Man må holde seg innenfor tilfluktsstedets grenser
1, 2. Hvilke restriksjoner ble pålagt flyktningene i tilfluktsbyene, og for hvor lang tid?
DEN som flyktet fra blodhevneren, var forpliktet til å bevise at han var uskyldig i den forstand at han ikke hadde hatt til hensikt å drepe det menneske som var blitt drept ved et ulykkestilfelle. Den tilfluktsbyen han flyktet til, måtte først sende ham tilbake til den byen hvor drapet hadde foregått, eller som var nærmest det sted hvor drapet hadde foregått. Der skulle menigheten granske hans sak for å fastslå at han var verdig til å få nyte tilfluktsbyens beskyttelse: «Da skal menigheten dømme mellom drapsmannen og blodhevneren etter disse lover. Og menigheten skal verge manndraperen mot blodhevneren og la ham vende tilbake til den tilfluktsstad som han var flyktet til; og der skal han bli til ypperstepresten — han som er salvet med den hellige olje — er død.» (4 Mos. 35: 24, 25) Hebron, en av tilfluktsbyene, var bostedet til ypperstepresten og hans underprester, Arons sønner, og dette minner oss om at det er Jehovas Yppersteprest Jesus Kristus som er salvet til å avgjøre hvorvidt manndraperen var fri for å ha ondt i sinne da han voldte en annens død. Det er han som bestemmer om drapsmannen skal få slippe inn i Jehovas tilfluktssted innen hans nye verdens samfunn, og om han skal få bli der.
2 Etter som det var av barmhjertighet flyktningen ble spart for å dø, var det helt på sin plass at han ble pålagt visse restriksjoner, at hans frihet ble innskrenket. Han måtte holde seg innenfor sin tilfluktsby og de tusen alen åpen mark som omga den. Utenfor denne grensen kunne han bare gå med fare for sitt liv. «Men dersom manndraperen kommer utenfor den tilfluktsstads enemerker som han er flyktet til, og blodhevneren treffer ham utenfor hans tilfluktsstads enemerker og dreper manndraperen, så har han [blodhevneren] ingen blodskyld på seg. For manndraperen skal bli i sin tilfluktsstad til ypperstepresten er død; men etter yppersteprestens død kan han vende tilbake til den bygd hvor han har sin eiendom. Og I skal ikke ta imot løsepenger for en som er flyktet til en tilfluktsstad, så han kan vende tilbake og bo et sted i landet før presten er død.» (4 Mos. 35: 26—28, 32) Den ypperstepresten som tjente da drapet fant sted, måtte derfor dø før den uforsettlige manndraperen kunne vende tilbake til sin egen by eller arvelodd uten å frykte blodhevneren. Hvis den israelittiske yppersteprest selv skulle komme til å drepe noen ved et ulykkestilfelle, kunne han derfor ikke forlate sin tilfluktsby i hele sin levetid. Hvis en levitt drepte noen av vanvare, kunne han ikke forlate sin tilfluktsby og dra opp til Jehovas tempel og vareta en levitts plikter der før ypperstepresten døde. Dette viser i hvilken grad flyktningenes liv og frihet var avhengig av ypperstepresten.
3. Ved hvem er det nå Jehova beskytter blodbesudlede flyktninger? På hvilken måte kan man forlate den motbilledlige tilfluktsby, og hva vil det føre til?
3 Dette viser også at når Jehova i vår tid beskytter blodbesudlede flyktninger fra å bli henrettet i forbindelse med at uskyldig blod blir hevnet i Harmageddon, så skjer det ved hans Yppersteprest, Jesus Kristus, som ga sitt eget menneskeliv til utløsning endog for angrende manndrapere ved siden av alle slags andre syndere. Det å gå utenfor tilfluktsbyen før Israels yppersteprest døde, var derfor et bilde på at en som nyter Guds barmhjertighet og beskyttelse, gjør opprør mot de begrensninger Gud har pålagt ham. Et slikt menneske taper sin verdsettelse av hva Gud har gjort for ham ved Kristus, og glemmer hvorfor Gud har pålagt ham visse restriksjoner. Han blir lik Sime’i, som forbannet David da han flyktet for sin sønn Absalom, og som Davids etterfølger, kong Salomo, påla bestemte restriksjoner i byen Jerusalem. Sime’i satte kong Salomo på prøve og forlot Jerusalem for å hente tilbake to av sine slaver, og da han kom tilbake, ble han drept fordi han i selviskhet hadde krenket restriksjonene. (1 Kong. 2: 36—46) Den som forlater tilfluktsstedet, får derfor ikke lenger nyte godt av Kristi sonoffer, etter som han ikke lenger stoler på dets kraft eller innser sitt behov for å bli beskyttet mot den guddommelige straff for synd. Han blir likegyldig med å oppfylle Jehovas krav og ydmyke seg under Guds veldige hånd, og han framelsker selvrettferdighet og stoler på at han skal redde seg ved egen hjelp. Han driver det for vidt med å sette Gud på prøve, og pelfester atter en gang Jesus Kristus for seg og føler ikke lenger noen anger. Utenfor Jehovas barmhjertige tilfluktsordning kan han ikke unngå å bli henrettet når all blodskyld som ikke er sonet, blir hevnet i Harmageddon. Han kommer ikke til å overleve.
4, 5. a) Hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med oppfyllelsen av Israels yppersteprests død? b) Hvor lenge må derfor de som tilhører levningen av det åndelige Israel, holde seg i sin tilfluktsby?
4 Etterat Ypperstepresten Jesus Kristus ble oppreist fra de døde, har han hatt «et uforgjengelig livs kraft», og etter den tiden «dør han ikke mer» fordi «døden har ikke mer noen makt over ham». Han er nå en «prest til evig tid» i likhet med Melkisedek. (Heb. 7: 15—17; Rom. 6: 9) Hvordan kan da bildet med den israelittiske yppersteprests død passe på ham? Og hvordan kan da noen i det hele tatt komme ut fra den motbilledlige tilfluktsby i den nye verdens samfunn? Hvor lenge må nåtidens flyktninger holde seg der? Vi må huske at Israels yppersteprest ved sin død opphørte å tjene som yppersteprest og frambære sonoffer for uforsettlige manndrapere. De av den motbilledlige tilfluktsbys innbyggere som tilhører levningen, må derfor holde seg der så lenge de lever på jorden. De håper å få overleve Harmageddon-slaget og komme inn i Guds nye verden, men selv etterat dette slaget er overstått og de som er beheftet med blodskyld, er blitt henrettet, kommer de til å trenge å nyte godt av sin himmelske Yppersteprests sonoffer. Hvorfor? Jo, fordi de fremdeles kommer til å befinne seg i det ufullkomne kjød.
5 Men når de blir ferdig med sine jordiske plikter etter Harmageddon og dør og i samme øyeblikk blir gjenreist til liv som guddommelige åndeskapninger i himmelen, vil de ikke lenger ha bruk for Jehovas Yppersteprests soningstjeneste, for da har de for alltid gitt avkall på kjødet og ofret det til hevdelse av Jehovas universelle overhøyhet. De vil da være kvitt alt som er forbundet med det ufullkomne kjød, innbefattet blodskyld som de kan ha pådratt seg ved et ulykkestilfelle. Ypperstepresten vil således være død for dem i den forstand at han ikke lenger behøver å gjøre soning for dem og beskytte dem. De må imidlertid holde seg i tilfluktsbyen under den udødelige Yppersteprest gjennom Harmageddon og helt til deres kjødelige tabernakel, deres jordiske hus eller telt, er oppløst i døden og de får «en bygning av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig, i himlene». — 2 Kor. 5: 1.
6. På hvilken måte forblir de som overlever Harmageddon, og som ikke tilhører det åndelige Israel, i sin tilfluktsby til den motbilledlige Yppersteprest dør, og for hva kan de dø etter den tiden?
6 Men hvordan forholder det seg med de flyktninger i vår tid som tilsvarer de «fremmede» og de «innflyttede»? De skal jo alltid forbli i kjødet, og når kommer de så til å kunne forlate sin tilfluktsby og bli fri for blodskyld som de kan ha pådratt seg ved et ulykkestilfelle? De kan ikke komme ut av tilfluktsbyen under Kristus like etter Harmageddon, for i likhet med den overlevende levning vil også de ha et ufullkomment kjød og være beheftet med synd. De vil derfor være nødt til fortsatt å nyte godt av Yppersteprestens soning og beskyttelse, ellers blir de drept av blodhevneren. Ved at de benytter seg av denne ordningen i de tusen årene han skal være konge og prest, blir de til slutt løftet opp til menneskelig fullkommenhet. Ved slutten av de tusen årene skal han overlevere dem til Jehova Gud sammen med resten av den fullkommengjorte menneskehet, forat han skal sette deres rettskaffenhet på en endelig og for alle tider avgjørende prøve ved å løslate Satan og hans demoner for en kort tid. Når de har bestått denne prøven med guddommelig godkjennelse, kommer Jehova Gud til å rettferdiggjøre dem og tilkjenne dem evig liv i den nye verdens paradisiske «nye jord». Men idet Ypperstepresten overgir dem når de har nådd menneskelig fullkommenhet, dør han fra dem i den forstand at han ikke lenger tjener som prest ved å gjøre soning for dem og beskytte dem. På det tidspunkt har han dem jo ikke lenger under sin beskyttelse i tilfluktsbyen, men de blir framstilt for Gud for å gjennomgå en prøve på sitt eget verd. Hvis noen dør etter den tiden, kommer det ikke til å skje fordi blodhevneren henretter dem, eller på grunn av at de tidligere har pådratt seg blodskyld av vanvare, men fordi de med overlegg og på grunn av selviskhet faller igjennom når deres rettskaffenhet blir stilt på prøve. — Åpb. 20: 1—6, 11—15.
Veien skal gjøres i stand
7. Hvordan ble den uforsettlige manndraper behandlet i tilfluktsbyen, og hvordan måtte han oppføre seg der?
7 En tilfluktsby i fortiden skulle åpne sine porter for den uforsettlige manndraper og opptre som vert for ham. «Han skal fly til en av disse byer og stille seg ved inngangen til byens port og legge sin sak fram for de eldste i byen; så skal de ta ham inn til seg i byen og gi ham et sted hos seg hvor han kan bo. Og når blodhevneren forfølger ham, da skal de ikke overgi manndraperen i hans hånd, fordi han slo sin neste i hjel av vanvare og uten før å ha båret hat til ham. Og han skal bli boende der i byen, til han har stått til doms for menigheten, og til den yppersteprest som da lever, er død; deretter kan manndraperen vende tilbake til sin by og sitt hus, til den by som han rømte fra.» (Jos. 20: 4—6) Så lenge flyktningen var i tilfluktsbyen, var han berøvet friheten til å dra opp til Guds tempel, men han sto i nær kontakt med tempeltjenerne, levittene, og i Hebron hadde han forbindelse med prestene og endog med ypperstepresten. Han måtte imidlertid vokte seg for å ønske at ypperstepresten snart ville dø, for det ville være ensbetydende med at han nærmest hadde en morderisk ånd og var opprørsk mot de restriksjoner Gud hadde fastsatt. Han måtte ikke være ørkesløs og tenke som så at byen pliktet å underholde ham, slik at han ble en økonomisk byrde for levittene og prestene. Nei, han måtte lære seg et yrke og bidra til byens velstand og trivsel.
8. Hvordan må derfor de som flykter til de kristnes tilfluktsby oppføre seg, og hva fører dette til?
8 De som flykter til de kristnes tilfluktsby, kan heller ikke være lediggjengere i den nye verdens samfunn. De må vise at de setter pris på den barmhjertighet Gud har vist dem, og holde seg i berøring med levningen av det ’kongelige presteskap’, og særlig med Ypperstepresten, som skjermer og beskytter dem. De må ikke være en byrde eller en hemsko for den nye verdens samfunn, slik at de sinker dets virksomhet og øder dets åndelige velstand. De må lære et arbeid i denne organisasjonen, og i overensstemmelse med de guddommelige forpliktelser som er pålagt den, er det bare ett arbeid det sømmer seg å lære seg i den, og det er å forkynne Rikets budskap og utrope «hevnens dag fra vår Gud». (Matt. 24: 14; Es. 61: 1, 2) Dette bevirker at tiden før Harmageddon går fort for dem som befinner seg innenfor tilfluktsbyens grenser. De er lykkelige og benytter tiden til å lovprise Jehova, og det fører til frelse både for dem selv og andre.
9. Hvilken erklæring har flyktningene avgitt for å holde seg fri for blodskyld, og hvilken pakt gjør de hva de kan for å respektere?
9 Vi befinner oss derfor i vår tilfluktsby nå, og vi er nødt til å holde oss her til Yppersteprestens «død». Fordi Jehovas vitner er fast besluttet på å holde seg innenfor bestemte grenser innen den «tilfluktsby» Jehova i sin barmhjertighet har tilveiebrakt ved sin Yppersteprest, kom disse vitner den 1. november 1939 med en erklæring som gikk ut på at de ville forholde seg absolutt nøytralt til denne verdens blodige sammenstøt. De har også bestemt seg for å respektere Guds pakt angående blodets hellighet og ikke krenke den ved å gå med på blodoverføring, en behandlingsmetode som har ført til så mange urapporterte dødsfall, og dette har de gjort for ikke å pådra seg noen form for forsettlig blodskyld i Guds øyne. En som hadde myrdet med overlegg, fikk ikke asyl i fortidens tilfluktsbyer; men ble utlevert til blodhevneren for å henrettes av ham, som rett var. Vi ønsker ikke å ha slike ondsinnede forbrytere i den nye verdens samfunn. — 4 Mos. 35: 16—21, 30, 31; 5 Mos. 19: 11—13. — Se Vagttaarnet for 1. januar 1940 og Vakttårnet for 1. mars 1947
10. Hvordan måtte hele folket hjelpe en som hadde drept noen av vanvare, til å flykte til sin tilfluktsby?
10 Prestene og levittene i tilfluktsbyene måtte være meget hjelpsomme overfor mennesker som søkte tilflukt hos dem og fikk asyl hos dem. Dessuten måtte både de og hele resten av Israel være sterkt oppsatt på å hjelpe nødstilte flyktninger til å komme seg innenfor tilfluktsbyens trygge enemerker før blodhevneren fikk tak i dem, slik at det ikke ble utgytt uskyldig blod i og med at han som hadde drept noen av vanvare, selv ble drept. Jehovas barmhjertige lov inneholdt denne bestemmelse: «Så skal du [Israel] skille ut [ytterligere] tre byer midt i det land som [Jehova] din Gud gir deg til eie. Du skal gjøre veien til dem i stand og skifte hele det land som [Jehova] din Gud gir deg til arv, i tre deler [vest for Jordan-elven], forat enhver manndraper kan fly dit.» (5 Mos. 19: 2, 3) Det at veien skulle gjøres i stand, betydde at hovedveiene til tilfluktsbyene skulle gjøres lett fremkommelige, hauger måtte jevnes ut, snublestener måtte ryddes vekk, over elvene måtte det bygges broer, og veiene måtte gjøres meget brede, opptil 32 alen eller 15 meter, slik at manndraperen ikke ble hindret i sin flukt av sterk trafikk, og endelig måtte det settes opp skilt i alle veikryss. De skulle være merket «Tilflukt! Tilflukt!» og peke ut veien til fristedet. Landet var oppdelt i tre deler på østsiden av Jordan og tre deler på vestsiden, og hver landsdel hadde sin egen tilfluktsby forat ikke flukten skulle være for lang for et menneske i noe distrikt. Alle kjente til hvor deres rette tilfluktsby var.
11. Av hvilken grunn kan alle folkeslag nå glede seg med Jehovas åndelige folk?
11 For et utmerket bilde dette er på hvordan veien må gjøres i stand for dem som av vanvare har pådratt seg blodskyld i vår tid, særlig for de motbilledlige «fremmede» og «innflyttede», de «andre får», som ikke er åndelige israelitter, men kommer fra alle folkeslag! Nå kan derfor alle folkeslag glede seg med Jehovas folk, levningen av det åndelige Israel. Med henblikk på den straff han i Harmageddon skal føre over dem som har utøst blod, roper Jehova ut: «Jeg skal gjøre mine piler drukne av blod, og mitt sverd skal ete kjøtt, av blod fra drepte og fangne, av hodene til fiendens ledere. Gled dere, folkeslag, med hans folk, for han skal hevne sine tjeneres blod, og han skal ta hevn over sine motstandere og visselig gjøre soning for sitt folks land.» — 5 Mos. 32: 42, 43, NW.
12. a) Hvorfor er det påkrevet at vi holder «veien» i utmerket stand og hvordan kan vi gjøre det? b) Hvordan kunne vi ellers pådra oss framtidig blodskyld til vår egen ødeleggelse?
12 Etter som Jehova bare vil la det gå en «liten tid» før han hevner uskyldig blod i Harmageddon, og etter som det alt er gått mange år av denne tiden siden 1918, er det høyst påkrevet at vi vedlikeholder den vei som er gjort i stand til vår tids tilfluktsby. På den måten gjør vi det lett å flykte dit i hast for utallige andre mennesker som blir klar over at de av vanvare har pådratt seg blodskyld i Guds og hans Yppersteprests øyne, og som innser faren ved den verdensomfattende blodhevn som skal finne sted i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». Vi må advare dem ved at vi fryktløst og uavlatelig utroper «hevnens dag fra vår Gud». Vi må hjelpe dem til å flykte i hast til det eneste tilfluktssted under Jehovas Yppersteprest. Vi må bli liksom skilt langs veien og rope «Tilflukt! Tilflukt!» og henvise til det eneste stedet man nå kan finne tilflukt på. Alle må på denne måten tjene for å frelse liv i sitt eget distrikt. Vi må ikke forsømme vår plikt som vektere, men fortelle om henrettelsens truende sverd og advare mennesker som befinner seg i faresonen, slik at de kan flykte. Hvis vi forsømmer vår plikt og unnlater å advare, vil det når avgjørelsens tid kommer, være til ingen nytte for oss at vi nå befinner oss på tilfluktsstedet, for Jehova Gud vil da av vår hånd kreve blodet til de menneskene som kunne ha unnsloppet hvis de hadde fått tilbørlig advarsel. (Esek. 33: 1—9) La oss derfor være på vakt mot å føre ødeleggelse over oss selv ved å pådra oss framtidig blodskyld på denne måten.
Hvem trår vinpersen?
13, 14. a) Hvem er den motbilledlige «blodhevner», og hvorfor det? b) Når skal han falle over dem som har blodskyld?
13 Hvem er «blodhevneren», han som vi skal flykte for? Hvem er de dreptes nærmeste slektning, som er skapt «i Guds bilde» for å handle som hans skarpretter overfor dem som har utgytt menneskeblod? (1 Mos. 9: 6; 2 Sam. 14: 6, 7, 11) For å være kvalifisert til å hevne dem som er drept jorden over, og særlig Jehova Guds drepte vitner, må han være en slektning av hele menneskeheten, og særlig av Jehovas vitner. Hvem må han da være? Ja, hvem annen kan han være enn Guds enbårne Sønn, som ble mennesket Kristus Jesus? Han er menneskehetens nærmeste slektning, for han ble født av en kvinne som et fullkomment menneske hvis liv var så verdifullt at det kunne frambæres som offer for hele menneskeheten og løskjøpe alle mennesker fra en evig død. Han ble en bror for sine etterfølgere, og det man gjør mot den minste av disse hans brødre, gjør man mot deres eldste bror, Jesus Kristus. En som dreper en av hans trofaste etterfølgere, dreper altså en av Kristi brødre og viser at han også ville ha drept Kristus hvis det var mulig. (Heb. 2: 11—17; Matt. 25: 40, 45) I egenskap av Yppersteprest står han forresten nå i begrep med å anvende fortjenesten av sitt sonoffer til beste for alle lydige mennesker og derved gjøre dem til sine barn og bli deres evige far. En som dreper en av disse motbilledlige «fremmede» eller «innflyttede» som har sluttet seg til den nye verdens samfunn, dreper derfor et av Kristi framtidige barn, et av hans «andre får», som har ham til hyrde. Han er jo den gode Hyrde som ga sin egen sjel for alle sine får. — Joh. 10: 16.
14 Han, «mennesket Kristus Jesus», er den rette til å hevne alle drepte menneskers blod, og han skal skride til handling mot hele morderflokken med en blodhevners raskhet. Han skal falle over dem alle på Harmageddons slagmark. De vil da alle sammen befinne seg utenfor den motbilledlige tilfluktsby, for den kommer ikke til å la dem få asyl.
15, 16. a) Hvem er det da som med rette skal trå Harmageddons vinperse? b) Men hvem er det som i Esaias’ profeti beskriver seg selv som den som trår vinpersen, og i hvilke ordelag?
15 Jesus er derfor den rette til å trå Guds vredes store vinperse i Harmageddon, for i og med at livet da blir presset ut av den blodbesudlede verden, blir det tatt hevn over alt det uskyldige blod som hittil er utgytt og som ennå vil bli utgytt før Blodhevneren krever verden til regnskap og tvinger den til å betale sin gjeld. I et profetisk bilde beskriver imidlertid Jehova seg selv som den som trår det store persekaret for å knuse dem som ikke viste hans folk broderkjærlighet, nemlig edomittene, etterkommerne av Jakobs (Israels) tvillingbror. Profetien lar oss få kjennskap til følgende dialog mellom Jehova og profeten Esaias:
16 «Hvem er han som kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra [Edoms hovedstad], så prektig i sin kledning, kneisende i sin store kraft? — Det er jeg, jeg som taler rettferdighet, som er mektig til å frelse [mitt folk]. Hvorfor er din kledning så rød, og dine klær lik hans som treder vinpersen? Persekaret har jeg trådt, jeg alene, og av folkene var ingen med meg [ingen av Jehovas vitner skal delta i voldsomhetene for å hjelpe ham i Harmageddon, og ingen av de onde vil være i stand til å reise seg mot ham]; så trådte jeg på dem i min vrede og trampet dem sønder i min harme; da sprøytet deres blod på mine klær, og hele min kledning fikk jeg tilsølt. For hevnens dag [mot mine fiender] var i mitt hjerte, og mitt gjenløsnings-år [med tanke på mitt folk] var kommet; og jeg så meg om, men det var ingen som hjalp; jeg undret meg, men det var ingen som støttet meg; da hjalp min arm meg, og min harme støttet meg, og jeg trådte ned folkeslag i min vrede og gjorde dem drukne i min harme, og jeg lot deres blod rinne ned på jorden.» — Es. 63: 1—6.
17. Hvem skal imidlertid Jehova benytte til å trå vinpersen i Harmageddon, og hvordan beskriver Johannes sitt profetiske syn av dette?
17 Når Harmageddons vinperse skal trås, vil imidlertid Jehova benytte hele menneskehetens nærmeste slektning, den Blodhevner som er berettiget til å utføre dette spesielle arbeidet for sin himmelske Far, nemlig «mennesket Kristus Jesus». Apostelen Johannes fikk i et profetisk syn se ham bestige Harmageddons fulle vinperse og trå den sammen med en avdeling av sine himmelske medarbeidere: «Og jeg så himmelen åpnet, og se, en hvit hest, og han som satt på den, heter Trofast og Sanndru, og han dømmer og strider med rettferdighet. . . . han er kledd i et kledebon som er dyppet i blod, og han er kalt Guds ord. Og hærene i himmelen fulgte ham på hvite hester, kledd i hvitt og rent fint lin. Og av hans munn går det ut et skarpt sverd, forat han med det skal slå hedningene; og han skal styre dem med jernstav, og han treder vinpersen med Guds, den allmektiges, strenge vredes vin. Og på sitt kledebon og på sin lend har han et navn skrevet: Kongers konge og herrers herre.» — Åpb. 19: 11—16.
18. Hvorfor kan vi vente at kristenheten vil bli hjemsøkt for «alt det rettferdige blod som er utgytt på jorden» siden Jerusalems ødeleggelse?
18 Det er tydelig at blodet fra de beseirede folkeslag kommer til å flomme ut av denne vinpersen i Harmageddon. For nitten hundre år siden uttalte Jesus følgende til jødenes religiøse ledere, lærere og herskere i Jerusalems tempel: «Jeg [sender] dere profeter og vismenn og offentlige lærere. Noen av dem skal dere drepe og pelfeste, og noen av dem skal dere piske i deres synagoger og forfølge fra by til by, forat det skal komme over dere alt det rettferdige blod som er utgytt på jorden, fra den rettferdige Abels blod [Jehovas første vitne som ble martyr] til Sakarias’, Barakias’ sønns blod, han som dere myrdet mellom helligdommen og alteret. Sannelig sier jeg dere: Alle disse ting skal komme over denne generasjon.» (Matt. 23: 34—36, NW) Kom de over den generasjon? Ja, for 37 år etterat pøbelen under påvirkning av presteskapet ropte til landshøvdingen Pontius Pilatus og sa: «Hans blod komme over oss og over våre barn!» marsjerte Pilatus’ egne landsmenn, romerne, mot Jerusalem, og etterat de hadde holdt byen i beleiring i fire måneder, ødela de både den og dens tempel og drepte 1 100 000 mennesker, og de 97 000 overlevende ble atspredt til alle jordens strøk for å dø som slaver. (Matt. 27: 24, 25) Kan vi da vente at «alt det rettferdige blod som er utgytt på jorden» etter den tiden, vil komme over den troløse kristenhet, det antikristelige Jerusalems motstykke i vår tid? Ja!
19. Hva kan vi i den forbindelse vente oss når det gjelder Babylon den store?
19 Hva kan vi så vente oss i forbindelse med den fire tusen år gamle skjøke, Babylon den store, som er drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod, og som også har utgytt blod av profeter og av alle dem som er myrdet på jorden? Etter som denne skjøken ifølge Bibelens ord dominerer over alle jordens folk, skal både hun og alle folk som er underlagt henne, innbefattet kristenheten, bli kastet i Guds verdensomfattende vinperse. Vi kan vente oss at blodet da vil flyte i stride strømmer.
20. Hvem skal trå vinpersen i Harmageddon? Hvordan? I hvilken utstrekning skal saften presses ut av «vintreet på jorden»?
20 Høsten kommer i det nær forestående Harmageddon-slaget, og dermed også den tid da vinpersen skal trås. Jehova, den høyeste Blodhevner, gir sitt signal, og Jesus Kristus og hans medarbeidere stormer med jubelrop opp i persekaret — ikke med bare føtter, men til hest, på hester som blir benyttet i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», i den hensikt å knuse det veldige «vintreet på jorden» og dets overflod av ond frukt. For å gi et bilde av hvor overveldende nedslaktningen i Harmageddon kommer å bli, sier Åpenbaringen: «Han . . . ropte med høy røst til ham som hadde den skarpe sigd: Send ut din skarpe sigd og høst druene av vintreet på jorden! for dets bær er modne. Og engelen lot sin sigd gå over jorden og avhøstet vintreet på jorden og kastet frukten i Guds vredes store vinperse. Og vinpersen ble trådt utenfor byen, og det gikk blod ut av vinpersen like til bislene på hestene, så langt som tusen og seks hundre stadier [ja, over 300 kilometer].» — Åpb. 14: 18—20.
21. a) Hvorfor kommer den motbilledlige druesaft til å flyte så rikelig, og hva forstår vi ved at vinpersen skal trås «utenfor byen»? b) Hvordan kan vi så unngå Guds vredes vinperse?
21 Harmageddons store vinperse skal bli trådt «utenfor byen», og de hester Kristus og hans himmelske hærer benytter seg av, skal formelig vasse eller nesten svømme i blod, så mange kommer det til å være av dem som er motstandere av Jehova Gud og hans «kongers konge». Tenk ikke skeptisk at dette er for grufullt til å skje! Det er en billedlig profeti fra Guds Ord, og hans Ord går alltid i oppfyllelse. Det er også all god grunn til at dette bilde skal gå i oppfyllelse. Den skal bli «trådt utenfor byen», og det betyr at den skal bli trådt utenfor det nye Jerusalem, utenfor den teokratiske organisasjon, og dermed utenfor den kristne tilfluktsby og den nye verdens samfunn. De som nå ønsker å unngå å havne i Guds vredes vinperse for å bli knust der, bør uten å nøle flykte for å unnslippe den guddommelige Blodhevner. Følg den vei som er merket «Tilflukt! Tilflukt!» og fly til tilfluktsbyen under ledelse av Ypperstepresten Jesus Kristus. Hold deg så besluttsomt, klokelig og i takknemlighet innenfor dens grenser til Harmageddon kommer!