Religion i politikken betyr krig med Gud

«Du har drevet utukt med folkeslagene.» — Esek. 23: 30, AT.

 1. Hvorfor behøver man ikke frykte en vanndråpe eller et støvfnugg?

ER DU redd for en dråpe vann? Lar du deg skremme av et støvfnugg? Når du har tømt vannet ut av en bøtte, setter du den vekk og sier at den er tom, til tross for at det henger igjen noen dråper inne i den. Men hvilken rolle spiller noen få dråper i en bøtte? Den er praktisk talt tom. Sett at du går opp på en vekt for å veie deg. Tar du da lommetørkleet ditt og børster støvet vekk fra vektskålen? Hva er vel noen få støvgrann? De gjør ikke noe fra eller til, veier ikke noe og har ingen betydning. Når du blir spurt om du er redd for en dråpe vann eller lar deg skremme av et støvfnugg, svarer du derfor trygt og uten å nøle: Nei.

 2. På hvilken måte kjemper enkelte mennesker mot Gud?

² Fra ditt eget synspunkt har du kanskje rett, men fra Guds synspunkt kan det hende at du har urett. Din frykt for noe som er liksom en vanndråpe og et støvgrann, betyr kanskje at du kjemper mot Gud. Det er mange som gjør det uten å være klar over det. Hvis de hører til en gruppe eller en religion eller en nasjon eller en verden som kjemper mot Gud, gjør de klokest i å slutte med å samvirke med dem. Bibelen fastslår det prinsipp at en som støtter eller bemyndiger en person eller gruppe, blir delaktig i de synder vedkommende person eller gruppe eventuelt begår. (1 Tim. 5: 22) Det kan være at en synd han blir delaktig i, til hans store forferdelse er den synd som består i å kjempe mot Gud.

 3. Hva blir sammenlignet med en dråpe vann og et støvgrann?

³ Apostelen Paulus, som nedtegnet dette prinsipp, skrev også: «Er Gud for oss, hvem er da imot oss?» (Rom. 8: 31) Hvem kan da være imot deg? Jo, det kan både din neste, din religion, den nasjon du tilhører, og den verden du lever i — men hva er så de? Gud forteller oss hva de er verdt i Esaias 40: 15: «Se, folkeferd er som en dråpe av et spann, og som et støvgrann i en vektskål er de aktet.» Hvis Gud er for deg, kan da noen av betydning være imot deg? Men hvis Gud er imot deg, kan da noen av betydning være for deg? Du kan gjerne ha hele verden på din side, men hva hjelper det, og hvilken betydning har det? En dråpe vann, et støvfnugg — det får en si er noe til støtte for en som er i strid mot Gud!

 4. Hvordan kan vi tilegne oss Guds tanker, og hvilket skriftsted blir sitert forat vi skal få kjennskap til Guds tanker om religion i politikken?

⁴ Men likevel er det mange som på grunn av frykt for det som Jehova sammenligner med en vanndråpe og et støvfnugg, tar standpunkt for denne gamle verden og imot Gud. Derfor advarer hans Ord oss: «Menneskefrykt fører i snare.» På den annen side er det slik at «å frykte [Jehova] er begynnelsen til kunnskap». (Ordspr. 29: 25; 1: 7) Hans kunnskap er overlegen. Som himmelen er høyere enn jorden, således er hans tanker høyere enn våre tanker. (Es. 55: 8, 9) Vi må heve oss opp til hans tanker; vi kan ikke trekke hans tanker ned til våre. Han hjelper oss til å heve oss opp til å fatte hans tanker ved at han bruker ord og bilder i Bibelen som uttrykker hans tanker på vårt jordbundne språk. Nedenfor følger et eksempel på jordisk språk som den falne menneskehet kan forstå, et språk som gjør det lett for det jordiske menneskesinn å fatte Guds tanker om religion i politikken: «Kan noen hente ild i sitt fang uten hans klær brennes opp? Eller kan noen gå på glør uten hans føtter blir svidd? Slik blir det med den som går inn til sin nestes hustru; ingen blir ustraffet som rører henne. Blir ikke tyven foraktet, når han stjeler for å stille sin sult? Og hvis han blir grepet, må han betale syvfold; alt det han eier i sitt hus, må han gi. Den som driver hor med en kvinne, er uten forstand; den som vil ødelegge sin sjel, han gjør slikt. Hugg og skam får han, og hans vanære slettes aldri ut. For nidkjær er mannens vrede, og han sparer ikke på hevnens dag; han tar ikke imot bøter og lar seg ikke formilde, om du gir ham store gaver.» — Ordspr. 6: 27—35.

 5, 6. Hvilke opplysninger gir Ordspråksboken 6: 27—35 angående religion i politikken?

⁵ Hvis en kvinne begår ekteskapsbrudd med en annen mann, er det ikke nok med at hun kommer i strid med sin mann, men hennes mann kommer også i strid med den andre mannen. Guds lov fastsatte dødsstraff for ekteskapsbrytere. (5 Mos. 22: 22) En mann som stjal for å tilfredsstille sin sult, må erstatte tapet selv om det setter ham på bar bakke, men hvilken betaling kan sone for ekteskapsbrudd? Forholdet mellom mann og hustru er intimt og hellig, og når dette bånd blir brutt, opptennes et nidkjært raseri. En gave kan ikke bøte på forholdet og heller ikke formilde mannen. Vanæren kan ikke viskes vekk. Tilgivelse kan bare komme i stand ved barmhjertighet.

⁶ Men hvilken forbindelse har dette med at religion i politikken betyr strid med Gud? Jo, Jehova Gud omtaler seg selv som ektemann for dem han står i paktsforhold til. Da Sippora inngikk i paktsforhold med Jehova, omtalte hun ham som sin brudgom. (2 Mos. 4: 25, 26) På grunn av Lovpakten med Israel sa Jehova om israelittene: «Jeg var deres ektemann.» (Jer. 31: 32) Dermed ble Israels folk å betrakte som en hustru for Jehova. Pakten forpliktet henne til å være tro mot Jehova Gud, både politisk og religiøst sett: «Jehova er vår dommer, Jehova er vår lovgiver, Jehova er vår konge; han skal frelse oss.» (Es. 33: 22, AS) Ikke bare den religiøse, men også den dømmende, lovgivende og utøvende myndighet var samlet hos ham. Hvis israelittene skulle være trofaste mot Jehova, den store Ektemann, måtte de derfor ikke bare adlyde ham i religiøse anliggender, men også i alt som hadde med styre og stell å gjøre. Å inngå andre religiøse eller politiske forbindelser i strid mot Jehova, var ensbetydende med at Israel begikk åndelig utukt, som Bibelen sier: «De drev utukt med fremmede guder.» (Dom. 2: 17, MMM, fotnote; 2 Mos. 34: 15, 16; Sl. 73: 27; Esek. 6: 9; Hos. 4: 12) Liksom en hustru som begår ekteskapsbrudd, skaper strid med ektemannen, må derfor religion i politikken føre til krig med Gud.

 7. Hvordan prøver kristenhetens religioner å rettferdiggjøre at de deltar i det politiske liv?

⁷ Kristenhetens religioner sier at de står i paktsforhold til Gud og er Kristi jomfruelige brud, men likevel er de så oppslukt av falsk filosofi og innblandet i politiske anliggender at de ikke har noen tid til overs for å tjene Jehova. (2 Kor. 11: 2; Kol. 2: 8; Åpb. 21: 2, 9) De prøver å rettferdiggjøre seg ved å si at de deltar i politikken for å rense opp i den. Dette falske resonnement rettferdiggjør dem ikke noe mer i Guds øyne enn en utuktig hustru kunne rettferdiggjøre seg ved at hun sa til sin mann: «Jeg sto i forhold til den umoralske mannen for å gjøre ham ren.» Hvis man går ned i et sølehull for å vaske en gris, blir den som vasker, snart like skitten som grisen. Sunn fornuft ville tilsi en å ta grisen vekk fra sølehullet før en vasker den. Kristus Jesus ble ikke en del av den fordervede verden for å omvende den og ta den med i sin menighet, men han utvalgte sin menighet og befalte at den skulle være atskilt fra verden, «idet han renset den ved vannbadet i ordet, forat han selv kunne framstille menigheten for seg i herlighet, uten plett eller rynke eller noe sådant, men at den kunne være hellig og ulastelig». — Ef. 5: 26, 27; Joh. 15: 19.

 8. Hvem begår åndelig ekteskapsbrudd når de deltar i det politiske liv, og hvorfor?

⁸ Bibelen viser at Satan er denne verdens gud og at dens menneskelige herskere blir dirigert av de demoner han utsender, og enhver som overgir seg til tjeneste for denne verden, er på en listig måte gjort til slave for dens gud Satan. (Rom. 6: 16; 2 Kor. 4: 4; Åpb. 16: 13, 14, 16) «Hele verden ligger i den ondes makt.» (1 Joh. 5: 19, NW) Enhver som er en del av verden, må ha del med den i dens synder og komme inn under dens Gud Satan Djevelens makt, og hvis en som står i paktsforhold til Jehova, overgir seg på denne måten, begår han åndelig ekteskapsbrudd. Det er grunnen til at de som har inngått en pakt med Gud og likevel er venner med verden, blir betegnet som ekteskapsbrytersker i Bibelen: «Ekteskapsbrytersker, vet dere ikke at vennskapet med verden er fiendskap med Gud? Den som ønsker å være venn med verden, gjør seg derfor til fiende av Gud.» (Jak. 4: 4, NW) Enhver religiøs organisasjon som fusker med politikk til trass for at den gir seg ut for å være i paktsforhold til Jehova og går for å være Kristi brud, begår åndelig ekteskapsbrudd. Det er skilsmissegrunn, og det var på grunnlag av slike ting Jehova Gud skilte seg av med Israels folk. — Es. 50: 1.

Juda lagt øde i 607 f. Kr.

 9. Hvilke begivenheter var forbilledlige, og hvorfor behandler vi dem nå?

⁹ Jehovas handlinger med Israel var forbilledlige, og tjener som belærende eksempler for oss nå. (Rom. 15: 4; 1 Kor. 10: 11) Blant disse forbilledlige hendelser er de begivenheter folket opplevde i 607 f. Kr. og 70 e. Kr. Det var Babylon som la Jerusalem og Juda øde i 607 f. Kr., men selv etterat Jerusalem hadde opphørt å eksistere, og da Babylons ruiner lå begravet under store dynger av støv og skitt som hadde samlet seg, taler Bibelen om virksomhet som Jerusalem og Babylon skulle utfolde i framtiden, og dette viser at disse stedene var forbilledlige. I kapitlene 24 og 13 og 21 hos henholdsvis Matteus, Markus og Lukas forutsa Kristus Jesus de ødeleggende begivenheter som overrasket Jerusalem i året 70 e. Kr., men den verdenskrig og verdensomfattende forkynnelse og det annet nærvær han der talte om, inntraff ikke på den tiden, og det viser at det som skjedde i år 70 e. Kr., bare var en miniatyroppfyllelse, og at det gjensto en framtidig, større oppfyllelse hvor alle trekk ved profetien skulle bli fullstendig oppfylt. Grunnen til at vi nå tar for oss hendelsene fra 607 f. Kr. og 70 e. Kr., er ikke bare at de er forbilledlige; men også fordi de viser hvilke følger det fikk for Israel å blande seg bort i verdslig politikk, finner vi det særlig på sin plass å granske disse historiske begivenheter på nytt. Jehovas handlemåte overfor dette paktsfolket da det forvillet seg ut på det politiske område, viser hvordan han ser på slike ting.

10. Hvordan ble Juda utuktig i Jehovas øyne i tiden for 607 f. Kr.?

¹⁰ I mange år forut for 607 f. Kr. fikk Judas land høre advarsler fra Jehova. Gang på gang sendte han sine profeter for å gjøre oppmerksom på de grove synder innbyggerne tilsmusset landet med. (Jer. 7: 13, 25) Både ved å hengi seg til tilbedelsen av falske guder og ved å inngå politiske forbund med folkeslagene rundt omkring begikk Juda ekteskapsbrudd i Jehovas øyne. Profeten Esekiel advarte og sa at Juda vakte Jehovas harme ved sin skjendige tilbedelse av avgudsbilder og demonguder og til og med av solen, noe som foregikk mens de hele tiden sa: «Jehova ser oss ikke; Jehova har forlatt landet.» (Esek. 8: 1—18, AS) Profeten viste også hvordan Jehova befridde folket da det ikke kunne avverge ødeleggelsen, hvordan han renset det og kledde det og gjorde det til sin hustru, men at det ikke gikk likere enn at det deretter drev utukt med de hedenske folkeslag Egypt, Assyria og Babylon, slik at han sa følgende om det: «Du horkvinne, som i stedet for din mann tar imot fremmede!» Denne ekteskapsbryterske skulle derfor avdekkes og blottstilles for sine elskere og trampes ned av dem: «Jeg vil dømme deg liksom de kvinner dømmes som driver hor og utøser blod, og jeg vil gjøre deg til bare blod ved min harme og nidkjærhet. Jeg vil gi deg i deres hånd, og de skal rive din hvelving og bryte ned dine offerhauger og dra dine klær av deg, og ta dine prektige smykker og la deg ligge der naken og bar. Og de skal føre en folkeskare fram mot deg og stene deg og hugge deg i stykker med sine sverd. De skal brenne opp dine hus med ild og holde dom over deg.» — Esek. 16: 32, 38—41.

11. Hvordan var Juda ustadig i sin utukt, og hva førte det til?

¹¹ Tistammeriket Israels og tostammeriket Judas egensindige handlinger blir på en dramatisk måte fortalt ved hjelp av bildet med to søstre. Ohola, som var et bilde på Israel, hadde stor svakhet for assyrerne og drev hor med dem, og til slutt sa Jehova: «Derfor ga jeg henne i hennes elskeres hånd, i Assurs sønners hånd, som hun var opptent av elskov til. De avdekket hennes blusel, tok hennes sønner og døtre og slo henne selv i hjel med sverdet; hun ble navnkundig [ble et ordspråk, AS] blant kvinnene, og de holdt dom over henne.» Men hennes søster Oholiba, som var et bilde på Juda, lot seg ikke advare mot å følge en like fordervet handlemåte fordi om hun så at Israel ble slått og tatt til fange av Assyria i 740 f. Kr. I stedet innlot hun seg med assyrerne, og drev senere hor i enda større utstrekning ved å slå seg sammen med babylonerne. Men selv i sitt horeri var hun ustadig, og hun vendte babylonerne ryggen for å inngå forbund med Egypt. Derfor sa Jehova til henne: «Jeg egger dine elskere imot deg, dem som din sjel har vendt seg bort fra, og jeg lar dem komme over deg fra alle kanter. Babels sønner og alle kaldeerne.» (Esek. 23: 9, 10, 22, 23) Etterat Jehova har beskrevet den gjennomgripende ødeleggelse som skulle komme over Juda gjennom disse forhenværende elskere, sier han: «Din utuktige blusel og din skamløshet og ditt hor skal bli avdekket. Dette skal de gjøre med deg fordi du i hor har løpt etter hedningefolk.» — Esek. 23: 29, 30.

12. Hvordan skulle Jehova benytte Babylon, men hvordan tok Juda imot advarselen?

¹² Jehovas profet Jeremias la for dagen en rosverdig nidkjærhet i å advare Juda mot dets synder og mot den ødeleggelse som ville komme hvis det ikke straks skjedde en reform. Esekiel nedtegnet følgende ord av Jehova angående babylonerne og deres forbundsfeller: «Jeg vil overlate fullbyrdelsen av dommen til dem.» (Esek. 23: 24, AT) Jeremias antydet det samme da han nedtegnet følgende uttalelse som Jehova gang på gang hadde kommet med: «Babels konge Nebukadnesar, min tjener.» (Jer. 25: 9; 27: 6; 43: 10) Jeremias gjorde oppmerksom på enkelte av Judas spesielle synder, og sa advarende at ’babylonerne på grunn av dem skulle komme mot byen Jerusalem og legge den helt i ruiner, og at Judas land skulle ligge øde i sytti år. (Jer. 25: 11; 32: 26—35) Men jødene bare avfeide Jeremias som en fanatisk ulykkesprofet, brydde seg ikke om hans advarsler, og gjorde ikke noe for å gjennomføre noen reform. De hadde sluppet heldig fra sitt avguderi så lenge at de ikke kunne innse nødvendigheten av å gjøre noen forandring nå. I sin selvtilfredse holdning sa de: «Jehova ser oss ikke; Jehova har forlatt landet.»

13. Hvor tydde Juda hen for å få hjelp etter å ha forkastet advarselen?

¹³ Gjennom Jeremias oppfordret Jehova Juda til å gi seg inn under kongen av Babylons åk, for han ble brukt til å fullbyrde dommen over det egensindige folket. Hvis judeerne hadde overgitt seg da, ville de ikke ha måttet lide døden ved sverd, hunger og pest, og deres by Jerusalem ville ikke ha blitt lagt øde. (Jer. 27: 12—17) Men i stedet for å tro på Jehova og unnslippe ødeleggelsen ved å vende om fra sitt avguderi og overgi seg til babylonerne, søkte de stivnakkede judeerne sikkerhet gjennom et politisk forbund med Egypt. Da den babyloniske fare truet, tydde jødene hen til Egypt og stolte på at egypterne skulle jage faren på flukt. Dette gjorde de til tross for en advarsel som var blitt gitt hundre og femti år tidligere: «Ve de gjenstridige barn, sier [Jehova], de som utfører råd som ikke er fra meg, og inngår avtale uten min ånd, så de legger synd til synd, de som drar ned til Egypt, uten at de har rådspurt meg, for å finne vern hos Farao og søke ly i Egypts skygge! Men Faraos vern skal bli eder til skam, og det ly I søker i Egypts skygge, til skjensel.» «Ve dem som farer ned til Egypt etter hjelp og setter sin lit til hester og stoler på vogner fordi de er mange, og på hestfolk fordi de er så tallrike, men ikke vender sine øyne til Israels Hellige og ikke søker [Jehova]! Men også han er vis, han lar ulykke komme, og sine ord tar han ikke tilbake; men han reiser seg mot de ondes hus og mot deres hjelp som gjør urett. Og egypterne er mennesker og ikke Gud, og deres hester er kjøtt og ikke ånd, og [Jehova] skal rekke ut sin hånd, og hjelperen skal snuble, og den hjulpne falle, og de skal omkomme alle sammen.» — Es. 30: 1—3; 31: 1—3.

14. Hva fikk Juda til å tro at forbundet med Egypt bar frukter, men hvordan ble det bevist at Juda tok feil?

¹⁴ Dette politiske forbund viser at Juda søkte materiell og kjødelig styrke som forsvar imot en dom fra Gud. Det var dårskap, noe som også framgikk av de begivenheter som fulgte. I 609 f. Kr. ble Jerusalem beleiret av de babyloniske hærer. Det var tydeligvis på denne tiden jødene ble skremt og for sent innførte visse reformer, som for eksempel å gi slaver fri på den tid moseloven fordret. Så kom Faraos hærer ut fra Egypt og tvang babylonerne til å heve beleiringen av Jerusalem. Øyeblikkelig trodde jødene at deres forbund med Egypt bar frukter og at de ble befridd og beskyttet mot babylonerne, og de glemte alle reformer, for de gikk straks løs på dem de nettopp hadde frigjort i overensstemmelse med Mose lov, og gjorde dem til slaver på nytt. Jeremias advarte dem og sa at beleiringen var hevet bare midlertidig, og at babylonerne skulle komme tilbake og plyndre byen, men jødene stolte på Egypt og sa at Babylons hærer ikke ville komme tilbake. Men de kom tilbake, og i 607 f. Kr. ble Jerusalem og Juda fullstendig ødelagt og forlatt. — 2 Kong. 25: 1—12, 22—26; Jer. 34: 1, 8—11, 21, 22; 37: 5—10.

15. Hvilke kjensgjerninger bør vi huske i forbindelse med de begivenheter som fant sted i 607 f. Kr.?

¹⁵ Her følger noen viktige trekk man bør huske i forbindelse med denne historiske begivenhet. Judeerne ble advart for sine synder mot Gud, men de brydde seg ikke om advarselen — de trodde at Jehova ikke så, at han hadde forlatt landet, at de tilsynelatende ustraffet hadde syndet så lenge at det ikke var nødvendig å gjøre noen forandring nå. De underkastet seg ikke Jehovas tjener, men satte i stedet sin lit til et verdslig politisk forbund. De hadde en utmerket anledning til å flykte etterat de hadde sett Babylons overveldende styrker. Da beleiringen midlertidig ble hevet, skulle de ha flyktet til ham Jehova brukte, til Nebukadnesar av Babylon, og derved unngått ødeleggelse. De nøyde seg imidlertid ikke med å nekte å flykte selv, men de forhindret også andre i å flykte. Hvis noen forlot byen, anklaget de dem for opprør! (Jer. 37: 11—15) Endelig vil vi nevne at fordi om Jehova brukte Nebukadnesar til å straffe Juda og kalte ham sin tjener, så betydde ikke det at Nebukadnesar eller babylonerne under ham var tilbedere av Jehova. Det var de ikke. De dyrket demonreligion, og alt før Jehova brukte dem, sa han at han skulle ødelegge dem når tiden var inne. (Jer. 25: 12) Dette kan belyses ved et eksempel. Under den annen verdenskrig var det slik at kommunistene tjente demokratienes hensikt ved å hjelpe til med å styrte Hitler, og i den henseende kunne man kalle dem demokratienes tjener. Det vil imidlertid ikke si at kommunistene dermed er demokratiets tilhengere, og det setter ingen stopper for demokratienes stadige kamp mot kommunistene. På lignende måte kunne Jehova bruke de demondyrkende babylonerne, men likevel ødelegge dem senere.

Jerusalem ødelagt i 70 e. Kr.

16. Hvilke begivenheter gikk forut for året 29 e. Kr.?

¹⁶ Helt i samsvar med forutsigelsene oppreiste Jehova Kyros av Medo-Persia til å knuse Babylon og befri de israelittiske fangene, slik at de kunne vende tilbake og gjenoppbygge templet og hjemlandet sitt. (Esras 1: 1—4; Es. 44: 28; 45: 1—4; Dan. 5: 30; 6: 1) I de århundrene som fulgte, unngikk jødene riktignok den grove avgudsdyrkelse de før hadde drevet med, men de utviklet en hel del tradisjoner og delte seg i flere religiøse sekter. De kom langt vekk fra den smale vei med sann tilbedelse av Jehova. Våren 29 e. Kr. påbegynte døperen Johannes et arbeid for å ’rydde Jehovas vei’ og gjøre folket våkent for at Jehova skulle komme, representert ved den lovte Messias’ personlige nærvær. Johannes pekte advarende på deres synder og på nødvendigheten av å angre og være som hvete og som trær som bærer god frukt, framfor å være som agner og som trær som bærer dårlig frukt, bestemt til å bli kastet i en ild som intet menneske kan slukke. Derfor ventet jødene Messias, og derfor speidet de etter ham. — Luk. 3: 1—17, NW.

17. Hvilken advarsel ga Jesus de opprørske jøder?

¹⁷ Høsten 29 e. Kr. ble Jesus døpt i Jordan-elven og salvet med Jehovas ånd, og deretter framstilte han seg som den lovte Messias. De hebraiske skrifters profetier om Messias ble oppfylt på ham. Men jødenes religiøse ledere tok ikke imot ham. Jesus smigret ikke deres forfengelighet, og passet heller ikke inn i deres politiske bestrebelser. I stedet pekte han advarende på deres synder og på at de gjorde Guds Ord til intet ved sine tradisjoner, at de sa én ting og gjorde det motsatte, undertrykte det jevne folk, prøvde å briljere med sin personlighet, strebet etter smigrende titler, nektet å øve sann tilbedelse selv og hindret andre i å praktisere sann tilbedelse, la stor vekt på småting av underordnet betydning og lot være å tilfredsstille gudsfryktens store, vesentlige krav, og at de la an på å virke rettferdige i det ytre mens de skjulte sine mange grove synder. Han kalte dem slanger og ormeyngel, og forlangte å få vite hvordan de kunne tro at de skulle unnslippe ødeleggelsen. Han forkynte dem følgende: «Se! deres hus blir forlatt og overlatt til dere selv.» — Matt. 23: 1—39, NW; 15: 3—9.

18. Hvilken avskyelig handling fra jødenes side førte til hva slags oppfyllelse av de advarsler som ble gitt både av Johannes og av Jesus?

¹⁸ Men jødene ville hverken gi akt på Johannes døperens eller på Jesu advarsel. De burde ha ventet Messias og identifisert Jesus som Messias, ikke bare på grunn av begivenhetenes utvikling, men også ut fra Bibelens kronologi. (Dan. 9: 24—27) Likevel foretrakk de å delta i politikk med det romerske rike, og da Pilatus framstilte Jesus som deres konge, forkastet de ham i stort sinne, forlangte at han skulle henrettes, og ropte: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» (Joh. 19: 14, 15) Det hedenske Roma og dets falske guder og demonreligioner og avgudsbilder, som romerne ofret til, var en vederstyggelig og avskyelig ting i Jehovas øyne, og hvis de som gikk for å være hans folk, inngikk et politisk forbund med denne vederstyggelighet, kunne det ikke føre til annet enn ødeleggelse for dem. Pilatus ble delaktig med de jødiske religiøse fanatikere i Jesu død, og denne sammensvergelse var den første oppfyllelse av Salme 2: 1, 2. (Ap. gj. 4: 25—27) De råtne frukter av dette forbundet beviste at jødene var liksom dårlige trær og verdiløse agner som var modne til en fullstendig tilintetgjørelse, som ilden var et symbol på, og som både Johannes og Jesus hadde gitt advarsel om. (Matt. 7: 19) Deres advarsel fikk sin oppfyllelse i de forferdelige begivenheter som fant sted i 70 e. Kr., da ødeleggelsen rammet Jerusalem på grunn av deres vederstyggelige, avskyelige forbund med det romerske rike. Slike betydningsfulle hendelser fordrer omhyggelig gransking.

19. Hva hendte i 66 e. Kr., og hva minnet det de kristne om?

¹⁹ I en del år hadde Palestina vært preget av uro og opprørsbevegelser, men det var først i 66 e. Kr. opprøret virkelig brøt løs og Cestius Gallus, den romerske stattholder i Syria, trådte til med sin hær og sperret jødene inne i Jerusalem. Det er ikke godt å vite hvorvidt troløse jøder tenkte på Jesu advarsel om å flykte, men det er iallfall sikkert at de kristne som da var innesluttet i Jerusalem, tenkte på den: «Når dere ser Jerusalem omringet av hærer som har leiret seg, forstå da at dens ødeleggelse er kommet nær. Da må de som er i Judea, begynne å flykte til fjellene, og de som er midt i den, må fjerne seg, og de som er i dens omegn, må ikke dra inn i den, for dette er de dager da rettferdigheten skal utmåles, forat alle de ting som skrevet er, skal bli oppfylt.» Videre: «Når dere får se den avskyelige ting som forårsaker ødeleggelse, som det er talt om gjennom profeten Daniel, stå på et hellig sted, (leseren bør vise klarsyn her,) da bør de som er i Judea, begynne å flykte til fjellene.» — Luk. 21: 20—22; Matt. 24: 15, 16, NW.

20. Hva gjorde det mulig å flykte, og hvem benyttet seg av anledningen?

²⁰ Men hvordan kunne de kristne i Jerusalem adlyde befalingen om å flykte når de var omringet av en fiendtlig hær? Veien til flukt ble åpnet for dem da Gallus av en eller annen uforklarlig grunn trakk sin hær tilbake. Historikeren Josefus sa at hvis Cestius «bare hadde fortsatt beleiringen en liten stund til, ville han avgjort ha tatt byen». I stedet «trakk han seg tilbake fra byen uten noen verdens grunn».a Liksom muligheten til å flykte før Jerusalem ble slått i 607 f. Kr. ble åpnet de Nebukadnesars hærer ble trukket tilbake, ble det også anledning til å flykte, til å gi akt på Jesu advarsel, da Gallus merkelig nok trakk seg tilbake i 66 e. Kr. På en helt bokstavelig måte hadde den vederstyggelige romerske hær stått omkring det hellige sted Jerusalem og dets tempel med sine avskyelige avgudsbannere, ja, tiden var sannelig inne til å flykte for å unnslippe den ødeleggelse Jesus hadde sagt skulle komme. Derfor flyktet de kristne da Gallus’ hær trakk seg tilbake, og de dro ikke bare vekk fra Jerusalem, men fra hele Judea, dro over Jordan og slo seg ned i Gileadfjellene, særlig i Pella.b Derved unnslapp de den ødeleggelse som senere kom som et resultat av det avskyelige politiske forbund med Roma, den katastrofe som skyldtes den vederstyggelige omstendighet at jødene tilskrev keiseren den kongestilling som utelukkende er forbeholdt Messias.

21. Hvordan og når ble dommen til slutt fullbyrdet over Jerusalem?

²¹ Men hvordan ble så Guds dom til slutt fullbyrdet over de jøder som tok del i politikk og hånlig avviste advarselen om å flykte? Den Jehova brukte til å overvåke fullbyrdelsen av dommen fra himmelen, var Kristus Jesus, som hadde forkynt brennende ødeleggelse over Jerusalem, og som dommen var overgitt til. Og det menneskelige redskap som ble brukt til å sette den i verk, var den romerske hærfører og fyrste, Titus, sønn av keiser Vespasian, og hans hærer. Profeten Daniel sa følgende da han talte om den avskyelige og vederstyggelige forkastelse av Messias til fordel for keiseren: «Han [Messias] skal ødelegge byen og helligdommen med den fyrste [Titus] som kommer.» Eller: «Etterpå skal han [Messias] ødelegge byen og helligdommen ved fyrsten [Titus] som skal komme.» (Dan. 9: 26, LXX; Houbigant) I overensstemmelse med Daniels profeti og Jesu ord om templet, nemlig at «her skal det ikke levnes sten på sten som ikke skal brytes ned», ble byen og templet virkelig ødelagt av de romerske hærer under Titus i 70 e. Kr. — Matt. 24: 2.

Påfallende historiske detaljer

22—24. Hvilke advarsler ignorerte jødene, og hvilke følger fikk det?

²² Da Cestius Gallus trakk seg tilbake i 66 e. Kr. og det ble mulig å flykte til sikkerhet, begynte følgende Jesu advarsel å gjelde: «De som er i dens omegn, må ikke dra inn i den.» (Luk. 21: 21, NW) De troløse jøder ignorerte disse ordene, og da Titus kom i år 70 e. Kr., fant han derfor byen overfylt av besøkende fra hele Palestina, «for de var kommet opp fra hele landet til de usyrede brøds høytid, og ble plutselig innesluttet av en hær. . . . Nå var denne store mengde i sannhet samlet fra fjerne steder, men hele folket var nå ved skjebnens spill stengt inne som i et fengsel, og den romerske hær omringet byen da den var full av innbyggere».c

²³ Jesus advarte mot all nølen med å flykte. (Matt. 24: 16—18) Likevel ble også denne advarselen foraktet, og da mange jøder endelig ønsket å flykte, var det for sent til at de kunne komme seg unna. Lukas 19: 41—44 (NW) sier: «Og da han [Jesus] kom nær, så han byen og gråt over den og sa: ’Om du, ja du, bare hadde forstått på denne dag de ting som har å gjøre med fred — men nå er de blitt skjult for dine øyne. For de dager skal komme over deg da dine fiender skal bygge en befestning omkring deg med spisse staker og skal inneslutte deg og trenge deg fra alle kanter, og de skal slå deg og dine barn i deg til jorden, og de skal ikke levne sten på sten i deg, fordi du ikke forsto den tiden da du ble inspisert.’» De jødiske religiøse fanatikere forsto ikke de ting som hadde å gjøre med fredsfyrsten, men lukket stivnakket sine øyne og ører for kjensgjerningene i forbindelse med ham og antok keiseren. De forsto ikke at den tid da Jesus var på jorden, var en inspeksjonstid og en domstid for Israels folk. Det ble konstatert at de var blottet for fin frukt til Jehovas pris. (Es. 6: 10; 9: 6; Matt. 13: 14, 15; 21: 19) Heller ikke ville de flykte fra det dødsdømte Jerusalem da de hadde anledning til det, men de holdt seg der til de romerske hærer kom tilbake og ikke nøyde seg med selv å omringe byen, men også omga den med en mur eller ’befestning med spisse staker’, akkurat som Jesus hadde varslet om trettisju år tidligere. Denne åtte kilometer lange muren ble fullført på tre dager; og på grunn av denne muren sa Josefus: «Alt håp om å unnslippe var nå ute for jødene, sammen med deres frihet til å dra ut av byen.»d De hadde ventet så lenge at det var blitt umulig å flykte til sikkerhet!

²⁴ Likevel gjorde enkelte jøder et forsinket forsøk på å flykte, men de fortsatte fremdeles å ignorere forskjellige punkter i Jesu advarsel. Jesus fortalte dem for eksempel at de ikke skulle prøve å ta sine materielle eiendeler med seg, etter som det ville sinke dem og vanskeliggjøre en vellykket flukt. (Mark. 13: 15, 16) Men likevel var det enkelte som svelget sitt gull for å ta det med seg da de forlot byen, uten at jødene inne i byen og romerne utenfor den visste at de hadde det. Josefus forteller hva det førte til: «Men da dette knep ble oppdaget i et tilfelle, kom det rykte ut over deres mange leirer at rømlingene kom til dem fulle av gull. De store skarer arabere og syrerne skar opp dem som kom bønnfallende til dem, og undersøkte mavene deres. Etter min oppfatning var det heller ikke noe av all den elendighet som kom over jødene, som var mer forferdelig enn dette, for på én natt var det omkring to tusen slike rømlinger som ble dissekert på denne måten.»e Til tross for at Titus truet dem som gjorde seg skyldig i denne skammelige handling, med døden, gikk romerske soldater sammen med de andre om denne grusomme leting etter gull i menneskemaver. Det ble derfor til at «de dissekerte dem og trakk disse skitne pengene ut av tarmene deres, penger som imidlertid bare ble funnet i noen få av dem, mens enda en stor mengde ble ødelagt bare på grunn av håpet om å finne noe i dem, og denne mishandlingen førte til at mange som rømte, vendte tilbake og dro inn i byen igjen».f

25. Hvordan gjorde jødene sine vanskeligheter enda større?

²⁵ Også jødene selv bidro til å gjøre det vanskeligere å flykte. Mange år tidligere anklaget de falskelig Jesus for opprør mot keiseren, og lot det være underforstått at enhver som var gunstig stemt overfor ham, samtidig var av tvilsom nasjonal holdning. De anklaget Kristi etterfølgere for oppvigleri, til tross for at disiplene bare omhyggelig holdt seg utenfor politikken og støttet Kristi rike. (Luk. 23: 2; Joh. 19: 12; Ap. gj. 17: 7; 24: 5) Men da året 70 e. Kr. kom, var jødene selv i opprør mot Roma, og enhver som prøvde å unnslippe dødsfellen i Jerusalem ved å flykte, ble regnet som en opprører mot jødene og drept. Hvis jødene grep noen i fluktforsøk, ble han derfor anklaget for opprør og dømt til døden, og hvis de som flyktet, unnslapp jødene og kom fram til de romerske styrker, betydde det i beste fall fangenskap. Men de som ble tilbake, måtte til slutt dø, enten ved sverd eller av pest eller hunger. Når jødene ikke var opptatt med å kjempe mot romerne, kjempet de innbyrdes, for de var splittet i flere politiske og religiøse partier, som hver for seg var oppsatt på å ha makten i den dødsdømte byen. Tilstanden var da slik at enhver løftet hånd mot sin bror. I deres kamp seg imellom ødela de til og med sine egne matforsyninger, slik at de framskyndet hungeren og pesten og romernes seier.

26, 27. Hvilke katastrofale følger forutsa Jehova at ulydigheten ville få, og når og hvordan ble profetiene oppfylt på en tydelig måte?

²⁶ Femten hundre år før de forferdelige begivenheter i 70 e. Kr. hadde Jehova Gud forutsagt at de skulle komme som en følge av ulydighet: «Det skal kringsette deg i alle dine byer [innen alle dine porter, NW], inntil dine høye og faste murer, som du setter din lit til, faller i hele ditt land, det som [Jehova] din Gud har gitt deg. Da skal du ete ditt livs frukt, kjøttet av dine sønner og dine døtre, som [Jehova] din Gud gir deg; så stor er den trengsel og angst som din fiende skal føre over deg. [Jehova] skal sprede deg blant alle folkene fra jordens ene ende til den andre, og der skal du dyrke andre guder, som hverken du eller dine fedre har kjent, stokk og stein. Og blant disse folk skal du aldri ha ro, og der skal ingen hvile være for din fot; [Jehova] skal der gi deg et bevende hjerte og uttærede øyne og en vansmektende sjel. Ditt liv skal henge i et hår; du skal engstes natt og dag og aldri være sikker på ditt liv. [Jehova] skal føre deg tilbake til Egypt på skip, den vei som jeg sa deg at du aldri mer skulle få se; der skal I bli budt ut til dine fiender som treller og trellkvinner, men der er ingen som kjøper.» — 5 Mos. 28: 52, 53, 64—66, 68.

²⁷ Historien bekrefter at disse ulykker fikk sin tydelige oppfyllelse på jødene fra 70 e. Kr. av. Josefus gir en talende og redselsfull beskrivelse av en kvinne under beleiringen i 70 e. Kr. som «drepte sin sønn, og deretter stekte ham og spiste den ene halvparten av ham, og holdt den andre halvparten skjult hos seg. Like etterpå kom de opprørske inn, og da de kjente den gyselige lukten av denne maten, truet de henne med at de øyeblikkelig ville skjære over strupen på henne hvis hun ikke viste dem den maten hun hadde tilberedt. Hun svarte at hun hadde gjemt en meget fin porsjon av den til dem, og hentet også fram det som var tilbake av hennes sønn.» De måpende og redselsslagne mennene forlot skjelvende den motbydelige skueplassen.g Da Titus til slutt inntok byen, viste opptellingen at det var 1 100 000 døde og 97 000 fanger.h De jøder som overlevde, ble atspredt til alle deler av jorden, og ingensteds fant de ro, men de streifet om med hjertet fylt av fortvilelse og redsel og frykt for sitt liv. Ikke nok med dette, men et stort antall av disse fangene ble sendt tilbake til slaveri i Egypt og fornedret til den samme stilling Jehova hadde utfridd deres folk fra over femten hundre år tidligere. Josefus sier at de som tok dem til fange, «gjorde dem til slaver og sendte dem til de egypiske gruver».i En jødisk bok med kommentarer til Bibelen, redigert av J. H. Hertz, sier følgende i forbindelse med 5 Mosebok 28: 68: «Da Jerusalem ble ødelagdt av romerne, førte både Titus og Hadrian store skarer av jøder i slaveri, og Egypt fikk en stor del av disse slavene.» Den viser videre at romerne hadde en flåte i Middelhavet, at den ble brukt til å transportere de fangne jøder til Egypt, og at mange av jødene ikke kunne finne kjøpere selv om de prøvde å selge seg selv som slaver, så foraktet var de og så sprengt var markedet. Hvor grundig ble ikke profetien i femte Mosebok oppfylt femten hundre år senere!

28. Hvilke betraktninger har Josefus skrevet ned? Og hvordan kom en vederstyggelighet på en bokstavelig måte til å stå på det hellige sted, selv om dette bare er et underordnet trekk?

²⁸ Disse ulykker kom over en generasjon som var beryktet for sin ondskap. Josefus hadde dette å si om den: «Heller ikke har noen annen by noen gang lidt slik elendighet, og heller ikke har noen annen tid fostret en generasjon som har praktisert mer ondskap enn denne, helt fra verdens begynnelse.»j Josefus var av den oppfatning at Gud fikk romerne til å straffe jødene, og han siterer Titus med disse ord: «Vi har visselig hatt Gud som hjelper i denne krigen, og det var ingen annen enn Gud som fordrev jødene fra disse befestninger, for hva kunne menneskehender eller maskiner gjøre for å innta disse tårn?»k Tiden var inne til at Guds hevn skulle komme som en gjengjeldelse for det avskyelige politiske forbund jødene hadde sluttet med det hedenske Roma for å oppnå å få Kristus Jesus henrettet. Den store, åpenlyse handling som var så avskyelig og forårsaket deres ødeleggelse, var at de tilskrev keiseren den kongestilling som er forbeholdt Messias, men det er også interessant å merke seg at romerne etter Jerusalems fall «da de opprørske flyktet inn i byen, og da selve det hellige hus og alle bygningene rundt omkring det ble brent, brakte sine merker til templet, og satte dem overfor dets østre port [i nærheten av alteret]; og der ofret de til dem».l Således sto vederstyggelige avgudsbilder på jødenes hellige sted på en meget bokstavelig måte.

29. Hvilken bemerkelsesverdig parallell er det mellom de begivenheter som fant sted i 607 e. Kr., og det som skjedde i 70 e. Kr.?

²⁹ Det er en bemerkelsesverdig parallell mellom visse begivenheter som inntraff både i 607 f. Kr. og i 70 e. Kr. Dette passer meget godt etter som begge de to periodene var forbilder på hendelser som finner sted nå i vår generasjon. Forut for ulykkene i både 607 f. Kr. og 70 e. Kr. var det slik at det folk som ga seg ut for å stå i paktsforhold til Jehova og poserte som en trofast «hustru», var skyldig i mange synder. På grunn av sitt religiøse frafall og sin innblanding i politiske anliggender var de åndelig talt utuktige, og de ble gang på gang advart om at Jehova ville ødelegge dem hvis de ikke forbedret seg. De fikk også vite at han ville få ødeleggelsen i stand ved å benytte seg av folkeslag de hadde inngått forbund med, men som de nå var skilt fra. De kunne vente seg en besøkelse fra Jehova og ødeleggelse fra ham ved deres forhenværende politiske elskere. I begge tilfelle kom de herjende styrker for å ødelegge, men trakk seg så tilbake for en tid, slik at det oppsto en beleilig tidsperiode til å flykte til sikkerhet. De opprørske utsatte flukten og stemplet alle som prøvde å flykte, som oppviglere. Anledningen til å flykte tok slutt, ødeleggerne kom tilbake og voldte redselsfulle ødeleggelser. De styrkene som ble brukt til å iverksette hevnen, ble imidlertid selv ødelagt en stund senere, som forutsagt. Babylon falt etterat det var blitt brukt i 607 f. Kr. Det romerske rike gikk i oppløsning og falt sammen etterat det var blitt brukt i 70 e. Kr. Åpenbaringen 17: 10 viste at den sjette verdensmakt ikke ville komme til å bestå, men at den skulle bli etterfulgt av en sjuende verdensmakt. Neste artikkel vil vise at alle disse betydningsfulle hendelser fra fortiden er forbilder på begivenheter som finner sted i den nåværende generasjon.

[Fotnoter]