Hva krever Jehova av deg?
«Han har åpenbart hva godt er; og hva krever [Jehova] av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?» — Mika 6: 8.
1. Hvem var spørsmålet i Mika 6: 8 rettet til, og hvorfor?
OPPRIKTIGE mennesker stiller gjerne dette spørsmålet: «Hva må vi gjøre for å behage Gud?» Men det spørsmålet Guds profet stiller i Mika 6: 8, var ikke rettet til mennesker som søkte Jehova Gud med en rett innstilling. Det var rettet til et folk som den allmektige Gud hadde sak med. (Mika 6: 1, 2) Dette folket, Israel, hadde unnlatt å innfri sine paktsforpliktelser overfor den Høyeste. Dette hadde ført til et sørgelig moralsk sammenbrudd. Bedrag, undertrykkelse, urettferdighet, avgudsdyrkelse og blodsutgytelser florerte. Situasjonen var så ille at et menneske ikke kunne stole på sine aller nærmeste venner og slektninger. — Mika 1: 5; 2: 1, 2; 3: 1—3; 6: 12; 7: 2—6.
2. Hva fikk israelittene anledning til å gjøre ved at Jehova gikk til sak mot dem?
2 Jehova oppfordret derfor til anger og omvendelse ved å kunngjøre at han hadde sak med sitt troløse folk. Israelittene fikk beskjed om at de kunne unngå domfellelse ved å treffe positive tiltak for å komme i et godkjent forhold til sin Gud. Hva måtte de da gjøre? Det var ikke nok med ytre former for tilbedelse, for eksempel å frambære de mest utsøkte offer. (Mika 6: 6, 7) Mikas profeti erklærte: «Han har åpenbart deg, menneske, hva godt er; og hva krever [Jehova] av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?» — Mika 6: 8.
’HAN HAR ÅPENBART HVA GODT ER’
3. Hva hadde israelittene fått lære gjennom Moses om hva som er godt?
3 Jehova Gud hadde ikke latt sitt folk være uvitende om hva som er godt. Flere hundre år tidligere hadde Moses sagt følgende til israelittene: «Hva krever [Jehova] din Gud av deg uten at du skal frykte [Jehova] din Gud og vandre på alle hans veier og elske ham og tjene [Jehova] din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel, så du tar vare på [Jehovas] bud og hans lover, som jeg byder deg i dag, for at det kan gå deg vel?» — 5 Mos. 10: 12, 13.
4. Hvordan var det til beste for israelittene å elske Jehova og lyde hans bud?
4 Det var i enhver henseende til Israels beste å legge for dagen inderlig kjærlighet til Jehova Gud og rette seg lojalt etter hans bud. Lydighet mot Guds lov ga dem sikkerhet for at de ville ha Jehovas beskyttelse og stadige velsignelse i alt de foretok seg. (5 Mos. 28: 1—13) Forakt for Guds lov ville derimot føre til utrygghet og ødeleggelse. — 5 Mos. 28: 15—68.
5. Hvorfor er det til vårt eget beste å være lydig mot Jehova?
5 Også i vår tid er det slik at de som nærer en oppriktig kjærlighet til Gud og søker å rette seg etter hans veiledning, følger en handlemåte som er til beste for dem. Hvorfor er dette tilfelle? Jo, ettersom Jehova er en allvis og kjærlig Gud, har han bare gitt slike bud som kan tjene til menneskenes beste. (Rom. 16: 27; 1 Joh. 4: 8; 5: 3) Kjærligheten er selve grunnlaget for alle guddommelige lover som gjelder menneskenes forhold. Apostelen Paulus understreket dette da han skrev: «Bli ingen noe skyldige, uten det å elske hverandre! for den som elsker den annen, har oppfylt loven. For det ord: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hva andre bud det kan være, det samles til ett i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt; derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse.» (Rom. 13: 8—10) Det er innlysende at hvis menneskene overalt la sann nestekjærlighet for dagen, ville det føre til lykke, fred og sikkerhet.
6. Hvorfor er det ikke mer enn rett og rimelig at vi elsker Jehova og lyder hans bud?
6 Dessuten er det ikke mer enn rett og rimelig at vi gir uttrykk for vår kjærlighet til Gud ved å være lydig mot hans bud. (2 Joh. 6) «For i ham er det vi lever og rører oss og er til.» (Ap. gj. 17: 28) Vi bør derfor ha en lignende holdning som de 24 eldste som apostelen Johannes så i sitt syn. De sa: «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få prisen og æren og makten; for du har skapt alle ting, og fordi du ville, var de til og ble de skapt.» — Åpb. 4: 11.
«DU SKAL GJØRE RETT»
7. a) Hva krevde Guds lov av israelittene når det gjaldt rettferdighet? b) Hvordan ville det ha vært til gagn for folk på Mikas tid hvis de hadde gjort rett?
7 Fordi Jehova Gud «elsker rettferdighet og rett», fordret han at israelittene skulle etterligne ham i denne henseende. (Sl. 33: 5) Hans lov forbød bestikkelse og påbød at de skulle øve rettferdighet og ikke gjøre forskjell på rike og fattige. Vi leser: «Du skal ikke bøye retten, du skal ikke gjøre forskjell på folk og ikke ta imot gaver [bestikkelse, NW]; for gaven blinder vismenns øyne og forvender de rettferdiges sak. Rettferdighet, rettferdighet skal du strebe etter, for at du må leve.» (5 Mos. 16: 19, 20) «I skal ikke gjøre urett i dommen; du skal ikke holde med noen fordi han er ringe, og ikke gi noen rett fordi han er mektig; du skal dømme din neste med rettferdighet.» (3 Mos. 19: 15) Det er ingen tvil om at forholdene ville ha blitt bedre på Mikas tid hvis israelittene hadde gitt akt på oppfordringen om å «gjøre rett». Undertrykkelse ville da ha opphørt. Lov og orden ville ha blitt gjenopprettet, og dette ville ha ført til fred, sikkerhet og stabile forhold.
8. a) Når må de kristne eldste gjøre rett, og hvordan kan de gjøre det? b) Hvordan kommer rettferdigheten inn i bildet når det gjelder å gi akt på formaningen i 2 Tessalonikerne 3: 15?
8 De kristne er også forpliktet til å «gjøre rett». Noen som er eldste, står kanskje overfor den oppgave å avgjøre om en bestemt kristen bror er kvalifisert til å tjene som menighetstjener eller eldste. En slik sak kan de behandle på en upartisk måte så sant de holder seg lojalt til Guds Ord og stoler på hans ånds ledelse. De må kanskje også treffe avgjørelser i forbindelse med medtroende som har begått alvorlige synder. (1 Kor. 6: 1—6; 1 Tim. 5: 20—22, 24, 25) Kristne enkeltpersoner vil kanskje også måtte avgjøre hvorvidt enkelte som er knyttet til menigheten, må betraktes som uønskede omgangsfeller på grunn av sin uregjerlige oppførsel. Hvis dette skal skje på en rettferdig måte, må avgjørelsen baseres på Guds Ord og ikke på personlige fordommer eller ubibelske meninger. Motivet bak en beslutning om å slutte å ha selskapelig omgang med bestemte medtroende, bør være et ønske om å hjelpe dem til å forstå nødvendigheten av å forandre sin handlemåte. Dette er ikke å være uvennlig mot slike mennesker eller å ’holde dem for fiender’. De bør fortsatt bli ’formant som brødre’. (2 Tess. 3: 11—15) En slik handlemåte tjener naturligvis også til å beskytte dem som følger Bibelens veiledning i denne saken, mot å bli utsatt for usunn påvirkning. —2 Tim. 2: 20—22.
9. Hvordan kan en kristen ifølge Jakob 4: 11, 12 komme i skade for å unnlate å øve rettferdighet?
9 Men hvis en kristen prøver å dømme en medtroendes handlinger, motiver eller levemåte ut fra sine egne normer og uberettiget søker å fastslå vedkommendes verd, da unnlater han i høy grad å vise rettferdighet. Legg merke til hva disippelen Jakob skrev: «Tal ikke ondt om hverandre, mine brødre. Den som taler ondt om en bror eller dømmer en bror, han taler ondt om loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, da gjør du ikke hva den sier, men setter deg til doms over den. Det er bare én som er lovgiver og dommer, han som har makt både til å frelse og ødelegge. Men hvem er du, som dømmer din neste?» (Jak. 4: 11, 12, NTN) Mennesker som dømmer på denne måten, hever seg over den kjærlighetens lov som Gud gir, og feller den dom at denne kjærlighetens lov ikke gjelder for dem. (Matt. 22: 36—39; se også 1 Johannes 3: 16.) Når de gjør dette, krenker de Jehovas rettferdige norm, som er basert på kjærlighet.
10. Hvorfor er det urettferdig hvis en kristen mener at en bestemt gruppe mennesker fortjener det gode budskap i høyere grad enn en annen gruppe?
10 Dessuten er det urettferdig av en kristen å mene at én bestemt gruppe mennesker fortjener det gode budskap i høyere grad enn en annen gruppe. Jesus Kristus døde for hele menneskeheten, og det er Guds vilje at det ikke skal vises partiskhet i kunngjøringen av frelsens budskap. (1 Tim. 2: 3—6) I land hvor det er mulig å oppsøke folk i deres hjem for å snakke med dem om Bibelens budskap, vil det selvfølgelig være i samsvar med en upartisk ånd å ringe på eller banke på hver eneste dør. Selv om enkelte grupper mennesker kan være mer tilbøyelige til å høre på oss enn andre, må vi være på vakt mot å gi etter for tendensen til å gjøre forskjell på folk. — Se også Jakob 2: 1—9.
’DU SKAL GJERNE VISE KJÆRLIGHET’
11. Hva innebærer uttrykket gjerne vise kjærlighet»?
11 I tillegg til at israelittene fikk påbud om å gjøre rett, fikk de også befaling om å vise kjærlighet, og de skulle gjøre det «gjerne». Det uttrykket som er oversatt med «gjerne vise kjærlighet», kan også gjengis med «elske godhet», «elske kjærlig godhet» eller «elske lojal kjærlighet». En slik «kjærlig godhet» er en aktiv, medfølende omsorg eller omtanke for andre. Det er en godhet som kommer til uttrykk i gjerninger. (Se Rut 2: 8—20; 3: 10, NW) En som ’gjerne viser kjærlighet’, finner behag eller glede i å gi uttrykk for godhet og kommer andre til hjelp på en oppmuntrende måte.
12. Hva er det som vitner om at Jesus Kristus «gjerne» viste kjærlighet?
12 Jesus Kristus var et utmerket eksempel i denne henseende. Til og med da han var trett og ble forstyrret i sitt privatliv, var han med glede villig til å dekke sine landsmenns behov. Bibelen forteller om et slikt tilfelle: «Da tok han dem [apostlene] med seg og drog bortover mot en by som heter Betsaida, for å være alene med dem. Men folk fikk vite det og fulgte etter. Han tok imot dem [han tok vel imot dem, NTM] og talte til dem om Guds rike, og han helbredet dem som trengte legedom.» (Luk. 9: 10, 11, NTN) Jesus fant stor glede i å vise godhet på denne måten.
13. Hvordan kan vi i vår tid vise at vi «gjerne» viser kjærlighet?
13 Hvis du er en disippel av Jesus Kristus, kan vi derfor spørre: Viser du «gjerne» kjærlighet eller godhet? Lar du din egen makelighet og dine personlige ønsker komme i annen rekke, slik at du på en helhjertet måte kan yte materiell og åndelig hjelp til dem som trenger det? Ligner du Jesus på den måten at din medlidenhet blir vakt når du ser hvilken sørgelig åndelig tilstand menneskene befinner seg i som følge av at de mangler nøyaktig kunnskap? (Mark. 6: 34) Går du ivrig og med glede inn for å bringe åndelig trøst til andre, deriblant dine bekjente og slektninger? Setter du også hver måned av tid til å ha en rimelig andel i det offentlige vitnearbeid? (Se Åpenbaringen 22: 1, 2, 17.) Når du ser at noen av dine medtroende eller andre mennesker er i virkelig nød fysisk sett, reagerer du da med å komme dem til unnsetning? (Ordspr. 3: 27, 28; 2 Kor. 8: 1—4; 9: 6—12) Det bør vi alle gjøre hvis vi virkelig ’elsker godhet’ eller ’gjerne viser kjærlighet’.
«VANDRE YDMYKT MED DIN GUD»
14. Hva innebærer det hebraiske ordet som er gjengitt med «ydmykt»?
14 Mikas profeti kom også med denne oppfordring til israelittene: «Vandre ydmykt med din Gud.» Det hebraiske uttrykket som blir gjengitt med «ydmykt» i Mika 6: 8, forekommer bare her og i Ordspråkene 11: 2, og av den grunn er det ikke helt lett å få tak i ordets fulle betydning. Senere jødiske skrifter antyder at dette hebraiske uttrykket leder tanken hen på renhet og anstendighet. Den greske oversettelsen Septuaginta og den syriske oversettelsen overbringer den tanken at det dreier seg om å være «beredt» eller «rede» til å vandre med Gud. Oppfordringen om å vandre ydmykt med Jehova innebærer derfor tydeligvis ikke bare det å være ydmyk, men også å innta en rett, beskjeden og ikke selvsikker holdning til ham.
15. Hva vil det si å ’vandre med Gud’ ifølge det eksempel vi har i Enok og Noah?
15 Uttrykket ’å vandre med Gud’ forekommer på et langt tidligere tidspunkt i Bibelens beretning. Det blir for eksempel sagt om profeten Enok og patriarken Noah at de vandret med Gud. Om Noah står det: «Noah var en rettferdig og ulastelig mann blant sine samtidige; Noah vandret med Gud.» (1 Mos. 5: 24; 6: 9) Om Enok blir det også sagt at «han behaget Gud». (Heb. 11: 5, NTN) Det å vandre med Gud innebærer derfor at vi oppfører oss som om vi befant oss i hans nærhet, og at vi retter oss etter hans vilje. Både Enok og Noah sto i et spesielt nært forhold til Jehova Gud på grunn av sin tro og sin rettskafne oppførsel.
16. a) Hvordan bør vår oppførsel være hvis vi ønsker å vandre ydmykt med Gud? b) Hvilke gode følger kan det få at en kristen har en eksemplarisk levemåte?
16 Kristne mennesker som ønsker å være i en slik tilbørlig tilstand at de kan fortsette å stå i et nært forhold til Jehova Gud, må være ydmyke i den grad at de vandrer med ham og fortsetter å være hellige, beskjedne og anstendige i hans øyne. Bibelen gir dette råd: «[La] eders ferd iblant hedningene være god, for at de mens de baktaler eder som ugjerningsmenn, kan se eders gode gjerninger og for deres skyld prise Gud på besøkelsens dag.» (1 Pet. 2: 12) Ja, en eksemplarisk kristen levemåte forsterker virkningen av den offentlige forkynnelse av det gode budskap. Den beviser at den sanne tilbedelse har en god virkning på folks liv, og kan føre til at slike som baktaler Jesu Kristi sanne disipler, blir brakt til taushet. (1 Pet 2: 13—16) Ja, noen som baktaler de kristne, kan komme til å innse at de tar feil, og i sin tid kan de selv begynne å bringe ære til Jehova Gud.
17, 18. a) Hva krever Jehova ifølge Mikas profeti og Jakob 1: 22—25 av alle som ønsker å behage ham? b) Hva framgår av både Enoks og Noahs vandring med Gud?
17 De inspirerte ordene i Mikas profeti levner ingen tvil om at det kreves handling av alle som ønsker å behage Jehova Gud. Det samme blir understreket av disippelen Jakob: «Vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv. For dersom en er ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige åsyn i et speil: han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut. Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.» — Jak. 1: 22—25.
18 Det er ganske enkelt ikke nok å be, å lese i Bibelen, å overvære kristne møter og lytte respektfullt til det som blir sagt der. Det må framgå av vårt liv at vi gjør rett og gjerne viser kjærlighet og vandrer ydmykt med Jehova. Både Enoks og Noahs ulastelige vandring med den Høyeste innebar nidkjær virksomhet. Enok profeterte fryktløst og kunngjorde for sin tids ugudelige mennesker at Jehova skulle fullbyrde sin dom ved hjelp av mange tusen engler. (Jud. 14, 15) Om Noah vet vi at han ikke bare var med på å bygge arken til beskyttelse for sitt hus og for de grunnleggende dyreslag, men at han også var en «rettferdighetens forkynner» som advarte sine samtidige mot en kommende ødeleggelse. — 2 Pet. 2: 5.
19. Hvilke spørsmål kan vi stille oss selv for å finne ut om vi lever i harmoni med Mika 6: 8?
19 Jesu Kristi disipler ønsker selvfølgelig ikke å bedra seg selv og tenke at det å ha en behagelig personlighet og delta i offentlig tilbedelse er nok til å bli godkjent av Jehova Gud. Det må også være tydelig at de aktivt og medfølende viser omtanke for sine medmennesker. Gjør du det? Er du villig til og ivrig etter å dekke andre menneskers fysiske og åndelige behov, og til å gjøre det uten å vise partiskhet? Lyder du med iver befalingen om å forkynne og gjøre disipler? (Matt. 28: 19, 20) Er din oppførsel som en Guds tjener verd å etterligne? I så fall lever du i harmoni med de inspirerte ordene i Mika 6: 8.
[Bilde på side 10]
Når vi går til alle hjem med det gode budskap, viser vi upartiskhet
[Bilde på side 11]
Jesus fant glede i å vise godhet ved å helbrede syke
[Bilde på side 12]
Noah varslet på forhånd om vannflommen som en «rettferdighetens forkynner»