Femte Mosebok — Moses’ kjærlige avskjedstaler

DA MOSES var 40 år, prøvde han forgjeves å opptre som sitt folks befrier. Da han var 80 år, ble han kalt av Jehova Gud til å utfri Guds folk, Israel, av trelldommen i Egypt. Nå, da han hadde nådd den høye alder av 120 år, var han og hans folk samlet på Moabs sletter på grensen til det lovte land. Ettersom Moses visste at han snart kom til å dø, la han her hele sitt hjerte i en rekke taler som han holdt til folket, og disse talene ble samlet i det som vi kaller 5 Mosebok. — 5 Mos. 31: 2; Ap. gj. 7: 23—30, 35, 36.

Femte Mosebok blir også kalt Deuteronomium, som kommer fra den tittelen den har i den greske bibeloversettelsen Septuaginta, og som er basert på to greske rotord som betyr «annen» og «lov». Rabbinerne kaller den blant annet Mishneh, som betyr «gjentagelse».

At 5 Mosebok er autentisk, blir ettertrykkelig fastslått ved at Jesus gjentatte ganger siterte fra den som en del av de inspirerte skrifter. (Matt. 4: 4, 7, 10 fra 5 Mos. 8: 3; 6: 16, 13; Mark. 10: 3—5 fra 5 Mos. 24: 1—3; Mark. 12: 30 fra 5 Mos. 6: 5) Ja, 5 Mosebok blir sitert over 80 ganger i de kristne greske skrifter og er en av de fire mest siterte bøkene. De andre tre er 1 Mosebok, Salmene og Esaias.

Femte Mosebok er imidlertid ikke bare en gjentagelse eller repetisjon av Guds lov til Israel. Nå da Moses visste at han snart kom til å dø, ønsket han å gi Jehovas folk formaning, veiledning, tilrettevisning og en rekke betimelige advarsler før han forlot det. Han sa alt det han kunne si, og noe av det sa han flere ganger. Det var som om han skrev et avskjedsbrev til israelittene på grunn av sin store kjærlighet til dem og sitt ønske om å gjøre sitt ytterste for å hjelpe dem til å fortsette å være lydige mot sin Gud, Jehova. Som bibelforskeren Hengstenberg i det 19. århundre så treffende sa:

«Han taler som en døende far ville tale til sine barn. Ordene er oppriktige, beåndet og gripende. Han ser tilbake på alle de 40 årene de vandret omkring i ørkenen, minner dem om alle de velsignelser de har mottatt, om den utakknemlighet de så ofte har lagt for dagen, og om Guds dommer og den kjærlighet som stadig ble vist dem; han forklarer lovene om og om igjen og tilføyer det som er nødvendig for å gjøre dem fullstendige, og han blir aldri trett av å oppfordre dem til lydighet med de varmeste og mest medfølende ord, for folkets liv sto i nøye sammenheng med dette; han tar et overblikk over alle de uvær og konflikter de har kommet gjennom, og i lys av det som har skjedd i fortiden, gir han også en oversikt over folkets framtidige historie og ser med en blanding av sorg og glede hvordan tre vesentlige trekk fra fortiden — frafall, straff og tilgivelse — fortsetter å gjenta seg i framtiden.» — The Pentateuch, bind 3, side 276, Keil og Delitzsch.

MOSES’ INNTRENGENDE OPPFORDRINGER

Moses ønsket inderlig at israelittene skulle holde de lover som Gud hadde gitt dem. Dette framgår tydelig av den måten han ordlegger seg på i 5 Mosebok i forbindelse med forbudet mot å spise blod: «Hold bare fast ved at du ikke eter blodet! For blodet er sjelen, og du skal ikke ete sjelen sammen med kjøttet. Du skal ikke ete det; . . . Et det ikke.» Fire ganger nevner han dette forbudet. — 5 Mos. 12: 23—25.

Fordi enkelte ting lå Moses så sterkt på hjertet, finner vi at han ofte gjentar seg selv, akkurat som apostelen Johannes gjorde i sitt første brev, for eksempel i 1 Johannes 4: 8, 16. Vi kan nevne Moses’ inntrengende oppfordring til foreldrene om å lære sine barn om Guds lov når de sitter, går, legger seg og står opp (5 Mos. 6: 7; 11: 19), hans påminnelse om at Gud ga dem manna for å ydmyke dem (5 Mos. 8: 2, 3, 16), og hans ord om at han la livet og døden fram for folket. — 5 Mos. 30: 15, 19.

Talene i 5 Mosebok kan sies å være Moses’ «bergpreken». Ja, 5 Mosebok «utspringer av et ønske om å undervise som savner sin like i alle andre bøker i de» hebraiske skrifter. Og når vi merker oss skribentens varme og oppriktighet og hans dype omsorg og omtanke for folket, for deres åndelige og deres materielle ve og vel, foruten de to gangene han nevner at han er lei for at han ikke får komme inn i det lovte land, hvilken slutning må vi så trekke? Jo, at absolutt ingen annen enn Moses selv kan ha skrevet et slikt gripende dokument, og at ingen kan ha foregitt å ha slike følelser. Den påstand som mange teologer i kristenheten kommer med, nemlig at 5 Mosebok er et fromt bedrag, savner ikke bare ethvert grunnlag, men er også fullstendig latterlig!

MOSES’ FØRSTE TALE

Femte Mosebok består hovedsakelig av fire taler. Den første talen omfatter de fire første kapitlene. I denne talen forteller Moses om hvordan han utnevnte noen menn som skulle hjelpe ham med å dømme folket, og om den veiledning han ga dem med hensyn til å dømme på en upartisk måte. Han forteller også om den dårlige rapporten speiderne kom tilbake med, og det opprør som fant sted som følge av den.

Han minner deretter om israelittenes vandring fra Sinai berg til Moabs sletter og om de seirer de vant underveis. I kapittel 4 advarer han dem mot å glemme Guds lover og sier at de vil bli berømt for sin visdom hvis de holder dem. Han advarer dem også mot å gjøre seg avguder, ettersom de ikke så noen skikkelse den dag Jehova talte til dem ved Sinai berg. Han understreker sin advarsel med ordene: «[Jehova] din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud [en Gud som fordrer udelt hengivenhet, NW].» — 5 Mos. 4: 24.

MOSES’ ANNEN TALE

Moses’ annen tale spenner over kapitlene 5 til og med 26. Her formaner han israelittene til lydighet mot en lang rekke av Guds lover, noen som de hadde fått før, for eksempel lovene angående de tre årlige høytidene og tilfluktsbyene, og andre lover som her blir nevnt for første gang. Han begynner med å gjenta De ti bud. Han understreker deretter betydningen av å kjenne Jehova Gud og hans lover, ettersom mennesket ikke lever av brød alene. Israelittene skulle anbringe utdrag av loven på sine dørstolper, og de skulle innprente Guds lov i sine barn til alle tider, når de gikk, når de satte seg, og når de la seg. Prestene skulle undervise folket i Guds lov, og kongen skulle få laget en avskrift av Guds lov og lese i den alle sitt livs dager, slik at han ville bevare ydmykheten og fortsette å gjøre det som var rett. — 5 Mos. 6: 7—9; 17: 14—20.

Åtte ganger i denne annen tale oppfordrer Moses israelittene til å være trofaste og lydige, slik at det kan gå dem vel. Han understreker enda flere ganger hvor viktig det er at folket elsker sin Gud, Jehova: «Hør, Israel! [Jehova] vår Gud, [Jehova] er én. Og du skal elske [Jehova] din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt.»a Gang på gang minner han israelittene om den store kjærlighet Jehova har vist dem; denne kjærlighet kommer på en fin måte til uttrykk i Jehovas ord i 5 Mosebok 5: 29: «Måtte de bare alle dager ha det samme hjertelag til å frykte meg og ta vare på alle mine bud, så det kan gå dem og deres barn vel til evig tid!»b

Moses hadde også en sterk rettferdighetssans. Han oppfordret derfor gjentatte ganger Guds folks dommere til å dømme rettferdig og upartisk og aldri ta imot bestikkelser. — 5 Mos. 1: 16, 17 (første tale); 16: 18; 24: 17; 25: 1.

Moses oppfordrer dessuten gjentatte ganger israelittene til å verdsette alle de velsignelser de har mottatt, og til å vise at de gjør det, ved å være glade for Jehovas åsyn. De skulle ’være fulle av glede’. Ja, i en senere tale advarer han dem til og med om den ulykke som ville ramme Israel til evig tid «fordi du ikke tjente [Jehova] din Gud med glede». — 5 Mos. 16: 11, 14, 15; 28: 47.

Ettersom Moses var kjent med israelittenes tilbøyelighet til å tilbe andre guder, ble han aldri trett av å advare dem mot frafall og mot falske profeter. Falske profeter skulle straffes med døden. En skulle ikke spare medlemmene av sin nærmeste familie, og til og med hele byer skulle utryddes hvis innbyggerne hadde vendt seg til falske guder. — 5 Mos. 5: 7; 6: 14; 7: 4; 8: 19; 11: 16; 13: 1—18; 17: 1—7; 18: 20—22.

Til tross for disse strenge advarslene mot frafall er den kjærlige omsorg som kommer til uttrykk i lovene i 5 Mosebok, uten sidestykke i alminnelig rettslære. Når folket dro ut i krig, var en forlovet mann, en nygift mann og en mann som hadde plantet en vingård eller bygd et hus, men ennå ikke hadde hatt anledning til å nyte fruktene av sitt arbeid, fritatt for militærtjeneste i en viss tid. I visse henseender kan det sies at 5 Mosebok forutser hvordan urettferdige ting kunne skje, og gir lover som skulle forhindre at de skjedde. — 5 Mos. 20: 5—7; 24: 5.

Ikke engang fugler og dyr ble oversett. Når en israelitt kom over et reir, skulle han la moren fly, men ungene kunne han ta. En bonde skulle ikke binde munnen til på en okse som tresket korn. Når han pløyde, skulle han ikke ha en okse og et asen for samme plog, for oksen var mye sterkere, og det ville gjøre det altfor tungt for asenet. — 5 Mos. 22: 6—10; 25: 4.

I denne talen advarer også Moses israelittene mot å bli materialistiske på grunn av sin velstand og mot å bli selvrettferdige. For ikke å begå den synd å falle fra skulle de ikke gifte seg med hedninger. (5 Mos. 7: 3, 4) Moses gjør israelittene tydelig oppmerksom på hvilke velsignelser og hvilke forbannelser som vil komme over dem, alt etter hvilken handlemåte de følger. Han forutsier også at det skal komme en profet lik ham, og at de må høre på ham; hvis ikke de gjør det, vil de bli straffet med døden. Apostelen Peter anvendte denne profetien på Jesus Kristus. — 5 Mos. 18: 15—19; Ap. gj. 3: 22, 23.

DEN TREDJE OG DEN FJERDE TALE

I sin tredje tale gir Moses instrukser angående de velsignelser og forbannelser som levittene skal uttale når folket går inn i det lovte land. Seks stammer skal stille seg foran fjellet Garisim og si «amen» når levittene uttaler Jehovas velsignelser over dem som tjener ham trofast og adlyder hans lover. De andre seks stammene skal stå foran fjellet Ebal og si «amen» når levittene uttaler forbannelser over dem som bryter Guds lover vedrørende tilbedelse og moral. Moses er tydeligvis ikke tilfreds med denne oppregningen, for han utdyper videre hvilke velsignelser som vil komme over dem som gjør det som er rett, og hvilke forbannelser som vil ramme dem som er ulydige. Disse velsignelsene og forbannelsene viste seg å være profetiske. — 5 Mos. 27: 1 til 28: 68.

Den fjerde talen Moses holdt i ørkenen (kapitlene 29 og 30), begynner med at han igjen minner israelittene om de mirakler Jehova Gud utførte til gagn for dem, blant annet at «eders klær ble ikke utslitt, og skoen ble ikke utslitt på din fot». (5 Mos. 29: 5) Moses slutter så en pakt mellom Jehova Gud og hans folk som er samlet der, og advarer om de forferdelige følger ulydighet vil få. Han sier imidlertid også at når de angrer, vil Jehova igjen vise dem sin gunst, og på grunnlag av denne profetien stiller han dem overfor et valg: «Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot eder: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen; velg da livet, så skal du få leve, du og din ætt! Elsk [Jehova] din Gud, hør på hans røst og hold fast ved ham! For dette er ditt liv, og da skal du nå en høy alder.» — 5 Mos. 30: 19, 20.

MOSES’ SISTE ORD

Moses, som nå er 120 år gammel, oppmuntrer sitt folk til å ta det lovte land i eie når de går over Jordan. «Vær frimodige og sterke, frykt ikke og reddes ikke for dem! For [Jehova] din Gud går selv med deg.» Han oppmuntrer Josva med lignende ord og sier så at hele folket, både menn, kvinner og små barn, skal kalles sammen hvert sjuende år for å høre Guds lov bli opplest. Deretter følger en profeti hvor han forutsier Israels gjenstridighet, på bakgrunn av folkets gjenstridighet i ørkenen: «For jeg kjenner din gjenstridighet og din stive nakke; se, ennå i dag mens jeg lever og er iblant eder, har I vært gjenstridige mot [Jehova]; hvor meget mer da etter min død!» Når vi leser denne profetien, kan vi spørre: Burde noen jøde bli forundret over at hans folk i sin alminnelighet ikke tok imot den større Moses, Jesus Kristus, deres Messias? - 5 Mos. 31: 1 - 30.

I en vakker sang lovpriser Moses deretter Jehovas storhet: «Klippen! — fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.» Han dveler lenge ved sitt folks egensindige handlemåte og minner dem om at hevnen hører Jehova til. Han roper så ut: «Vær glade, dere nasjoner, med hans folk.» (NW) Moses avslutter så med å uttale en velsignelse over alle stammene bortsett fra Simeons stamme. — 5 Mos. 32: 1 til 33: 29.

Boken avslutter med noen opplysninger om Moses’ død; de er sannsynligvis blitt nedskrevet av Josva eller av ypperstepresten Eleasar. Moses’ «øye var ikke sløvet, og hans kraft var ikke veket bort». Hans folk sørget dypt over ham i 30 dager, for «det sto ikke mer fram noen profet i Israel som Moses, han som [Jehova] kjente åsyn til åsyn». — 5 Mos. 34: 1—12.

Jehovas innvigde folk befinner seg i dag i en stilling som har mye til felles med den israelittene befant seg i på Moabs sletter. Vi gjør derfor vel i å legge oss de sannheter og de formaninger som Moses overbrakte til israelittene, på hjertet. Vi må alltid huske at mennesket ikke lever av brød alene, men av hvert ord som går ut av Jehovas munn. Vi vet at Jehova, vår Gud, er én, og at vi må elske ham av alt vårt hjerte og all vår sjel og all vår makt, for han er en Gud som fordrer udelt hengivenhet. Han er dessuten en fortærende ild og den Gud som hevnen tilhører. Vi kan også finne trøst i å vite at alt det han gjør, er fullkomment og rettferdig. Ja, å holde hans lover betyr liv, mens ulydighet mot ham betyr død.

Vi gleder oss over den store godhet Jehova har vist oss, og oppfordrer folk av alle nasjoner til å glede seg sammen med oss. Det er med rette blitt sagt: «La en person nå i det 20. århundre underordne seg under Guds overherredømme på alle livets områder, så vil han begynne å forstå betydningen av 5 Mosebok.»

[Fotnoter]