De omgår sannheten

«La kjøperen ta seg i akt» er et prinsipp som bør anvendes både på det vi kjøper, og på det vi leser.

SANNHETEN er av den største betydning for menneskene. Den kan være avgjørende for spørsmålet om liv eller død, rikdom eller fattigdom, sunnhet eller sykdom og lykke eller ulykke for dem. Det er derfor av god grunn Bibelen påbyr: «Tal sannhet, enhver med sin neste!» — Ef. 4: 25.

Menneskene er imidlertid syndige, ufullkomne, svake og selviske, og det hender ofte at de omgår sannheten. Grunnen til det kan være misforstått nidkjærhet, at de lar sine følelser få overhånd, eller at de ikke kjenner alle sakens detaljer. Men det er sjelden de kan unnskylde seg med det, for som oftest omgår de sannheten for å fremme sine egne synspunkter og interesser på en uærlig måte.

I forretningsverdenen blir det nærmest tatt for gitt at menneskene er tilbøyelige til å omgå sannheten, og caveat emptor, det vil si «La kjøperen ta seg i akt, er et anerkjent prinsipp. For å beskytte folket mot denne menneskelige svakhet har noen regjeringer opprettet spesielle avdelinger som har med ærlig reklame og merking av produkter å gjøre. Tidlig i år traff således De forente staters regjering vedtak som krevde at skofabrikantene i sine reklamer utelukkende skulle oppgi om skotøyet var laget av lær eller ikke, og om det i tilfelle var førsteklasses, narvet lær eller ikke.

Noe som imidlertid ikke er så alminnelig anerkjent, er at en også bør ha prinsippet caveat emptor i tankene når en kjøper idéer, det vil si når en leser artikler eller bøker som prøver å «selge» visse filosofiske eller religiøse synspunkter. De som skriver slike artikler og bøker, kan av rent personlige grunner bli fristet til å omgå sannheten. Dette kan bli gjort på en svært listig måte, for eksempel ved ganske enkelt å unnlate å nevne enkelte kjensgjerninger som kan være av betydning for det emnet som drøftes.

Mange av vår tids teologer tror ikke at det var Moses som skrev de første fem bøker i Bibelen, og da særlig ikke 5 Mosebok. Men når de diskuterer hvem som kan ha skrevet den, overser de fleste hva 5 Mosebok selv har å si i denne forbindelse:

«Da Moses var ferdig med å skrive denne lovs ord i en bok helt til enden, bød han levittene, som bar [Jehovas] pakts-ark, og sa: Ta denne lovens bok og legg den ved siden av [Jehovas], eders Guds pakts-ark! Der skal den ligge som et vitne mot deg.» Ja, det å overse denne enkle uttalelsen og få det til å se ut som om Bibelen ikke navngir den som skrev denne boken, er sannelig å omgå sannheten. — 5 Mos. 31: 24—26.

Sekteriske menneskers omgåelse av sannheten

En annen framgangsmåte når det gjelder å omgå sannheten, er å henvise til noe som ikke har det minste med saken å gjøre. Selskapet Vakttårnet mottar således av og til i posten et dokument som sies å være «Knights of Columbus Oath» (Columbusriddernes ed). I dette dokumentet blir den romersk-katolske broderorganisasjonen av samme navn tilskrevet en ytterliggående fanatisme, og med denne eden følger som oftest bemerkninger om at den ble offentliggjort i Congressional Record for De forente staters kongress.

Det er nok så at denne eden ble offentliggjort i Congressional Record, men det er ikke sant at den er Columbus-riddernes ed. Den ble bare satt i Congressional Record som et eksempel på hvor langt enkelte mennesker kan gå i å angripe en mann som søker en stilling, på grunn av hans tro. De som sender ut denne eden og framstiller den som ekte bare fordi den ble offentliggjort i Congressional Record, må derfor sies å omgå sannheten i høy grad.

Sannheten kan også bli uttalt på en slik måte at den får en til å trekke urette slutninger, og det er en annen måte å omgå sannheten på. En romersk-katolsk «lekmann», William J. Whalen, som hevder at han er en autoritet når det gjelder Jehovas vitner, og som til og med skryter av at han i sin bedømmelse av dem er helt upartisk, det vil si at han ærlig og uten følelsesmessige fordommer omtaler deres virksomhet, kom i en artikkel i et tidsskrift med følgende uttalelse angående Selskapet Vakttårnets tidligere president, J. F. Rutherford: «Skjønt dommeren laget slagordet ’Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø’, døde han selv i 1942.»

Denne uttalelsen er i og for seg riktig, for det er sant at Rutherford laget dette slagordet, og det er sant at han døde i 1942. Men fordi denne uttalelsen begynner med ordet «skjønt», blir det antydet at Rutherford selv gjorde regning med å være blant disse «millioner», og det er ikke riktig. Whalen vet meget godt at Jehovas vitner lærer at det er en frelse for alle dem som viser tro på Jesus Kristus, men at det er to håp, et himmelsk og et jordisk. Det himmelske håpet er åpent for Jesus Kristus og hans «brud», som er begrenset til 144 000 medlemmer, og for at en skal kunne oppnå liv i himmelen, er det nødvendig at en først dør. Rutherford hadde et himmelsk håp, og han gjorde følgelig regning med å dø. Han anvendte slagordet «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø» utelukkende på den store skare av «andre får», som er omtalt i Åpenbaringen 7: 9 og Johannes 10: 16, og som har håp om liv i et jordisk paradis. Det er derfor direkte uærlig av en mann som påberoper seg å være en autoritet når det gjelder Jehovas vitner, og som hevder at han er upartisk i sin skrivemåte, å fordreie saken på en slik måte, og det er det samme som å omgå sannheten.

I den samme artikkelen, som nå blir trykt opp igjen i brosjyreform, anklager Whalen Jehovas vitner for å lære at «keiseren er Satan». Det er imidlertid ikke tilfelle at de lærer det. En ting er det å si at keiseren er en del av denne verden, hvis gud ifølge 2 Korintierne 4: 4 er Satan, noe ganske annet er det å si at keiseren er Satan selv. Jehovas vitner har alltid hevdet at de må «gi keiseren hva keiserens er», og at de må lyde keiseren så lenge han ikke krever noe som er i strid med Guds lov. Hvis han gjør det, følger de dette prinsippet: «En skal lyde Gud mer enn mennesker,» Men hva Satan Djevelen angår, har de alltid hevdet at de til alle tider må stå ham imot. Ved å si at Jehovas vitner tror at keiseren er Satan, setter Whalen de forskjellige lands regjeringer opp mot dem, og det er et tydelig eksempel på hvordan enkelte mennesker omgår sannheten. Det er interessant å merke seg at de religiøse ledere på Jesu tid også omgikk sannheten for å sette herskerne på den tiden opp mot Jesus. — Mark. 12: 17; Ap. gj. 5: 29; Luk. 23: 2.

I vitenskapens navn

Mange mennesker, og da særlig evolusjonistene, omgår sannheten i vitenskapens navn. De kommer med omfattende, grunnløse påstander angående menneskenes opprinnelse og deres formodede avstamning eller nedstamning fra dyrene på en slik måte at det høres ut som om de er bygd på kjensgjerninger. Vitenskapsmannen dr. philos. Ivar Lissner, hvis bøker er utgitt på 14 språk, har gått til angrep på dem som på denne måten omgår sannheten. Hans siste bok ble utgitt i 1961 og heter ’Men Gud var der’,a og i den skriver han at «det er ubeskrivelig dumt å gjøre forsøk på å rekonstruere Neandertal- eller Pekingmennesket. Overdrevent hårete gipsfigurer med dyrisk utseende stirrer vilt på oss i museer over hele verden. Hudfargen er sjokoladebrun, håret bustet og ustelt, kjevene prognate (framstående) og pannen bakoverskrånende — alt dette til tross for at vi ikke aner noe som helst om fortidsmenneskenes hudfarge, måten håret deres vokste på, eller deres fysiognomi» eller ansiktstrekk. «En amerikansk autoritet på dette området, T. D. Stewart, gjorde i 1948 oppmerksom på at det er umulig å rekonstruere hår, øyne, nese, lepper eller ansiktsuttrykk. ’Fortidsmenneskets ansiktsuttrykk var sannsynligvis ikke mindre vennlig enn vårt,’ skrev han.

«Når et museum stiller ut eksemplarer av Pekingmennesket, Neandertalmennesket og vår tids Homo sapiens (menneske) ved siden av hverandre, får dette folk til å trekke den slutning at det har foregått en fysisk og intellektuell utvikling, noe som ikke er i samsvar med det syn vår tids vitenskap har. De som lager slike modeller, har lett for å la fantasien få frie tøyler. . . . Det at det stilles ut slike figurer som er halvt menneske og halvt dyr, er betegnende for den arroganse som kjennetegner vår tids mennesker, og det er et uttrykk for den selvtilfredse følelse: ’Se hvor langt vi har kommet!’» I sin bok peker Lissner videre på at menneskene bestandig har vært høyt hevet over de laverestående skapninger, og at de alltid har utøvd en eller annen form for gudsdyrkelse. I et av bokens siste kapitler stiller han derfor følgende spørsmål: «Hvorfor klamrer vi oss så hårdnakket til foreldede teorier? Hvorfor foretrekker vi å søke vår opprinnelse hos dyrene i stedet for hos Gud?» De gjør det tydeligvis fordi de ikke ønsker å erkjenne at de har all grunn til å være takknemlige mot Skaperen og underordne seg under ham. De nekter å innrømme at «[Jehova] er Gud! Han har skapt oss, og ikke vi selv». — Sl. 100: 3.

Det kunne nevnes mange flere eksempler enn de som her er tatt med, men det ovenstående skulle være tilstrekkelig til å vise at mange mennesker omgår eller gjør vold på sannheten, og det med mistenkelige motiver. Av den grunn bør alle ha prinsippet «La kjøperen ta seg i akt» i tankene når de hører eller leser noe som påstås å være sant, og som kan danne grunnlaget for handlinger eller trosoppfatninger. De bør følge det råd som Bibelen, Guds Ord, gir: «Prøv alt, hold fast på det gode.» — 1 Tess. 5: 21.

[Fotnote]