i landet kan sende slike bidrag til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Inkognitogaten 28 B, Oslo 2. Det tigges aldri om slike bidrag. De blir betraktet som frivillige gaver som skal brukes til fremme av Rikets arbeid, og det er som en slik gave mottagelsen bekreftes.

Ja, det å gi andre materiell og åndelig hjelp er et grunnleggende krav til en kristen. Slike gaver har imidlertid bare verdi i Guds øyne når de blir gitt villig og med glede, av kjærlighet og ikke av tvang. Den kristne apostelen Paulus skrev: «Om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.» (1 Kor. 13: 3) Måtte derfor de åndelige og materielle gavene vi gir, bli gitt ut fra ekte kjærlighet til Gud og til våre medmennesker. Vår evige velferd avhenger av det.

Spørsmål fra leserne

● En lege sa at en pasient før en operasjon kunne gi noe blod og få lagret det, i tilfelle det skulle bli nødvendig med en blodoverføring under operasjonen. Hvordan bør en kristen se på en slik bruk av sitt eget blod?

Fra medisineres synspunkt kan denne framgangsmåten synes å være nokså praktisk. Det er alvorlige farer forbundet med å ta imot en overføring av en annens blod. Det synes å være færre risikoer inne i bildet hvis en person blir gitt en overføring av sitt eget blod. Blant legene er det derfor en tendens til å benytte den framgangsmåte som kalles autolog transfusjon. Dette innbefatter å tappe noe av pasientens eget blod og lagre det i en «bank» med henblikk på en overføring når det blir nødvendig. Hvis giveren ikke har behov for blodet, kan det benyttes til andre pasienter.

Som opplysningene på sidene 10—13 i dette bladet viser, er blodoverføring i strid med Bibelen.a Bibelen åpenbarer for oss at Gud betrakter blodet som hellig, og hans tjenere bør behandle det deretter. I samsvar med dette sa Jehova Gud til israelittene at de kunne gjøre bare to ting med blodet. For det første sa Gud: «Jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler.» For det andre, hvis et dyrs blod ikke ble benyttet på alteret, skulle israelittene la det renne ut på jorden; de erkjente derved at livet kommer fra Gud, og forhindret at blodet, som representerer livet, ble brukt av en eller annen. (3 Mos. 17: 11—14) Men var denne måten å behandle blodet på noe som gjaldt bare for Guds tjenere under Moseloven? Nei, tvert imot. Sanne tilbedere hadde, naturlig nok, allerede før loven ble gitt, behandlet blodet på denne måten.

Gud hadde tidligere sagt til Noah og hans familie at mennesker ikke skulle spise kjøtt med blod i. (1 Mos. 9: 3, 4) Hva ble så gjort? Når en drepte et dyr for å skaffe til veie mat, ble dets blod vanligvis tappet, slik at det rant ned i jorden. Blodet, som representerer livet, tilhørte ikke Noah og hans familie, men det tilhørte livets Giver. Det ville følgelig være passende å helle blodet ut på jorden, som er Guds «føtters skammel». — Es. 66: 1.

Det forbudet som ble gitt Noah, gjelder også de kristne. I det første århundre etter Kristus offentliggjorde de kristnes styrende råd, som var støttet av den hellige ånd, den avgjørelse at de kristne må ’avholde seg fra det som er kvalt og blod’. (Ap. gj. 15: 19, 28, 29) Hva ville det bety i praksis? Uttrykket «det som er kvalt» betegner kjøtt av dyr som ble drept på en slik måte at blodet ble igjen i kjøttet. De kristne kunne ikke spise slikt kjøtt. Hva med ordene ’avholde seg fra blod’? Disse ordene utgjorde et forbud mot å bruke blod som var tappet av et dyr, slik som noen hedninger gjorde. De laget og spiste blodpølse eller andre fødemidler som inneholdt blod, eller drakk blod som kom fra dyr eller fra soldater som ble drept på arenaen. De kristne ville ikke gjøre noe av dette. Når de tappet blodet av et dyr, ville de gjøre det Guds tjenere i fortiden hadde gjort, nemlig avholde seg fra blodet. De kunne på denne måten framheve sin verdsettelse av blodets og livets hellighet og vise sin avhengighet av verdien av Kristi blod.

Hvis en lege foreslår at en kristen kan tillate at noe av hans blod blir tappet og oppbevart i en blodbank med tanke på en senere blodoverføring, er den kristne ikke uten bibelsk veiledning om hvilken handlemåte som er den rette. Han kan nevne at israelittene i fortiden fikk beskjed om at blod som var blitt tappet, skulle ’helles ut på jorden liksom vann’, for å vise at det tilhørte Gud, og at det ikke skulle opprettholde livet til noen jordiske skapninger. (5 Mos. 12: 24) Og han kan henvise til det tydelige budet om at de kristne skulle ’avholde seg fra blod’. Hvordan kan en kristen i betraktning av dette tillate at hans blod blir oppbevart i en blodbank for at han selv eller en annen senere skal bli gitt en transfusjon?