De uskyldiges blod hevnes

«For se, [Jehova] går ut fra sitt sted for å hjemsøke jordboerne for deres misgjerning, og jorden skal la det blod som er utøst på den, komme for dagen og ikke mer dekke sine drepte.» — Es. 26: 21.

 1. Hvilken innstilling har Jehova til livet, slik det blir vist av profeten Esaias?

HELT siden Jehova begynte å handle med menneskene, har han tilkjennegitt at han setter livet høyt. Han har samtidig gjort det klart for menneskene at de også må vise respekt for livet, og at de blir krevd til regnskap av ham hvis de ikke gjør det. Fordi nasjonene ikke har tatt Jehovas lov i betraktning, er Jehovas rettferdige dom blitt uttalt over dem, og det uskyldige blod som er blitt utgytt i århundrenes løp, kan ikke lenger dekkes over. Det må hevnes. Dette framgår tydelig av profeten Esaias’ ord: «For se, [Jehova] går ut fra sitt sted for å hjemsøke jordboerne for deres misgjerning, og jorden skal la det blod som er utøst på den, komme for dagen og ikke mer dekke sine drepte.» — Es. 26: 21.

 2. a) Hvilket spørsmål vedrørende livet ble Kain og Abel innblandet i, og hva lå til grunn for Kains holdning? b) Hvilken dom felte Jehova i saken?

² Spørsmålet om utøsing av uskyldig blod kom i forgrunnen i forbindelse med de to første mennesker som vi vet ble født. Dette skjedde da det offer som Abel frambar for Jehova, ble godtatt, mens Kains offer ikke ble godtatt. «Da ble Kain meget vred, og han stirret ned for seg.» Jehova forsto at Kains vrede kunne utgjøre en trusel mot Abels liv, og sa til Kain at han ville bli opphøyd hvis han vendte om og gjorde godt. Grunnen til at Kains offer ikke ble godtatt av Jehova, ’han som ser på hjertet’, ble imidlertid tydeligere da Kains urette holdning kom ytterligere til uttrykk. (1 Sam. 16: 7) I stedet for å ydmyke seg og anerkjenne Jehovas lov og følge sin brors eksempel valgte han å ignorere Guds ord om at han måtte være herre over synden, som lå «på lur ved døren». Det endte med at han myrdet sin bror. (1 Joh. 3: 12; Jud. 11) Noe som ytterligere viser hvilken innstilling han hadde, er at han løy da Jehova spurte om hvor Abel var. Han svarte: «Jeg vet ikke; skal jeg passe på min bror?» Det var ikke noe tegn på samvittighetsnag eller anger. Kains påståtte uskyld kunne heller ikke frita ham for ansvar. Jehova uttalte straks sin dom. «Hør, din brors blod roper til meg fra jorden. Og nå skal du være bannlyst fra den jord som lot opp sin munn og tok imot din brors blod av din hånd!» — 1 Mos. 4: 4—11, vers 7 fra NW.

 3. a) Hvorfor ble ikke Kain frikjent for skyld, og hvordan betraktet han den dom han fikk? b) Hva gjorde Jehova på Noahs tid for å rense jorden, som var blitt full av vold?

³ Legg merke til at Jehova sa at Abels blod var blitt utgytt på jorden. Hvorfor sa han det? Fordi livet er i blodet, og Abels blod ble utgytt uten at det var berettiget. Kain tok Abels liv, et liv som tilhørte Gud, og blodet på bakken der hvor Abel var blitt myrdet, bar et taust, men ikke desto mindre talende vitnesbyrd om at et liv var blitt tatt, og ropte til Jehova om hevn. Kain må ha innsett at det at han hadde tatt Abels liv, satte hans eget liv i fare, for han beklaget seg til Jehova og sa: «Jeg vil bli omflakkende og hjemløs på jorden, og det vil gå så at hver den som finner meg, slår meg i hjel.» (1 Mos. 4: 14) Jehova sa imidlertid til ham: «Nei! for slår noen Kain i hjel, skal han lide sjufold hevn. Og [Jehova] ga Kain et merke, for at ikke noen som møtte ham, skulle slå ham i hjel.» (1 Mos. 4: 15) Det var ingen tvil om hva det tegn Jehova ga Kain, betydde, noe som senere ble bekreftet av Lamek, en av Kains etterkommere, da han sa: «En mann dreper jeg for hvert sår jeg får, og en gutt for hver skramme jeg får; for hevnes Kain sju ganger, da skal Lamek hevnes syttisju ganger.» (1 Mos. 4: 23, 24) Voldshandlingene økte på jorden helt til Jehova på Noahs tid utslettet alt som «livskraftens pust» var virksom i, både mennesker og dyr. Bare Noah og de som var med ham i arken, ble spart da flomvannet dekket jorden. — 1 Mos. 7: 22, 23, NW.

Blodets hellighet blir understreket

 4. a) Når og hvordan innførte Jehova livskraften i sitt materielle skaperverk? b) Hvordan viste Jehova at en ’sjels’ liv var av en høyere klasse enn livet i plantene?

⁴ Denne «livskraftens pust» var noe Gud hadde skapt. Den ble først nedlagt i sjødyrene, i de vingede skapninger og i landdyrene. Dette skjedde tusenvis av år før menneskene ble skapt og fikk denne gaven av Gud. Det var imidlertid ikke da livskraften begynte å virke på jorden. Det skjedde på den tredje skapelsesdag, da Gud ga livløst stoff livskraft, idet han sa: «Jorden bære fram gress, urter som sår seg, frukttrær som bærer frukt med deres frø i, på jorden, hvert etter sitt slag.» (1 Mos. 1: 11) I vegetasjonen, særlig i trær og busker, skulle det løpe en saft som kalles sevje, og som skulle overbringe viktige næringsstoffer til de minste greiner, blad og blomster. Det kunne således sies at treets liv er i sevjen, som bringer plantens livsnødvendige stoffer ut til hele organismen. Cirka 14 000 år senere, på den femte skapelsesdag, da skapningene i havet og fuglene begynte å bli skapt, og enda 7000 år senere, nå den sjette skapelsesdag, da landdyrene begynte å bli skapt, utstyrte Jehova disse skapningene med en annen type kretsløpssystem. Og han fylte deres innviklede kretsløpssystem med en ny væske, blod, i stedet for sevje, en væske som transporterte oksygen og næringsstoffer til hvert eneste vev i alle organer og deler av kroppen. Men det liv som er i blodet, er av en høyere klasse enn det liv som er i trær og planter. Det er livet til en «sjel». Mennesket fikk dessuten ikke noe forbud mot å felle trær eller plukke planter og derved ta deres liv. «Alle urter som sår seg, . . . og alle trær» ble tvert imot gitt til føde for både mennesker og dyr. (1 Mos. 1: 29, 30) Men mennesket fikk ikke myndighet til å ta dyrenes liv med den samme ubegrensede frihet som det hadde når det gjaldt plantenes liv, hverken i Eden eller etter at mennesket hadde syndet og var blitt drevet ut av Eden. En sjels liv var hellig i Guds øyne.

 5. a) Hvilken ny lov fikk Noah etter vannflommen, og i hvilken forbindelse ble den gitt? b) Hvordan understreket dette budet ytterligere blodets og livets hellighet?

⁵ Da Noah kom ut av arken, ga Jehova ham en ny lov. Ved den anledning omtalte Jehova «sjelen» som «blodet». Grunnen til dette var at «sjelen» eller «livet» er i blodet. Det er ikke så å forstå at sjelen er noe immaterielt, usynlig og flyktig som holder til inne i mennesket. Dyr, fisker og fugler blir kalt «sjeler» (1 Mos. 1: 20—24, NW), og da Jehova skapte mennesket, blåste han livets ånde inn i det legemet som han hadde dannet av jordens muld, og «mennesket ble til en levende sjel». Mennesket var altså en sjel; det hadde ikke en sjel. (1 Mos. 2: 7) Men etter vannflommen gjorde Jehova en forandring i sin måte å handle med menneskene på med hensyn til det å utgyte blod. Jehova påla mennesket det hellige ansvar å gå til øyeblikkelig handling som hans domsfullbyrder overfor forsettlige mordere. Dette budet ble gitt i forbindelse med at menneskene fikk tillatelse til å spise kjøtt av dyr, men Jehova gjorde Noah uttrykkelig oppmerksom på at blodet og det liv som var i blodet, var hellig. «Alt det som rører seg og lever, skal I ha til føde; liksom jeg ga eder de grønne urter, gir jeg eder alt dette. Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete. Men for eders eget blod vil jeg kreve hevn; av hvert dyr vil Jeg kreve hevn for det, og av mennesket, av enhvers bror, vil jeg kreve hevn for menneskets liv. Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses; for i Guds bilde skapte han mennesket. » (1 Mos. 9: 3—6) Gud påla således menneskene å fullbyrde dødsstraff, og etter hvert som tiden gikk, ble det tydelig at de ville pådra seg alvorlig blodskyld hvis de ikke etterkom dette kravet

Ingen løsepenger for en som har blodskyld

 6. Hva var ifølge Moseloven den eneste måten landet kunne holdes rent for blodskyld på, og hvor vidtrekkende var denne foranstaltning?

⁶ Flere hundre år senere understreket Jehova Gud igjen hvor høyt han akter en ’sjels’ liv, da han fastsatte straffen for brudd på den lov som ble gitt Israel gjennom Moses. Jehova sa: «Du skal ingen spare: Liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot!» (5 Mos. 19: 21) Da Jehovas folk gjorde seg rede til å dra inn i det lovte land, ga Jehova dem denne advarselen: «I skal ikke vanhellige det land I bor i; for blod vanhelliger landet, og landet kan ikke få soning for det blod som utøses der, uten ved dens blod som utøser det.» (4 Mos. 35: 33) Den foranstaltning Jehova traff for ikke å vanhellige landet på grunn av dets innbyggeres blodskyld, var så vidtrekkende at han til og med traff tiltak for hva som skulle gjøres når en ikke visste hvem drapsmannen var. Tapet av et uskyldig liv skulle ikke få fortsette å vanhellige landet. — 5 Mos. 21: 1—9.

 7. a) Hvem i Israel hadde myndighet til å hevne en som var drept, og hvordan gjorde han sin plikt? b) Hvordan var Israels lov annerledes enn det som senere ble vanlig, spesielt i middelalderen?

⁷ Den som under Israels lov hadde myndighet til å hevne et drept menneskes blod, ble kalt «blodhevneren» eller go·’el’ og var den dreptes nærmeste mannlige slektning. (4 Mos. 35: 19) Ettersom den nærmeste slektning ville bli personlig berørt av drapet, kan vi forstå at han ville være sterkt interessert i å gjøre sin plikt og til og med i vrede dra av sted for å hevne sin slektnings liv. Hvis drapsmannen var kjent, måtte det handles raskt for at det kunne bli gjort soning for den dreptes blod. «Om en mann hater sin neste og lurer på ham og faller over ham og slår ham, så han dør, og han så flyr til en av [tilfluktsbyene], da skal de eldste i hans by sende bud og hente ham derfra og overgi ham i blodhevnerens hånd, og han skal dø. Du skal ikke spare ham, men du skal rense Israel for uskyldig blod, for at det må gå deg vel.» (5 Mos. 19: 11—13) Det skulle ikke være noe tilfluktssted for en forsettlig manndraper, og det kunne ikke betales løsepenger for hans sjel. (4 Mos. 35: 31) I mange land i oldtiden og i middelalderen fantes det tilfluktssteder for hvem som helst, selv for mordere. Kristenhetens kirker ble således fristeder for mennesker som med fullt overlegg hadde brutt Guds lov. Dette ble ikke tolerert under loven i det gamle Israel. Et eksempel på at ikke engang det hellige brennofferalteret utgjorde et fristed, har vi i tilfellet med Joab. Da han ikke ville slippe alterets horn og komme ut, ga Salomo befaling om at han skulle henrettes der i forgården til Jehovas telt på grunn av den rolle han hadde spilt i forbindelse med Adonjas opprør, og fordi han hadde drept Abner og Amasa. — 1 Kong. 2: 28—34.

Barmhjertighet for den uforsettlige manndraper

 8. a) Hvorfor ville ikke blodhevneren pådra seg blodskyld når han tok en morders liv? b) Ville blodhevneren pådra seg blodskyld hvis han tok en uforsettlig manndrapers liv? Hvordan kunne landet under slike omstendigheter ha blitt vanhelliget?

⁸ Hvis blodhevneren innhentet og drepte en slik drapsmann, en morder, ville han ikke pådra seg blodskyld av den grunn, for han ville gjøre soning for det uskyldige blod som ellers ville ha vanhelliget landet. (4 Mos. 35: 33) Men sett at en mann kom til å slå en annen i hjel ved et ulykkestilfelle, uten å ha noe ondt i sinne. Dette ville være et uforsettlig drap. Drapsmannen hadde ikke ønsket å skade den drepte. Hvis blodhevneren skulle innhente denne uforsettlige manndraper og i sin vrede drepe ham, kunne manndraperens nærmeste slektning ta hevn, ettersom manndraperen ikke var skyldig i overlagt mord, og enda et uskyldig liv ville bli tatt, for den første blodhevneren hadde juridisk rett til å drepe den uforsettlige manndraperen. Dette kunne lett ha resultert i en blodig feide. En mengde uskyldige mennesker ville ha mistet livet, og landet ville ha blitt badet i blod.

 9. Hva slags fristed ble tilveiebrakt for den uforsettlige manndraper?

⁹ For å forhindre at landet på denne måten ble vanhelliget, og som et utslag av sin barmhjertighet ordnet Jehova det slik at visse byer i Israel skulle tjene som tilfluktssteder, hvor uforsettlige manndrapere kunne søke beskyttelse mot blodhevneren. «Disse byer skal I ha til tilfluktssteder for manndraperen når han flykter for blodhevneren, for at han ikke skal dø før han har stått til doms for menigheten. Og de av eders byer som I skal gi til tilfluktssteder, skal være seks i tallet. De tre byer skal I gi på hin side Jordan, og de tre andre byer skal I gi i Kana’ans land; de skal være tilfluktssteder. Både for Israels barn og for de fremmede og innflyttede som bor iblant dem, skal disse seks byer være tilfluktssteder, så hver den som av vanvare slår noen i hjel, kan fly dit.» (4 Mos. 35: 10—15; 5 Mos. 19: 1—3, 8—10) Det måtte være kort vei og lett atkomst til disse byene, som det framgår av 5 Mosebok 19: 6: «For blodhevneren kunne ellers i sin brennende vrede forfølge manndraperen og, hvis veien var for lang, nå ham igjen og slå ham i hjel, skjønt han ikke var skyldig til døden, fordi han ikke hadde båret hat til ham i forveien.» Og selv om det ikke sies noe spesielt om det i Bibelen, forteller jødisk tradisjon at veiene til tilfluktsbyene ble gjort svært brede og jevne, for at det ikke skulle være noe som gjorde det vanskelig å ferdes der, og de ble hele tiden holdt i god stand.

Sikkerhet bare innenfor tilfluktsbyen

10. Hvordan ble det avgjort om en mann var berettiget til å oppholde seg i tilfluktsbyen?

¹⁰ Selv om hvem som helst som hadde tatt en annens liv, kunne flykte til byen, fikk manndraperen bare oppholde seg der til hans sak kom opp for de eldste i hans by, for det var i deres rettsområde drapet hadde funnet sted. (Jos. 20: 4—6) «Da skal menigheten dømme mellom drapsmannen og blodhevneren etter disse lover.» (4 Mos. 35: 24) Hvis manndraperen ble funnet skyldig i mord, måtte han øyeblikkelig overgis til blodhevneren for å bli drept. (4 Mos. 35: 30) Hvis det på den annen side viste seg at manndraperen ikke hadde hatt noe ondt i sinne, at han ikke hadde hatet den drepte, gjaldt denne bestemmelsen: «Menigheten skal verge manndraperen mot blodhevneren og la ham vende tilbake til den tilfluktsstad som han var flyktet til; og der skal han bli til ypperstepresten — han som er salvet med den hellige olje — er død.» — 4 Mos. 35: 25.

11. Hva var nødvendig for at byen skulle fortsette å være et tilfluktssted for manndraperen, og hva ville dette innprente i ham?

¹¹ For fortsatt å kunne bli beskyttet måtte manndraperen holde seg innenfor byens enemerker, innenfor dens omegn og beitemarker, som strakte seg 1000 alen utenfor byen. «Men dersom manndraperen kommer utenfor den tilfluktsstads enemerker som han er flyktet til, og blodhevneren treffer ham utenfor hans tilfluktsstads enemerker og dreper manndraperen, så har han ingen blodskyld på seg. For manndraperen skal bli i sin tilfluktsstad til ypperstepresten er død; men etter yppersteprestens død kan han vende tilbake til den bygd hvor han har sin eiendom.» (4 Mos. 35: 26—28) Dette ville bety at når en manndraper først hadde kommet inn i byen som en godkjent innbygger av den og under en rettssak hadde bevist at han var uskyldig og ikke med overlegg hadde drept en annen, kunne han ikke bevege seg utenfor byen av noen som helst grunn, ikke engang midlertidig, uten å sette sitt liv i fare. Dette ville innprente i manndraperen hvor alvorlig det han hadde gjort, var, selv om han hadde gjort det av vanvare, og det ville hele tiden minne ham om hvor stor barmhjertighet Jehova viste ham ved å la ham få være i denne tilfluktsbyen. Det ble dessuten sagt: «Og I skal ikke ta imot løsepenger for en som er flyktet til en tilfluktsstad, så han kan vende tilbake og bo et sted i landet før presten er død.» (4 Mos. 35: 32) Hvis en handlet i strid med dette påbudet, ville det være en hån mot den foranstaltning Jehova hadde truffet, og antyde at en kunne kjøpe liv av Jehova.

12. Ble manndraperen holdt som fange i byen? Hva var det som holdt ham der, og hva måtte han gjøre mens han bodde der?

¹² Den som ble sloppet inn i tilfluktsbyen, skulle ikke ligge byens innbyggere til byrde. Mens han oppholdt seg der, måtte han, som rimelig kan være, bidra til å fremme byens velferd og arbeide for å skaffe seg de nødvendige ting til livets opphold. Han kunne gjøre det ved å utøve sitt eget håndverk, hvis det passet inn med byens levevis. Hvis ikke, kunne det til og med kreves at han lærte seg et nytt yrke. Jehovas lov tillot ikke at noen tigget eller levde på veldedighet uten å yte noe til gjengjeld hvis de i fysisk henseende var i stand til det. Selv enker og farløse, som kanskje var uten jord eller midler til livets opphold, måtte arbeide for det de fikk, selv om det ble sørget rikelig for dem. (5 Mos. 24: 17—22) Det er interessant å merke seg at selv om manndrapere ikke ble holdt som fanger i byen, men hadde frihet til å forlate den hvis de ønsket det, var den foranstaltning for beskyttelse som Jehova hadde truffet, av en slik art at bare den mest dumdristige ville prøve å krenke den.

13. Hvilke ytterligere trekk ved Israels lov viste tydelig at det å ta liv, selv om det skjedde ved et ulykkestilfelle, ikke var noe som kunne tas lett?

¹³ Den barmhjertighet Jehova la for dagen ved å tilveiebringe et tilfluktssted for den uforsettlige manndraper, måtte ikke misbrukes, og ifølge loven hadde en som handlet uforsvarlig eller forsømmelig, ikke krav på barmhjertighet. Når en mann for eksempel bygde et nytt hus, måtte han gjøre et rekkverk om taket; hvis han ikke gjorde det, ville det komme blodskyld over huset hvis noen falt ned fra taket. (5 Mos. 22: 8) Hvis en mann hadde en okse som pleide å stange, og eieren ble advart, men ikke passet på den, og den så drepte noen, hadde oksens eier pådratt seg blodskyld og kunne henrettes. (2 Mos. 21: 28—32) Hvis en tyv ble grepet mens han brøt seg inn et sted om natten, og ble drept i den kampen som oppsto da husets eier prøvde å gripe ham, resulterte ikke det i blodskyld. Men hvis dette skjedde om dagen, da tyven kunne ses, ville den som drepte ham, pådra seg blodskyld. (2 Mos. 22: 2, 3) Ja, Jehovas lov var fullkomment likevektig. Den krevde at de onde skulle få sin rettferdige straff, men viste barmhjertighet mot dem som falt i synd eller av vanvare brøt loven.

En snarlig gjengjeldelse

14. Hvordan reagerte Israel som folk betraktet på lovens påbud om livets hellighet, og hvilke anklager ble Guds profeter bemyndiget til å legge fram for israelittene?

¹⁴ Denne rettferdige foranstaltning fra Jehovas side viste seg å tjene som en anklage mot det gamle Israel. Selv om hele Israels lov la vekt på livets og blodets hellighet, var det helt fra begynnelsen av bare en liten levning av israelittene som ga akt på de inntrengende oppfordringer Jehova fant det nødvendig å komme med til sitt folk. Han ’sendte sine profeter til dem både tidlig og sent’ for å advare dem om at gjengjeldelsens dag ville komme. De ikke bare nektet å gi akt på Jehovas advarsel, men de vendte seg også mot hans profeter og drepte dem og la derved disse uskyldiges blod til den store skyld de hadde overfor Jehova. (Jer. 26: 2—8) Jehova la derfor denne anklagen fram for dem gjennom Jeremias: «Det finnes endog blod av uskyldige fattigfolk på dine kjortelfliker; du grep dem ikke i innbrudd, men på grunn av alt dette var det.» (Jer. 2: 34) Og gjennom Esaias sa han: «Jorden er vanhelliget under dem som bor på den; for de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt. Derfor fortærer forbannelse jorden, og de som bor på den, må bøte; derfor brenner jordboerne, og det blir bare få mennesker igjen.» — Es. 24: 5, 6.

15. Hvilken gjengjeldelseshandling lot Jehova komme over sitt folk Israel på Jeremias’ tid, og hvorfor hadde deres etterkommere på Jesu tid enda større ansvar?

¹⁵ Jerusalem ble ødelagt i 607 f. Kr. på grunn av sine mange forbrytelser mot Jehova, innbefattet dens blodskyld, og bare en levning unngikk å bli rammet av dommen. Men trass i denne voldsomme gjengjeldelseshandling fra Jehovas side kunne de falske religiøse ledere på Jesu tid like lite som de religiøse ledere på Jeremias’ tid benekte sin blodskyld, for begge gruppers kjortler var fulle av blod etter Jehovas trofaste tjenere, deriblant blodet til hans egen, elskede Sønn. — Matt. 23: 33—36; 27: 24, 25; Luk. 11: 49—51.

16. Hvilken stilling har vår tids nasjoner inntatt til spørsmålet om livets hellighet, og hvilket syn bør vi ha?

¹⁶ Alle jordens nasjoners blodskyld har nå nådd sitt fulle mål. «Skjøgen» Babylon den store, den falske religions verdensrike, har så stor blodskyld at det sies at hun er drukken av Jehovas folks blod. (Åpb. 17: 5, 6; 18: 24) Når som helst kan Jehovas blodhevner slå til, og ve den som da holder seg sammen med «skjøgen»! (Åpb. 18: 4) Slike mennesker, som har pådratt seg stor blodskyld, «skal ikke nå det halve av sine dager», som David sa. (Sl. 55: 24) Vi bør oppriktig be den samme bønn som salmisten: «Fri meg fra blodskyld, Gud, min frelses Gud!» Og: «Frels meg fra blodgjerrige menn!» (Sl. 51: 16; 59: 3) I aller nærmeste framtid, når et mektig kor av lovprisning i himmelen stiger opp til Jehova fordi de siste elementer av Babylon den store er blitt ødelagt og alle uskyldiges blod er blitt hevnet, vil alle på jorden som har unnsloppet Jehovas Hevners gjengjeldelsessverd, stemme i den samme lovsangen. — Åpb. 19: 1, 2, 15, 21.

[Kart på side 415]

(Se den trykte publikasjonen)

Tilfluktsbyer

Kedes

Golan

Ramot

JORDAN

Sikem

Beser

Hebron

[Bilde på side 416]

Den uforsettlige manndraper måtte flykte til den nærmeste tilfluktsby for at ikke blodhevneren skulle innhente ham og drepe ham