utenfor». Liksom i tilfellet med profeten Daniel, som var en pålitelig mann som motstanderne ikke kunne finne noen forsømmelighet eller urett hos, må utenforstående kunne si: ’Vi finner ikke noe å anklage ham for, med mindre vi kan finne det i hans gudsdyrkelse.’ — 1 Tim. 3: 7, NW; Dan. 6: 5, 6.

Det er naturlig at de som er kvalifisert til å få ansvar i menigheten, ikke oppfyller alle disse kravene i samme grad. Tenk på den forskjell det var på apostlene — for eksempel kontrasten mellom Tomas og Peter — og likevel tilhørte disse menn i sin tid det styrende råd. Men menn som får ansvar i menigheten, må oppfylle alle de krav som blir stilt, i rimelig grad og med rimelig gjennomførthet. Det at en mann en enkelt gang bedømmer noe feilaktig, betyr ikke at han ikke er «sunn i sinnet», og et enkelt vredesutbrudd betyr ikke nødvendigvis at han er «stridslysten».

I virkeligheten skulle det ikke være umulig for noen oppriktig, kristen mann å oppfylle disse kravene, for som en undersøkelse av Bibelen viser, er de fleste av disse kvalifikasjonene noe som ALLE kristne, både menn og kvinner, burde bestrebe seg på å oppnå. De menn som innehar ansvarsfulle stillinger i menigheten, bør således i virkeligheten representere det menigheten som et hele med rette burde være, ja, det hver enkelt sann kristen burde være. Hvor godt oppfyller du kravene?

Spørsmål fra leserne

● Ettersom Jehovas vitner betrakter røyking som noe som er i strid med en rett kristen handlemåte, forsøker de da å hindre andre i å røyke når disse kommer til deres hjem eller forretning? — USA.

Hva hvert enkelt Jehovas vitne skal gjøre i denne henseende, er et personlig spørsmål som må avgjøres i overensstemmelse med deres samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen.

Jehovas vitner foretrekker imidlertid vanligvis at ingen røyker i deres hjem. Derved verner de om familiens helse og hindrer at deres hjem blir fylt med tobakkslukt. Jehovas vitner er også interessert i å hjelpe andre til å ’rense seg fra all urenhet på kjød og ånd’. Ville de da være konsekvente hvis de uten videre tillot besøkende å røyke i deres hjem? (2 Kor. 7: 1) Hvis de gjorde det, kunne det ikke da få andre til å tro at de ikke betrakter det å røyke som noen alvorlig sak?

Hvis de besøkende på en vennlig måte blir gjort oppmerksom på Jehovas vitners syn på røyking, respekterer de vanligvis vertens ønske. Men hvis de er så henfalne til tobakk at de føler at de absolutt må røyke en sigarett, vil det kanskje være mulig for dem å gjøre det et sted hvor det ikke vil være så sjenerende og skadelig for andre. Akkurat hva hvert enkelt Jehovas vitne skal gjøre eller tillate i et slikt tilfelle, er det opp til dem selv å avgjøre, og det vil også avhenge av hvorvidt familiens overhode er et Jehovas vitne.

I forretnings- og kontorlokaler kan en av og til se skilt hvor det står «Røyking forbudt». Ifølge landets lov er det kanskje ikke spesielt forbudt å røyke i en bestemt slags forretning, og røykere venter kanskje at det vil være anledning for dem til å røyke mens de venter på å bli betjent. Ettersom en kristen forretningsmann yter alle som kommer til ham, visse tjenester, mener han kanskje ikke at han er i den stilling at han kan fastsette regler for sine kunder. Han vet at han er i verden og derfor ikke kan unngå å komme i kontakt med mennesker som har vaner som han ikke godkjenner. (1 Kor. 5: 9, 10) I betraktning av dette trekker noen av Jehovas vitner den slutning at omstendighetene hindrer dem i å forby røyking i deres forretnings- eller kontorlokaler. De føler seg kanskje derfor forpliktet til å skaffe til veie askebegre for kunder som røyker. Andre vitner bestemmer seg kanskje for å henge opp et skilt med en henstilling til kundene om ikke å røyke. De mener at dette vil gjøre det mer behagelig for dem selv og alle ikkerøykere som ofte besøker deres forretning eller kontor.

● Hvilken innvirkning har det krav som blir stilt i 5 Mosebok 23: 2, på illegitime barns muligheter for å bli godkjente tjenere for Gud? — USA.

Budet i 5 Mosebok 23: 2 er en del av Moseloven. Det står der: «Ingen som er født i hor [ingen illegitim sønn, NW], skal være med i [Jehovas] menighet, enn ikke hans ætt i tiende ledd skal være med i [Jehovas] menighet.»

Dette var en lov som tjente en bestemt hensikt. Den beskyttet legitime sønners og deres avkoms arverett. Den skulle også hindre prostitusjon og beskytte familieordningen. Denne loven ga naturligvis ikke uttrykk for en evig dom over enkeltpersoner. Blant dem som blir oppreist fra de døde