Spørsmål fra leserne
◼ Kan det være at Bibelens forbud mot blod bare gjelder blod fra noe som mennesker har drept, og ikke gjelder kjøtt av selvdøde dyr som ikke er blitt tappet for blod, eller blod fra et levende dyr eller et levende menneske?
Det er noen som resonnerer på denne måten og peker på et par skriftsteder som tilsynelatende støtter dette synet. De mener derfor at det ikke ville være galt å ta imot blod fra en levende blodgiver ved blodoverføring. En slik tankegang høres kanskje riktig ut, men hvis vi studerer disse versene og andre relevante skriftsteder, finner vi ut at Gud venter at hans folk ikke skal ta imot blod og opprettholde livet ved hjelp av blod, enten det er fra en levende eller en død skapning.
Israelittene fikk dette forbudet: «Dere skal ikke spise noe selvdødt dyr. Du kan gi det til innflytteren i byene dine, så han kan spise det, eller du kan selge det til en utlending. For du er et hellig folk for [Jehova] din Gud.» (5. Mosebok 14: 21 ) Selv om kadaveret ikke var tappet for blod, kunne de selge det til en innflytter. I 3. Mosebok 17: 10, som tilsynelatende motsier dette, står det: «Når en israelitt eller en av innflytterne som bor i Israel, spiser blod, da vil jeg vende meg mot den mannen og utrydde ham av hans folk.» Hvorfor er det forskjell mellom disse versene?
Enkelte har i sin argumentasjon hevdet at 5. Mosebok 14: 21 tillot en innflytter å spise kjøtt fra et dyr som ikke var blitt tappet for blod, hvis det ikke var mennesker som hadde drept dyret, for da behøvde ikke mennesker å gi blodet (som representerer livet) tilbake til Gud. Tredje Mosebok 17: 15 kan se ut til å støtte dette synet. Der står det at hvis en som var født i landet, eller en innflytter spiste av «et dyr som [var] selvdødt eller ihjelrevet», skulle han bare vaske seg og være «uren til kvelden». Det kan derfor virke som om en ikke pådrog seg særlig stor skyld når en spiste blod fra et dyr som mennesker ikke hadde drept. Derfor er det noen som hevder at det ikke ville være galt å bruke blod fra en levende skapning i mat eller ved blodoverføringer.
Men dreier den egentlige forskjellen mellom 5. Mosebok 14: 21 og 3. Mosebok 17: 10, 15 seg om hvordan dyret døde? Det bibelske svaret må være nei.
Israelittene visste at de på ingen måte kunne spise kjøtt av selvdøde eller ihjelrevne dyr som ikke var blitt tappet for blod. Da de fremdeles befant seg på fjellet Sinai, fikk de beskjed om å kvitte seg med slike kadavre. (2. Mosebok 22: 31) Femte Mosebok 14: 21 er i overensstemmelse med dette og påla israelittene i det lovte land å kvitte seg med slike kadavre som ikke var blitt tappet for blod, men tillot dem å selge dem til innflyttere.
La oss nå undersøke 3. Mosebok 17: 10 nøye. Det sies der at ingen «israelitt eller en av innflytterne som bor i Israel» skulle spise blod. Var det fordi dyret var blitt drept av et menneske, slik at blodet måtte gis tilbake til Gud? Å hevde noe slikt er å legge noe mer i skriftstedet enn det det egentlig sier. Og hvis en bare pådrog seg skyld når blodet var fra en skapning mennesker hadde drept, ville ikke 5. Mosebok 14: 21 og 2. Mosebok 22: 31 ha forbudt israelittene å spise kjøtt av selvdøde eller ihjelrevne dyr som ikke var blitt tappet for blod. Israelittene visste godt at de ikke kunne spise slikt kjøtt. Esekiel sa: «Jeg har aldri vært uren. Fra ungdommen av og helt til nå har jeg aldri spist kjøtt av dyr som var selvdøde eller revet i hjel.» Esekiel 4: 14; jevnfør 44: 31.
Hvorfor sier så 5. Mosebok 14: 21 at en kunne selge «innflytteren» kjøtt av dyr som ikke var blitt tappet for blod, mens 3. Mosebok 17: 10 forbyr «innflytterne» å spise blod? Både Guds folk og bibelkommentatorer har oppfattet det slik at forskjellen må ha med innflytterens religiøse standpunkt å gjøre. Aid to Bible Understanding (side 51) påpeker at benevnelsen «innflytter» av og til betydde en blant israelittene som ikke var en riktig proselytt. Det ser ut til at 5. Mosebok 14: 21 sikter til en slik person, en som ikke forsøkte å holde alle Guds lover, og som kanskje behandlet kadavre som israelittene og proselyttene betraktet som urene, på sin egen måte. Lærde jøder har også kommet med denne forklaringen.a
Ingen av Guds tilbedere kunne derfor spise blod, enten det var fra (eller var i kjøttet fra) et selvdødt dyr eller et dyr som mennesker hadde drept. Men hvorfor sier så 3. Mosebok 17: 15 at en bare ble uren hvis en spiste kjøtt og blod av et dyr som var selvdødt eller ihjelrevet?
Tredje Mosebok 5: 2 kan hjelpe oss til å finne svaret. Der står det: «Når noen uten å vite det rører ved noe urent, enten det er den døde kroppen av et urent villdyr eller av et urent husdyr . . ., så blir han selv uren og fører skyld over seg.» Ja, Gud erkjente at en israelitt kunne feile uten å være klar over det. En kan derfor forstå det slik at 3. Mosebok 17: 15 gjelder en slik synd. Hvis for eksempel en israelitt ble servert kjøtt som han spiste, og som han senere fikk vite ikke var blitt tappet for blod, syndet han. Men fordi han hadde gjort det av vanvare, kunne han ta visse skritt for å bli ren. Det er imidlertid verdt å merke seg at hvis han ikke tok disse skrittene, ’førte han skyld over seg’. — 3. Mosebok 17: 16.b
Det å spise kjøtt som ikke var blitt tappet for blod, var således ikke noe ubetydelig spørsmål — det kunne til og med føre til døden. Ingen av Guds sanne tilbedere (enten de var israelitter eller innflyttere som var riktige proselytter) kunne med overlegg spise kjøtt som ikke var blitt tappet for blod, uansett om det var fra et selvdødt dyr, et ihjelrevet dyr eller et dyr som var blitt drept av mennesker. (4. Mosebok 15: 30) Apostelmøtet bekreftet dette. Det brevet som ble sendt ut etter dette møtet til de kristne som utgjorde det åndelige «Guds Israel», forbød dem å spise det som var kvalt, enten kjøttet med blod i tilhørte et dyr som var blitt kvalt ved et ulykkestilfelle, eller det var fra et dyr som mennesker hadde kvalt. — Galaterne 6: 16; Apostlenes gjerninger 21: 25.
Dette møtet befalte også Guds tjenere å ’holde seg borte fra blod’. Når disse salvede kristne ikke kunne spise det blodet som var i kjøttet fra kvalte dyr, kunne de naturligvis ikke ta imot blod fra en levende skapning. Det er ikke vanskelig å skjønne at verken israelittene i gammel tid eller de lydige kristne skal etterligne de afrikanske stammene som skyter piler inn i kinnbeinsårene på levende kveg for å få tak i blod som de blander med melk og så drikker. På lignende måte kan Guds tjenere heller ikke godta at menneskeblod tappes for så å brukes til blodoverføringer med tanke på å forlenge livet. Når en gjør det, kommer en under Guds forbannelse over dem som «spiser blod [hvilket som helst slags blod, NW]» og bryter budet om at de kristne skal ’holde seg borte fra blod’. — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29; 3. Mosebok 17: 10.
Selv om mange prøver å svekke Guds krav, vet de sanne kristne at livet er en gave fra Jehova Gud og må brukes slik han sier. De adlyder Gud enten det virker praktisk nå eller ikke. Apostlenes gjerninger 15: 28, 29 befaler for eksempel de kristne å holde seg borte fra avgudsdyrkelse. En sann tilbeder som blir truet med døden hvis han nekter å være med på avgudsdyrkelse, vil således ikke argumentere at ettersom «det ikke finnes noen avgud», burde han ikke miste sitt nåværende liv bare på grunn av et symbol. (1. Korinter 8: 4) De tre trofaste hebreerne er det rette eksempel på lydighet, og det er også de første kristne som valgte å dø på arenaen framfor å legge røkelse på alteret. — Daniel 3: 1—18.
Hvis det på lignende måte skulle oppstå et problem i forbindelse med blod, for eksempel når en ulykke eller operasjon fører til store blodtap, kan ikke en kristen bryte sin ulastelighet. Han adlyder sin Livgiver med full overbevisning om at hans evige liv ikke vil være i fare, selv om han skulle dø etter å ha fått den beste alternative medisinske behandling. Jesus sa til sine etterfølgere: «Vær ikke redde for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [Gehenna, NW].» — Matteus 10: 28.
Medisinsk forskning har jo også i den senere tid vist at det vanligvis ikke er nødvendig å bruke blodoverføring for å redde liv. Erfarne leger erklærer at en i de fleste tilfelle like godt kan bruke alternativer. Det kan til og med trekkes fram at det sannsynligvis er flere som har dødd på grunn av blodoverføring, enn som har overlevd bare fordi de kunne få blodoverføring. Uansett hvordan det forholder seg, er de kristne fast bestemt på å adlyde Gud og respektere hans syn på blodet.
Guds sanne tilbedere vil derfor ikke spise kjøtt som ikke er blitt tappet for blod, enten dyret er blitt drept av mennesker eller på annen måte. De vil heller ikke opprettholde livet ved å ta imot blod fra noen levende skapning, enten det er et dyr eller et menneske. De anerkjenner Jehova som sin Livgiver og er fast bestemt på å adlyde ham på alle måter.
[Fotnoter]
a Som et eksempel kan vi nevne hva The Pentateuch and Haftorahs som er utgitt av dr. J. Hertz, sier: «Ifølge 3. Mosebok XVII, 15, blir både israelitten og ’innflytteren’ uren ved å røre eller spise kjøtt av nevelah. I 3. Mosebok siktet ’innflytteren’ til ikke-israelitten som var blitt en proselytt i ordets fulle betydning, en ger tzedek. Her [i 5. Mosebok 14: 21] omtales ’innflytteren i byene dine’ i forbindelse med at israelittene skulle slå seg ned i sitt land og ikke bare kom til å ha proselytter i sin midte, men også mennesker som riktignok hadde sluttet med avgudsdyrkelse, men som likevel ikke levde et slikt liv som israelittene og ikke fulgte de samme religiøse skikker som dem. Rabbinerne kalte denne gruppen innflyttere ger toshav, og [5. Mosebok 14: 21] sikter til disse menneskene, som verken var israelitter — ved at de var født israelitter eller var blitt omvendt — eller ’utlendinger’.» Dette oppslagsverket forklarer at ’innflytteren’ i 3. Mosebok 17: 15 derimot var «en riktig proselytt, . . . ellers var det ikke forbudt for ham å spise det».
b Vi finner en veiledende parallell til dette i en annen del av loven som også har med blod å gjøre: En mann som uten å vite det hadde kjønnslig omgang med sin kone når hun fikk menstruasjon, var uren, men han kunne ta visse skritt for å bli tilgitt. Men den israelitt som med vitende og vilje ignorerte sin kones blod under menstruasjonen, skulle utryddes. — 3. Mosebok 15: 19—24; 20: 18.