Hva Bibelen sier

Mente Gud «du skal ikke slå i hjel»?

HVEM har ikke hørt noen si: ’Det står i De ti bud: «Du skal ikke slå i hjel»’? Noen har oppgitt dette som begrunnelse for at de ikke har villet kjempe i krig. Det blir også nevnt i diskusjoner om dødsstraff.

Enkelte andre henviser til dette budet når de forsøker å vise at Bibelen er selvmotsigende. En brosjyre som er skrevet i den hensikt, inneholder overskriften «Forbudt å slå i hjel» og henviser til «du skal ikke slå i hjel. (2. Mos. xx. 13.)», men henleder så oppmerksomheten på tilfelle da Gud ba israelittene om å henrette andre. (2. Mos. 32: 27; 2. Kong. 10: 11, 30) Og Jehova påla israelittene å utrydde fiendtlige nasjoner. (5. Mos. 7: 1, 2, 16; 12: 31; Jos. 6: 12—21) Befalte derfor Gud egentlig: «Du skal ikke slå i hjel»? Hva betyr det sjette av De ti bud? Utelukker det kategorisk krig og dødsstraff?

Ordene «du skal ikke slå i hjel» er kjent av de fleste, for det er slik en del vanlige bibeloversettelser, deriblant de norske oversettelsene av 1978 og 1930, gjengir 2. Mosebok 20: 13. (5. Mos. 5: 17) Men i mange oversettelser som er laget i nyere tid, vil du finne ordlyden «du skal ikke myrde» eller «du skal ikke begå mord».a Hva er årsaken til denne forskjellen?

Det ordet som er brukt i den hebraiske tekst, er ratsahh, som bokstavelig talt betyr «å knuse» eller «å slå i stykker». John Parkhurst forklarer i sin hebraiske ordbok at ratsahh i Bibelen «betegner drap eller mord, det vil si det å ta et menneskes liv enten uaktsomt eller med overlegg».

Det er verdt å legge merke til at av de 47 ganger ratsahh blir nevnt i de hebraiske skrifter, blir det brukt 33 ganger i forbindelse med tilfluktsbyene i Israel. Disse byene ble opprettet med tanke på de tilfelle da et menneske tok et annet menneskes liv. Hvis det ble fastslått juridisk at det dreide seg om et uforsettlig drap, kunne drapsmannen bli værende i byen. Men hvis rettslig granskning viste at han hadde drept med forsett, med fullt overlegg, ville han måtte bøte med sitt eget liv. Ha disse to mulighetene i tankene når du legger merke til hvordan ratsahh blir gjengitt i tre tilfelle:

«Noen byer . . . skal være tilfluktssteder. Dit kan en drapsmann flykte når han har slått noen i hjel av vanvare. . . . Den som slår noen i hjel med en gjenstand av jern, er en drapsmann [morder, NW], og drapsmannen [morderen, NW] skal dø.» — 4. Mos. 35: 6, 11—34; 5. Mos. 4: 41—43; 19: 1—7; Jos. 20: 2—6; 21: 13—39.

Andre vers viser at ratsahh vanligvis ble brukt om det å ta et menneskes liv urettmessig, i strid med Guds lov. Legg merke til hvilke handlinger som er nevnt sammen med det i Hosea 4: 2: «De sverger og lyver, myrder og stjeler, bryter ekteskapet og farer med vold; bloddåd følger på bloddåd.» — Jer. 7: 9, NW.

Som det framgår av det ovennevnte om straff for mordere, ble ikke alle tilfelle av drap betraktet som ratsahh (mord), og de ble derfor heller ikke omfattet av det sjette bud. Etter vannflommen sa Jehova Gud klart og tydelig til Noah: «Når noen utøser menneskeblod, skal hans blod bli utøst av mennesker; for Gud skapte mennesket i sitt bilde.» (1. Mos. 9: 6) Ja, før Gud ga Israel en lovsamling, tillot han menneskene å håndheve dødsstraff. Å ’utøse menneskeblod’ ved mord var det som det sjette bud forbød, ikke en rettmessig henrettelse av en morder.

Dette hjelper oss til å forstå bruken av ordet ratsahh i omtalen av kong Akab. Kongen hadde et sterkt ønske om å skaffe seg Nabots vingård, og for å få sitt ønske oppfylt sørget han for at Nabot ble drept. Dette var ikke et tilfelle der Akab sto for en rettmessig henrettelse av en som hadde begått en forbrytelse som det var dødsstraff for i Israel. Nei, det var et illegalt drap, noe det sjette bud forbød. Akab var således en morder og fortjente å dø. — 1. Kong. 21: 1—10; 2. Kong. 6: 32; 3. Mos. 24: 17.

Men hva med krig? Var Israels kriger et brudd på det Guds bud som med rette blir oversatt slik: «Du skal ikke myrde»?

Nei, de var ikke det. Bibelen bruker aldri uttrykket ratsahh (mord) når det gjelder disse krigene. Da israelittene kriget på Guds befaling, gjorde de ikke noe ulovlig. De hadde fått fullmakt til å gjøre det av den store Lovgiver og ble ledet av ham. (Jes. 33: 22, EN; Sal. 19: 8) Israel førte ikke disse krigene i den hensikt stadig å erobre nye landområder, slik hensikten har vært med mange av nasjonenes kriger i nyere tid. Det var ikke økonomisk griskhet som lå til grunn for disse krigene. Heller ikke krenket disse krigene juridisk bindende fredstraktater eller ikke-angrepspakter, slik noen kriger i nyere tid har gjort.

Ingen nasjon i dag består utelukkende av tilbedere av Jehova Gud som han leder mirakuløst gjennom profeter, og som han har lovt et bestemt område på jorden. Men alt dette var tilfelle med fortidens Israel. Jehova hadde lagt merke til at innbyggerne i Kanaan hadde sunket dypt i synd. De var moralsk fordervet og fortjente å bli utryddet. (1. Mos. 15: 13—21; 3. Mos. 18: 24, 25) Gud, som eier hele jorden, bestemte at han skulle gi landet til Israels nasjon. Og ved hjelp av ledere som Gud utvalgte spesielt, brukte Gud Israel til å fullbyrde sin dom over kanaaneerne. — 5. Mos. 9: 4, 5; 12: 31; Jos. 10: 40.

Vi forstår altså at da israelittene fullbyrdet Jehovas juridisk og moralsk berettigede dommer, eller da de forsvarte sitt gudgitte land, overtrådte de ikke budet: «Du skal ikke myrde.»

Hva med de kristne? Ettersom det sjette budet bare gjentok det Gud hadde sagt tidligere gjennom Noah til hele den menneskelige familie, er vi fortsatt underlagt loven om ikke å myrde. De siste kapitlene i Bibelen inneholder advarselen om at mordere som ikke angrer, vil bli tilintetgjort for alltid i den «annen død». (Åp. 21: 8; 22: 15) Det er derfor av største betydning å unngå å ha en andel i å ta menneskeliv uten at Gud spesielt har gitt befaling om det. I overensstemmelse med dette inneholder Jesaja 2: 3, 4 denne profetiske beskrivelsen av Guds sanne tilbedere: «Mange folk drar av sted og sier: ’Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, . . . De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal . . . ikke lenger lære å føre krig.»

De kristne er dessuten klar over den kjensgjerning at mord skriver seg fra et ondt hjerte. (Matt. 5: 21—26, NW; 15: 19) Hvis en kristen lot det få utvikle seg hat til en medkristen i sitt hjerte, ville det være ensbetydende med at han var en drapsmann eller en morder. Dette er noe vi må forhindre. — 1. Joh. 3: 15.

Ordlyden «du skal ikke slå i hjel» overbringer derfor ikke helt den nøyaktige tanken bak det sjette budet. En mer riktig oversettelse er: «Du skal ikke myrde.» Når vi forstår dette på rette måte, skjønner vi at Israels rettferdige kriger ikke krenket dette budet. Og vi kan bli mer klar over hvilken betydning det har for vår egen oppførsel og vår innstilling til å ta menneskeliv.

[Fotnote]