Spørsmål fra leserne
● Talte Jehova Gud personlig med Moses, eller talte han gjennom en engel? — S. C., USA.
Jehova talte med Moses ved flere anledninger. Da Moses gjette sin svigerfars hjord ved Horebs berg, så han en brennende tornebusk som ikke brant opp. I 2 Mosebok 3: 4—6 står det: «Da [Jehova] så at han gikk bort for å se, ropte Gud til ham midt ut av tornebusken og sa: Moses, Moses! . . . Så sa han: Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da skjulte Moses sitt ansikt, for han fryktet for å skue Gud. Hvem var det egentlig som talte til Moses ved denne anledningen? Vers 2 sier: «Der åpenbarte [Jehovas] engel seg for ham i en luende ild, midt ut av en tornebusk.» Det var altså ikke Jehova selv som viste seg for Moses og talte til ham, men det var Jehovas engel som i egenskap av Guds representant talte i hans navn.
På Jehovas befaling dro Moses til Egypt for å tre fram for Farao og føre israelittene ut av landet. Der fortsatte Jehova å tale til Moses. Han ga ham spesielle budskaper som han skulle overbringe Farao for å advare ham om de plagene som skulle komme over landet. Det er rimelig å trekke den slutning at Jehova i hele denne tiden fortsatte å tale til Moses, ikke direkte, men gjennom en engel, slik han hadde gjort ved Horeb.
Senere vendte Moses tilbake til det området hvor Jehova først hadde gitt ham sine befalinger og nå hadde han de utfridde israelittene med seg. Der talte Gud til hele folket, som var samlet ved foten av fjellet, og ga det De ti bud. (2 Mos. 20: 1—18, 22; 5 Mos. 9: 10) Overveldet av frykt ba stammeoverhodene og folkets eldste om at Jehova ikke igjen måtte tale til dem på denne fryktinngytende måten, men at han måtte meddele seg til dem gjennom Moses. Folket trakk seg derfor tilbake til teltene sine, og Jehova ga dem ytterligere lover og retningslinjer gjennom Moses. — 5 Mos. 5: 4, 23—31.
Moses og Aron, Nadab og Abihu og 70 av Israels eldste fikk deretter «et syn av den sanne Gud» ved innstiftelsen av lovpakten. (2 Mos. 24: 11, NW) Men om det Moses personlig opplevde, leser vi: «[Jehovas] herlighet hvilte på Sinai berg, og skyen skjulte det i seks dager; den sjuende dag kalte han på Moses midt ut av skyen. Og [Jehovas] herlighet var å se til for Israels barns øyne som en fortærende ild på fjellets topp. Og Moses gikk midt inn i skyen og steg opp på fjellet; og Moses var på fjellet i førti dager og førti netter. Og [Jehova] talte til Moses . . . Og da han hadde talt ut med Moses på Sinai berg, ga han ham vitnesbyrdets to tavler, tavler av stein, skrevet med Guds finger.» (2 Mos. 24: 16—31: 18) Var det Jehova selv som personlig uttalte De ti bud i hele folkets påhør ved Sinai berg, og som senere kom med flere bud og ga Moses vitnesbyrdets tavler? Mange trekker kanskje den slutning når de leser beretningen.
Da den jødekristne disippelen Stefanus under ledelse av Guds ånd talte til jødenes høye råd, sa han imidlertid: «Han er den Moses som . . . i menigheten i ørkenen var med den engel som talte til ham på Sinai berg, og med våre fedre, han som mottok levende ord for å gi oss dem.» Stefanus sa så direkte til dem han var ført fram for: «I som mottok loven gitt ved engler og ikke har holdt den!» (Ap. gj. 7: 37, 38, 53) I full overensstemmelse med dette kalte apostelen Paulus Moseloven «det ord som var talt ved engler». (Heb. 2: 2) Og da han skrev til menigheten i Galatia, sa han: «Loven . . . ble . . . gitt ved engler, ved en mellommanns hånd.» (Gal. 3: 19) Det er følgelig tydelig at Jehova ikke talte personlig til folket og heller ikke talte personlig til Moses og ga ham vitnesbyrdets to tavler, men at han gjorde det ved hjelp av engler som hadde fått myndighet til å tale i hans navn.
En tid etter dette kom Moses med en spesiell bønn til Jehova: «La meg da få se din herlighet!» Jehova svarte: «Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut [Jehovas] navn for ditt åsyn; for jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig imot, og miskunne meg over den som jeg miskunner meg over.» Og han tilføyde: «Du kan ikke se mitt åsyn; for intet menneske kan se meg og leve.» Og Jehova sa videre: «Se, her tett ved meg er et sted; still deg der på berget, og når min herlighet går forbi, da vil jeg la deg stå i fjellkløften, og jeg vil dekke med min hånd over deg til jeg er gått forbi; så vil jeg ta min hånd bort; da kan du se meg bakfra, men mitt åsyn kan ingen se.» — 2 Mos. 33: 18—23.
Tidlig om morgenen dro Moses opp på Sinai berg. «Og [Jehova] steg ned i skyen og stilte seg der hos ham og ropte ut [Jehovas] navn. Og [Jehova] gikk forbi hans ansikt og ropte: [Jehova, Jehova] er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og sannhet; han bevarer miskunnhet imot tusen ledd, han forlater misgjerning og overtredelse og synd; men han lar ikke den skyldige ustraffet, han hjemsøker fedres misgjerning på barn og på barnebarn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd. Da bøyde Moses seg hastig til jorden.» (2 Mos. 34: 4—8) Var Jehova personlig til stede på Sinai berg denne morgenen, slik at Moses virkelig så Gud selv «bakfra»?
Glem ikke at Jehova hadde sagt til Moses: «Intet menneske kan se meg og leve.» (2 Mos. 33: 20) Og senere sa apostelen Johannes: «Ingen har noensinne sett Gud.» (Joh. 1: 18) Det er imidlertid interessant å se at Lukas 2: 9 skriver om den gang en engel kunngjorde Jesu fødsel for gudfryktige hyrder: «Og se, en Herrens engel sto for dem, og Herrens herlighet lyste om dem.» Vi ser her at Jehovas herlighet kunne tilkjennegis i forbindelse med engler. Det var tydeligvis det som skjedde da Jehova lot Moses få se hans herlighet. Det var imidlertid ikke Jehovas herlighet i dens fulle styrke, for den ville ha forårsaket Moses’ død; det var bare gjenskinnet av den. Han så den «bakfra», for å si det slik. Dette stemmer overens med Stefanus’ ord om at Moses «var med den engel som talte til ham på Sinai berg». Etter dette ble De ti bud ved Guds kraft skrevet på det nye sett tavler som Moses hadde tatt med opp på fjellet. — 2 Mos. 34: 28.
Da Jehova på et senere tidspunkt irettesatte Aron og Mirjam fordi de hadde talt ille om sin bror, Moses, sa han til dem: «Hør nå hva jeg har å si eder: Er det en profet som I, så gir jeg, [Jehova], meg til kjenne for ham i syner og taler med ham i drømmer. Men så er det ikke med min tjener Moses; han er tro i [er blitt betrodd, NW] hele mitt hus. Munn til munn taler jeg med ham, klart og ikke i gåter, og han skuer [Jehovas] skikkelse.» (4 Mos. 12: 6—8) Dette var en irettesettelse som Aron og Mirjam fortjente, for de hadde skrytt av at Jehova hadde talt gjennom dem, og at de derfor var profeter i like høy grad som Moses.
På bakgrunn av det vi allerede har fått vite, kan vi spørre: Hva var det Jehova ville ha fram da han sa til Aron og Mirjam at han talte med Moses «munn til munn»? Hva var forskjellen mellom den måten han meddelte seg til Moses på, og den måten han meddelte seg til andre profeter på, når han i begge tilfelle gjorde det gjennom engler?
Moses var den som Jehova hadde utvalgt til å være mellommann mellom ham og Israels nasjon. Det var ham Gud ga lovpaktens forskrifter og bud, for at han skulle gi dem videre til folket. Jehova betrodde ham ’hele sitt hus’. Det var ham han brukte som sin fortrolige representant da folket skulle organiseres. De profetene som kom senere, bygde bare videre på den grunnvoll som var blitt lagt ved Moses. Selv om Gud også tidligere hadde talt gjennom engler til trofaste menn, for eksempel til Noah og Abraham, og selv om han ved en enkelt anledning talte ved sin engel til hele folket, nemlig da han ga det De ti bud, talte han «munn til munn» eller «åsyn til åsyn» med Moses, «liksom en mann taler med sin neste». (2 Mos. 33: 9—11) Jehova talte ikke bare et par ganger, men gjentatte ganger til Moses. Moses på sin side talte også til Gud. Han la sine problemer fram for ham og ga uttrykk for hva han selv mente og følte, og Jehova svarte ham ved sin engel. Ingen annen profet sto i en slik forbindelse med Gud som Moses gjorde i egenskap av mellommann. Det var ingen annen profet som over et lengre tidsrom samtalte med Gud på denne måten. — 5 Mos. 34: 10.
Gjennom sin engel sa Jehova til Moses på Horebs berg: «Du kan ikke se mitt åsyn; for intet menneske kan se meg og leve.» (2 Mos. 33: 20) Når 5 Mosebok 34: 10 sier at Moses kjente Jehova «åsyn til åsyn», kan det derfor ikke bety at Moses så Jehovas ansikt eller skikkelse. Og ettersom munnen er en del av ansiktet, kan Jehovas ord, «munn til munn taler jeg med ham», ikke bety at Moses så Guds ansikt eller sto i direkte, umiddelbar kontakt med Gud. Han fikk bare personlig foretrede for Gud gjennom engler, og Jesus sier i Matteus 18: 10 at de «ser alltid [når det er nødvendig] min himmelske Faders åsyn».
Den måten Jehova handlet med Moses på, gjorde et så sterkt inntrykk på Moses at det var som om han virkelig hadde sett Gud med sine egne øyne; det var ikke bare som om han hadde sett ham i et syn eller hatt en drøm hvor han hørte Gud tale — som var den måten Jehova vanligvis meddelte seg til sine profeter på. Moses så aldri Jehova direkte, og når Jehova talte til ham, skjedde det gjennom engler. Men når Jehova handlet med Moses, var det så virkelig for Moses at han reagerte «som om han så den usynlige». (Heb. 11: 27) Og beretningen ble skrevet ned på en slik måte at det virket som om Moses hadde sett og hørt Jehova Gud selv.