommer til som en varig og en midlertidig straff?
3 De av «Guds sønner» som forlot Guds himmelske tjeneste, er på grunn av sin syndige ulydighet blitt dømt til å dø sammen med Satan Djevelen som hans «ætt» eller avkom. Dette framgår av Judas’ brev, for han henviser til de falne engler mellom omtalen av de israelittene som engang ble frelst fra Egypt, men som senere ble ødelagt fordi de ikke la for dagen tro på Jehova, og omtalen av byene Sodoma og Gomorra, som fikk over seg en evig ilds straff på grunn av sin grove umoral. (1 Mos. 19: 12—29) Jesus Kristus stilte de antikristelige gjeter i samme klasse som disse falne engler da han uttalte følgende i sin profeti om «endens tid» for denne verden: «Gå bort fra meg, I forbannede, i den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler!» (Matt. 25: 41) Dommen over disse ulydige engler, som lød på evig ødeleggelse, ble imidlertid ikke fullbyrdet da vannflommen kom. Deres unaturlige avkom, nephilim, ble ødelagt da vannflommen kom, for de var ikke mer enn mennesker, og de ble ikke tatt med inn i den ark som Noah bygde til frelse for sin familie og de forskjellige eksemplarer av dyrene. Hustruene til «Guds sønner», mødrene til nephilim, ble druknet i vannflommen, for de var også mennesker, og «Guds sønner» kunne ikke ta dem med seg da de dematerialiserte seg for å unnslippe flommen og vende tilbake til åndeverdenen.
4 Hvilken straff måtte da de ulydige «Guds sønner» lide fra da av og inntil de blir ødelagt? Judas sier at Gud holder dem «i forvaring med evige lenker under tykt mørke til dommen på den store dag». Apostelen Peter gir også en beskrivelse av den straff som rammet dem med én gang: «Når da Gud ikke nølte med å straffe de engler som syndet, men ved å kaste dem i Tar’ta·rus overga dem til huler med tykt mørke til å bli bevart til dom; og han ikke avholdt seg fra å straffe en gammel verden, men bevarte Noah, en rettferdighetens forkynner, i trygghet sammen med sju andre da han førte en vannflom over en verden av ugudelige mennesker; og han ved å legge byene Sodoma og Gomorra i aske fordømte dem og satte et mønster for ugudelige personer om ting som skal komme, og han utfridde den rettferdige Lot, som ble meget plaget ved at mennesker som trosset lov og rett, henga seg til løsaktig oppførsel . . .» (2 Pet. 2: 4—7, NW) Det er særlig i tiden mellom vannflommen og dommen på Jehovas store dag, den dag da opprettelsen av hans rike ved Jesus Kristus foregår, at «de engler som syndet», er blitt straffet med at de har måttet oppholde seg i Tartarus og ikke har hatt muligheter til å vende tilbake til sin høye «opprinnelige stilling». Tartarus (som i den alminnelige norske bibeloversettelsen blir gjengitt med «avgrunnen») er ikke det samme som Gehenna («helvete», norsk overs.) eller Hades («dødsriket», norsk overs.). Tartarus er det stedet hvor «de engler som syndet», blir holdt i forvaring, mens Gehenna er et bilde på Guds ordning for å tilintetgjøre onde menneskesjeler for bestandig og Hades er menneskenes felles grav hvorfra døde kommer til å oppstå.
5, 6. a) Hvilke likhetspunkter er det mellom Bibelens Tartarus og mytologiens Tartarus? b) Hvordan foregikk det ifølge Bibelen at de vanhellige åndeskapninger ble fornedret?
5 Bibelens Tartarus er ikke det samme som den hedenske mytologis Tartarus, som var det laveste sted i underverdenen og befant seg like dypt under Hades som jorden er under himmelen. Der ble de mindreverdige guder, Kronos og de andre titanene, holdt i fangenskap av den seirende gud Zeus eller Jupiter. Det var et mørkets sted, og det omsluttet alle de lavere regioner akkurat som himmelen omsluttet alt som var høyere enn jorden. Ikke helt ulikt den mytologiske betydning er Tartarus i Bibelen et bilde på en tilstand av den dypeste fornedrelse og tykt mørke, ikke for menneskesjeler, men for onde ånder som har gjort opprør mot Gud. I overensstemmelse med dette benytter den syriske oversettelse av 2 Peter 2: 4 uttrykket «de laveste steder» i stedet for Tartarus. Disse opprørske ånder, også Satan Djevelen, er blitt fornedret som om de skulle ha blitt kastet ned til et bokstavelig Tartarus, i og med at de er blitt kastet ut fra Guds tjeneste og dømt til ødeleggelse, til å få sitt hode knust av Guds kvinnes Ætt, den herliggjorte Jesus Kristus, som om de skulle vært en samling slanger.
6 Dette betyr ikke at de straks ble utelukket fra himmelen og hindret i å oppnå forbindelse med de trofaste, hellige engler. Boken om Job, som levde over sju hundre år etter vannflommen, viser billedlig at Satan hadde adgang til himmelen og kunne komme sammen med «Guds sønner» og utfordre Jehova til å la ham, Satan, få sette Jobs rettskaffenhet på prøve. (Job 1: 6 til 2: 10) Og Åpenbaringen 12: 1—7 åpenbarer at Satan og hans engler ble tolerert i himmelen helt til Jehovas rike ved Jesus Kristus ble født i himmelen i 1914 e. Kr. Dessuten utgjør Satan og hans demoner denne verdens symbolske himler, de himler som har dominert det menneskelige samfunn på jorden og som skal ødelegges i Harmageddon-slagets ild. (2 Pet. 3: 10—12) I Bibelen sikter derfor Tartarus til en fornedret tilstand og en fratagelse av tjenesteprivilegier innen Guds universelle organisasjon, og ikke til en plass eller et sted.
7. Hvilken utvidet forståelse av de opprørske englers Tartarus-tilstand og virksomhet bør vi nå være klar over og kunngjøre?
7 I denne fornedrede tilstand blir Satan og de andre englene som syndet, holdt under tykt mørke eller i huler med tykt mørke ved hjelp av evige lenker. Dette tykke mørke er ikke et bokstavelig mørke, men et åndelig mørke som består i at de ikke får noe sannhetens lys, noen åpenbaring eller noen gunstbevisning fra Gud. «Lys er utsådd for den rettferdige,» ikke for demoniske ånder. (Sl. 97: 11) Det er grunnen til at de budskaper åndene gir gjennom medier, ikke forklarer Bibelen eller kaster noe lys over Bibelens profetier. Det at de befinner seg i huler med tykt mørke, betyr derfor heller ikke at deres virksomhet i forbindelse med menneskeheten er begrenset til seanser med spiritistiske medier som foregår i mørket. De kan også virke gjennom menneskelige redskaper i dagslys.
8. Hvordan kan vi nå helt nøyaktig forstå de tilkjennegivelser og meddelelser som spiritistene med urette påstår at det står avdøde menneskers sjeler bak?
8 Det at de blir ’holdt i forvaring med evige lenker’ betyr tydeligvis også at de ikke lenger får materialisere seg i kjød, slik de gjorde det før vannflommen. Guds trofaste engler, deriblant også Jesus Kristus, benyttet seg av en slik evne til å materialisere seg i tusenvis av år etter vannflommen — helt til Kristi trofaste apostlers tid. De gjorde det i overensstemmelse med Guds vilje og for å tjene hans hellige hensikter. De syndige englene derimot, fikk ikke lov til å bruke denne evnen lenger, for de ville bare misbruke den. De materialisasjoner som ifølge spiritistene finner sted ved spiritistiske seanser, er ikke slike materialisasjoner som «Guds sønner» fikk i stand før vannflommen. Deres materialisasjon fant sted på et øyeblikk og i fullt dagslys, uten bistand av noe medium og på en slik måte at de fikk selvstendige legemer. De spiritistiske materialisasjoner som finner sted i våre dager, består bare i at det blir tatt protoplasma eller materiale ut fra mediets legeme som «ektoplasma», et stoff som så blir formet i menneskelige skikkelser. Og når skikkelsen forsvinner, blir ikke ektoplasmaet oppløst, tilintetgjort eller dematerialisert, men det vender tilbake til mediets legeme og mediet blir normalt og bevisst igjen. Etter som de ulydige åndene ikke lenger kan materialisere seg, er de nødt til å virke gjennom medier. De prøver også å besette menneskelige offer eller oppnå fullt herredømme over dem. Det hadde de gjort med de demonbesatte menneskene som Jesus og hans apostler traff på sin tid, og både Jesus og hans apostler drev ut mange demoner for å befri disse ofrene. (Matt. 4: 24; 10: 1, 8; 12: 28; Luk. 9: 1; 10: 17; Ap. gj. 16: 16—18) Dette gjorde de ved hjelp av Guds ånd i den hensikt å holde sannheten og Jehova Guds universelle overherredømme i hevd, og ikke ved Djevelens makt, slik det blir gjort av spiritistiske medier og religiøse åndebesvergere til støtte for falske religiøse sekter og systemers lære, tro og skikker. Når demonene virker ved hjelp av medier under seanser eller ved borddans eller banking eller andre spiritistiske fenomener, gir de seg ut for å være døde menneskers «bortvandrede sjeler», og bestyrker således den løgn at de døde ikke er døde, men mer levende og kunnskapsrike enn noensinne.
Forkynnelse for åndene i varetekt
9—12. a) Hvem identifiserer Jesu apostel Peter som «åndene i fengsel»? b) Når og hvordan forkynte Jesus for disse fengslede ånder? c) Hvilken forskjell er det mellom denne Jesu forkynnelse og den forutsagte kunngjøring av Jehovas rike, som finner sted i vår tid?
9 Apostelen Peter bringer enda større klarhet i at de «Guds sønner» som giftet seg med «menneskenes døtre» i tiden før vannflommen, var åndeskapninger som handlet i ulydighet og derved gjorde seg selv til demoner. Legg merke til hvordan Peter klargjør dette: «Kristus selv døde én gang for alle i anledning av synder, en rettferdig person for urettferdige, forat han kunne føre dere til Gud, han som ble drept i kjødet, men gjort levende i ånden. I denne tilstand gikk han også bort og forkynte for åndene i fengsel, som hadde vært ulydige den gang Guds tålmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd, hvori noen få mennesker, nemlig åtte sjeler, ble ført trygt gjennom vannet. Det som svarer til dette, frelser også nå dere, nemlig dåpen, (ikke avleggelsen av kjødets urenhet [ved å følge Mose lov til jødene], men bønnen til Gud om en god samvittighet,) gjennom Jesu Kristi oppstandelse [i ånden]. Han er ved Guds høyre hånd, for han dro opp til himmelen, og engler og myndigheter og makter ble underlagt ham.» — 1 Pet. 3: 18—22, NW.
10 «Åndene i fengsel» eller åndene «i varetekt» (norsk overs.) er de åndelige «Guds sønner» som tok «menneskenes døtre» til hustruer og ble fedre til nephilim, og som etter vannflommen, da de dematerialiserte seg og vendte tilbake til åndeverdenen, ble kastet ned i Tartarus og holdt i forvaring i denne fornedrede tilstand «med evige lenker under tykt mørke til dommen på den store dag». Apostelen Paulus sa følgende til den kristne menighet angående denne dommen: «Dersom verden blir dømt ved eder, er I da uverdige til å dømme i de ringeste saker? Vet I ikke at vi skal dømme engler?» (1 Kor. 6: 2, 3) Disse «åndene i fengsel» er ikke i det såkalte «dødsriket» eller Sheol eller Hades. Da Jesus Kristus var i Sheol eller Hades, kunne han ikke forkynne for noen, for Sheol eller Hades er menneskehetens felles grav, og Jesus var død der i deler av tre dager. (Ap. gj. 2: 27, 31, 32; Sl. 16: 10) «Alt det din hånd er i stand til å gjøre med din kraft, det skal du gjøre! For det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går;» «i Sheol, dit du går» (RS; AS). — Pred. 9: 10.
11 Jesus Kristus forkynte ikke for «åndene i fengsel» mens han var død og befant seg i Sheol eller Hades eller graven etterat han var blitt «drept i kjødet», men først en tid etterat han var blitt «gjort levende i ånden» ved at han ble oppreist fra de døde. Det var «i denne tilstand», altså som en ånd som nå var guddommelig, udødelig og uforgjengelig, at Jesus kunne forkynne for disse åndene. På hvilket tidspunkt gjorde han dette? Gjorde han det i løpet av de førti dagene etter sin oppstandelse mens han holdt seg på jorden sammen med sine disipler? Nei, det var neppe i løpet av de førti dagene etter sin oppstandelse, etter som han da «framstilte seg for [apostlene] levende med mange beviser etterat han hadde lidt, idet han i førti dager viste seg for dem og talte om det som hører til Guds rike». På den måten beviste han sin oppstandelse for sine disipler, som skulle være hans vitner, og ikke for demonene eller «åndene i varetekt», som var hans fiender. (Ap. gj. 1: 3—11; 2: 32; 3: 15; 10: 40—42) Men forkynte han da for åndene i løpet av de ti dagene mellom sin himmelfart fra Oljeberget og pinsedagen? Nei, i løpet av disse ti dagene var Jesus på vei til sin himmelske Far for i egenskap av Yppersteprest å tre fram for den Høyeste, Jehova Gud, med verdien av sitt menneskelige offer, og hvor mange milliarder lysår han da måtte tilbakelegge, vet vi ikke. (Heb. 9: 24—26; 10: 12, 13) Det er lite trolig at han gjorde en omvei for å forkynne for dødsdømte ’ånder i fengsel’, som ikke kan få sine synder fjernet ved noe offer, når han var ute i et så overmåte viktig ærend.
12 Jesu Kristi forkynnelse for «åndene i fengsel», åndene i Tartarus, må derfor ha funnet sted etterat han i ånden trådte fram for Jehova Gud og satte seg ved Hans høyre hånd mens engler, myndigheter og makter «ble underlagt ham». Det han forkynte for dem, var ikke evangeliet eller det gode budskap om Riket. Ordet «forkynte» er annerledes enn ordet «evangeliserte», også på det greske språk som apostelen Peter skrev på. Å «evangelisere» betyr å komme med et godt budskap. Å «forkynne» eller «preke» (ke·rys’so, LXX) betyr bare å utrope, kunngjøre eller proklamere hva som helst som skal offentliggjøres. Utropelsen, kunngjøringen eller proklamasjonen kan skje i forbindelse med noe kjedelig, som for eksempel da Jonas ble sendt til Ninive for å ’rope ut’: «Om førti dager skal Ninive bli omstyrtet.» Det budskap han derved forkynte dem, var en dom som gikk dem imot. (Jonas 1: 2; 3: 2, 4, 5, 7. LXX bruker det greske ordet ke·rys’so her.) Likeså når Joel 3: 14 befaler: «Rop dette ut [ke·rys’so, LXX] blant hedningefolkene, rust eder til en hellig krig, kall på heltene, la alle krigsmenn stige fram og dra ut!» Og Hoseas 5: 8 sier: «Blås alarm [ke·rys’so, LXX] i Bet-Aven.»
13, 14. Hvordan og i hvilke tilfelle forkynte Jesus i egenskap av Jehovas overengel i de åndelige sfærer før han ble menneske? Hvem forkynte han for?
13 Etter som disse «åndene i fengsel» ble holdt i forvaring med evige lenker til dommen på Jehovas store dag, kunne Jesus Kristus, som nå var blitt gjenreist til de åndelige sfærer, bare forkynne dem et dommens budskap. Dette hadde han også gjort som en åndesønn av Gud allerede før han ga avkall på sin åndelige makt og herlighet og ble gjort til kjød i og med at han ble født som mennesket Jesus Kristus. (Fil. 2: 5—8) Ved hvilke anledninger hadde han tidligere gjort det?
14 Først gjorde han det ved den anledning da profeten Moses døde på toppen av Nebo-fjellet. I den forbindelse heter det at Guds Sønn «vågde dog ikke å uttale en spottende dom dengang han trettet med djevelen om Mose legeme, men sa: Herren [Jehova, NW] refse deg!» Den åndelige Guds Sønn, overengelen Mikael, tok seg av Mose legeme og begravde det for Jehova Gud på et sted i en dal i Moab som ikke noe menneske har oppdaget, og som ikke noe spiritistisk medium er i stand til å åpenbare. (Jud. 9; 5 Mos. 34: 1—6) Det andre tilfellet får vi kjennskap til gjennom profetien i Sakarias 3: 1, 2 (AS) angående ypperstepresten Josva etterat han og andre jøder vendte tilbake fra Babylon til den forlatte by, Jerusalem og begynte å gjenoppbygge Jehova Guds tempel der. Vi leser: «Og han viste meg Josva, ypperstepresten, som sto foran Jehovas engel, og Satan, som sto ved hans høyre side for å være hans motstander. Og Jehova [syrisk oversettelse: Og Jehovas engel] sa til Satan: Jehova refse deg, Satan, ja, Jehova som har utvalgt Jerusalem, refse deg.» (Se også AT; Mo.) Jehovas refselse av Satan vil si den guddommelige fullbyrdelse av dommen mot ham på Jehovas store dommedag, den dag da Jehova gjør ende på denne onde verden eller tingenes ordning som hører Satan til, og innfører den rettferdige verden under Jesus Kristus, kongenes Konge. Tiden var derfor ikke inne til at Jehova ved sin åndelige Sønn skulle «refse» Satan i de århundrene som gikk forut for den tid da Jesus ble drept i kjødet og gjort levende i ånden.
15—17. a) Hvorfor og hvordan kan Noahs forkynnelse før vannflommen sammenlignes med Jesu forkynnelse for åndene i fengsel? b) Hvilke fremtredende personer blant Noahs samtidige må nødvendigvis ha hatt kjennskap til eller hørt hans prekener før vannflommen?
15 Har du noen gang undret deg over hvorfor apostelen i 1 Peter 3: 18—22, som dreier seg om at Jesus Kristus helt urettferdig måtte lide døden, og om hans oppstandelse til liv i de åndelige sfærer, plutselig begynner å tale om ånder som var ulydige på Noahs tid, tusenvis av år tidligere? Grunnen til at Peter overrasker med å fortelle at den gjenreiste Kristus forkynte for de fengslede åndene, er likheten mellom det som fant sted på Noahs tid og de ting Peter her behandler. Ifølge Jesu egne ord i Matteus 24: 37—39 var Noah et profetisk bilde på Jesus Kristus. Noahs hustru var følgelig et forbilde på «bruden, Lammets hustru», det vil si den sanne menighet som består av Jesu åndsalvede etterfølgere. Noahs tre sønner og deres tre hustruer var et bilde på den «store skare» mennesker som tror på Kristus, og som han skal bli evig Far for i løpet av sitt tusenårige herredømme over den kommende nye verden. De skal ikke bli herliggjort med Kristus i himmelen og herske med ham på hans trone i likhet med hans trofaste menighet av åndelige etterfølgere. De skal arve det jordiske paradis som Kristi rike skal gjenopprette her på jorden etter Harmageddon-slaget. Siden 1914 e. Kr. har vi befunnet oss i «endens tid» for denne onde verden, og blitt samlet sammen fra nasjonene og ført inn i den nye verdens samfunn sammen med de siste medlemmer av «bruden, Lammets hustru», som ennå er på jorden. — Åpb. 21: 9.
16 Akkurat som Noah bygde arken forat hans familie skulle overleve vannflommen, bygger Jesus Kristus, den større Noah, den nye tingenes ordning. Innenfor denne ordningen kan den klasse mennesker som utgjør hans «brud», og likeledes hans «store skare» framtidige sønner og døtre, få overleve den store fullbyrdelse av Jehovas dom i det forestående Harmageddon-slaget. Innenfor den motbilledlige ark, den nye tingenes ordning, må de bli døpt til den større Noah, deres Frelser, Leder og eksempel, for å unngå å bli døpt med verden i Harmageddons brennende ødeleggelse. — 1 Pet. 3: 21.
17 Apostelen Peter minner oss om at Noah var en «rettferdighetens forkynner» i endens tid for den daværende verden. (2 Pet. 2: 5) Etter som det bare var de sju øvrige medlemmene av hans familie som skulle bli frelst sammen med ham i arken, må hans forkynnelse for datidens verdens mennesker ha dreid seg om Jehovas dom mot dem, som skulle fullbyrdes når vannflommen kom. Nephilim og deres fedre, de materialiserte, gifte «Guds sønner», må ha vært blant dem han forkynte for. Noah forkynte således for de åndene som etter vannflommen ble fengslet i Tartarus, men han kunne gjøre det i kjødet fordi åndene var i kjødet, i en materialisert tilstand.
18, 19. a) Hvor i Johannes’ bibelske skrifter finner vi enkelte hovedpunkter i Jesu forkynnelse for de fengslede åndene? b) Hvordan og når begynte den forutsagte refselse av hovedpersonen blant de åndelige opprørere og hans usynlige medsammensvorne å finne sted? Hvilke forutsagte resultater førte det til?
18 I likhet med ham forkynte også den større Noah, den oppstandne Jesus, for de åndene som har vært i fengsel eller i varetekt siden vannflommen. Like før han ble drept i kjødet, sa han til sine etterfølgere: «Nå holdes dom over denne verden; nå skal denne verdens fyrste [Satan] kastes ut.» (Joh. 12: 31) Men etterat han var blitt «gjort levende i ånden» og var kommet opp til himmelen, utgjøt han den hellige ånd over de første medlemmer av den klasse mennesker som utgjør hans «brud», og begynte å bygge den ark som den nye tingenes ordning er. Dette fant sted på pinsedagen. I overensstemmelse med det profetiske forbilde som ble dannet i forbindelse med fortidens Noah, passet det også godt at den større Noah i himmelen forkynte for åndene i fengsel. Omkring år 96 e. Kr. ga Gud den storslagne Åpenbaringen til den herliggjorte Jesus Kristus forat han skulle overbringe den til den alderstegne apostel Johannes, og denne Åpenbaringen inneholder mange opplysninger om Satan Djevelen og demonene, hans engler: I og med at han overbrakte Johannes denne Åpenbaringen, forkynte han sannelig for åndene i fengsel, for fra tolvte kapitel og utover har den meget å si om deres virksomhet i våre dager og om deres nederlag, om det at de blir bundet og kastet i avgrunnen, og om deres endelige og evige tilintetgjørelse.
19 I 1914, det året den første verdenskrig brøt ut, begynte Jehova Gud å foreta en sviende refselse av Satan og hans demoner, som fremdeles hadde adgang til himmelen og frihet til å bevege seg omkring der oppe. Høsten 1914 utløp «de fastsatte tider for folkeslagene», og tiden var da inne til at Jehova Gud skulle opprette sitt rike ved sin Sønn Jesus Kristus. (Luk. 21: 24, NW) Som det blir vist på en symbolsk måte i Åpenbaringens tolvte kapitel, lot Gud på det tidspunkt sitt rike bli født forat det skulle herske midt iblant de bestående verdslige nasjoner og til slutt knuse dem i det forestående Harmageddon-slaget. Like etterat Riket var blitt født, utkjempet Jehovas ypperste engel eller Overengel, hans innsatte Konge som i himmelen blir kalt Mikael, en strid «mot dragen, og dagen stred, og dens engler». Dragen Satan og hans demoniske engler ble beseiret og kastet ned fra himlene til vår jords umiddelbare nærhet, hvor de er nødt til å oppholde seg helt til Harmageddon-slaget kommer. (Åpb. 12: 7—9) Dette var i sannhet en fornedrelse i legemlig forstand, som kom i tillegg til at de forlengst var blitt nedverdiget til Tartarus-tilstanden. De ble fengslet på en legemlig måte i tillegg til at de alt hadde befunnet seg «i fengsel», i Tartarus, helt siden vannflommen. Nå ble de for bestandig stengt ute fra himmelen og nektet å komme utenfor jordens snevre område, der Satans opprør begynte. Det er derfor ikke så merkelig at Dragen, den gamle Slange, gremmet seg over denne refselsen og nå spyr edder og galle over Jehova Guds organisasjon.
20—22. a) Hvordan kan vi nå med sikkerhet fastslå hva som utgjør den fullstendige og endelige oppfyllelse av den gudsgivne profeti i Sakarias 3: 1, 2? b) Hvorfor og hvordan pågår fremdeles Jesu forkynnelse for de fengslede ånder, og når kommer denne forkynnelsen til å opphøre?
20 I forbindelse med Satans utkastelse av himmelen leser vi følgende i Åpenbaringen 12: 10: «Nå er frelsen og makten og vår Guds rike og hans Kristi myndighet kommet, for våre brødres anklager er styrtet ned, han som anklager dem dag og natt for vår Gud!» (NW) Derfor har det nå foregått en fullstendig og endelig oppfyllelse av den ovenfor siterte profetien i Sakarias 3: 1, 2 (side 374, § 14). «Jehovas engel» i Sakarias’ profeti er den samme som den «paktens engel» som ifølge profetien i Malakias 3: 1 (Da; Dy; MMM) skulle komme til templet for å dømme sammen med Herren Jehova, nemlig den herliggjorte Jesus Kristus. Han er ikke bare Jehovas ypperste engel eller Overengel, men også Jehovas Yppersteprest. På jorden blir han representert av sine brødre og med prester, de underprester som følger i hans fotspor og som skal bli et «kongelig presteskap» sammen med ham. (1 Pet. 2: 9) Det er disse som blir anklaget av Dragen, Satan Djevelen. Når han anklager dem, anklager han faktisk deres Hode, Ypperstepresten Jesus Kristus; for det som blir gjort imot dem, blir oppfattet som om det blir gjort imot ham. (Matt. 10: 40; 25: 40, 45) Sakarias’ profeti viser at Satan prøvde å stå som en motstander av den jødiske ypperstepresten Josva etterat jødene kom tilbake fra Babylon for å gjenoppbygge templet i Jerusalem, og på samme måte har Satan kjempet mot og anklaget levningen av Ypperstepresten Jesu Kristi etterfølgere og underprester etterat de ble løslatt fra nåtidens Babylon i 1919 e. Kr.
21 Kjensgjerningene i forbindelse med oppfyllelsen av profetien i Malakias 3: 1 viser at Jehova og hans «paktens engel» kom til det åndelige tempel våren 1918. «Jehovas engel» har derfor vært i templet siden den tiden og deltatt i domsarbeidet, og hans dommer gjelder også Satan Djevelen. Når Satan handler som en motstander av Jehovas Yppersteprest, Jesus Kristus, ved å kjempe mot levningen av hans underprester og etterfølgere på jorden, sier derfor «Jehovas engel» i templet, Jesus Kristus, til Satan: «Jehova refse deg, Satan! Ja, Jehova som har utvalgt Jerusalem, refse deg!» (Sak. 3: 2, Da) Da Jesus Kristus, Jehovas ypperste engel eller Overengel, hadde kastet Satan ut av himmelen og ned til jorden, gikk han ikke straks i gang med å utkjempe Harmageddon-slaget og sette Satan fullstendig ut av spillet. Han har innrømmet Satan «en liten tid» før han atter går til angrep på ham i Harmageddon. Den trengselstid som kom over Satans organisasjon, ble dermed forkortet, og dette har fått gagnlige følger for Jehovas utvalgte ’kongelige presteskap’. Det eneste «Jehovas engel», Jesus Kristus, har kunnet gjøre mot Satan siden han kom til templet, er derfor å si til ham: «Jehova refse deg.» Det er på denne måten den herliggjorte Jesus Kristus nå ’forkynner for Satan og de andre åndene i fengsel’ i åndeverdenen. Han forkynner dom mot dem i og med at han ber Jehova refse dem. Når Harmageddon-slaget kommer, skal Jehova refse Satan og hans demon-ånder ved å fullbyrde dommen over dem.
22 Den oppstandne Jesu Kristi ’forkynnelse for åndene i fengsel’ fortsetter derfor helt fram til Harmageddon-slaget. Satan og de andre fengslede åndene befinner seg fremdeles i Bibelens Tartarus og dets tykke mørke med hensyn til Guds gunst og hensikter. Deres fornedrede tilstand her på jorden blir i Esekiels profeti forutsagt under navnet «Magogs land», og dets hersker, Gog, er et profetisk symbol på Satan Djevelen. — Esek. 38: 1 til 39: 11.
23. a) Hvilken ytterligere refselse er i vente for de opprørske ånder? b) Hvordan vil disse opprørske ånder til slutt få den straff Jehova har i beredskap for de feige, løgnerne og alle som praktiserer spiritisme?
23 Når Jehova om kort tid refser Satan i Harmageddon, skal han ved sin Overengel binde Satan og hans demoner og kaste dem i avgrunnen og holde den forseglet i tusen år mens Jesus Kristus regjerer sammen med sitt herliggjorte kongelige presteskap. (Åpb. 16: 14—16; 20: 1—6) Bibelens Tartarus vil da opphøre å eksistere. Det vil være slutt på denne verdens onde himler, og de nye himler som består av Kristus og hans herlige «brud», skal styre den rettferdige nye verden. (2 Pet. 3: 13) Da Jesus for nitten hundre år siden, var i avgrunnen, var han ikke i Tartarus, men i dødstilstanden, og der befant han seg i deler av tre dager, helt til han ble ført ut derfra ved at han ble oppreist fra de døde. (Rom. 10: 6—8; 5 Mos. 30: 12—14) På samme måte vil også Satan og hans demon-ånder være i en dødlignende tilstand mens de er i avgrunnen. De kommer til å være fullstendig uvirksomme og helt ute av stand til å ha forbindelse med menneskene og gi seg ut for å være døde menneskeskapningers udødelige ånder. Spiritismen og spiritistiske medier blir derfor ødelagt i Harmageddon, og de som praktiserer spiritisme, blir ødelagt sammen med den i den «annen død», som står som et symbol på total tilintetgjørelse, utslettelse. Åpenbaringen 21: 8 (NW), har følgende å si i forbindelse med Guds kommende, nye verden: «Men de feige og de som er uten tro, og de som er avskyelige i sin urenhet og mordere og utuktige mennesker og de som praktiserer spiritisme, og avgudsdyrkere og alle løgnere, deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Dette betyr den annen død.»
Oppstandelse, ikke samkvem med ånder
24, 25. a) Hvordan venter de som virkelig tror på Bibelen, at den evige Gud, Jehova skal gjøre det mulig for dem å se og tale med mange menn, kvinner og barn som engang har levd på jorden, men som har dødd? b) Hvordan er alle de vidunderlige framtidsutsikter for millioner av mennesker som tidligere har levd på jorden, forbundet med Jesu død og oppstandelse?
24 De som blir ødelagt i Harmageddon, kommer ikke til å ha noe «fortsatt liv etter døden». Men alle mennesker som holder seg borte fra spiritisme og all annen falsk religion, og som tilber Jehova Gud og følger i Kristi fotspor, de vil få overleve Harmageddon-slaget og komme inn i Guds rettferdige nye verden uten å måtte dø. (2 Pet. 3: 10—15) De overlevende komme ikke til å prøve på å komme i forbindelse med dem som ble ødelagt i Harmageddon. De kommer til å være klar over at de døde er døde, og at ingen fortsetter å leve når de dør. Ingen medier får leve og virke som redskaper for løgnaktige ånder, for disse åndene kommer til å være maktesløse og befinne seg i en dødlignende tilstand i avgrunnen, og vil ikke kunne føre menneskene bak lyset i de tusen årene Kristus skal regjere. De som overlever Harmageddon, kommer altså ikke til å prøve på å gjøre det umulige, nemlig å ha samkvem med de døde, men de vil tvert imot se fram til oppstandelsen og i stor glede treffe forberedelser for de dødes tilbakekomst. De vil i kjærlighet forberede seg på å ta imot alle dem som er i Guds minne, når de kommer fram fra graven, eller dødsriket, Hades eller Sheol. (Joh. 5: 28, 29; Åpb. 20: 12, 13) De vil få dem tilbake fra graven ved at Jehova Gud benytter sin makt til å gjenreise de døde og gir hver enkelt et uavhengig menneskelegeme etter sin vilje — ikke ved noen materialisasjon som foregår ved at det blir dannet legemer av ektoplasma som utgår fra spiritistiske mediers kropp. (1 Kor. 15: 36—38) Dette blir en sann, god og varig trøst for de levende.
25 Når de døde kommer tilbake, kommer de ikke for å fortelle hvor meget friere de følte seg i de åndelige sfærer eller i en eterisk verden hvor de var løst fra sitt menneskelegeme og visste mer enn før de døde, men de kommer for å bekrefte Bibelens sannhet, at de døde er døde i graven, at menneskesjelen er dødelig, og at de døde hverken vet noe, gjør noe eller føler noe, men at deres siste tanke før de døde knyttes sammen med det første inntrykket de får når de våkner opp fra dødens søvn. (Sl. 6: 6; 115: 17; Pred. 9: 5, 10; Es. 38: 10, 18, 19) De kommer alle til å ha den samme personlighet som de hadde da de døde, slik at deres bekjente kan gjenkjenne dem. Ingen av de døde, hverken spebarn, større barn, unge eller gamle mennesker vil ha blitt eldre eller ha lært noe mer mens de var i dødstilstanden. Når de blir gjenreist til liv på jorden, får de anledning til å lære om Jehova Gud og hans rike ved Kristus og den foranstaltning han har truffet forat de skal oppnå evig liv på en paradisisk jord, og de får vite at alle lydige mennesker skal løftes opp slik at de blir fullkomne menneskesjeler i Guds bilde og likhet. Alt dette kommer til å skje fordi hans Sønn Jesus døde for menneskene og ble oppreist fra de døde, ble «gjort levende i ånden», så han kunne fare opp til himmelen igjen og tre framfor Gud for å framstille verdien av sitt menneskelige offer for menneskeheten.
26, 27. a) Hvordan vil jordens innbyggere ved slutten av Kristi tusenårige styre vise at de er verdige til å få fortsette å leve på jorden? b) Hvem blant de milliarder av mennesker som da lever på jorden, kommer til å bli kastet i «ildsjøen», og hva er denne «sjøen»?
26 Når graven, eller dødsriket eller Sheol eller Hades, har gitt fra seg den siste av dem som har vært der, da kommer det ikke lenger til å være noen døde, det vil si, noen som har dødd på grunn av den synd og medfølgende dødsstraff som er nedarvet fra våre første foreldre Adam og Eva. Denne fiende, døden, og menneskehetens felles grav, som går hånd i hånd med døden, vil derved bli tilintetgjort, og da vil selvfølgelig ikke samkvem med de døde komme på tale i det hele tatt, etter som det ikke kommer til å finnes noen slike døde. «For han [Kristus] skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter. Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden.» (1 Kor. 15: 25, 26) Spørsmålet blir da: Vil de vise seg verdige til å få leve evig — ikke i de åndelige sfærer i himmelen, men som fullkomne menneskesjeler i kjødet på den paradisiske jord? Dette spørsmålet skal enhver avgjøre for sitt eget vedkommende ved slutten av Kristi tusenårige styre. Hvordan?
27 Jo, ved at Satan og hans demoner blir løslatt. De blir holdt i sjakk i avgrunnen så lenge Kristi tusenårige styre varer, og har da ingen mulighet til å komme i forbindelse med menneskene og forføre dem eller gripe forstyrrende inn i Kristi arbeid med å reise dem opp. «Og når de tusen år er til ende, skal Satan løses av sitt fengsel. Og han skal gå ut for å forføre de folk som bor ved jordens fire hjørner.» (Åpb. 20: 7, 8) Det blir ikke mulig for ham og hans demoner å forføre noen av menneskene ved hjelp av løgnen om «fortsatt liv etter døden» og om at de levende kan ha samkvem med de døde. Det vil imidlertid lykkes for ham å forføre mange fullkomne mennesker ved hjelp av en eller annen form for selviskhet som kan få dem til å slå seg sammen med Satan og sette seg opp imot universets Overherre, Jehova Gud, liksom i tilfellet med den fullkomne Adam i det opprinnelige Edens paradis. (Jak. 1: 12—15) De som gir etter for selviskhet og sammen med Satan går til kamp mot den teokratiske nye verden, kommer ikke til å bestå denne endelige prøve på menneskenes rettskaffenhet overfor Jehova Gud. Deres navn blir ikke å finne i «livsens bok» hos Ham. De kommer derfor til å bli henrettet som overlagte opprørere, og etter som de denne gang ikke dør på grunn av den synd de har arvet fra Adam, havner de ikke i Sheol eller Hades igjen, men de blir kastet i «ildsjøen», det symbolske uttrykk for den «annen død», hvor de må dø på grunn av sin egen, overlagte synd.
28, 29. a) For hvem er «ildsjøen» spesielt blitt brakt i stand av Jehova? Ifølge hvilke skriftsteder? b) Hva blir det endelige resultat for menneskeskapninger som består Jehovas prøve ved slutten av de tusen år?
28 Satan og hans demoniske engler kommer til å følge dem i denne symbolske «ildsjøen», for også de skal bli straffet med den «annen død», som er en evig tilintetgjørelse, en fullstendig og ugjenkallelig utslettelse av tilværelsen. Det kommer ikke til å være noe fortsatt liv etter den «annen død», liksom det heller ikke var noe fortsatt liv etter den første, adamittiske død. Det kommer ikke til å bli noen oppstandelse fra ildsjøen, Gehenna, slik det var fra graven, dødsriket, Sheol eller Hades. Den gamle Slange Satan og alle de mennesker og ånder som utgjør hans «ætt», kommer derfor til å få sitt hode knust så grundig at det ikke lar seg reparere igjen, akkurat som det ble forutsagt i Edens paradis. — 1 Mos. 3: 15.
29 De lojale og trofaste blant de fullkomne menneskene får leve videre på jorden. De vil bli belønnet for å ha bestått denne gjennomgripende prøven med glans. Belønningen kommer ikke til å bestå i udødelighetens gave, men i at de blir rettferdiggjort eller erklært rettferdige til evig liv i den nye verden og har sine navn skrevet i «livsens bok» hos Jehova, slik at de kan leve lykkelig i all evighet og glede seg over alt Han gjør for dem i deres jordiske paradis. «Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veltet bort.» — Åpb. 20: 9 til 21: 4.
Vårt vern mot det skjebnesvangre bedrag
30, 31. Hvorfor er det nå livsviktig å ha nøyaktig bibelsk kunnskap om menneskesjelen og spiritismen?
30 Det er nå med all tydelighet redegjort for at Den hellige skrift står steilt imot den falske lære om «fortsatt liv etter døden». Det er imidlertid svært få mennesker som vet hva Bibelen har å si som bevis for at sjelen ikke lever videre når et menneske dør. Dette er forklaringen på at flere og flere mennesker som sørger over tapet av sine venner og nærmeste eller som er motløse på grunn av verdens redsler og forvirringen på jorden, henfaller til spiritisme, som er demonisme. Bibelens profetier har forutsagt at selviske mennesker til tross for at Guds dommer lik plager er blitt forkynt for denne onde verden, ikke har omvendt seg «fra sine henders verk, så de lot være å tilbe de onde ånder og avgudsbildene av gull og sølv og av kobber og av sten og av tre, de som hverken kan se eller høre eller gå; og de omvendte seg ikke fra sine moral gjerninger eller fra sine trolldomskunster [spiritistiske knep, NW] eller fra sitt horelevnet eller fra sine tyverier.» (Åpb. 9: 20, 21) Trass i framgangen på kunnskapens område skulle menneskene «falle fra troen, idet de holder seg til forførende ånder og djevlers lærdommer», og derved til evig skade for seg selv blir djevlenes eller demonenes bytte. Faktum er at det bærer mot ødeleggelse i Harmageddon for alle mennesker i alle folkeslag som lar seg lede av sine menneskelige herskere, enten disse nå befinner seg i Det hvite hus eller på det kongelige slott eller i kommunistenes Kreml. I Åpenbaringen, hvorved den herliggjorte Jesus Kristus har ’forkynt for åndene i fengsel’, er det forutsagt at det ut fra munnen til Dragen, demonenes hersker, og ut fra hans synlige, dyriske organisasjon skulle komme «demon-inspirerte uttalelser . . . og de går ut til kongene på hele den bebodde jord for å samle dem til krigen på Guds, den Allmektiges, store dag. . . . Og de samlet dem på det sted som på hebraisk heter Har-Ma·ged’on». (Åpb. 16: 1—16, NW, og 1 Tim. 4: 1) Ingen av dem som på denne måten lar seg lede av demonene, vil få overleve Harmageddon.
31 Alle mennesker, både de såkalte kristne og hedningene, befinner seg nå i den største fare for å bli angrepet av demonene og ødelagt. Du risikerer for meget hvis du stoler på kristenheten. Den har godtgjort at den ikke har noen beskyttelse å gi mot spiritismen, for spiritismen brer seg like raskt i kristenheten som i den hedenske verden. Hvorfor? Jo, fordi både den romersk-katolske, den gresk-katolske og den protestantiske del av kristenheten doserer den ukristelige lære at «menneskesjelen er udødelig», den lære som utgjør grunnlaget for spiritismen og som gjør alle som tror på den, disponert for å bli påvirket og bedratt av spiritismen. Romersk-katolske troende vil kanskje påstå at deres religion er det kraftigste bolverk mot spiritismen, men dens lære gir ikke katolikkene noen beskyttelse mot demonenes onde makt. For å nevne et eksempel:
32. Hvordan besvarer den romersk-katolske kirke spørsmål om a) spiritistenes påstander, b) spiritistiske fenomener og c) budskaper fra ’mennesker som har dødd’?
32 Som svar på spørsmålet: «Finnes det noen sannhet i spiritistenes påstander?» (318) uttalte doktor Rumble, misjonær av det hellige hjerte, følgende over den romersk-katolske kringkastingsstasjon 2SM i Sydney i Australia:
«Det er sant som det påståes at sjelen er forskjellig fra legemet og kan overleve det. Dette er noe alle mennesker instinktivt vet, og etter hvert som de mister troen på protestantismen, blir de stående igjen med denne fundamentale og logiske sannhet. Mange av dem går derfor over til spiritismen. Denne nye foreteelse vinner således terreng blant ikke-katolikker. Som et religiøst system er spiritismen et resultat av menneskelige bestrebelser, og den er populær blant visse mennesker for en tid. . . .»
Som svar på spørsmålet: «Hvorfor blir spiritismen egentlig fordømt av deres kirke?» (319) sa han:
«Den katolske kirke tror i sannhet at det finnes en åndeverden, en Gud og gode og onde åndeskapninger, og at menneskenes sjeler fortsetter å eksistere. Men spiritistiske fenomener skyldes i beste fall naturlige årsaker, enkelte ganger bedrag og svært ofte onde ånder. Det kan med bestemthet sies at alle virkninger som er forårsaket av ånder, ikke skyldes gode ånders innvirkning. Mediet handler i overnaturlig og febrilsk opphisselse, virkningene er bare så altfor ofte onde, og både de budskapene som blir overbrakt, og de metodene som blir anvendt, er direkte blasfemiske og umoralske og så uverdige at Gud umulig kan ha noe med den å gjøre.»
Som svar på spørsmålet: «Har den katolske kirke noensinne vært i forbindelse med åndevesener fra den hinsidige verden?» (320) sa han:
«I den katolske kirkes historie finnes det mange beretninger om budskaper som skriver seg fra de avdødes sjeler. Hvorvidt disse beretningene er sannferdige, er et spørsmål som er underkastet historiekritikkens vanlige lover, og det er også blitt påvist at noen beretninger er tvilsomme. Andre er det ingen rimelig grunn til å tvile på. Som regel tillater Gud bare av og til en sjel å overbringe en kort advarsel eller en formaning om å be, men ikke noe fantastisk. Likeledes kommer budskapene spontant, og ikke som et resultat av bestrebelser fra nysgjerrige mennesker som søker sannheten hos de døde. Kirken prøver de budskapene som blir mottatt, eller som angivelig er mottatt, for å avgjøre om det er gode eller onde ånder som er ansvarlige for meddelelsen. 1) Budskapet må ikke på noen måte være i strid med katolsk lære eller katolske moralprinsipper. Gal. I., 9. . . .» — Sidene 73 og 74 i Radio Replies [Radiobesvarelser] av Rumble og Carty, en bok som er forsynt med imprimatur av erkebiskop J. G. Murray i St. Paul, Minnesota, 11. februar 1938, og med forord av dr. theol. monsignore Fulton J. Sheen. (9. opplag av 1939)
33—36. a) Kan man fornuftigvis stole på katolisismen som et vern mot farene i forbindelse med spiritismens framgang? b) Hvilket vitnesbyrd bekrefter riktigheten av ditt svar?
33 Er denne offisielle katolske lære et ugjennomtrengelig vern mot spiritismens innsniken? Nei! Den er en innbydelse til spiritisme, og forholdene i romersk-katolske land som Peru, Costa Rica, Cuba og Haiti viser at katolisismen ikke er noe bolverk mot denne omseggripende fare. Helt opp til 90 prosent av den katolske befolkningen i disse landene blander spiritisme eller voodoo sammen med sin romersk-katolske religion og praktiserer begge deler samtidig uten at prestene kommer med innvendinger eller straffer dem for det. Det er da heller ikke så overraskende at en Johannes Greber, en forhenværende katolsk geistlig, er blitt spiritist og har utgitt en bok som heter «Communication with the Spirit World, Its Laws and Its Purpose» [Samkvem med åndeverdenen, lovene for dette og hensikten med det]. (1932, Macoy Publishing Company, New York) I forordet til boken kommer han med følgende typiske forvrengning: «Den mest betydningsfulle spiritistiske bok er Bibelen, for dens innhold bygger i hovedsaken på budskaper fra det hinsidige til dem som eksisterer i det nærværende.»
34 Jean Brierre ved det haitiske utenriksdepartement kom med nedenstående uttalelse om folk som besøkte hans land, Haiti: «De fleste av dem forstår ikke at voodoo, eller vodun som vi også kaller det, på ingen måte er svart magi, men en tiltalende religion som blir praktisert av over nitti prosent av vårt folk — en religion som i deres øyne ikke forhindrer at de også er gode katolikker. Hvis en av innbyggerne på Haiti går i et voodoo-tempel en lørdag kveld, deltar han i ritualene hele natten, og han går deretter i en katolsk kirke og overværer messen tidlig neste morgen. . . . Hvis du undersøker saken, vil du finne ut at mange av voodoo-religionens guder og gudinner, eller loas, som vi kaller dem, har sine motstykker i katolske helgener.» (True (The Man’s Magazine), for oktober 1949) Heri er også «jomfru Maria» innbefattet, og korset er i bruk overalt, særlig som et forsøk på å holde onde ånder borte.
35 Fra numrene for 1. og 15. september 1934 av bladet Rosenda, som blir utgitt i Matanzas på Cuba, har vi hentet følgende uttalelser av M. G. Consuegra: «På Cuba finnes det en uvanlig stor prosentdel spiritister. I få land har spiritismen vunnet så mange proselytter som på Cuba, selvfølgelig i forhold til befolkningsmengden. Og som et bevis for dette bekrefter vi den uimotsigelige kjensgjerning at det å tale om spiritismen ikke lenger er noe som framkaller hån eller kritikk fra andre, og at alle, innbefattet de katolske prester (deres naturlige fiende), respekterer den mer og mer for hver dag som går, og at man trygt kan si at spiritismen om ikke mange år vil være en fremtredende tro på ’Antillenes perle’.»
36 Vi kunne anføre mange flere eksempler for å vise hvor utbredt spiritismen eller demonismen er i romersk-katolske land, og hvordan den er sammenfiltret med disse landenes hovedreligion, men plassen tillater ikke det her.
37. Hvorfor bør fornuftige, gudfryktige mennesker i disse «vanskelige tider» ikke søke hjelp fra noen del av kristenheten mot demonenes anslag?
37 Det er tydelig at kristenheten med det romersk-katolske religionssystem i spissen ikke har maktet å være til beskyttelse mot demonisme i denne avgjørende «endens tid», nå da Satan og hans demoner er blitt kastet ut fra himmelen og ned på jorden og i sin vrede fører både kristenheten og den hedenske verden med seg ut i total tilintetgjørelse i Harmageddon-slaget. Det er derfor med god grunn dette ropet har ljomet fra himmelen: «Ve jorden og havet! for djevelen er fart ned til eder i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid.» — Åpb. 12: 12.
38—40. a) Hvilket skriftlig vitnesbyrd er vår eneste sikre veileder og hjelp mot spiritismen? b) Hvordan veileder Paulus oss i symbolske vendinger forat vi skal kunne gå seierrike ut av kampen mot ondskapens usynlige åndehær?
38 Hvor finner vi da beskyttelse mot demonenes planer om å få Gud til å henrette hele menneskeheten i Harmageddon på grunn av manglende rettskaffenhet overfor Ham og hans rike? Vi finner beskyttelse i Den hellige skrift, i Bibelen, en bok som er imot spiritismen. Bare i den finner vi Guds lære og vitnesbyrd, og om den sa Jesus til Gud: «Ditt ord er sannhet.» (Joh. 17: 17) I denne vanskelige tiden kommer den oss til hjelp med følgende ord av profeten Esaias, som er et profetisk bilde på Jesus Kristus: «Bind vitnesbyrdet sammen, forsegl læren blant mine disipler. Og når de sier til dere: ’Rådspør mediene og trolldomskunstnerne som hvisker og mumler,’ skal ikke et folk rådspørre sin Gud? Skal de rådspørre de døde for de levende? Til læren og til vitnesbyrdet! Sannelig, for dette ord som de taler, er det intet morgengry. De skal . . . støtes ut i tykt mørke.» (Es. 8: 16, 19—22, RS) Når vi rådspør den levende Gud ved å søke veiledning i hans lære og vitnesbyrd som finnes i hans skrevne Ord, da har vi funnet fram til en lysets kilde og et ufeilbarlig vern mot de ondsindige demoners dødbringende foretagender.
39 Nå når en fullstendig tilintetgjørelse venter både kristenheten og den hedenske verden, og de usynlige demoner med list fører verdens herskere og deres folk av sted til denne ødeleggelsen, er det virkelig en ond tid vi lever i. «Kjødets gjerninger» florerer overalt, og «spiritisme» er et av de onder Paulus regner opp blant «kjødets gjerninger» før han kommer med advarselen om at «de som gjør slike ting, ikke skal arve Guds rike». (Gal. 5: 19—21, NW) De som praktiserer spiritisme, vil heller ikke få lov til å eksistere i den «nye jord» under Guds rike ved Kristus. (Åpb. 21: 8; 22: 14, 15, NW) Hvis vi verdsetter livet i den nye verden høyt, må vi til stadighet kjempe mot våre usynlige fiender, som ønsker at vi ikke skal oppnå det. Apostelen Paulus avslører disse våre virkelige fiender og oppmuntrer oss samtidig til å benytte det eneste effektive middel til å bekjempe disse fiendene, komme seirende ut av kampen mot dem og vinne evig liv i Guds rettferdige, nye verden. Han sier:
40 «Ikle eder Guds fulle rustning, så I kan stå eder mot djevelens listige angrep; for vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens ånde-hær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så I kan gjøre motstand på den onde dag og stå etter å ha overvunnet alt. Så stå da omgjordet om eders lend med sannhet, og ikledd rettferdighetens brynje, og ombundet på føttene med den ferdighet til kamp som fredens evangelium gir, og grip foruten alt dette troens skjold, hvormed I skal kunne slukke alle den ondes brennende piler, og ta frelsens hjelm og åndens sverd, som er Guds ord, idet I til enhver tid ber i ånden med all bønn og påkallelse.» — Ef. 6: 11—18.
41. Når vi følger Paulus’ kloke råd, hvordan kan vi da stå oss imot fiendens angrep a) på hjerte og sinn?
41 Det er på høy tid å følge dette rådet. Omgjord derfor dine mentale lender med Guds Ords sannhet. Da vil du ikke bli svekket i kampen mot all den løgnpropaganda som skriver seg fra ondskapens åndehær på de usynlige angrepssteder. La ditt sinn få nære seg med sannheten om de dødes oppstandelse. Da vil du stå fast og holde stand mot den løgnaktige læren om menneskesjelens udødelighet og «fortsatt liv etter døden». Og hvis du er iført rettferdighetens brynje, vil ditt hjerte være beskyttet mot spiritismens appell til følelsene og mot dens forkastelse av Jesu Kristi gjenløsningsoffer, det eneste som kan hjelpe oss syndere ved å oppveie våre synder slik at vi kan oppnå en evig rettferdighet og bli verdige til å få leve evig i den verden som skal bestå av nye himler og en ny jord hvor rettferdighet bor.
42.—b) for å få oss til å snuble eller falle?
42 Hvis du sørger for at dine føtter er ombundet, med den ferdighet til kamp som fredens evangelium gir, unngår du å bli medansvarlig for noe av denne verdens ufred, og du slipper å være blant alle dem som demonene samler sammen og stiller opp bak all jordens herskere i Harmageddon forat de skal kjempe en selvmorderisk krig mot den allmektige Gud og hans regjerende konge Jesus Kristus. Du vil i stedet arbeide for fred og forlik med Gud.
43.—c) for å gjøre det av med vår absolutte lydighet overfor Jehova og hans regjerende Konge ved hjelp av «brennende piler»?
43 Når du utruster deg med troens store skjold, blir det mulig for deg å stanse og slukke alle de brennende piler som fienden skyter ut for å ødelegge din tro, og da vil du også kunne beskytte deg mot denne verdens troløse ferd. Ved at du på grunn av din tro er lydig mot Gud og hans konge Jesus Kristus, kommer du til å seire over denne verden og stadig være Gud til behag, og Han gir liv i lønn til dem som holder fast på sin tro.
44.—d) for å svekke vår evne til å resonnere som fornuftige mennesker som i forening og med håp gjør Guds vilje?
44 Når du tar på deg frelsens hjelm, forhindrer du at ditt håp om Guds rike brister eller blir knust, og du kommer til å få forstandsmessig undervisning av Gud om hans måte å frelse på ved hjelp av Jesus Kristus og den nye verdens teokratiske regjering. Du vil med forstand arbeide på din egen frelse i overensstemmelse med Guds foranstaltninger og hans krav, og foreta en ’offentlig kunngjøring av vårt håp’ ved å samarbeide med Jehovas vitner i å forkynne «dette gode budskap om riket» over hele jorden som et vitnesbyrd.
45.—e) for å skremme oss eller ødelegge oss med falsk filosofi eller overtalelseskunst?
45 Ved hjelp av åndens sverd, det vil si, Guds Ord, kan du avparere hugg fra det verdslige sverd som består i demoners ord, demon-inspirerte uttalelser, religiøse tradisjoner og menneskers materialistiske filosofi. Ved å sitere fra og stole på Guds skrevne Ord kan du møte en fiendtlig fekter i nærkamp og være i stand til å gjennombore ham og gjøre ham maktesløs i den forstand at hans argumenter svikter og han ikke klarer å påvirke deg, og du kan komme fri fra ham, akkurat som Jesus gjorde da han ble fristet av Djevelen i ørkenen.
46.—f) for å kutte over eller blokere forbindelseslinjen mellom oss selv (kollektivt og individuelt sett) og Jehova, Kilden til evig styrke for oss?
46 Når du er opptatt i denne teokratiske kamp mot de onde ånder i de usynlige sfærer, vil all bønn og påkallelse hjelpe deg til å bevare Gud i tankene og stole på din ufeilbarlige Beskytter og Hjelper, og ikke på noe kjødelig våpen. Hver gang spiritismen blir anbefalt deg, eller når spiritistene prøver å spille deg et puss med bistand av okkulte krefter, må du be Gud om å gi deg seier over de onde ånder og deres bedrag og motstand, og om at Guds hellige engler må handle som tjenende ånder for deg. Selvfølgelig tenker du ikke bare på deg selv, men også på dine medkristne som er opptatt i den samme kampen mot overmenneskelige, onde makter. Du vil adlyde Jesu formaning og be om at Guds navn Jehova må bli helliget, og om at Hans rike må komme og gjøre fullstendig slutt på de onde åndemakters virksomhet og tilkjennegi Jehovas universelle overhøyhet, bringe menneskeheten fred, gjenopprette paradiset på jorden, oppreise de døde fra minnegravstedene og velsigne alle jordens trofaste, lydige slekter med evig liv i menneskelig fullkommenhet. Guds bønnhørelse av våre bibelske påkallelser er likså nødvendig som de forskjellige bestanddeler av Guds fulle rustning forat vi skal kunne overvinne ondskapens åndehær.
47, 48. Hva blir resultatet for Jehova, for hans regjerende Konge og for oss hvis vi trofast fortsetter å holde oss på Jehovas side ved at vi flittig gjør bruk av den kunnskap vi har tilegnet oss i dette studiet?
47 Hvis vi på denne måten ber og kjemper med vår gudsgivne rustning på, kommer vi ikke til å befinne oss på samme side som de demonbeherskede motstandere av Jehova Gud og hans rike ved Kristus når Harmageddon kommer. Vi vil da befinne oss på den levende Guds side, og han skal selv kjempe for oss og hevde sin egen overhøyhet og bevare oss så vi får leve i hans herlige, nye verden. De onde himler som består av Satan og hans onde åndemakter, skal da bli ødelagt; den onde jord som består av det menneskelige samfunn som disse åndemakter ved usynlige midler har behersket og villedet, skal bli utslettet, og den nye verden med Jesus Kristus og hans herliggjorte menighet som de nye himler, skal bli enerådende.
48 Ved hjelp av disse opplysninger, som er basert på Guds Ord, Bibelen, har du vært i stand til å følge apostelen Johannes’ formaning: «Elskede, tro ikke enhver inspirert uttalelse, men prøv de inspirerte uttalelser for å se om de kommer fra Gud, for mange falske profeter er gått ut i verden.» (1 Joh. 4: 1, NW; AT) Prøven av spiritistenes inspirerte uttalelser har vist at de ikke kommer fra Gud, men fra hans fiender, nemlig demonene og deres hersker, Satan Djevelen. Spiritismen er derfor antikristelig, og enhver som gjør seg til talsmann for den, er en antikrist. Rett deg nå etter resultatene av denne prøven. Hold stand mot spiritismen og dermed også mot Satan og hans onde åndemakter — gjør det for ditt eget livs skyld og til Guds ære. Følg ikke lenger demonenes inspirerte uttalelser. Følg Guds skrevne Ord, de uttalelser som er inspirert av hans hellige ånd. Da vil du bli belønnet med liv i Guds nye verden — enten ved at du får overleve Harmageddon-slaget, eller ved at du siden blir oppreist fra de døde — og du vil ikke bli bedratt og ført ut i ødeleggelse på grunn av det falske håp om «fortsatt liv etter døden».
[Bilde på side 374]
PROFETISKE FORBILDER OG MOTBILDER
NOAH OG HANS HUSTRU KRISTUS KRISTI BRUD
ARKEN DEN NYE TINGENES ORDNING
NOAHS 3 SØNNER OG DERES HUSTRUER DEN STORE SKARE
[Bilde på side 378]
DJEVELEN OG DEMONENE
DEN HEDENSKE VERDEN
KRISTENHETEN
VERDENS HERSKERNE
TILINTETGJØRELSE