Spørsmål fra leserne
◼ Når en person blir et av Jehovas vitner, blir han da for bestandig regnet som et vitne?
Nei. Jehovas vitner har ikke det samme syn som de religionssamfunn som sier: ,En gang medlem, alltid medlem., Noen få enkeltpersoner velger å trekke seg fra den kristne menighet eller blir utstøtt fordi de har overtrådt kristne normer og ikke angrer.
Ved en anledning var det mange disipler som vendte seg fra Jesus og «ikke lenger [gikk] omkring sammen med ham». (Johannes 6: 66) Bibelen forklarer også at hvis en kristen praktiserer en alvorlig synd og ikke angrer, skal menigheten ’støte den onde ut fra seg’ og ’ikke ha omgang med ham’. — 1. Korinter 5: 9—13, EN.
Hvis en kristen i dag begynner å følge en syndig handlemåte, vil derfor et utvalg av åndelig kvalifiserte eldste ha et møte med ham. De ønsker å finne ut om han angrer og kan reises opp igjen. (Galaterne 6: 1, NW) Hvis ikke, adlyder de eldste Bibelens påbud om å utstøte synderen slik at menigheten kan være «usyret». — 1. Korinter 5: 7.
Det som er nevnt i Johannes 6: 66, kan også forekomme, nemlig at et vitne på eget initiativ bestemmer seg for å forlate sannhetens vei. Han kan til og med gjøre kjent sin beslutning etter at utvalget har begynt å undersøke det gale han har gjort. Han kan underrette dem skriftlig eller si i vitners nærvær at han ønsker å trekke seg fra menigheten og ikke vil bli betraktet som et av Jehovas vitner. Da vil det ikke lenger være nødvendig at de eldste fortsetter med sine undersøkelser. Men de vil da komme med en kort kunngjøring om at vedkommende har trukket seg, slik at menigheten får vite at han «er utgått fra oss». (1. Johannes 2: 19) De vil da følge det inspirerte påbudet om ’ikke å ta imot ham i sitt hjem eller hilse på ham, for ikke å bli delaktig i hans onde gjerninger’. — 2. Johannes 10, 11, NW.
Ingen blir altså tvunget til å fortsette å være en del av menigheten. Men det store flertall av Jehovas vitner har den samme innstilling som apostlene, som frivillig holdt seg til Jesus og fikk åndelig hjelp av ham og gledet seg over det nære fellesskapet i Guds menighet. — Lukas 22: 28.
◼ Hvis Moses virkelig var ydmyk og beskjeden, hvordan kunne han da skrive i 4. Mosebok 12: 3 at «Moses var en meget ydmyk mann, mer ydmyk enn noe annet menneske»?
Moses kunne skrive denne nøyaktige beskrivelsen under Guds inspirasjon, selv om det kanskje ikke var så lett for ham.
Noe som viser at Bibelen er inspirert av Gud, er skribentenes oppriktighet. Moses og andre menn som Gud brukte til å nedtegne deler av Skriften, skrev på en uvanlig åpenhjertig måte.
Moses skrev for eksempel om de feil og synder som ble begått av hans folk, blant annet om de feil hans egen bror og søster gjorde. (2. Mosebok 16: 2, 3; 17: 2, 3; 32: 1—6; 3. Mosebok 10: 1, 2) Moses unntok heller ikke seg selv. Han fortalte åpent om sine egne feil, til og med om feil som førte til at han ble irettesatt av Gud. (4. Mosebok 20: 9—12; 5. Mosebok 1: 37) Moses nedtegnet konsekvent og objektivt det Jehova tydeligvis ville at han skulle skrive — blant annet det faktum at Moses selv var ualminnelig ydmyk. Vi bør merke oss den sammenheng disse ordene står i. Istedenfor å bli forarget da Mirjam og Aron satte seg opp mot hans myndighet, lot Moses Jehova rette på situasjonen.
Moses var et bilde på Messias. (5. Mosebok 18: 15—19) Da Jehova Gud gjorde oppmerksom på Moses’ ydmykhet, kom han i virkeligheten med en forsikring om at Messias ville ha denne ønskverdige egenskapen. Appellerer ikke Jesu ydmykhet til oss, når vi leser evangeliene? Knytter den oss ikke nærmere ham, og gir den oss ikke grunn til å stole på ham? — 2. Korinter 10: 1; Hebreerne 4: 15, 16.